I går dukket den opp midt på dagen og ble først observert av en av våre gjester. Så av kalkuner og høns. Da vi kom ut, sto vi og så på den da den sprang litt rundt rett utenfor hønsegården fulgt av ivrig gobling (ps – mye lyd på videoen!). Jeg fikk ikke noen god film av den denne gangen heller, men her er noe av det lille jeg fikk.

–
(humre – det er ikke måte på hvordan jeg skjelver på hendene. Håper dere holder ut).

Da den forsvant gikk vi litt hver til vårt og tuslet alle sammen. Så ringte telefonen inne i stua og selvsamme besøkende hvisket «Jeg står bak låven og nå er den bare tre-fire meter unna meg…». Så jeg snappet kameraet og fortet meg ut igjen. Vel bak låven ble det pekt og hvisket – og der var den. Innimellom rundballene og litt ut og inn av skogen og så på jordet. Travelt opptatt med slikt slike små skapninger er travelt opptatt av.

Den hadde kommet fra møkkakjelleren, fortalte han som var så heldig å ha truffet på den igjen. Jeg fikk et litt dårlig (men sjarmerende ) bilde av den før den forsvant inn i skogen for denne gang.

–
I dag var det nytt besøk! Jeg sto på kjøkkenet og fikk plutselig øye på en fugl som plutselig forsvant ned i gresset ute på jordet. Så kom den gjentatte ganger «hoppende» opp av gresset med sprikende ben og vinger. Den hang helt tydelig fast i noenting og så ut som om den såvidt klarte å komme opp av gresset for å rope «hjeeeelp!». Men ikke før hadde tanken slått meg om at jeg fikk gå ut og hjelpe den, så kom det ei skjære og skulle .. kremt.. sikkert hjelpe til.

Og det var kanskje det «noen» var ute etter?

For jeg skal si det ble fart i sakene da skjæra kom!! Den lille fuglen slapp løs fra hva det nå var og forsvant som et olja lyn. Og som en strek etter – opp i løse luften – kom det en liten hvit krabat. Snømusa! Det var ikke egentlig godt å vite om den siktet etter den som fløy eller den som kom. Skjæra gjorde i hvertfall et krumspring som så ut som bremsing i løse luften… og så ble det nærkontakt.

Et øyeblikk var det ikke godt å se hvem som hang fast i hvem. Men ingen klarte i hvertfall å holde fast. Skjæra flyktet og så ble det stilt i noen minutter…. før et hode dukket opp av gresset og glodde irritert etter fuglene. Deretter dukket hele den lille hvite jegeren opp, så seg rundt og hoppet lekent over jordet og ned i skogkanten.

SÅ morsomt!!!!! Og så morsomt å «tolke» det hele . Kanskje vi har en fiske-snømus? Som vet å velge riktig agn for å håve inn storfangsten?

–
Høyst sannsynlig var det imidlertid slik at fuglene kjente igjen snømusa som et lite rovdyr og ville jage det. Om den første fuglen var så uheldig at den faktisk ble fanget, er jeg ikke sikker på. Man kan bare spekulere.

Jeg elsker uansett beliggenheten til denne gården!

Det var en fugl som var litt større enn kjøttmeisen, eller større enn enn stor fink som jeg av en eller annen grunn tenkte. Den virket også kraftigere. Den ga et mørkt inntrykk, noe lysere langs vingekant – som kan ha vært vage striper/lyse felter på vingen eller at jeg såvidt så en lysere front. Den satt med ryggen til meg, litt sidevendt. Ikke noe på fuglen var lyst-lyst. Nakken så ut til å være kort/tett. I det hele tatt en relativt kompakt, mørk liten fugl. Mot brunt/grått og ikke svart tror jeg.

Og den hadde et lemen i klørne. Lemenet hang ned i nesten hele sin lengde og var da i omtrent samme størrelse som fuglen.

Det var en del avstand mellom meg og fuglen og ting gikk fort. Men… her satt den.

–

Det er altså den ene av dagens naturfotografiske frustrasjoner. Hadde jeg knipset et brøkdel sekund tidligere hadde vi sett hva det var. Dette er nok ikke et av de bildene man pleier å vise frem. Men altså - den satt inntil stammen, lemenet hang nedover denne koppen og fuglen var bare noe større enn koppen. Så da så - bildet illustrerer ihvertfall noe.

Og som en kuriositet - dette sier noe om at man ikke alltid kan vite hva en slik kopp har vært utsatt for når man finner den igjen en dag… De færreste ville vel gjettet at det har hengt et dødt lemen på det - langt der oppe i treet.

Og så kommer naturfotografiske frustrasjon nummer 2. For den fløy ikke langt. Den fløy rett inn … vel i disse buskene her. Så jeg bare knipset uten å se hvor den var. Tenkte jeg kanskje var så heldig at jeg traff. Men jeg bommet AKKURAT *høylydt teateralsk gråt*. Ser du øverst i venstre hjørne? Der henger det en lemenstump og man ser antydning av en fot. Du snakker om….

–

Nå er det jo slik at det ikke finnes allverdens fugler i den størrelsen som tar lemen og som andre små fugler blir innmari sinna på når de ser dem. Lavskrike-lemen-spiser har vi jo på gården. Den ville jeg kjent igjen, spesielt da den fløy videre. Og denne var mye mindre og langt fra noen lavskrike.

Så selv om jeg ikke der og da tenkte ugle – har jeg kommet til at det må ha vært en liten spurveugle (Glaucidium passerinum). Denne ga et mørkere inntrykk enn jeg ville forventet, men det kan ha vært en ung fugl.

Spurveugla er gjerne dagaktiv (dette var i 12-tiden på dagen) og den er 15-19 cm stor. Til sammenligning er kjøttmeisen er 13,5-15 cm stor og lavskrike er 26-29 cm stor. Dessuten er spurveugla en formidabel jeger som godt kan ta bytte større enn seg. 

Jeg vil vel aldri få det helt bekreftet og tar gjerne imot synspunkter på om noen tror det kan ha vært noe annet?

Uansett var det en morsom opplevelse.

Jeg beklager at det er en dum dur i bakgrunnen her. Jeg sto visst i vind uten å merke det. Men hvis du orker litt during så bør du ha på lyden .

–

Hvis du lurer på navnet hennes, så har jeg forresten måttet vende litt på det. Jeg roper så ofte på disse dyrene og gikk helt surr i Barbie-navnet. Det gikk på både engelsk og norsk til tunga krøllet seg. Og så ble det Bibbi for de to B-ene i navnet hennes i stedet.

I hvertfall.. Bibbi er en ordentlig sofakatt. Hun synes det er SÅ deilig å være inne!! Der hun bodde var det jo meningen at hun skulle jobbe litt med musefangst og sånt. Men hun snek seg visst som oftest inn for å late seg i stedet. 

Men fange mus- DET gjør hun imidlertid her. Mer enn hun sover. Hun har tatt flere mus siden hun kom enn hva de andre kattene har gjort tilsammen de siste årene, tror jeg. Og hun har sluppet halvparten av dem fri… Hun er ei flink musefanger, men en ordentlig liten museholdekløne.

Noe som igjen har bidratt til at Helene synes hun er svært underholdene. Der Bibbi jobber med musefangst, ligger gjerne Helene et stykke unna med kattesmil i kinna og ser bedagelig på. Innimellom tusler det mus rundt på gårdsplassen uten at noen av de to kattene tar den. Den ene lurer på hvor den ble av og den andre venter spent på om rømningen noengang blir oppdaget.

De musa jeg ser svime rundt seg selv eller bli lekt ublidt med, løfter jeg forsiktig opp i hånda (og vasker meg godt etterpå.. det er mye sykdom ute og går nå) og slipper på skogen et stykke unna gården. Men noen er jo ganske så håpløse tilfeller. Her en dag bar Bibbi en liten en ut, mistet den på gårdsplassen (hun påstår de går i ett med sanden, men faktum er at de gjemmer seg i pelsen hennes) ga opp å lete mer og gikk inn i hønsehuset for å finne en ny… og etter en stund gikk musa (som satt igjen ute på gården) inn igjen etter henne. Panneklask.

Tro det eller ei, men jeg tror kanskje det var en av dem jeg litt senere reddet fra Bibbi igjen og bar ut i skogen. Jeg synes jeg kjente den igjen. Så nå håper jeg den sprer ryktet om at det er kommet en rå musefanger på gården. Vi KAN ikke ha så mye mus, uansett hvor søte de er. Bildet er forresten av en mulig tipp-tipp-tipperitipp olderfar/mor til de som bor her nå - som ble sluppet ut i skogen i mars i år.

Men nå sporet jeg fullstendig av. Det var fugler det skulle handle om. De ville fuglene ser det ikke ut til at Bibbi bryr seg så mye om foreløpig. Men de som er i bur er ille greie. Hun kan sitte evigheter utenfor buret til Louise og beundre henne. Den første tiden skremte Louise vettet av henne med å frese og slå ut vingene. Da sprang Bibbi helt opp på loftet før hun turte å tenke over hva som skjedde. Men nå ser det ut til at Louise synes det er trivelig med selskap, så vi får passe godt på burdøra.

Nå om dagen er Bibbi vilt begeistret for kyllingene, selvfølgelig. Og det kan se ut som om hun begynner å fatte interesse for… Ja, dere får se filmsnutten . Det er nemlig ei som lurer på om hun har funnet løsningen på alle katters drøm:

–

Vi mennesker – som ligger håpløst bakut for hund og katt på mange måter og spesielt mht å leve sammen som hund og katt – observerte i dag i måpende beundring katts nye strategi i kappløpet mellom fugl og katt.

Du klarer å følge med her, ikke sant?

Katt og fugl har jo sitt eget kappløp. Fugl prøver å lære å holde øye med katt og passe seg selv når katt ligger og ser ut som om den ikke bryr seg. Katt på sin side prøver å ligge og se ut som om den virkelig, virkelig ikke bryr seg selv om den egentlig jakter fugl.

Og det er altså der sameksistensen mellom hund og katt kommer inn. For fugl tror ikke hund er så farlig som katt. Og hva er da smartere for katt enn å bruke hund i kappløp mot fugl!!

Ser du katt? Ikke? Det gjør heller ikke fugl. Men se der under haken nesten inni hund…
–

Heldigvis for fugl er matmams også en del av dette bildet. Når matmams roper løper katt til henne. For en uforutsett men gledelig (for katt) virkning av katts strategi er nemlig at katts jakt får matmams til å åpne dør, nappe opp katt og så kose masse på akkurat de steder katt liker best (flink katt – må ikke jakte fugl vettu. Det er mye koseligere her ikke sant?).

Matmams aner at hun blir manipulert i et svært komplisert spill, men pytt – favnen full av malende katt samtidig som hage full av kvitrende fugl er absolutt ikke så verst en seier for matmams som trenger fugl for å overleve altfor lange dager i stol.

Kanskje er det hele verst for hund som lurer på om hund har blitt nedgradert til skarve kamuflasjehund…

Eller kanskje hund er den egentlig vinner? For hund slapper nemlig helt av hele tiden. Koser seg med katt og fugl og matmams når den finner det for godt. Og når den gidder går den inn for å få servert litt mat. Ingen jakting, ingen kappløp, ingen roping og kaving…

…ingen slitsom utvikling av hund i det hele tatt.

Nei – evolusjonen svikter aldri. Den er en fullstendig uoversiktelig, men ganske så naturlig utvikling av fullstendig forvirrende forvikling.

–

Er det ikke da juks at andre som er trillrunde er kjempesøte?

Men nøkkelen ligger kanskje i fargene? Om jeg hadde gul bukse, grønn topp, blå kappe, hvite bollekinn, bred svart øyesminke som nesten gikk rundt hodet, tynne ankler, spiss nese og blått hår så hadde jeg kanskje vært søt jeg også?

Eller hva tror du?

Dette er i hvertfall et tydelig uttrykk for idetørke. Både mht å finne lyse sider ved min voksende bredside og mht å finne spennende klær……

Og ikke noe småtteri av tilstedeværelse heller. Både av spett og menneske. Her var det en rekke hull som var igjenmurt, en kunstig spett som liksom skulle okkupere territoriet OG for sikkerhets skyld – en kasse for i tilfelle den elend… den der fuglen absolutt skulle bosette seg der likevel.

Kostelig!!

Og selvfølgelig har det vært nettopp det den ville. Bosette seg på stolpen, mener jeg. Så det var en rekke nye hull på stolpene. Det ene hullet så bebodd ut, uten at jeg fikk det bekreftet. Men se – her henger det massevis av fjør. Av en eller annen grunn fikk jeg en følelse av ugle, uten å ha noe ordentlig å henge den følelsen i. Jeg kikket som snarest under reirhullet etter rester av… noe. Men fant bare gamle fliser etter flaggspettens utgraving, og litt skit. Jeg får snike meg dit igjen ganske snart.

Planlegging av høsting og bare nytelse av skogen
Så begynte veien hjem. Jeg koset meg med slikt som hører våren til. Det er faktisk fremdeles frost i bakken her og der. Hvitveisen står vakkert i skogen nå, uten så mye annen konkurranse. Det er fullt av fugl som har gjemt redene sine litt for godt for meg. Og nakne, gamle trær var dekorative i området – dette må være en Selbu-twist (bilde nr 3, under)?

–

Og så fikk jeg et hint om hva jeg skal høste til .. øøh høsten. Se hvor tett det står med einerbær!

–

Noen flere fuglevenner
De siste små opplevelsene kom da jeg begynte å nærme meg gården, og altså begynte å bli litt for sliten så bena ville streike litt (se del 1). Da dukket først en svarthvit fluesnapper dame opp. Litt lenger borte i veien kom det en munk! Jeg ble kjempebegeistret . Begge disse damene har nok kanskje rede i nærheten.

Jeg smøg også på noen virkelig små tasser som fløy rundt mellom trærne. De så ut til å foretrekke furu, men jeg ble ikke helt klok på hvilke fugler det var. Nå var jeg imidlertid nære nok gården til at jeg kan ta meg en tur med rullestolen og sette opp stativet mitt senere (det blir nok en stund før neste lange gåtur).

Kvelden ble litt febervarm og litt skjelven. Men OI for en fin tur jeg hadde. På slutten kom svalene og stupte ned mellom trærne, som om de sa: «Hei!! Der var du! Vi fant deg ikke på gården i dag» . Det føltes som om jeg ble hentet hjem. Det er en enorm verdi og livskvalitet i det å ha tilgang på natur i nærmiljøet.

Jeg håper du koset deg litt sammen med meg denne gangen også.

(klikk på bildene for å få dem større)

–