Feed on
Posts
Comments

G for Gårdsbeboere

Så har vi kommet til G i ABC i ord og bilder. Min G står for Gårdsbeboere. Jeg er nemlig ganske så fasinert over alle de vesner som bor på denne gården vår.

DYRELIV, HAGE, SKOG og alt det der
Jeg er jo biolog og det er moro å henge fingrene i noe som både er trivelig og fag. Så jeg holder på med å lage oversikter over alle dyrene på gården (trykk på bildene under hvis du vil inn på de forskjellige oversiktene):

Et arbeid som nok kommer til å ta sin tid :-) . Nye kommer stadig til, jeg skal legge inn litt informasjon om flere av dem og oppgradere bilder når det er nødvendig. Det er virkelig kos å holde på med dette.

Utenom alt det ville dyrelivet, er jo gården bebodd av våre kjæledyr:

  • Hestene Pippo, Carmen og Vilje
  • Kattene Mio, Sylvester Godzilla O’Malley og Helene
  • Hundene Kira og Umah
  • Nymfeparakitten Louise
  • Hanene LilleHitler, Hvithanen og Lille Egg
  • Hønene Sølje, Dørgløtten/Gamla, Navnløsa (jeg er ikke sikker på hva hun opprinnelig het), Møringen, Møresilda (til daglig kalt Møringen2), Muldvarpen, Fluffy, Fluffy2, Appendappen, Sjuklingen, Gullhøne1, Gullhøne2, Gullhøne3, Sjuklingen 2, Movie, Star, Kalle, Gyldentann, Garp, Tåkelura, Høstmørta

Du finner både dem og alle som noengang har bodd sammen med oss her eller på gammelgården under siden om «Gård og dyr» og så «Dyra våre«, og for hønene: i dette innlegget.

Blant alle levende vesen telles jo selvfølgelig alle slags planter, sopp mm også. Både i hagen, på gården og i skogen. Det tar nok enda lenger tid før jeg får noe orden på de sidene. Men jeg har da begynt så vidt. Du finner sidene som er under oppbygging her (trykk på bildet for hage) og på sidene som ikke har fått sin egne knapper enda: Planter og Sopp .

DE ANDRE GÅRDSBEBOERNE
Og SÅ kommer den andre verdenen. Den herlige fantasifulle, glade verdenen som leker ved siden av oss. I jula er den jo veldig tydelig. Da kan man nesten snakke med nissen og julestjerna. Resten av året har vi en nisseseng som det bor eller ikke bor en nisse oppi. Vi er ikke sikre. Hvert år setter vi uansett ut julegrøt og litt brennevin for å se om det kommer nisse eller nåså på besøk. Ja, før i tiden satte jeg ut grøt på en og annen torsdag også, jeg… For sikkerhets skyld. Kanskje jeg bør begynne med det igjen.

Jeg er ganske så sikker på at vi også har en nisse som tar seg av gamle høner som dør i jula.

Så har vi altså Staurfolket, som dere akkurat møtte i forrige innlegg.

Det jeg ikke har fortalt enda er at det også bor noen i veggene på gården. De kalles Veggisene og er langtfra vegeterianere. Det er et helt samfunn av flere typer vesner som kjemper en kamp om noen små, magiske selunger som også finnes i veggene. Blant veggisene finner du blant annet de gamle kloke, noen som er lysbærere, bjørner, et hettefolk, noen merkelige rappere, noen som er fastlåst, et agressivt apefolk og et kattefolk fulle av intriger.

En av de mindre hyggelige beboerne på gården er monsteret i skapet. Han er for øyeblikket ufarliggjort med en sløyfe i håret. Humre – og så har jeg en villmann på soverommet. Han er for øyeblikket pakket sammen og lagt oppå skapet.

Vi har skogens konge og en dompap som er veiviser til himmelen for alle som dør på gården.

Hm – og til slutt tror jeg det er noen på gårdsplassen… Midt på natten er denne «noen» nesten på trappa. Ikke helt fornøyd og får ikke komme inn. Humre. Er ikke du mørkeredd noen ganger? Da kan man sverge på at det finnes noen slike, ikke sant?

Jeg er hundre prosent sikker på at jeg kommer til å finne flere enn jeg alt har funnet her på gården :-) . De dukker opp overalt! Jeg husker f.eks. at på den aller første gården jeg bodde alene (leid gammel gårdshus) bodde det et alvefolk i kloakken. Tro det eller ei. Sannheten var kanskje at det gamle kloakkanlegget var eldet på et magisk vis. Når man var på toalettet og… vel, sildret… så sang det i de nydligste klokketoner nedover i hele anlegget. Det var nesten så man ble fortryllet av å sitte der og lytte til disse sprø tonene. Og er det noen som kan å fortrylle folk så er det jo alver. Ergo….

——

Vel – jeg håper du har hatt littegrann glede av min G for Gårsbeboere. Vil du lese flere innlegg på A, B, C, D, F eller G, gå til ABC i ord og bilder her.

PS – De fleste lenkene under «DE ANDRE GÅRDSBEBOERNE» ligger under temaet Eventyr Fantasi og Humor på bloggen. Vil du lese om noen av de rare vesnene som bodde på gammelgården (Brandhaug) så kan du bla deg enda lenger bakover på samme temaet.

Staurfolket

- «Hva driver du med nå?», sa Robert i går kveld da han fikk se meg stå med nesa (og kamera) helt inni staurene til hestene.

- «Tar bilder av staurfolket», sa jeg distre. Langt inne i min egen verden.

Det ble noen sekunders stillhet bak meg, og så sa han – «Åja, selvfølgelig» og tuslet avgårde for å rydde og stelle videre på gårdsplassen. Ha – han tar da virkelig ting på strak arm denne kjæresten min. Selv om det er første gang han hører om staurfolket.

Det er forsåvidt ikke så lenge siden jeg oppdaget dem, heller. Og jeg ble jo ikke overrasket, så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle bli det…. Det er jo så mange små vesen overalt, at et folkeslag som holder til i staur burde jo ikke overraske noen.

Staurfolket har merkverdig navn og er en ganske dyster gjeng. Du har Stastaur’n, Påla’n, Treskolten, Tørrpinnen, Gråpinnen, herr Stokkdøv og frøken Stokkdum…. Vel, det var bare noen av dem jeg rakk å hilse på i går kveld.

Frøken Stokkdum er f.eks. midt i åra et sted. Nå vet ikke jeg hvor gammel staurfolket blir, men hun er i hvertfall midt i de åra. Ei litt herda dame som har sett litt av hvert. Med en lei tendens til å blotte de lange hoggtennene i et skeivt glis ser hun ut til å være i stand til litt av hvert, også. Men hun er snill som dagen og forsåvidt staur’n er lang. Hoggtennene er bare til pynt, de. Og hun har ei fin lita nese som ikke stikker seg borti alt som er. Til forskjell fra staur flest, kan hun til og med holde på en hemmelighet, denne damen.

Navnet sitt, Frøken Stokkdum, har hun fått av de andre dumme staurene. De som forveksler godhet, beskjedenhet og lojalitet med dumhet. Ja, de tror at du bare er virkelig klok hvis du har noe å si om alt mellom himmel og jord.

Gråpinnen er en av lederne i staurfolket. Han ser ofte ut som om han sover. Men bøyer du deg frem og ser nøye på det lille forstenede ansiktet, stirrer du plutselig rett inn i det årvåkne blikket hans. Ingenting går ham forbi ubemerket. Han synes selv han er en veldig viktig staurmann som bør få et ord med i laget i enhver samtale, om enhver hendelse og til enhver tid.

Han syns han er så viktig av hvis han ikke passer seg, kommer nesa hans til å falle av en vakker dag. Slikt skjer, nemlig, når staurfolket stikker nesa si frem for å synse om ting og tang hele tiden.

Staurfolket er jo et reisende folk. Opp i traktorskuffer og hengere blir de lempet for å bli fraktet til nye beitemarker, sikkert minst to ganger i året. Og med en smell og en klang treffer en staur en annen staur og synser de da – ja så, vips brekker nesene av fordi de stikker for langt frem.

Stastaur’n er som navnet hans tilsier, den staeste av de stae. Han påstår fremdeles at det bare er et sagn at nesene til staurfolket kan falle av hvis de syns for mye om ting og tang. Han syns noe om alt, han. Og enten han synes det ene eller det andre, har han alltid rett og de andre tar feil.

En vakker dag sto han rett opp og ned og synset og var så sta som bare han kan være, da han plutselig ble rykket opp med roten og traff en annen staur. Og… jada – du gjettet rett. Nesa hans brakk av. Men han påstår at det heller ikke er rett og sverger at han ser en nese der nede, han. Det er derfor han alltid plirer slik: – «Det jeg sier er så sant som at nesa mi er lang og rett!!» sier han pompøst og blåser opp kinna og pruster i skjegget sitt.

Jeg fortalte ham at den nesebiten som sitter igjen er aldeles bedårende, jeg. Som en liten løvenese. – «Lang og rett! Lang og rett!» hylte han og vrikket på seg for å få staur’n til å snurre rundt og vekk fra meg. Men ikke en gang Stastaur’n klarer å flytte staur’n når vi menneskene først har fått satt den godt ned i jorda.

Jeg trakk meg forsiktig unna. Det var visst ikke pent av meg å si noe slikt, selv om jeg bare ville trøste. Jeg håper jeg ikke skremte dem vekk for jeg har veldig lyst til å snakke litt mer med dem en vakker dag. Men hvordan kunne jeg vite at staur var så hårsår….

I dag har jeg hatt en litt smågrinet stund. Det er lov det også, ikke sant? Jeg kan være litt smågrinete. Det er jeg flink til, så lenge det er bare en liten stund. Jeg holder ikke ut å være grinete så lenge….

Men det er perfekt vær til å leke ute! Mildt og herlig, bare to grader minus. Det er 17 grader forskjell fra i går! Og bare litt snø så det er lett å tumle rundt overalt. Kira og jeg dro frem kjelken og seilte ned låvebrua. Og så ned bakken langs hønsegården.

Men etter to slike tumlinger var jeg helt utslitt. Jeg ble så sint! Hadde jeg orket å trampe og stampe, fnyse og frese, så hadde jeg gjort det. Men jeg var allerede så sliten at det bare såvidt orket å boble litt sinne inni meg mens jeg sto helt stille og pustet på. Blopp, blopp sa det rasende. Ikke så imponerende akkurat. Og så gikk det over, heldigvis. Et slit er det, med slikt sinne.

Jeg har så lyst til å komme meg ut til hestene og leke litt i snøen! Men bare å gå bort til gjerdet er for tungt. Det er ikke dørstokkmila. Jeg sliter ikke med dørstokkmila. Den hopper jeg over uten tanke for at starten er tung. Det er etterpå, etter de første lette trinnene, at alt strekker seg milevis utover plutselig. Det er nesten magisk. Poff – så er veien lenger enn lang, og energilageret er tomt.

Jeg føler meg litt bedre når jeg rekker tunge til kroppen. Ah – så kan jeg fange snøfnugg, like godt. Jeg kan leke litt helt inntil her jeg står, jeg! Ingen motvillig kropp skal få ta fra meg leken.

Jeg får så lyst til å prate med nissen. Han er sikkert mange hundre år gammel, og vet vel godt hva en motvillig kropp kan lage av brysomheter. Og likevel er han godmodig som dagen er lang, med glimt i øyet og et hav av varme.

Jeg har så lyst til å spørre: «Hvordan gjør du det?» Og jeg tror han ville skottet på hodet, og sett på meg med blått blikk akkurat som dette. Og så ville han sagt: «Hvordan? Jeg gjør det jo bare.»

Så da får jeg bare fortsette å gjøre det, jeg også. Leve godt og leve vennlig tross litt motstand.

Jeg vil jo ikke være dummere enn nissen!

I dag har han forresten dratt skinnfellen litt opp over knærne. Snøføyka når helt inn til ham der han sitter.

Og rotta på hodet hans har bøyd nakken mot vinden så skjerfet har tatt av for det meste kalde. Mens dompapen har latt seg snø ned. Det ser lunt og godt ut. Som om han samler varmen inni seg, og så sitter han og lyser ut mellom snøfnuggene..

-

.

Julestjerna bare ler. Hun pleier å henge så høyt og ha det så travelt i juletider at hun ikke får smake snøen. Nå som hun har krøpet ned i lomma til nissen, er livet plutselig fullt av nye opplevelser. Jeg synes jeg hører det klinger i lav, lykkelig stjernelatter: «Det kiler på nesen! Tenk – jeg visste ikke at snø var så deilig! Jeg visste den var vakker. Jeg har sett den leke over landskap og i vindkast. Jeg har sett den smyge seg inn overalt, legge seg tungt på det meste. Høyt oppe har jeg hengt, og sett. Men jeg visste ikke hvordan den kunne kile så deilig på nesen! Tenk så heldig jeg er, at jeg får sitte litt her nede. Ikke bare funkle der oppe!»

Nissen har spist av julegrøten. Nåså har vi heldigvis ikke hatt. Jegermeisteren står urørt (puster lettet ut). Det er snart på tide å rydde det bort. Men hele jula ut skal det stå. Til 13. dag jul. Men jeg er veldig glad vi ikke har nåså. Mon tro hva vi skulle gjort da? Hvordan blir man kvitt en slik en? Nissen bare ler. Han har blitt sterk på gården her nå. Det skal nok mange nåså’r til for å vippe ham av pinnen.

Jeg har masse å lære av nissen. Hvis jeg ler like godt, lar blikket være like blått og putter inn litt snill humørfylt trollskap, skal det nok mye til for å vippe meg av pinnen også. Mer enn en skarve kropp som ikke vil samarbeide.

Jeg tror jeg fanger et snøfnugg til på tungen, og smiler stort. Det er nemlig slik man gjør det når man bare gjør det. Lever godt og lever vennlig, altså.

Det ble riktig så spennende rundt den mystiske soppen vi fant i møkkakjelleren vår. Det var mange som gjettet og undret seg – og til slutt følte jeg at vi bare måtte komme frem til et resultat. Og nesten før jeg rakk å snu meg rundt var det flere som hadde kommet til den konklusjonen.

På forumet til Norges sopp- og nyttevekstforbund dukket følgende spørsmål opp: «Kan du ta med noen eksemplar og besøke HINT  (Høyskolen i Nord Trøndelag) Steinkjer? Her pågår 19th Nordic Mycological Congress NMC XIX Her finner du 80 deltagere fra 9 forskjellige land. Antar at du kan få et svar her:o)»

Kjempemorsomt!! Du snakker om god timing av både soppundring og kongress!

Etter et par sms’er og telefonsamtaler ble soppen respektfullt plassert i en kasse og kjørt til Hell hvor den ble høytidelig overlevert til to strålende damer som kom kjørende fra Steinkjer; Wenche Eli Johansen og Else Landsem. Takk for initiativet, damer!

Derfra dro den på kongress :-) .

The Nordic Mycological Congress XIX

Er dere spente på hva slags sopp det er? En eller annen østerssopp var den heteste gjetningen. Men når den havnet blant 80 soppeksperter, kom det en helt annet fasit enn forventet.

Dette er nemlig en Puddertraktsopp Clitocybe nebularis. En diger utypisk puddertraktsopp som har levd sitt eget liv nedi møkkakjelleren vår. Langt fra bøker og eksperter og regler for klassifisering og artsgjenkjennelse. Det vil si – det var en person (som kaller seg soppdilla) som kom med svaret ganske tidlig. Morro!

Det er slikt som gjør det forferdelig spennende å jobbe med levende liv. Det helt ordinære kan vise seg å være eventyrlig.

Og for et eventyr det ble av det hele! Om soppen som kom til i en møkkakjeller og havnet på kongress for å bli beundret av 80 soppeksperter som syntes akkurat den – akkurat den helt spesielle soppen blant millioner, milliarder sopp her i verden – var helt unik og fantastisk.

Slikt gjør at man skjønner at vi alle sammen en vakker dag kan komme til å få vår stund i rampelyset – der akkurat vi blir beundret for det spesielle individet vi er. Vi trenger ikke være sjelden, vi trenger ikke eie kongeriker eller bli født i slott. Vi kan bare vokse og gro som vi vil der vi er, og bli aldeles spesiell likevel. Rett og slett :-)

Det var en gang en liten mann som var ute og gikk langs verdens ende. Han kjente på at blodet virkelig bruste i årene. «Jeg lever!» tenkte han og skuet utover den vide verden.

Så snublet han.

Han var en heldig mann, denne lille mannen. Han falt riktignok over verdens ende, men i siste liten fikk han tak i kanten med fingertuppene. Og der hang han. ”Takk Gud for at det ikke var verre”, tenkte han, og tviholdt på den verden han kjente.

En god stund hang han der.

Først lot han som ingenting. «Det er bare en fase», sa han til seg selv. «Det går nok over snart». Men den lille mannen var ikke sterk nok til å komme seg opp igjen. Han hang og han hang der etter fingertuppene.  Når det var gått ett år eller to ble han sint og lurte på hvem sin skyld det var at han hang der han hang.

«Hør her!» brølte han forarget. Men ingen ting skjedde, uansett hvor sint den lille mannen var. «Skyld må jo være viktig!» tenkte han sint «Men her henger jeg like forbasket.» Så kjente han på hvordan det verket i hele den lille kroppen og han gråt og gråt. Han ville så gjerne komme seg opp i verden igjen. Å få kjenne at han levde.

Enda gikk det ett år eller to og den lille mannen begynte å føle seg tom, ja han rent ut kjedet seg. ”Her henger jeg og kan ikke annet”, tenkte han. ”Det er da aldeles forferdelig trist. Vondt gjør det også!” Han drømte litt om alt som hadde vært, og så gråt den lille mannen littegrann igjen.

Da det hadde gått enda ett år eller to, begynte mannen å se på den lille verden rundt seg. En edderkopp krabbet opp veggen foran ham, fuglene fløy rundt ørene på ham og sol, vind og skyer ga ham fantastiske sanseopplevelser. På sitt vis ble han lykkelig der han hang. Det var da han plutselig en dag tenkte «Slik som dette kommer jeg ingen vei.»

Og så slapp han.

Historien kan ende med at den lille mannen blir knust mot steinene der nede. Men når små menn faller over verdens ende, gjelder ikke vanlige regler. Og ting er ikke riktig forutsigbare.

Det er ikke godt å si hva som skjer. Men så er det da sjelden man kan si noe sikkert om slikt her i livet. Kanskje han rett og slett fremdeles faller?

Det skulle i såfall ikke forundre meg om han gleder seg over å strekke på fingrene og over å være på farten igjen. Om han fremdeles har vondt eller ei – er det sikkert godt å ikke lenger henge der han hang.

Det skulle heller ikke forundre meg om han tenker: «Lurer på hva jeg finner når jeg kommer frem? Så spennende dette er!» For han har jo allerede vist at han er en modig liten mann.

Og siden regler ikke gjelder for små menn som faller over verdens ende, så kanskje han aldri lander vondt? Kanskje det skjer noe vidunderlig med den lille mannen som ingen kunne forutsett? Kanskje han faller bare fordi han må ned for å komme opp igjen et annet sted?

I eventyr går all ting an.

Jeg kan ikke for det. Men jeg synes denne fluen rett og slett er lekker. Tenk at den er laget akkurat slik :-)

Hodet dens er som tatt ut av en eventyrbok, synes jeg. Det er noe der som minner meg om Pompel og Pilt. Og noe annet som gjør at jeg tenker den egentlig må være en liten figur som springer rundt i en av eventyr-verdenene vi leste om da vi var barn.

Det er bare at noen glemte å skrive om den.

Jeg tror denne fluen har en personlighet som er litt sky, litt forundret og littegranne morsom.

Det burde være lett å skrive eventyr om denne personligheten.

Det er rart at noen har glemt det.

Kanskje det er fordi at hvis man ikke har veldig god tid til å sitte og se på fluene i vinduskarmen, så ser de bare ut som fluer…

Sopp og måneost

En natt kom en mystisk skikkelse klatrende ned på jorda. Først stoppet han et stykke oppe i en månestråle. Han hang helt stille utenfor et vindu og så inn på den som lå der. Det var ei lita jente som sov med nesa godt nede i dyna for ikke å få månelys i ansiktet.

Måneskinnet spant gull av lokkene hennes, og skikkelsen strakte ut en lang finger og berørte dem nysgjerrig. Da han fortsatte nedover månestrålen våknet jenta så vidt. I halvsøvne gløttet hun ut på den vakre månen, men snart sov hun igjen. Hun merket ikke noe til ham som klatret det siste stykket ned til bakken.

Det var mannen i månen som kom ned langs månestrålen sin. Han sto i det duggvåte gresset og kikket seg forsiktig rundt en stund. Så tuslet han målbevisst mot skogen. Etter ham ble det en mørk sti i gresset der duggen var falt av.

Han ruslet rundt i skogen og så til alle dyra, både de som sov og de som akkurat hadde stått opp fordi de liker best å være våken om natten. Da han kom til grevlinghiet borti lia, la han seg ned på alle fire og tittet inn. Han skakket på hodet og snuste henrykt inn duftene av varm pels, nysanket gress og mose. Det luktet lunt og godt syntes han, som var vant til den kalde, glatte månen. Og siden grevlingen var ute og spiste meitemark og småfrosk med blåbær til dessert, så krøp mannen i månen inn i hiet og krøllet seg sammen i sovekammeret.

Etter å ha sovet en stund, satte han seg opp og strakte seg fornøyd. Han hadde ikke sovet så mykt og godt på lenge. Han gjespet og klødde seg litt i skjegget etter å ha blitt bitt av noen lopper som grevlingen hadde glemt å ta med seg ut på middag. Så krabbet han på alle fire ut av hiet igjen. Grevlingen som akkurat var på vei bort til hiet for å ta seg en etter-middag-midt-på-natta-lur, satte seg forundret rett ned på baken da han så den lille mannen stå på huk utenfor hiet. Så smatt grevlingen rundt en gran og inn bakveien. Den snek seg inn i sovekammeret og fortet seg å krølle seg sammen der mannen i månen nettopp hadde sovet. Det var fortsatt varmt i senga og grevlingen syntes det var best å ta plassen før noen prøvde å stjele den igjen.

Mannen i månen lagde flere krokete stier i skogen den natten. Han sanket kantareller, steinsopp og annen deilig matsopp. Det hadde vært tradisjon i mange hundre år at han kom ned på jorda akkurat på denne tiden av året. Han syntes nemlig at stekt sopp var så utrolig godt sammen med måneost. I år var det et riktig godt sopp-år, og mannen i månen sto lenge og spekulerte på hvordan han skulle få med seg all soppen opp månestrålen. Han begynte med å putte så mange han fikk plass til i lommene sine. Deretter stakk han noen inn i hullet på buksekneet, og noen fikk plass under buksebeltet. En stor steinsopp klarte han å lirke inn i et hull i skjorta. Han surret så mange han kunne få plass til inn i det tynne håret, og så plantet han noen bittesmå sopper i øyenbrynene. Til slutt satte han en stor sopphatt på hodet, og klatret raskt oppover månestrålen igjen.

Han grillet sopp på morgenen, akkurat da sola sto på den ene siden av himmelen på vei opp, og månen sto på den andre siden på vei ned. Hvis noen så nøye etter den høstmorgenen var de kanskje så heldige å se at det liksom spraket litt på kanten av sola der soppen freste i varmen. Og var de riktig heldige, kunne de se den lange stangen som mannen i månene brukte. Den strakte seg over hele himmelen som en svak regnbue i morgendisen.

Man kunne kanskje funnet ut hvem det var som hadde vært på besøk hvis man var fantasifull nok, og brydde seg om å lure på hvorfor det lå to enslige kantareller midt ute på engen. Som om de hadde falt fra himmelen. Og hvis man hadde vært så lur at man spurte katten som kom inn fra musejakt, eller hanen som allerede hadde vært oppe en stund.

Eller kanskje ikke – for katter og haner er nemlig ikke kjent for å fare med sladder.

(copyright Kari V Olsen)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

« Newer Posts