Feed on
Posts
Comments

Så har Moseplassen kommet til fargen gul i x-faktor blomsterutgaven. Det har allerede kommet mange nydelige kandidater. Og det er bare å delta :-) . Man kan være med på så mange runder man vil. I dag og mandag er det altså fargen gul.


Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvilken vakker blomst jeg vil ha med i denne omgang. Våre store, gule liljer som har vært med oss fra vi møttes, Robert og jeg. Det vil si – de har vært med Robert enda lenger. De sto i hagen da han kom flyttende. En gang har de blitt satt der av en tidligere hageeier. Disse liljene har spredt glede i mange menneskers liv.


Jeg er veldig glad i dem. Da Robert og jeg ble samme delte vi noen av de store røttene i hans hage og satte i min. Da vi slo oss sammen og kjøpte gården vi bor på nå, delte vi igjen utfra min hage og tok noen tuer med oss.

Like før vi flyttet døde vår kjære hund Thelma. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet til ro i vårt nye hjem døde vår vakre katt Lurven. Så ble den magiske gravplassen vår skapt. Mange av våre gamle dyr ble borte en etter en og det kom flere små venner dit. Sånn er livets gang. Noen mindre »kjente» fikk også plass. Som for eksempel den ukjente mus - som med sin ankomst hevet gravplassens status fra «bare magisk» til en severdighet

Og vi satte blomster – som vi kommer til å gjøre i mange år fremover. Det er en selvfølge at de flotteste blomstene får komme dit. I fjor begynte vi dessuten å gjerde inn. Og så har jeg en liten drøm om et drivhus like ved siden av. Midt blant minner, magi, høns og kalkuner. Med en grind og så en til – ned i store hagen hvor det er igjen så mye spennende arbeid.

Mye forandrer seg – mens noe står i endringene og bare blomstrer og blomstrer. Midt oppå Lurven reiser akkurat liljene seg mektige hver sommer og gir oss en følelse av solid bakkekontakt.


I sommer delte jeg tuer igjen, og vi har satt tre av dem i ett nytt blomsterbed, hvor løvet gir en flott høstprakt i herlig kontrast mot andre elementer. 

Det var på en stein like under disse liljebladene lille Øyvind Øyenstikker landet med sitt foruroligende budskap i høst en gang. Noe som satte meg igang med denne lille forsmaken til et eventyr.

Er det rart jeg er glad i liljene, så midt i alt sammen som de er?


Det føles godt med noe som er så robust, lettstelt og levedyktig. Så vil de være med oss i mange år fremover.

Og når vi blir gamle, kan vi huske dem som en tråd helt tilbake til da vi sto i Robert sin hage, fremdeles litt keitet og ukjent med hverandre midt i forelskelsen - da jeg gikk bort og strøk fingrene over liljene og sa med et smil: »Hva har vi her, da?»

Heingruving’ene

Langt inne i de Trønderske skoger - nærmere bestemt i Lånke allmenning – ligger det en gammel gruve. Et tidligere dagbrudd. Heingruva fremstår nesten som en litt mystisk plass dere inne i skogen. Du kommer nesten helt frem med bil, men med litt fantasi er du langt fra nåtid og sivilisasjon så snart du har tatt de få stegene inn i blant trærne og står med tærne ved det kullsvarte vannet som nå fyller gruva.

 

Vanntunge mosegrodde stokker med spor av at de har blitt formet til å passe hverandre en gang flyter i vannet. Fjellet, lyngen og skogen speiler seg så perfekt at man nesten blir lurt til å tro det er bunn like under det gamle treverket. Vi vet at her er det dypt. Vi så Heingruva da den ble tømt for noen år siden. Stokkene som nå flyter fredelig i vannet sto den gang fremdeles stolt ut av steinbunnen og vitnet om fordums aktivitet. Jeg undres på om de kommer til å forsvinne fortere nå som de har blitt lurt opp til overflaten.

Heingruva er en av de eldste gruvene i Mostadmark. Den ble i alle fall drevet allerede på 1600 tallet (første gang nevnt i en rapport i 1686 iflg Malvik kommunes tidligere nettsider). Heingruva var også den siste gruven som var i drift i området. Det ble utvunnet jernmalm her, men man vet ikke om det var så mye. Navnet har den etter utvinningen av heiner. En hein er brynestein som er velegnet til kvessing av kniv, ljå etc. NGU skriver i Natursteinsdatabasen: «Brynene ble pakket i esker og eksportert til både Europa og visstnok også Cuba. Brynet var kjent for god kvalitet og gikk under navnet Never-hein etter elva Nevra som renner like forbi gruven. Bergarten er en lavmetamorf fylittskifer i grønnskifer facies.»

En myte sier at det skal finnes en sølvåre i gruven, men dette har aldri blitt bekreftet. I 1891 ble gruven tømt, men man fant bare den gamle tømmerkonstruksjonen. I 2006 ble den tømt en gang til og den største «skatten» man fant var ett og annet sannsynlig tyvgods som var dumpet uti vannet. På lenken til NGU (over) finner du noen bilder fra da gruven var tømt. Vi var også der på den tiden, men jeg tok film som jeg ikke har fått lagt inn på pc’n enda.

I går tok jeg flere bilder. Men sommerkvelden var akkurat så mørk at jeg slet med å fokusere. Intet annet enn oss kunne forstyrre vannspeilet og det mest fristende motivet var de mystiske omgivelsene som speilet seg.

Akkurat da vi skulle gå, knipset jeg gruven en siste gang. Et siste forsøk på å fange noe spennende.

Og der – i vannspeilet – kunne jeg se dem jeg ikke så da jeg løftet blikket mot skogen. De ekte Heingruving’ene som sto helt stille og betraktet oss. Litt bekymrede, litt forskrekkede.

Litt søkende.

Ser du dem?
I speilbildet nede i vannet

Speilbildet snudd «rettveien».
Ser du dem nå?

Ser du dem nå da?

 

Etter noen måneder var kjerringa ferdig med å stulle og stelle på gården. Hun hadde skaffet seg noen dyr, noe nissene var jublende glad for. Livet på gården var begynt å bli som i gamle dager. Katten fanget mus på låven, hønene verpet, hanen gol og grisen stjal mat der den kunne finne det.

Kjerringa var litt uvant med å ha bare seg selv som selskap. Og på mørke regnværs-kvelder fikk hun for vane å sitte foran speilet og lage rare ansikter til seg selv. Hun vred og vendte på ansiktet så hun nesten ikke var til å kjenne igjen. Og når katten gjemte seg under ovnen, lo hun så hjertelig at nissene ute i låven trakk på smilebåndet.

Nå hadde det seg slik, at trollet nede ved elven også hadde merket at det var kommet folk på gården der oppe. Han kjente lukten av grønnsåpe og bakst fra stua og av nytt høy og halm i fjøset. Og slik tentes det igjen en lengsel etter trollkjerringa som passerte elva hans for hundre år siden. Dermed våget trollet seg til å luske ut på regntunge dager og netter for å lete etter øynene sine.

Det var en slik regntung kveld at trollet lusket rundt huset til kjerringa da hun satt foran speilet og gjorde seg til. Hun hadde nettopp fått til et forferdelig fælt fjes, da det skjedde noe merkelig. Katta freste under ovnen, det gikk et vinddrag gjennom rommet og plutselig kjente kjerringa et voldsomt rykk i det ene øyet. Hun skrek av smerte og gjemte ansiktet i hendene.

Da hun skulle se seg selv i speilet igjen var det ene øyet borte.

Ute på tunet jublet trollet over skatten han hadde fått snappet. Han puttet det blå kjerringøyet inn i den ene øyehulen, og det fyltes straks av gledestårer fordi han kunne se igjen. Han sprang ned til steinen under brua. Nå kunne han begynne å holde øye etter den vakre trollkjerringa. Om han ikke turde å vise seg med bare ett øye, så kunne han i hvert fall ha gleden av å se på henne.

Men gårdskjerringa tålte dårlig å miste et øye. På kveldene satt hun mest foran ilden og gråt og oiet seg. Når det regnet lå hun stille i senga og stirret trist ut i rommet med det friske øyet.

En regnfull dag ble det for mye for henne. Halvgal begynte hun å rive ned alt hun hadde puslet og stelt med i tiden før hun mistet det ene øyet. Hun dro det med seg ut på det mørke, våte tunet og kastet det nedover skrenten fra gården. Da huset var nesten tomt fikk hun øye på det vesle skrinet oppe på kjøkkenhylla. Hun rev tak i det, sprang ut og kastet det nedover bakken.

Midt nede i bakken hoppet lokket av og ut av tørkle spratt de to øynene til trollet. Da øynene spratt nedover i gresset ble de våte og blanke igjen og kjerringa fikk plutselig se hva det var.

Den samme dagen satt trollet nede ved elven og speidet etter trollkjerringa. Han hadde akkurat blitt oppmerksom på alt levenet fra gården der oppe, og snudde seg for å se hva som skjedde da han så øynene sine sprette ut av skrinet halvveis oppe i bakken.

Kjerringa satte nedover bakken samtidig som trollet kom seg på bena og begynte å springe oppover. Og vel var trollet større og lengre i bena, men kjerringa hadde fordel av å springe i nedover bakke så de nådde igjen de to øynene omtrent samtidig. Kjerringa treiv tak i det ene brune trolløyet samtidig som trollet fikk tak i det andre.

Akkurat da sluttet det å regne, og trollet sprang nedover bakken i lange bykst. Han kom seg innunder steinen sin akkurat før sola gløttet frem. Og der puttet han gledesstrålende trolløyet på plass.

Og sånn gikk det til at både troll og kjerring fikk et blått øye og et brunt øye. Siden den gang har kjerringa hatt evnen til å se inn i trollsjela, og trollet har hatt evnen til å se inn i kjerringsjela.

På det viset gikk det til at kjerringa på gården visste at trollet vant sin trollkjerring og at hun flyttet inn under steinen der nede ved elva. Om det ikke straks begynte å lukte grønnsåpe og bakst der nede så er nok det fordi det er så mye annet morsomt å finne på for to troll som skal bli kjent med hverandre.

Og kjerringa?  Ja, kjerringa gikk igang med å stulle og stelle på gården sin igjen. Snart var alle fornøyde og glade - fra kjeller til loft og fra stue til fjøs. Ja til og med trollet sukket fornøyd iblant. Det er noe trivelig med at det finnes folk som stuller og steller i hvert et hus og på hver en gård, selv for troll.

Om nissene fremdeles legger mat under steinen der nede ved elva? Se, det vet jeg rett og slett ikke. Kanskje gjør de det. Og kanskje har trollene begynt å jakte på en nissebit igjen… Men det er ikke gitt at vi vet alt som foregår i deres verden. 

Ja, det er ikke gitt oss vanlige sjeler å vite alt om alt i alle verdner i hvertfall. Men nå skjønner du nok at hvis du noen gang treffer noen med et øye av hver farge enten det er kjerring, troll eller liten hundeLilith, så står du ovenfor noen som har helt spesielle evner :-) .

Ha en riktig trivelig Lillejulaften!

Nå er det verste stresset med juleforberedelser på det siste. Straks kommer julefreden. Og tiden for å gi din familie og dine venner den aller beste gave som finnes: en klem, tid nok og ro nok i sjela til å fortelle hva du ser i dem som gjør dem aldeles spesiell – for deg.

Inspirert av Liliths fantastiske øyne, skrev jeg for noen år siden et eventyr. Det begynner å bli lite puff i meg nå, så jeg fortsetter å «jukse littegranne»  – og gir dere herved to deler eventyr igjen.

Og sånn bare for ordens skyld. Lilith er ikke trist på bildet. Men Kira var valp og vimset rundt henne, så hun sier rett og slett «pleeeease, fjern det skarptannende, fjollete vesenet som ikke eier respekt for alder og posisjon! Pleeeease!!»

Sånn fikk kjerringa ett blått og ett brunt øye
Det var en gang et troll som holdt til under en stor stein ved en gammel bro. For lenge, lenge siden pleide folk å ferdes denne veien når de skulle fra Trondheimsfjorden til Selbu. Men nå gikk veiene andre steder og trollet hadde ikke sett en levende sjel på hundrevis av år. Og det var ikke mye moro å være troll når det ikke fantes noen å skremme og plage.

En vakker morgen, like før sola kom opp, hørte trollet likevel lyden av raske ben bortetter den gjengrodde veien. Så hørte han det hoiet og skrek en skikkelig trollkvinnelatter da noen sprang lekende lett over elven. Han skyndte seg ut for å se hvem som fòr forbi på denne måten. Og der, på den andre siden av elven fikk han se den vakreste trollkjerringa som noen sinne hadde vært sett der i dalen.

Så vakker og ven var hun at øynene på trollet sto langt ut av hodet på ham. Og så gikk det ikke bedre enn at øynene spratt bent ut og trillet bortetter bakken. Trollet skrek av redsel for at sola skulle komme opp uten at han så det. For troll kan bli forvandlet til stein hvis sola skinner på dem. Han krabbet under steinen sin så raskt at trollkjerringa ikke rakk å se ham. Og hun, som aldri hadde hørt slikt et forferdelig spetakkel før, sprang videre så fort hun maktet. Trollet stønnet trist. Han skjønte han måtte vente til han hørte at det regnet før han kunne våge seg ut for å lete etter øynene. For bare hvis det regnet kunne han være sikker på at sola ikke var oppe.

Så senket det seg en underlig ro over skogen. Morgensola kom sildrende ned mellom grankvistene, og det glitret i duggvått gress langs elvebredden. Nettopp da listet en liten nisseunge seg forbi. Han skalv av redsel for trollet, men visste at nå da sola var oppe var det den beste tiden å passere. Da fikk han plutselig se øynene til trollet ligge der. Han skjønte straks hva det var, og fortet seg å legge dem ned i knyttet sitt. I det samme trollet kjente at noen stjal øynene hans, skrek han rasende. Men trollungen pilte hjemover så raskt bena bar ham, og trollet kunne ingenting gjøre.

Hjemme ble nisseungen tatt i mot av de andre nissene som hadde blandede følelser for det han hadde gjort. De gamle i nissefamilien var glade for at trollet ikke var noen fare for dem lenger. I hundrevis av år hadde nissene og trollet kranglet og sloss, så ingen nisseunger gikk trygt i skogen etter at det var blitt mørkt. Men at det skulle gå trollet så ille til slutt, var likevel ikke noe å være glad for, mente de. For nisser kan riktignok være sinte og vrange, men direkte ondskapsfulle er de aldri.

De holdt nisseråd både dag og natt, men kunne ikke finne ut hva de nå skulle gjøre. Ingen nisse var modig nok til å levere øynene tilbake. Isteden ble de surret inn i et tørkle og lagt i et skrin oppe på en bjelke på låven. Ingen fikk lov å røre skrinet. De modigste nissene fikk i oppgave å sanke mat til trollet. Maten ble satt like innenfor skyggen under den store steinen der nede, når nissene var helt sikre på at trollet sov. Trollet var ikke så verst fornøyd med denne ordningen, for stort sett er troll ganske late. Og slik klarte de å beholde freden der i dalen i lange tider. Bare en gang iblant sukket trollet og lengtet etter å se den vakre trollkjerringa igjen.

Da hundre år var gått hadde nissene stort sett glemt det hele. Men nisser er sterkt tradisjonsbundne vesen, så de fortsatte å legge mat under steinen nede ved elva. Og så lenge de gjorde det, klaget heller ikke trollet. Trollkjerringa hadde begynt å benytte veien over elva igjen. Hun var så stille som en mus for hun husket det forferdelige skriket fra sist hun passerte. Og trollet under steinen visste ikke at trollkjerringa reiste forbi en gang iblant.

Så skjedde det noe nytt der i dalen. Gården der nissene bodde, hadde lenge vært ubebodd av mennesker. Men nå flyttet det inn ei enslig kjerring som var gått lei av folk lenger nede i bygda. Det var ei riktig arbeidsom kjerring som trivdes bedre med dyr og skog rundt seg enn med folkesnakk og gatestøv. Det første kjerringa gjorde på gården, var å rydde og vaske i alle kriker og kroker. Og det varte ikke lenge før hun var kommet til bjelken oppunder låvetaket. Der fant hun det lille skrinet, som nå var støvet aldeles ned.

Hun bar skrinet med seg inn i stua og åpnet det forsiktig der inne i varmen. Det hun så der ble hun ikke noe videre klok av. I årenes løp hadde trolløyene skrumpet inn så de så mer ut som et par tørre svisker. Men kjerringa ante at det var mer med innholdet i skrinet enn som så. Derfor surret hun øynene forsiktig inn i tørkleet igjen, og stilte skrinet på en hylle på kjøkkenet.

forts..

Ha en riktig god 22. desember!!

Å ha en nisseunge hengende i raggen, likte ikke bikkja. Han begynte å sprette og vri på seg for å bli kvitt ham. Jenta, som ikke så nisseungen, skjønte ikke hva som var gått av den. I det ene øyeblikket dro han i båndet så jenta nesten ikke klarte å stå på beina, i det neste stupte bikkja ned i en søledam og rullet seg som om den aldeles hadde mistet vettet.

Kjedelig var i hvertfall ikke turen lenger! Jenta datt og bikkja spratt. Men uansett hvilke krumspring bikkja fant på så ble den ikke kvitt nisseungen som holdt fast alt han var god for og litt til.

Til slutt kom de inn på gårdstunet. Bikkja bjeffet og bar seg – og så snart jenta hadde løsnet bandet sprang den rett inn i stabburet og gjemte seg.

Gårdskjerringa kom springende ut og oiet seg over den møkkete jenta. «Ååå – som du stinker», stønnet kjerringa og holdt seg for nesen. Jentungen skrapet beskjemmet i tunet med ei tå. Hun gruet seg allerede til stampen og skrubbingen som skulle til for å få henne ren.

Oppe på låvebrua kom nissefamilien springende ut da de hørte bråket. Det hadde vært en sørgelig natt på låven. Ingen av nissene hadde sovet, de hadde bare skottet bort på den tomme plassen i høyet der det manglet en liten nisseunge. Alle trodde nemlig at trollet hadde spist ham.

Nå så de gledesstrålende på den lille møkkete skikkelsen som kom forsiktig ut fra skyggen bortved stabburet og kikket usikker opp på dem. Og om nisseungen trodde de ikke skulle kjenne ham igjen, tok han feil! Ååå – de kjente igjen minsten sin! De sprang så fort nissebena bar dem og sopte ham opp i armene. Så snuste de henrykt inn den kjente lukten av søle og jord. Det var ikke den minste eim av såpe igjen, for nisseungen hadde med seg lukten fra alle søleskvetter mellom elva og gården. Det hadde bikkja sørget for.

Akkurat da klarte trollet å grave seg inn til sprekken der nisseungen hadde ligget. Men der fant han jo ikke noen deilig nisse-munnfull. Han brølte av skuffelse og reiste seg opp så huletaket falt ned i hodet på ham. Da skinte sola rett på trollet og med et kjempebrak sprakk han og ble til stein.

Da folk og nisser stormet frem på kanten for å se hva som var skjedd, så de at nye store steiner demmet opp elva. Kjerringa så at det dannet seg en liten kulp der nede og var rask til å se nytten: »Nå springer du ned og vasker deg!» sa hun til jenta og klappet henne forsiktig på kinnet – litt mildere stemt. «Og du kommer ikke hjem før det lukter rent av deg igjen!»

Til sin store overraskelse fant jenta at vannet i kulpen var forunderlig varmt. Det var rene trolldommen. Og slik viste det seg at det holdt seg sommer som vinter. Aldri la isen seg akkurat der og det ble det mest populære badestedet i soknet. På lørdagskveld – i generasjoner etterpå -hoppet ungene fra en merkelig stein som ruvet over vannet og var perfekt til det formålet. Lite visste de at denne steinen hadde vært nesa til trollet.

Mennesker ser jo vanligvis verken nisser eller troll. Så den lille bergnabben ungene hoppet fra fikk navn etter den delen av historien som menneskene på den tiden kjente til. Hundhammer’n, kalte de den. Og mang en gang ble historien fortalt om den fantastiske bikkja med mystisk oversanselige evner, som hadde fått slept en jentunge med seg ut av faresonen like før «selve berget eksploderte - og Hundhammer’n ble skapt».

Men vi har nå hørt den sanne historien.

Slik ble det også slutt på lørdagsunderholdningen for nissene. Til de fant noe annet å more seg over… Sånt tar sjelden lang tid for nisser. Men godt var det at det ble slutt på akkurat den morroa, sa nissemor som ikke ville ha noe av at flere nisseunger rant ut med badevannet.

Og snipp snapp hundesnute, så var det eventyret ute.

Ha en god 14. desember, alle sammen!!

Men så en dag lo den minste nisseungen så fælt at han trillet ned fra låvebrua. Han lo og lo og så ikke at kjerringa og kallen hadde blitt ferdige med sitt og helte inneholdet av stampen ut på tunet. Såpevannet fosset og rant til det kom under låvebrua og tok med seg nisseungen nedover bratta. Og alt han klorte og kavet klarte han ikke å stoppe ferden.

Der nede hadde trollet som vanlig blitt skremt våken av kjerringskrikene. Nå sto han sur og grinete og hyttet med neven da hans interesse ble fanget av noe som kom seilende med badevannet. Nisseungene på låvebrua skrek og gråt da de så at trollet bøyde seg for å gripe nisseungen.

Det de ikke så var at nisseungen var så såpeglatt at trollet ikke klarte å holde ham fast. Og dermed rant han rett inn i en liten fjellsprekk der trollet ikke klarte å få fatt i ham.

Innefra sprekken stirret nisseungen forferdet opp mot gården. Så langt hjemmefra hadde han aldri vært før. Og så luktet han så forferdelig, ufyselig rent av alt såpevannet. Med tårer i øynene tenkte han at nå ville de vel ikke kjenne ham igjen hvis han noen gang kom hjem igjen.

Men det tok ikke lang tid før nisseungen fikk annet å tenke på. Plutselig hørte han at det krafset og klorte i berget innenfor. Det var trollet som prøvde å grave seg inn til ham fra hulen sin. Troll synes nemlig det er forferdelig deilig med en liten nisseunge å tygge på. Og når trollet gravde innenfra kunne det grave hele natten og hele dagen uten å være redd for sola. Nisseungen krøllet seg sammen og gråt seg i søvn.

Utpå morgenkvisten våknet nisseungen av at kloringen var kommet mye nærmere. Men hva skulle han gjøre? Med de korte nissebeina ville det ta mer enn en dag å nå frem til gården igjen, og når kvelden kom ville trollet være etter ham.

Men nå hadde det seg slik at en av menneskejentene kom langs elva med bikkja på gården den morgenen. Bikkja hadde ry på seg for å være den beste jaktbikkja i hele sognet og på sommeren var det ungenes oppgave å sørge for at den ikke ble for feit og lat til jakta på høsten. Om det var ungene som luftet bikkja eller bikkja som luftet ungene var det ikke godt å si.

Men nå så i hvertfall nisseungen at bikkja gikk forbi, med jenta på slep i band etter. Og nisseungen nølte ikke et øyeblikk, men smatt ut av sprekken og hang seg fast med en hand i raggen til bikkja og en hand i bikkjebandet.

forts…

Det var en gang en gård som lå langt uti huttiheiti. Den lå utpå kanten av en bratt skrent, og nede i lia rant det en grunn liten elv forbi.

På låven bodde det et nissepar med en diger skokk nisseunger. Ja så mange at de beint hadde gått ut av tellinga. Nissene var ikke synlig for folka på gården, men de jobbet hardt hele uka. En av nisseungene stelte kuene. Han pleide å lure til seg en liten slurk før melkinga og luktet alltid godt og varmt av kumelk. Ei lita nissejente jobbet med hønene, og luktet fjær, nyklekte egg og hønseskitt.

Slik hadde alle sine egne oppgaver og sin egen lukt, helt ned til minstenissen som passet på grisene. Han luktet deilig våt jord og sølevann. På lukten skilte nissene hver og en fra hverandre.

Når kvelden kom hadde alle en fast plass å sove. Først når alle plassene var fylt med unger og alle lukter var gjort rede for, gikk nissemor og nissefar selv til ro. Så selv om de var gått ut av tellingen hadde de et system som holdt orden på alle sammen.


Minstenissen passet på grisen

På gården bodde det en kall og ei kjerring med sin egen ungeflokk å holde styr på. Til forskjell fra nissemor syntes ikke kjerringa på gården at det var så gildt at det luktet jord og skitt av ungene. Nei det skulle lukte såpe – og barnefjesa skulle være skinnende reine til søndags da hele familien gikk i kirken.

Hver lørdags kveld når sola var gått ned og huset var skinnende reint, slepte kallen en diger badestamp ut på tunet. Så bar de bøttevis med iskaldt vann fra brønnen så alle skulle få bade. Kjerringa skrubbet ungene så tårene rant og de var røde i huden.

Til slutt var det kjerringa og kallen sin tur. De stilte seg sammen oppi balja og holdt tak i hverandre mens ungene helte vann over dem. Og hver gang syntes kjerringa vannet var så kaldt at hun hylte høyt.

Lørdagskvelden var festkveld for nisseungene. De samlet seg alltid utpå låvebroa med litt lørdagsgodter for å se på badegildet. Og når kjerringa skreik, lo de så de trillet rundt på låvebroa.

Høydepunktet for nisseungene var når kjerringskrika ble så høye at de vekket trollet som bodde nede ved elva. Da styrtet det ut fra bergsprekken sin, aldeles vettskremt over alt levenet. Og det sprang alltid langt nedover elvebredden før den kjente igjen kjerringskrikene og beskjemmet lusket tilbake mot hulen sin igjen mens den hyttet neven opp mot gården.

Fortsettelsen… kommer den 13. desember ;-) .

Ha en god adventssøndag!

Fredag 29. november har filmen Trolljegeren premiere på norske kinoer. Endelig skal vi få høre om trolla i norsk natur. For en som selv kommer fra hulderslekt, er det en stor glede (og lettelse) at det endelig finnes folk som er modige nok til at de kommer ut med en slik dokumentar som dette.

Selv gleder jeg meg til å høre/se hva de har å fortelle!

Ta en titt innom Trolljegerens egen nettside Trolljegeren (klikk på bildet så kommer du til trailere på youtube) og deres facebookside HER.

Slik forteller de om filmen på sin egen facebookside:

Trolljegeren er en dokumentarfilm som vil avsløre en av tidenes best bevarte hemmeligheter. Den retter også søkelyset på myndighetenes vilje og evne til å undertrykke sannheten når noe blir for sensitivt for offentliggjøring.

Du kan også lese og se mer om filmen på blant annet siden til Norsk Filminstitutt, filmweb.no, vg.no og  nrk.no/kultur-og-underholdning (med trailere).

Og følg med – det kan hende det lever et troll nær deg! Jeg er helt sikker på at det bor troll rundt meg i hvertfall :-) . Og jeg hører på produsenten Golimo når han svarer slik på dette spørsmålet fra vg:

- Kan man egentlig ta troll på alvor?
- Ja, det synes jeg man skal gjøre. De er noen voldsomme vesener.


Det leiker i horisonten

Her om kvelden var det en slik solnedgang som du fasinert følger med på – og etterhvert ser mange kryp og varelser i. Det boblet opp med eventyrfigurer som strakte seg, glodde litt rundt, snudde seg og så fløt utover igjen.

Til høyre i bildet dukket det noen minutter etter første «knips» opp en skapning:

Og det var dette jeg så…:

Den vred seg rundt til den nesten så rett på meg før den la seg sakte ned  til høyre og slanget seg videre inn i natten.

Med et slikt skuespill utenfor vinduet, gjør det ikke så mye om man ligger rett ut innenfor og verker litt i kroppen.
-

Stubb’en og Rota

Langt inne i skogen inne i et tre midt blant andre trær, bodde det en gang et bittelite ektepar. For å komme inn i sitt hjem måtte de ned under jorda der hule røtter slynget seg mykt inn i treet.

Det var flere innganger som gikk inn dit – gjennom flere granrøtter. Og tradisjonen var slik at om de hadde vært ute i nordavær kom de inn gjennom nordrota. Hadde de vært ute i sønnavind kom de inn gjennom sørrota. Og noen ganger, når det stormet som verst og det ikke var godt å vite vilken retning vinden kom fra – ja da hendte det ofte at de kom inn fra hver sin kant.

Og når det var slik og han kom inn fra nord og hun kom inn fra sør, så bøyde de seg i latter og slo seg på knærne og vinket til hverandre.

- «Hvordan står det til der borte?» ropte Rota til Stubb’en.
- «Aldeles på samme viset som det står til der borte, vil jeg tro» lo Stubb’en tilbake til Rota.

Og så sprang de til de møttes på midten av salen i midten av bunnen av treet de bodde i. Og Stubb’en rufset Rota i håret. «Hei, min kjære Rota av Rotfolket», mumlet han inn i øret hennes. «Hei min kjære Stubb av Stubbfolket», hvisket Rota blygt tilbake. Og så sto de helt stille og kjente gleden over at akkurat de bodde akkurat der akkurat da. Når de holdt rundt hverandre buldret pulsen rolig og godt i kroppen i takt med grana som vaiet i vinden.

I dag står det bare tuftene igjen etter de fleste hjemmene til Rotfolket og Stubbfolket. Men du kan fremdeles se restene av hjemmet til ekteparet Rota og Stubb’en.

Det vokser mose og lav på den gamle, staselige granpanelen. I midten der gulvet var skinnende blankt, er det mosebunn med tyttbærlyng. Men den ene veggen står såvidt. Nordrotgangen gaper mørkt og mystisk. Langt inne i sørrotgangen føles det nesten som om noen myser mot oss fra like bak svingen. Full av vemod blir man når man ser gangen fra vest. Der de rusjet ned for å finne sengen etter å ha sett mang en vakker solnedgang sammen.

Og mens vi står der og titter, legger vi merke til en merkelig ting. Den ene gangen, selveste vestrotgangen midt på veggen som står igjen, har litt slitasje i bunnen. Og når vi tar øyemål, ser vi at den underjordiske gangen kanskje faktisk går hele veien bort til et grantre like bak.

Og så lurer vi – er det ekko av forgangne stubb og rotslekter vi hører eller er det ekko av latter som ruller i gangene akkurat nå? Fra et sted lenger der inne hvor gammelt går over i nytt? Er det den myke kjærligheten fra Stubb’en som rufser i håret til Rota vi kjenner når vi føler oss så vel her i skogen?

Hvis det kanskje er sånn at de var her en gang, kan det jo hende de er her fremdeles og da kan det jo hende det er nettopp slik.

Og at slikt kan skje er nettopp det som gjør livet så rikt.

Older Posts »