Kattene mine lager engler i sneen

Etter noen måneder var kjerringa ferdig med å stulle og stelle på gården. Hun hadde skaffet seg noen dyr, noe nissene var jublende glad for. Livet på gården var begynt å bli som i gamle dager. Katten fanget mus på låven, hønene verpet, hanen gol og grisen stjal mat der den kunne finne det.

Kjerringa var litt uvant med å ha bare seg selv som selskap. Og på mørke regnværs-kvelder fikk hun for vane å sitte foran speilet og lage rare ansikter til seg selv. Hun vred og vendte på ansiktet så hun nesten ikke var til å kjenne igjen. Og når katten gjemte seg under ovnen, lo hun så hjertelig at nissene ute i låven trakk på smilebåndet.

Nå hadde det seg slik, at trollet nede ved elven også hadde merket at det var kommet folk på gården der oppe. Han kjente lukten av grønnsåpe og bakst fra stua og av nytt høy og halm i fjøset. Og slik tentes det igjen en lengsel etter trollkjerringa som passerte elva hans for hundre år siden. Dermed våget trollet seg til å luske ut på regntunge dager og netter for å lete etter øynene sine.

Det var en slik regntung kveld at trollet lusket rundt huset til kjerringa da hun satt foran speilet og gjorde seg til. Hun hadde nettopp fått til et forferdelig fælt fjes, da det skjedde noe merkelig. Katta freste under ovnen, det gikk et vinddrag gjennom rommet og plutselig kjente kjerringa et voldsomt rykk i det ene øyet. Hun skrek av smerte og gjemte ansiktet i hendene.

Da hun skulle se seg selv i speilet igjen var det ene øyet borte.

Ute på tunet jublet trollet over skatten han hadde fått snappet. Han puttet det blå kjerringøyet inn i den ene øyehulen, og det fyltes straks av gledestårer fordi han kunne se igjen. Han sprang ned til steinen under brua. Nå kunne han begynne å holde øye etter den vakre trollkjerringa. Om han ikke turde å vise seg med bare ett øye, så kunne han i hvert fall ha gleden av å se på henne.

–

Men gårdskjerringa tålte dårlig å miste et øye. På kveldene satt hun mest foran ilden og gråt og oiet seg. Når det regnet lå hun stille i senga og stirret trist ut i rommet med det friske øyet.

En regnfull dag ble det for mye for henne. Halvgal begynte hun å rive ned alt hun hadde puslet og stelt med i tiden før hun mistet det ene øyet. Hun dro det med seg ut på det mørke, våte tunet og kastet det nedover skrenten fra gården. Da huset var nesten tomt fikk hun øye på det vesle skrinet oppe på kjøkkenhylla. Hun rev tak i det, sprang ut og kastet det nedover bakken.

Midt nede i bakken hoppet lokket av og ut av tørkle spratt de to øynene til trollet. Da øynene spratt nedover i gresset ble de våte og blanke igjen og kjerringa fikk plutselig se hva det var.

Den samme dagen satt trollet nede ved elven og speidet etter trollkjerringa. Han hadde akkurat blitt oppmerksom på alt levenet fra gården der oppe, og snudde seg for å se hva som skjedde da han så øynene sine sprette ut av skrinet halvveis oppe i bakken.

Kjerringa satte nedover bakken samtidig som trollet kom seg på bena og begynte å springe oppover. Og vel var trollet større og lengre i bena, men kjerringa hadde fordel av å springe i nedover bakke så de nådde igjen de to øynene omtrent samtidig. Kjerringa treiv tak i det ene brune trolløyet samtidig som trollet fikk tak i det andre.

Akkurat da sluttet det å regne, og trollet sprang nedover bakken i lange bykst. Han kom seg innunder steinen sin akkurat før sola gløttet frem. Og der puttet han gledesstrålende trolløyet på plass.

–

Og sånn gikk det til at både troll og kjerring fikk et blått øye og et brunt øye. Siden den gang har kjerringa hatt evnen til å se inn i trollsjela, og trollet har hatt evnen til å se inn i kjerringsjela.

På det viset gikk det til at kjerringa på gården visste at trollet vant sin trollkjerring og at hun flyttet inn under steinen der nede ved elva. Om det ikke straks begynte å lukte grønnsåpe og bakst der nede så er nok det fordi det er så mye annet morsomt å finne på for to troll som skal bli kjent med hverandre.

Og kjerringa?  Ja, kjerringa gikk igang med å stulle og stelle på gården sin igjen. Snart var alle fornøyde og glade - fra kjeller til loft og fra stue til fjøs. Ja til og med trollet sukket fornøyd iblant. Det er noe trivelig med at det finnes folk som stuller og steller i hvert et hus og på hver en gård, selv for troll.

Om nissene fremdeles legger mat under steinen der nede ved elva? Se, det vet jeg rett og slett ikke. Kanskje gjør de det. Og kanskje har trollene begynt å jakte på en nissebit igjen… Men det er ikke gitt at vi vet alt som foregår i deres verden. 

Ja, det er ikke gitt oss vanlige sjeler å vite alt om alt i alle verdner i hvertfall. Men nå skjønner du nok at hvis du noen gang treffer noen med et øye av hver farge enten det er kjerring, troll eller liten hundeLilith, så står du ovenfor noen som har helt spesielle evner .

–

Ha en riktig trivelig Lillejulaften!

Nå er det verste stresset med juleforberedelser på det siste. Straks kommer julefreden. Og tiden for å gi din familie og dine venner den aller beste gave som finnes: en klem, tid nok og ro nok i sjela til å fortelle hva du ser i dem som gjør dem aldeles spesiell – for deg.
–

Tags: Advent, Eventyr, Julekalender

Inspirert av Liliths fantastiske øyne, skrev jeg for noen år siden et eventyr. Det begynner å bli lite puff i meg nå, så jeg fortsetter å «jukse littegranne»  – og gir dere herved to deler eventyr igjen.

Og sånn bare for ordens skyld. Lilith er ikke trist på bildet. Men Kira var valp og vimset rundt henne, så hun sier rett og slett «pleeeease, fjern det skarptannende, fjollete vesenet som ikke eier respekt for alder og posisjon! Pleeeease!!»

–

Sånn fikk kjerringa ett blått og ett brunt øye
Det var en gang et troll som holdt til under en stor stein ved en gammel bro. For lenge, lenge siden pleide folk å ferdes denne veien når de skulle fra Trondheimsfjorden til Selbu. Men nå gikk veiene andre steder og trollet hadde ikke sett en levende sjel på hundrevis av år. Og det var ikke mye moro å være troll når det ikke fantes noen å skremme og plage.

En vakker morgen, like før sola kom opp, hørte trollet likevel lyden av raske ben bortetter den gjengrodde veien. Så hørte han det hoiet og skrek en skikkelig trollkvinnelatter da noen sprang lekende lett over elven. Han skyndte seg ut for å se hvem som fòr forbi på denne måten. Og der, på den andre siden av elven fikk han se den vakreste trollkjerringa som noen sinne hadde vært sett der i dalen.

Så vakker og ven var hun at øynene på trollet sto langt ut av hodet på ham. Og så gikk det ikke bedre enn at øynene spratt bent ut og trillet bortetter bakken. Trollet skrek av redsel for at sola skulle komme opp uten at han så det. For troll kan bli forvandlet til stein hvis sola skinner på dem. Han krabbet under steinen sin så raskt at trollkjerringa ikke rakk å se ham. Og hun, som aldri hadde hørt slikt et forferdelig spetakkel før, sprang videre så fort hun maktet. Trollet stønnet trist. Han skjønte han måtte vente til han hørte at det regnet før han kunne våge seg ut for å lete etter øynene. For bare hvis det regnet kunne han være sikker på at sola ikke var oppe.

Så senket det seg en underlig ro over skogen. Morgensola kom sildrende ned mellom grankvistene, og det glitret i duggvått gress langs elvebredden. Nettopp da listet en liten nisseunge seg forbi. Han skalv av redsel for trollet, men visste at nå da sola var oppe var det den beste tiden å passere. Da fikk han plutselig se øynene til trollet ligge der. Han skjønte straks hva det var, og fortet seg å legge dem ned i knyttet sitt. I det samme trollet kjente at noen stjal øynene hans, skrek han rasende. Men trollungen pilte hjemover så raskt bena bar ham, og trollet kunne ingenting gjøre.

Hjemme ble nisseungen tatt i mot av de andre nissene som hadde blandede følelser for det han hadde gjort. De gamle i nissefamilien var glade for at trollet ikke var noen fare for dem lenger. I hundrevis av år hadde nissene og trollet kranglet og sloss, så ingen nisseunger gikk trygt i skogen etter at det var blitt mørkt. Men at det skulle gå trollet så ille til slutt, var likevel ikke noe å være glad for, mente de. For nisser kan riktignok være sinte og vrange, men direkte ondskapsfulle er de aldri.

De holdt nisseråd både dag og natt, men kunne ikke finne ut hva de nå skulle gjøre. Ingen nisse var modig nok til å levere øynene tilbake. Isteden ble de surret inn i et tørkle og lagt i et skrin oppe på en bjelke på låven. Ingen fikk lov å røre skrinet. De modigste nissene fikk i oppgave å sanke mat til trollet. Maten ble satt like innenfor skyggen under den store steinen der nede, når nissene var helt sikre på at trollet sov. Trollet var ikke så verst fornøyd med denne ordningen, for stort sett er troll ganske late. Og slik klarte de å beholde freden der i dalen i lange tider. Bare en gang iblant sukket trollet og lengtet etter å se den vakre trollkjerringa igjen.

Da hundre år var gått hadde nissene stort sett glemt det hele. Men nisser er sterkt tradisjonsbundne vesen, så de fortsatte å legge mat under steinen nede ved elva. Og så lenge de gjorde det, klaget heller ikke trollet. Trollkjerringa hadde begynt å benytte veien over elva igjen. Hun var så stille som en mus for hun husket det forferdelige skriket fra sist hun passerte. Og trollet under steinen visste ikke at trollkjerringa reiste forbi en gang iblant.

Så skjedde det noe nytt der i dalen. Gården der nissene bodde, hadde lenge vært ubebodd av mennesker. Men nå flyttet det inn ei enslig kjerring som var gått lei av folk lenger nede i bygda. Det var ei riktig arbeidsom kjerring som trivdes bedre med dyr og skog rundt seg enn med folkesnakk og gatestøv. Det første kjerringa gjorde på gården, var å rydde og vaske i alle kriker og kroker. Og det varte ikke lenge før hun var kommet til bjelken oppunder låvetaket. Der fant hun det lille skrinet, som nå var støvet aldeles ned.

Hun bar skrinet med seg inn i stua og åpnet det forsiktig der inne i varmen. Det hun så der ble hun ikke noe videre klok av. I årenes løp hadde trolløyene skrumpet inn så de så mer ut som et par tørre svisker. Men kjerringa ante at det var mer med innholdet i skrinet enn som så. Derfor surret hun øynene forsiktig inn i tørkleet igjen, og stilte skrinet på en hylle på kjøkkenet.

forts..

Ha en riktig god 22. desember!!

Tags: Advent, Eventyr, Julekalender