Jada, jada – det er biologi, kunnskap, fakta og alt det der som teller. Men jeg er så pjusk. Iblant kjennes ut som om halvparten av kroppen er knust. Og musklene finner med visse mellomrom ut at de gidder ikke dra på denne blåsebelgen. Vel – heldigvis kommer og går det…. det der. Innimellom er det tid som man fyller med høytid. Men jeg er visst så lei av å mestre det vonde at jeg har mistet noen av ordene.
Midt i daglig liv og høytid lytter jeg etter noe… Akkurat som disse to. Kanskje ikke sikre på om de lytter til et tomt rom eller et som er fylt av eventyr? Leker de uforståelige leker på lekne vesners vis? Eller lytter de etter magi?
–
Jeg ha de siste dagene lyttet jeg også. Lyttet til alt som skjer rundt omkring, som nesten ikke føles som om det angår meg. For jeg har ikke krefter. De kommer nok tilbake.. Men akkurat nå tror jeg ikke på magi der ute.
Så lytter jeg på de nære ting. Tenk – jeg har lyttet etter egg. Etter at Rita har blitt gammelnok.
Og i dag hørte jeg noe.
Rita vagget inn i et hjørne og kurret og klukket med en myk, ny stemme. Da jeg hentet høy brummet hun fornøyd. Så prøvde hun å bygge seg et usynlig tak. Hun hentet byggemateriale fra løse luften og festet det på veggene rundt. Omhyggelig konstruerte hun en illusjon av ly, mens hønene smøg seg inn under magen hennes for å snike seg til å klekke der. Der VAR det jo et tak. Et tak av kalkun.
Men straks de roet seg der under magen hennes, kom et lang hvit hals og et hode med et rolig blikk buktende ned mellom vegg og kalkun. Så stoppen Ritas hode noen centimeter fra høna som lå der – og så sååå hun på henne. Til høna forsiktig trakk seg tilbake – ei tå av gangen med ett unnskyldende uttrykk i øynene.
–
–
Rita lagde seg et rom. Som ikke skulle romme høner, men egg.
Jeg trakk meg unna en liten halvtime. Og da jeg kom ut igjen lå det et stort egg i redet til Rita 
. Og er ikke det magi, så vet ikke jeg hva. At fugler legger egg. Rett og slett. Plutselig en dag er de klar. Og så vips – vet de alt om det der. Ingen som prøver å forklare dem noenting, utenom kanskje en matmams som ikke engang kan snakke fugl.
Vel, det gikk ikke helt smertefritt… Rita selv så dypt deprimert ut. Som om hun visste hva som skulle skje før det skjedde men så skjedde det noe underveis. Som om hun gikk vill og ikke likevel lenger visste noenting som helst før det plutselig lå noe der! Noe stort og rart og uventet! Hun så ulykkelig på meg med et blikk som sa – det var ikke MENINGEN!
Det er HARDT å følge med på denne kroppen!!
Til og med når den er som den skal
og det går som det bør
selv om det aldri har gjort det før….
Så ble det fangtid igjen. Og ingen på denne jord er så glad i å bli kjælt med som Rita når hun er ulykkelig. Hun myser blidt og faller helt, helt, helt til ro. Og jeg kjenner det smitter. Sånn godt.
–
Vel inne ble det studietid. Egget var et ordentlig nybegynneregg. Med dårlig skall og en liten flekk med blod. Jeg aner heller ikke om den har den rette størrelsen enda. Men erfaringsmessig er de første eggene både litt rare og litt små.
–
Egget var i hvertfall ikke så mye større enn det største hønseegget vårt. I lengden var det kortere.
–
I omkrets var det større.
Og kalkunegget veide ca 80 gram, mens det største hønseegget veide rundt 70-75. De fleste våre egg ligger på rundt 60 gram. Og morsomt nok – de som er bittesmå i størrelse veier ikke så mye mindre enn de mellomstore. Sånn ca 55 gram. Ta i betraktning at jeg ikke har verdens beste gramvekt.
Har vi ikke mange fine spennende egg for tiden forresten? Hvite, lysebrune i forskjellige sjatteringer, turkise og sjokoladebrune . Her er tre av de virkelig vakre hønseeggene. Jeg regner med at Ritas blir lyse brune.
Da er det kanskje bevist? Når en hund får tak i ett hønseegg ruger den ikke lenge på saken, men forter seg å slurpe i seg godisen.
bilde av, så tok jeg egget fra ham og la det i kjøleskapet. Kanskje katter er for kloke for sitt eget beste?
. 
Den lille familien fikk først et midlertidig hjem, mens vi ordnet noe bedre. Og etter en kjapp handletur kom det på plass et lite palass til en liten prinsesse. Eggene ble flyttet først, og så høna. Hun vugget inn og gynget seg mykt over eggene sine.
Det er mange farer som lurer på slike små. Åååå – man kan bli aldeles overnervøs av mindre. Men det går som oftest bra 
Jeg skal holde dere oppdatert – og så får vi holde pusten alle sammen 
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
