Feed on
Posts
Comments

Rita kalkun begynte å halte før helgen og har sakte men sikkert utviklet en hoven, varm fot. Så i dag ringte matmamsen til veterinær som kom med hele sin store medisinbil for å stelle med.. vel, en eneste kalkun. Men skal vi ha Rita, så må vi behandle henne når hun blir syk. Det er ikke bønn for annet.

Hadde det vært en av brødrene, hadde han kanskje bare fått et noe tidligere møte med middagsbordet (så sant det ikke var en sykdom som gjorde kjøttet dårlig). Å gå og ha vondt.. DET skal ihvertfall ingen av dem.

Nå var det uansett Rita sin fot – så da så. Hun hadde også begynt å melde seg litt ut av flokken, noe som er et typisk når de ikke har det bra. Årsaken viste seg å være et sår oppå «leggen» som har gitt betennelse nedover foten.

Siden kalkun er et nytt dyr for meg, føler jeg også at det er greit å være føre var. Tenk om jeg feilvurdert situasjonen og halting mm var et tegn på sykdom – kanskje smittsom? Når man blir bedre kjent med dyreartene slipper man gjerne en del veterinærbesøk, men dette måtte jo behandles uansett.

Alle blir vi uansett en erfaring og en fiffig opplevelse rikere (så får vi ignorere «noen kroner fattigere»).


Først var det veiing… Det var ikke så lett med metoden «først meg» så «oss» og deretter «oss minus meg= deg». Det ble litt vel mye av oss som skulle tittes »over» og blikket går tross alt ikke i vinkel. Så Rita fikk stå på vekten selv. Det gjorde hun bra.

11,7 kilo tung er hun, jenta!! Det er ikke småtterier!

Etter masse medisinutregning og reseptutlevereing ble det apotektur, piller oppløst i vann og så ut i kveldshønsehuset med matmamsen for medisinering. Og det gikk ikke så lett som bildet under kan gi inntrykk av. Det kan jeg love. Hun sto veldig stille og rolig – med kroppen vel å merke – mens hodet gjorde rene slangedansen og nebbet var bestemt lukket.

Men matmams fikk det til, hun. Og det skal hun gjøre 2xdaglig i 5 dager.

Og gutta? Gutta er glade, friske og helt gærne. Særlig når de hører motor, som denne krattrydderen. Ryddingen foregår faktisk et godt stykke unna, men lyden bærer godt og er visst veldig interessant. Inntil fotografen ble ENDA mer interessant. Du må ha på lyd hvis du vil høre gobblingen (men husk at krattrydderen også høres).

Det skal nok bli lykkelig mat, dette ja :-) . Jeg gruer meg til slaktingen, men de har så smått begynt å sloss litt og snart er det vinter og ikke så mye å kose seg med. Og uansett vil det kunne bli stressende for Rita med seks friere. Så det begynner å bli på tiden – og det var jo mat vi skulle ha. Jeg får bare mote meg opp.

To vakringer skal uansett bli igjen. Rita og denne gutten – som har fått navnet Blåmann.

Overlevende tøffing

Omtrent firogtyve timer etter hønsehaukangrepet hadde Fluffy silkehøne kommet seg betraktelig. I går hadde vi en ny omgang med vask og stell av sårene. Min kjære nabo hjalp til med å holde opp vinger og brette unna fjør.

Først ble de kjent, hun og Fluffy.

Så stelte vi sår. Noe ble vasket og fikk på medisin. Annet ble bare sjekket. Det var aldeles utrolig hvordan sårene hadde grodd på 24 timer!! 

Det verste/største såret hadde ikke lukket seg helt. Men det så «friskt» ut. Altså uten antydning til verk. Vi stelte det og jeg hadde på litt antibakterielt. Bildet er litt feilvisende. Det er rent rundt såret, uten fjør i. Men såsnart jeg slipper fjørene legger de seg i bildet.

På andre siden av kroppen var såret mye mindre, men jeg gjorde det samme der.

Buksåret var vanskeligst å komme til. Siden jeg jo ikke vet hvor dypt stikksårene går, vil jeg ikke stresse Fluffy. Tenk om det innvendig bare er millimeter igjen til f.eks. lungene? Da vil man ikke at hun skal strekke og dra i noe! Så da hun ikke ville la meg få se sårene ved å vippe henne over på siden, var det bare en ting å gjøre. Få høna opp i høyden.. :-) . Og da lot hun seg sjekke så fint som bare det.

Buksåret var nesten umulig å finne. Det hadde tettet seg helt og fint, uten hevelser. Vi lot det få være i fred.

I ansiktet hadde hun den eneste hevelsen jeg kunne se. Det var flere småsår der. Så jeg dekket øyet hennes godt, og hadde på blåspray på alle småkuttene.

Ble hun ikke fin?
Hun var i god form. Fikk masse godis. Og syntes det hele var litt stas, tror jeg. Det virket ikke som om hun hadde noen smerter.

I dag – enda ett døgn senere – har jeg bare sjekket henne forsiktig. Hun har tuslet litt rundt og virker fin. Det er bare en ting som bekymrer meg. Hun småfnyser litt (ikke helt nys, men ikke langt unna heller). Så jeg holder henne i isolasjon i minst ett døgn til. Hun bør ikke ha åpne sår når hun kommer ut til de andre heller. Det er vel mystisk nok at hun har blitt blå, tenker jeg…

 

Jeg brølte så jeg var redd naboene skulle hoppe i bilene sine og rømme. HA DEG VEKK!! skrek jeg på hauken som satt med klørne dypt begravet i vår kjære silkejente Fluffy. Jeg sprang for livet og hønsetyven slapp mot all forventning grepet og fløy. Stor og grå – det var det eneste jeg oppfattet. Men det var nok en hønsehauk. Fluffy kastet seg på bena og sprang.

Men *søren søren søren* hun var selvfølgelig sterkt skadd. Jeg sopte henne opp i armene og roet henne ned så godt jeg kunne før jeg begynte å undersøke henne. Hun hadde noen små skader i ansiktet og nakken. Men verre var det at hun hadde dype stikk inn i begge sidene (ved fileet’ene) og ett lenger ned mot buken.

Jeg bruker kamera til å sjekke dyrene. For det første fordi det gjør at jeg ikke må herje så mye med dem. For det andre fordi jeg har begynt å se så dårlig at det er greit å gå gjennom bildet i tillegg etter at jeg har tatt en sjekk med «egne øyne». Derfor disse bildene, som er fra i kveld noen timer etter angrepet. Bildene er litt dårlige pga at jeg har hatt på henne blåspray. Men du ser skadene likevel.

Brystet: Det er et like stort og dypt sår på andre siden og lenger ned mot buken. Jeg tror ikke noe går inn i organer, men er kjøttsår. Jeg er imidlertid ikke helt sikker, så det er litt spennende hvordan det går til i morgen.

Jeg renset godt med pyrisept, sjekket at hun ikke på noen måte surklet (noe som kunne tydet på at stikkene gikk helt inn i lungene). Hun virket helt klar og ren i både blikk, hjerte og lunger. Hun blødde friskt, noe som stoppet etter en stund. Jeg tror nok det var det beste at hun blødde friskt en stund, så hun fikk renset sårene fra innsiden så godt som naturen klarte selv. Etter å ha renset utsiden sprayet jeg på blåspray. Det er bakteriedrepende og litt tørrende. I morgen skal jeg vurdere om jeg skal gjøre mer, men hun må få ro også.

I ansiktet har jeg ikke fått på blåspray pga øynene. Jeg ble urolig over blod i ene neseboret, men det andre er som dere ser klart. Så hun blødde nok ikke innenfra, men hadde fått skadet selve neseboret på ene siden.

 

Nå har hun blitt satt i isolasjon. Hun tusler rundt, men blir veldig duknakket etter at jeg sjekker henne. Det gjør nok vondt. Likevel klukker hun veldig mykt og blidt til oss, slik hun pleier. Hun er en av de mest vennlige sjelene våre, Fluffy.

Så får vi bare holde pusten og håpe hun ikke får noen infeksjon. Lever hun i morgen - uten å ha blitt sykere – har hun en god sjanse. Fugler er utrolig robuste, egentlig. 

Hønsene har nesten ikke vært ute i hønsehagen i dag. Noen har ikke engang gått av vaggel. De har vært svært redde og de få som har gått ut har bare holdt seg i buskene. Vi har passet på, men det er klart at vi ikke har stort å si annet enn ved å holde aktivitet rundt gården. Og så hadde vi vært inne en tur da…

Fluffy ser ut (på fjørhaugen) til å ha blitt tatt i buskene. Da jeg kom ut på trappa så jeg alle fjøra og sprang som sagt alt jeg kunne mens jeg brølte. Da hadde hauken fått henne ut på plenen bak. Det lå en sti med fjør hele veien fra buskene og dit. Den måtte vel ha henne ut til et sted der den kunne fly avgårde med henne. Vi var heldige at han/hun ikke bare tok henne med tross mitt brøl.

Så nå er det bare å sette igang med å ordne hønsehauk-sikker gård for resten av sesongen (og så håpe at den ikke prøver seg på kattene). Da vi var på en liten tur i kveld (etter å ha stengt inn hønene og stelt Fluffy) fant vi rester av en grå fugl ute i skogen. Vi trodde først det var Hei, men det var nok etter en due.

Liv er liv og død er like ille for både duer og høns, men jeg håper nå likevel at denne rovfuglen glemmer hønsene våre når den ikke får tilgang lenger. Det er jo tross alt veldig sunt og trivelig med stor uteplass og et ganske fritt hønseliv.

Hvis noen har noe godt råd for å avskrekke hauken, så blir jeg glad. Kan det f.eks. hjelpe med en haukefigur på påle i hønsegården? Så den tror det er «opptatt»? Eller blir det som å lokke til seg en til? Jeg får spørre inne på fugleforum.

Flotte fugler er de i hvertfall, disse rovfuglene. Det er ikke mulig å komme utenom, uansett hvor glad vi er i våre «byttedyr». Jeg håper jeg får sett bedre på den en annen gang – og mens hønene er i trygg forvaring.

Insektsdekken for hest

Jeg skrev om Vilje og mulig sommereksem her i begynnelsen av sommeren. Da var jeg usikker på om hun har eller ikke har sommereksem.

I løpet av sommeren har jeg blitt overbevist om at hun har en reaksjon på insekter. Men jeg vet ikke om det er sommereksem per definisjon. Heller ikke hvor mye og hvorvidt det ville resultert i sår og betennelser uten tiltak.

Hvordan har vi forholdt oss foreløpig?
På forsommeren, inntil for en måned siden, behandlet jeg henne litt sjeldnere enn ukentlig med switch utskrevet av veterinær. For en måned siden sluttet jeg for å se om hun nå klarte å «ordne selv». Og jeg har ikke sett noen forverring etter det. Det er alltids godt å slippe medisiner.

Hun får hvitløk hver dag – en skje hver kveld. Ellers er hun bare på variert beite (mye ugressarter som hun selv kan plukke av der) og får litt «godis» på kveld = 2-3 brødskiver, kanskje en gulrot, et eple eller en banan og en skvett rapsolje sammen med hvitløken. Dette får de året rundt.

Det viktigste tror jeg nok, er insektsdekkenet hun har båret i sommer. Jeg tar det kun av når det er vind og/eller veldig fint vær. Jeg bryr meg ikke så mye om hvorvidt det er klegg etc. Jeg vurderer kun i forhold til mygg og knott. Og jeg har i mente at selv om jeg ikke opplever mygg og knott når jeg står på beitekanten og ser på hestene, er det noe helt annet for dem. De har mye raskere og mer insekt ute hos seg enn hva jeg har.

Noen få ganger har jeg glemt å ha på dekkenet til kvelden, inntill i 23-24 tiden.

Jeg har noen dager sprøytet insektsmiddel på hestene. Det virker effektivt, men ikke så lenge. Og hestene er svæææært mistenksomme til den dumme sprutflaska at de ikke lar seg fange inn flere ganger om dagen for DET! Det skal være sikkert.

Mine er faringer så langt:
Vilje har klødd ganske mye i manen i sommer. Hun har klødd av seg en del hår, men det er overhodet ikke som i fjor. Og hun har ikke noe sår. I og med at hun ikke har utviklet sår har jeg ikke trappet opp tiltak.

Hvis jeg glemmer dekken så hun blir eksponert for knott og mygg i noen timer, hovner Vilje opp over manen og litt over baken før halefestet. Hun klør mye mer og virker veldig irritert. De andre hestene kan være like mye påspist, men hovner ikke opp. Å få på dekkenet (uten ytterligere behandling) demper hevelsene i løpet av noen timer. Jeg tror at mange dager uten dekken ville kunne fått dette til å balle på seg.

Under en periode med litt tvil tidligere i sommer (reagerer hun virkelig?) lot jeg henne gå uten dekken i ca tre døgn. Det utviklet seg da små kuler og antydning til rødhet i huden etter kløing som nok kunne blitt sår etter noen døgn til. Da hun fikk dekken igjen, forsvant dette etter to-tre dager.

Jeg tror derfor at dekkenet virker VELDIG BRA.

Vilje elsker dekkenet og det fungerer svært bra på andre måter også. I plaskregn blir dekkenet fort tørt hvis hun går i ly. I sterk sol virker det ikke som om det blir altfor varmt. Det eneste er at det må endel reperasjoner til i løpet av noen uker. Vilje er imidlertid veldig «snill» med dekkenet. For sikkerhets skyld (så det ikke blir lange pauser) har jeg kjøpt to dekken av typen Horsepower® Kentucky Fly Sheet. Jeg har klippet av mageplaten for den trenger hun ikke (ingen irritasjon på magen). Jeg har en løs stropp over ryggen hennes som holder dekkenet på plass sammen med spennene i brystet og ved bakbena. Ellers så syr jeg igjen hull og fester spenner ettersom de blir revet løs. Jeg vasker dekkenene med visse mellomrom på 40 grader. God lufting fungerer også godt.

Den gode dekningen over halen har nok bidratt til at halen ikke er irritert i år. Det er ingen sår der heller – og mindre kløe der enn på manen.

Nakkebeskyttelsen er svært bra, men ettersom dekkenet slites, klarer Vilje å få nakkebeskyttelsen til å krype litt nedover nakken (borrelåsene får mindre styrke og løsner pga stadig mer møkk i «borrene», tror jeg). Men det ser likevel ut til å være relativt grei beskyttelse.

Jeg har kjøpt dekken som er alt for stor for henne. Dette tror jeg har fungert positivt.

Vilje er veldig fornøyd. Det er jeg også. Og jeg har et vagt inntrykk av at for hver uke hun går uten sår, blir hun litt tøffere i immunsystemet? Dette er veldig uvitenskapelig og bare et inntrykk :-) . Men hun reagerer «saktere» på noen timer uten dekken i kveldingen nå enn hva hun gjorde tidligere i sesongen. Jeg har til og med kommet ut et par ganger (søren, søren jeg glemte…) og hun har IKKE vært hoven. Men det ser ut til at hun da trekker inn i utgangerstallen.

Alt i alt en positiv tilbakemelding :-) .

PS – jeg har ikke behandlet med noen kremer eller noe vasking. Bare børsting iblant for å holde manen relativt ren.

Legg forresten merke til hvor lys Vilje har blitt i løpet av sommeren :-) . Man ser godt at hun er skimmel nå, og at hun kommer til å bli veldig lys. Hun er født kullsvart. Nå er hun litt over tre år.

I alle de årene jeg har hatt høns har jeg ønsket meg et eget rom til kyllingene. Et lettstelt ett. For jeg har hatt mange provisoriske, tungstelte løsninger opp gjennom årene. Og flere ganger har jeg måttet ty til å ha kyllingene inne. Akkurat som med første kullet i år, egentlig. Det er så kos, men også ganske mye arbeid. Slik det ofte er når man ligger litt i bakleksa i forhold til det optimale.

Og nå har jeg endelig fått meg et barnekammer!
For kyllinger selvfølgelig.

Kanskje ikke det endelige, ultimate barnekammer dette heller, men det blir nok brukt slik i noen år. Og det er bygget til det det skal brukes til - ikke bare midlertidig tilpasset :-) .

Den dagen det eventuelt ikke skal være barnekammer mer, kan det brukes som et lite veksthus hvis jeg kjøper noen egnede vekstlys. Jeg kan til og med stenge inne spede spira så den får stå – bak netting.

Barnekammeret vil forresten også være egnet som sykerom når det ikke er kyllinger der. Slik vi har høner – hele deres livstid og med behandling av syke høner før det vurderes slakt – er slikt også veldig praktisk. På vinterstid vil dette rommet lett (og trygt) kunne holdes varmt.

Humre – det er vanskelig å komme unna flerbruksinstinktene… 

Jeg er veldig glad og fornøyd. Når man ikke har helsa helt på sin side, er det veldig god energiøkonomisering at man slipper å ha ting provisorisk og tungstelt. Det tok noen år, men nå er den biten på plass :-) .

Dagens barnekammerbeboere
Våre inneklekkede kyllinger flyttet ut straks.
De fikk leilighet i 1.etasje – på gulvnivå.

Hønene som ruget lå ute i fjøset der de selv hadde bestemt at det egnet seg å fostre opp kyllinger. Nemlig i tre foringsbøtter-  som matmams IKKE er enig i at egner seg. Til verping – ja. Klekking – nei. Hvordan har de tenkt å få matet kyllingene oppi der, mon tro? En slo seg forsåvidt ned på et mer egnet sted - ser dere henne oppi det høyre hjørnet? Men det var bare fordi hun ble presset ut av en av foringsbøttene. Og en kattevennlig plass var det uansett ikke.

Så de to som har fått kyllinger er flyttet til barnekammeret. Og der ser de ut til å trives.

Til høyre ligger Tåkelura, som i det siste døgnet har fått fire kyllinger. Til venstre ligger Fluffy som fikk to kyllinger i natt. Dørene deres er åpne for fotograferingens skyld. Men de har gode, solide dører på burene.

Flytting
Flyttingen ble foretatt først da det pep i eggene, siden høner hovedsaklig er redetrofaste og ikke eggtrofaste. Flytter man høna og eggene for tidlig går høna gjerne tilbake til orginalredet og legger seg der – selv om hun da blir foruten egg. Dette er et instinkt. Det er størst sannsynlighet for at hun ruger ut egne egg hvis hun ligger i eget rede, for å si det slik. I naturen er det jo ikke rimelig at eggene plutselig skal dukke opp i et annet rede.

Hvis høna går tilbake til orginalredet uten at man ser det, risikere man å ta livet av kyllingene som ligger inne i eggene fordi de da blir liggende kalde i nyredet. Men hvis det så sent i rugingen at det piper inne i eggene, går det som oftest bra. Høna kjenner igjen «sine egg»på pipingen. Kanskje hun tror kyllingene har gått selv – med bittesmå ben som stikker ut av skallet? I hvertfall kan man da flytte høna og eggene. Man bør uansett følge med en stund at høna ikke forlater eggene eller blir urolig.

Barnekammeret
Barnekammeret ligger til venstre i det lille påbygget på låven, i et lite rom med vindu ut mot gårdsplassen så jeg kan gløtte inn når jeg går forbi – og med dør ut til gangen. Hele rommet er mindre enn 2×2 meter, men med god takhøyde .

Det har tidligere stått en arbeidsbenk der og det var en betongkum støpt opp fra gulvet. Begge disse fjernet vi, så rommet ble helt nakent og rent. Det er sluk i gulvet, lufteluke i veggen og det er en vannkran der som kan kobles til. 

 

Vi skrudde opp en ny benk, og lagde burelementer til tak, uttagbar skillevegg og dører. Hele rommet er litt skjevt så jeg slet litt med å få elementene både tett og passe. Under montering vridde det seg litt, så til min ergelse ble det endel sprik i passformen til dørene. Men slik får det bare være en stund. 

Jeg skulle ha malt alt før vi bygde, men formen sa «glem det».

 

Det er viktig at det er godt med varme til slike småtasser. Dette rommet har også den store fordel at det er strøm der. Nå som det er litt kjølige regndager, står døren til rommet lukket for å holde på varmen. Men på de varmeste dagene må døren opp. Vi har derfor også laget en dør som vi har kledt med god netting. Denne står utenpå den opprinnelige døren og slår andre veien.

Så nå er det helt trygt for kyllingene. Det er god plass og ikke minst lettstelt, som sagt. Det er ikke mange kanter og sprekker og etter kyllingtiden skal det være lett å vaske godt ned. Det skal også være lett å male hele rommet jevnlig, noe som er nyttig i forhold til å holde det rent, sunt og pent.

Det er gjort plass til å sette inn løse bur i tillegg. I år er dette veldig greit, siden det kommer opp to kull til om en stund.

Normalt kan alle kyllinger springe sammen. Men når kyllingene blir fostret opp av høner, er det greit å kunne skille enkelte høner og dermed også kullene en periode. Noen høner kan nemlig være ganske tøffe mot «andre sine» kyllinger i den aller første tiden. Dere ser kanskje at jeg har dekket nettingskilleveggen mellom Fluffy og Tåkelura med en gardin? Dette er fordi Tåkelura er spesielt tøff og det kan bli veldig stressende for de to familiene hvis de ser hverandre og hun hele tiden skal tøffe seg. Om noen uker går dette over og de kan være sammen uten at hønene banker hverandres barn eller flyr i tottene på hverandre.

Noen høner trives sammen også med kyllinger og da kan jeg ta vekk skilleveggen.

Uten mat og vann – duger helten ikke
De er utrolig små, disse tassene når de kommer. Og de vokser fort. Det kan derfor være en fordel å ha «mat og drikkekar» til flere kyllingstørrelser. Jeg har ikke spandert på meg så mye kjøpevarer i den anledning. Jeg bruker som oftest det jeg har av ting og tang.  

Spesielt må man passe på at drikkekarene er veldig grunne i den første tiden så kyllingene ikke drukner. Det krever at man må passe opp oftere med vann. Men så snart de har vokst litt kan man begynne å øke på drikkekarstørrelsen.

Ofte bruker jeg gamle isbitbokser i den første tiden. De har plass til godt med vann, men er delt opp i så små celler at kyllingene ikke faller oppi. I år har jeg av mangel på slike, klippet ned syltebokser til passe størrelse og stabilisert dem med steiner i bunnen. Og så går jeg bare oppover i boksstørrelse med tiden.

Når det gjelder mat har jeg funnet at skåla til store potter passer fint i den første perioden. Da forsvinner ikke maten ned i strøet og den er lett å få tak i for kyllingene. Dessuten er de lette å gjøre rene. Senere går jeg over til dypere og smalere matskåler – og det blir da også mer rom for høna og kyllingene til å bevege seg på.

Rengjøring av alle skåler er viktig i den første tiden. Så jeg bruker slikt som lett kan vaskes og har gjerne to sett så jeg kan bytte på. Det siste er et energiøkonomiseringstriks for meg, så jeg ikke trenger å «forte meg å vaske».

Her skal det tusles og nytes :-) .

Matmors skrytevegg
Jeg har alltid drømt om å ha bilder av gjengen i hønsehuset. Men – jaiks – hønsehus blir fort møkkete! Likevel - i år skal jeg få gjort alvor av det! Så følg med når det snart kommer innlegg om hvordan man kan sette opp en skrytevegg som tåler litt støv og ikke minst rengjøring – også i hønsehuset :-) .

Nykomlingene
Har du lyst til å hilse mer «ordentlig» på de nye kyllingene som kom det siste døgnet? Det kommer snart en oppdatering på innlegget med presentasjon av kyllingene.

Ukens shettismote

I Shettisverdenen skifter moter raskt.

Denne typen er Vilje særdeles stolt over, noe veterinæren bemerket da han fikk se den blåblomstrete versjonen i dag.

Selv synes hun at hun ser litt sjørøveraktig ut. Uansett farger og mønster.

Og matmams synger bare «Kaptein Sortebill» når hun ser henne. Noe som kanskje bidrar liiiitt til følelsen?

(bare sånn for ordens skyld, er moten basert på sengetøymote fra sånn omtrent 80- eller 90-tallet)

Vilje hadde nok et lite uhell for seg selv ute på beitet forrige torsdag. På kveldingen oppdaget jeg at hun var blitt rød på det ene øyet og det viste seg at hun hadde skrapet det opp litt. Så ble det veterinær morgenen etter.

Jeg måtte jo le litt, for jeg advarte veterinæren mot sprelsk veterinærskrekk-hest. Men Vilje sto som en pr(h)est hun. Lot veterinæren undersøke og dryppe grønn gugge, lyse og ordne og alt med slakt leietau. Det så ut som om Vilje var like nysgjerrig på veterinærens øyne som hun var på hennes.

Sist gang det var veterinær her var det sprøyter, sa hun. Det er noe HELT annet det!!! Og det skal være sikkert. Dere skulle sett henne da, der hun hoppet rundt i krumbøyd westernstil med veterinæren hengende oppå *glis*.

Nå var hun altså en engel. Vi dryppe-hest-amatørene får også lov til å pleie henne to ganger om dagen uten stort bry. Vi måtte riktignok være to som tviholdt hodet til vill hest første dagen (ok – det er tross alt noe nytt og man må jo protestere litt for kjentfolk). Nå er det bare en person og litt småplunder før dråpen er på plass. Hun er så flink. Kommer springende inn fra beitet når jeg roper, selv om det skal medisineres og hun ikke bestikkes. 

Men det er jo så fenomenalt fint vær. Så det er ikke godt å ha irritert øye i sola. Hun har ikke sett ut til å ha særlig vondt, men i går ettermiddag syntes jeg hun viste mer irritasjon enn tidligere. Så etter en ny prat med veterinær i dag, ordnet jeg solskjerming til henne.

Det skal visst finnes noe som er beregnet til akkurat dette. Men etter en tur på telefonen fant jeg ikke noe hadde annet enn insektsbeskyttelse som de mente sikkert også solskjermet. Så istedenfor å kjøre mange mil for å kjøpe noe som ikke er helt perfekt – fant jeg frem en annen solskjerming som kanskje heller ikke er helt perfekt. Kan ikke skjønne annet enn at den beskytter minst like mye – om ikke mer? (om noen vet hvor jeg skal kjøpe en god skjerm, så blir jeg glad for tips). 

Vilje synes i hvertfall den er grei der den henger. Den faller heller ikke av med det første. Den har alt vært med på noen rullerunder.

Er hun ikke tøff? Det er ikke alle shettiser i Selbu som har solhatt som har kommet helt fra Thailand!

(mobilkamerabilder)

 

Robert ringte meg da jeg ventet på utskriving fra sykehuset på tirsdag og sa at det var noe galt med Mio. Dagen før hadde han rotet litt, men var ute på tur og spiste og drakk som vanlig. Det gjorde han nå også sa Robert. Han hadde akkurat spist og vært som snarest ute igjen, men nå rotet han enda mer og snublet og gikk seg inn i hjørner. Og øynene hans var rare. Det virket som om han så og hørte dårlig, fortalte han. Hørt dårlig har han forsåvidt gjort en stund, uten å ha vært syk. Men dette var noe mer. Jeg tenkte for meg selv at han kanskje hadde hatt et lite drypp.

Da jeg kom hjem noen timer senere så jeg at pupillene hans hadde blitt kjempestore og i løpet av dagen hadde han blitt helt blind og døv. Han mol som bare det da han skjønte vi var i nærheten, men vi måtte ta på ham for at han skulle føle oss. Vi reiste til veterinærvakta med ham. Hun mente det kunne være håp fordi han virket som om han var helt tilstede, selv om han tydelig var veldig sansesvekket. Det kunne være noe som kunne behandles og hun rådet oss til å kontakte veterinærkontoret neste morgen for å ta noen tester. Han fikk penicillin og betennelsesdempende.

Jeg var så syk den natten selv så jeg var oppe hos ham mange ganger og registrerte at han ble bare slappere og slappere. Tidlig om morgenen på onsdag dro vi til veterinær igjen og da lot vi ham få gå. Vi tok den beslutningen om natten, men lot veterinæren sjekke ham for å se om hun var enig. Og det var hun. 

Hele veien i bilen, inn til dyrlegen og til han var i dyp søvn fikk han ligge i matmams sine armer. Og der slappet han tydelig av. Det føltes så godt at jeg rakk å komme hjem for å følge ham. Noen ganger løftet han hodet og så meg konsentrert inn i ansiktet med sitt blinde blikk. Han virket avslappet, men i sin egen verden. Bare så smått interessert i lys og skygger som for forbi. En sindig, gammel sjel som rett og slett tok alt med stoisk ro.

Vår alles aller beste Mio. Huset er så stille uten ham.

Rare, vakre dagene

Sylvester katt har fått tilbakefall og er svært syk. Han og matmamsen tusler rundt sammen og venter. Det ser ut til at denne kroppen hans ikke vil noe mer og vi venter på at den får bestemt seg. Imens behandler vi det vi kan, sørger for at det ikke gjør vondt, har kontakt med veterinær – og ikke minst – koser vi med hverandre.

I morges tuslet vi ut på tunet og hestene dundret rundt i snøen utpå beitet. «Hei Pippo», ropte jeg. Og så var det noen som lo av meg inne fra hagen til venstre, kakle-kakle. Jeg så meg forundret omkring uten å se noen der inne. På beitet dundret en hest til forbi. «Hei Carmen», ropte jeg blidt ut i snødrevet. Sylvester vasket seg ettertenksomt i stumpen. Og så lo noen igjen. Og jeg så hvem det var.

Kakle kakle sa en orrfugl oppe fra ei bjørk i den snøtunge hagen. Da jeg så på den, fløy den avsted.

Uten tvil med et glimt i øyet.

Husker dere Sylvester-katt som fikk diagnosen lam tarm for en stund siden? Formen hans har gått opp og ned en stund, og det har vært et par ganger han har vært så pjusk at jeg har vært ordentlig urolig. Men nå er han myye bedre og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt. Bare så dere vet det… nå kommer det litt skitprat og det er sannsynligvis mest for spesielt interesserte.

Sylvester fikk medisinen afipran for å få tarmen i gang da vi var hos veterinær første gang. Og etter en stund gjorde den det, selv om det kom lite hver gang. Så fikk han endelig et par – tre dager med normal avføring. Men så stoppet alt opp igjen… Så ble det en ny runde med medisin + litt parafin etter avtale med dyrlegen. Og tarmen kom igang igjen.


En liten pause, men fremdeles vondt i magen

Heldigvis har det ikke stoppet igjen siden den siste medisinrunden. Men med jevne mellomrom har han hatt problemer med å gå på do og tydelig hatt smerter (ikke så mye, men tydelige mens han har «doet» og litt utenom).

Og så åpenbarte årsaken seg. For så begynte det å komme små pellerter med forstenede hårballe/avføringsklumper.

AHA! Så dette har sannsynligvis vært et kraftig tilfelle av hårballekatt. Etter ny kontakt med veterinær, ble vi enige om å gi ham parafin for å få ting igjennom når det er stopp og så vente ut litt til, så lenge allmenntilstanden holdt seg bedre enn den var og er på oppadgående. Alternativet er operasjon, og vi vil unngå det i det lengste så lenge det faktisk kommer ut av seg selv med litt hjelp.

Operasjon er jo en belastning for enhver kropp, Sylvester er tross alt 10 år og har en tendens til å reagere på å bli nedsøvd med å rett å slett slukne…

Og det har kommet mange slike forstende klumper. I det siste har det kommet godt med vanlig avføring også. Matlysten har kommet tilbake og han drikker godt og mye. Han har nemlig drukket lite mens han var pjusk, noe som nok har forsterket treghet i magen.

Så nå har jeg håp om at vi faktisk er på vei ut av dette. Men så bra at vi oppdaget det og gikk til veterinær med en gang! Slik forstoppelse kan få en riktig stygg utgang.

Nå har vi skiftet for. Sylvester har fått et fint lite fettlag på seg igjen. Og han er i STRÅLENDE humør for tiden :-D . Og han har fattet dette med å få litt hjelp med tarmen. Når det blir vondt, kommer han og leter meg opp. Flinke katten.

PS – husk å ikke medisinere uten å gå til veterinær først. Det kan være andre metoder enn det som beskrives her som er riktig for din katt. Og det er også viktig å ikke hjelpe dem på en måte som gir negative følger fremfor å faktisk hjelpe.

Older Posts »