Kattene mine lager engler i sneen

I dag klarte jeg å drepe en kylling ved å være klønete. Jeg ble så lei meg som det går an å bli.

Appendappen ligger på egg som skal klekkes i disse dager. Jeg er ikke sikker på hvor mange som er befruktet. Men i morges var det en kylling på vei ut. Siden Appendappen har lagt seg i en kasse i høyden, flyttet jeg henne slik jeg pleier å gjøre med alle hønene. Høns pleier å være knyttet til pipingen i egget så snart de hører kyllingen, og det har aldri vært noe problem å flytte dem.

Men Appendappen fant seg ikke i flytting. Hun forlot redet og ble helt vill. Jeg flyttet hele kostebineriet tilbake, og hun la seg på igjen. For å ikke stresse henne mer, og med håp om at kyllingen ikke hadde blitt skadet av rotet, lot jeg dem være helt i fred så snart jeg så Appendappen roe seg ned.

Stresset gjorde at hun likevel forkastet kyllingen. Bokstavelig talt. Da vi kom ut en liten stund etterpå, hadde Appendappen kastet kyllingen mange meter bortover gulvet. Den så livløs ut. Kald, møkkete og rusket. Jeg skylte den forsiktig, og den kom faktisk til live. Men så viste det seg at den var blitt skadet. Jeg måtte avlive den.

Det er rart. Vi slakter jo haner og det er trist, men ok. Mens dette lille bortkastede dødsfallet gikk så hardt inn på meg at jeg følte meg aldeles som barn igjen. Jeg gråt bokstavelig talt til jeg hikstet. Det var jo min skyld, siden jeg flyttet på høna. Høna måtte flyttes før eller siden uansett, og har gjort slikt mange, mange ganger før. Jeg mistenkte jo ikke slikt hysteri. Men likevel… det føltes veldig, veldig som min skyld. Flinke høna hadde fått kyllingen frem så langt. Og så ble hun aldeles forstyrret av meg.

En liten trøst er at denne kyllingen hadde stoor kam. Det var nok med aller største sannsynlighet en hane. Så den hadde nok måtte slaktes om noen måneder likevel.

Nå håper jeg Appendappen får frem minst en annen kylling. Og at det går bra. Jeg har flyttet henne igjen, og denne gangen har det foreløpig gått bra. Jeg flyttet redet mye mer «komplett», og hun ser ut til å akseptere det. Flyttet måtte hun bli, for hun lå så høyt i været, og da faller jo kyllingene ut. Så jeg tok sjansen på å flytte FØR piping i evt nytt egg denne gangen. Da knuses ikke eggene så lett hvis hun begynner å kave igjen.

Bilde: Appendappen på redet i går.

Og så skal jeg trekke pusten dypt og bli glad igjen. Livet er jo bare slik iblant. Og erfaring er erfaring. Jeg har allerede begynt å planlegge verpekasser som er slik at de i en håndvenning kan gjøres om til kyllingkammer. Trygge, gode kyllingkammer. Så når det bygges hønsehus til neste sommer, kan vi legge opp til at vi ikke trenger å flytte høner noe mer.

Litt matt smil fra meg i dag. Jeg håper jeg får litt pluss for alle de jeg har berget med innblanding, og ikke bare minus for denne ene som døde av innblanding. Selv om det føles litt vondt akkurat nå.

——-

Oppdatering noen timer etter flytting:

Nånei

Appendappen SKAL ikke flyttes. Etter å ha ligget i flere timer, forlot hun redet igjen. Det som skjer, er nok at hun ikke «kjenner igjen» redet sitt etter å ha gått opp for å spise eller drikke. Og når ingen kyllinger følger etter henne, ser hun eggene som «fremmede», selv om det skraper eller piper i dem. Sannsynligvis er det derfor hun kastet kyllingen som jeg måtte avlive også. For sikkerhets skyld: «kjenner ikke redet – sikkert ikke mitt barn».

Som sagt – før har pipende kyllinger vært nok til gjenkjennelse også når redet flyttes. Det kan hende rasen Appenzeller er mer redepreget enn kyllingpreget rundt klekketiden? Jeg aner ikke. Det kan jo være individet også.

Så nå er redet tilbake på plass. Høyt oppi luften, og ikke særlig kyllingvennlig. Appendappen sprang dit så fort hun kunne, og kurret seg ned på redet. Og jeg får bare belage meg på våkenatt.

Sånn er det bare, sa Appendappen. Vakre galningen.

Tags: Dyrehelse, Død, Høns, Kylling, Ulykke