Vi har hatt besøk av mine foreldre og deres vakre lille gremling dvergschnauzeren Leah på omtrent et halvt år. Det var noen kjempemorsomme dager med massevis av hundeglede.
Kira var innimellom litt lei og litt lur:
- Hei – unger! Kom og se på utsikten!
- Du må løfte på hodet, vettu’. Og ta håret ut av øya!
– Sånn ja! Har du sett så vakkert? (Kira smiler) Og så lett å komme seg dit.. Der ja, se på Umah. Dere kan bare springe rett nedover. Og nedover… og nedover. Bare fortsett litt til dere!
- Øi – matmamsen! Nå kan vi gå hjem… Kom igjen, fort deg!

–
Men så hadde hun ikke hjerte til å forlate dem lell, og snart var hun i oppdragerrollen igjen.
- UMAH! Hva i all verden…
- Jammen, jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg snublet altså! Helt sant!!!

–
De to små herjet med hverandre:
- HEI! Følger du etter meg?!
- Nei – jeg skulle bare samme veien. Jeg kan gå en annen vei, jeg…. HEI!! Følger du etter meg eller!
- Neeeei!! Følger du etter meg eller!!!
- Nei, DU følger etter meg!
- Nei, DU!
*tumle tumle lykkelige*

–
Og de prøvde å lure hverandre litt:
- Kom, igjen folkens – vi stikker! Spring! Før hun kommer ut av skogen!
Ser dere den lille hunden i villt sprang inne i den stooore skogen?
Etter litt stillhet dukker Umah opp laangt der inne, lettere konfjus.
- titten på hjørne… Gi ett lite vink…! Halllllo!

–
Og så var det kvikk-kommentar-konkurranse:
Everybody Freeeeze!! Ingen må si «Sitt» akkurat nå!

–
- HVA! Kan du gå på vannet?!!
- Selvfølgelig! Når du blir gammel nok, skjønner du alt det der…
Hihi – dere er så søte i den alderen (to hele måneder yngre)

–
- Vent da… Jeg skal bare hviske deg noe … BØ!!!
- **!!

–
- Hihi, ja vi er kjempesøte i denne alderen… Vent da! Vent!!!

–
- Alene er vi fantastiske


–
- Sammen er vi dynnnnamitt!
Og innmari, innmari søte!
Det var vi som «gjorde» hele bursdagsstemningen i huset den dagen (23. mars)
GRATULERER MED DAGEN Leah-matmamsen!!

Og gratulerer med dagen som var mamma! Jeg er så glad i dere: deg og pappa og Leah. Og så glad dere kunne komme hit så vi fikk feiret bursdag sammen
Stor klem fra minstejenta di, Kari.

Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 

