Gratulerer, Maria!! Dette er meget velfortjent og et godt valg 
. Jeg ble så glad da jeg så resultatet. For meg har du vært en av de som har skilt seg svært positivt ut i de sosiale medier i år. Jeg har også urokkelig tro på at du er en av de stemmene vi trenger i disse tider.
Her er det jeg skrev da jeg, blant veldig mange andre, nominerte Maria:
Jeg nominerer Maria i “Marias Metode” for hennes flotte måte å være helhjertet menneskelig, klok, lun, faglig tung og tydelig som både lege og pasient.
Dette beskriver etter min mening Maria godt. Men det sier på langt nær alt. Det er mye mer å si om Maria og om Marias Metode. Dere kan lese noe av det på selve superheltinne.net siden. Hvis dere ikke allerede kjenner til MariasMetode anbefaler jeg på det varmeste at dere går inn og blir kjent med Maria selv. Og bidra! Det er jo det Maria står for- at vi alle kan bidra og gjøre en forskjell.
For et par dager siden skrev Maria ett innlegg, som refereres flere steder i disse dager.
Drifteren av MariasMetode, altså jeg, bedriver det jeg kaller «mikropolitikk». Mikropolitikk er et begrep jeg lagde da jeg ble nominert som årets politiske blogg 2010 hos Svein Tore Marthinsen. Mikropolitikk handler for meg om en urokkelig tro på at det vi gjør selv – eller for såvidt lar være å gjøre, former verden vi lever i. Det handler om en dyp tillit til at individet kan utføre gjerninger som fører til store endringer for resten av medlemmene av felleskapet. Hver og en av oss er forpliktet til å delta etter evne.
Maria er altså lege. Hun samler oss til konstruktive samtaler om forholdet mellom lege og pasient. Hun er spørrende og interessert. Og hun evner å se flere sider ved saker – også dine sider av saken – uten å prøve å få det i en boks som ville passet enkelte bedre. Hun er genuint opptatt av kommunikasjon og løsninger. Om hvordan vi skal få det bedre. Hvordan vi skal forhindre slikt som er/kan bli riktig galt (blant annet sikre en frisk blodbank). Og hun snakker varmt, direkte og uten omsvøp – enten det er til andre syke, til friske kollegaer eller til politikere.
Maria har ME selv. Fra et faglig ståsted kaller hun ME en signalsykdom. Dette er en konstruktiv måte å se det på som jeg støtter hundre prosent. ME er en av mange sykdommer som skaper konflikter. Måten pasientene blir møtt av helsevesen, politikere, byråkratiet og samfunnet på grunn av selve sykdommens natur er svært interessant og viktig langt utover selve sykdommen ME.
Jeg mener vi ser mange overgrep mot pasienter som resultat av problematikken rundt sykdommer som ME. Uten å la noen slippe for lett unnna, viser Maria også hvordan det er vanskelig å være lege oppi dette. Det er ikke nytt at det dukker opp vanskelige sykdommer. Når løsningen på ME kommer, vil det også dukke opp flere «nye» sykdomsutfordringer. Vi vil alltid ha mennesker i samfunnet som er alvorlig syke, uten at man kan forklare hvorfor. Vi vil også alltid ha mennesker i samfunnet som har sykdommer som ikke føyer seg høflig inn i former som oppfyller samfunnets krav om at de vil «se at vi har det vondt for at vi skal fortjene våre rettigheter».
Jeg tar meg den frihet å referere til enda ett avsnitt i Maria’s innlegg:
Å gidde eller ikke gidde -det er spørsmålet!
Hvorfor i alle dager skulle jeg gidde dette? Jeg har personlig ikke et behov for å bli sett. Jeg er egentlig ganske sjenert og har nylig bedt nrk om å stoppe et intervju med meg i «beste sendetid». Ikke er det rikdom og berømmelse i dette. Å selv være langtidssyk, flashe det og samtidig komme med massiv kritikk, gjentatte ganger, i ulike fora mot mine kollegaer er negativt for karrieren. Svært negativt.
Jeg gidder det fordi jeg har et ønske om å bidra til en endring. Jeg gidder det fordi jeg vil hjelpe de som allerede er syke -og alle dere andre som akkurat nå, akkurat i dag, disser de som er langtidssyke, uvitende om at en dag kommer din tur til å trenge helsetjenester av en viss varighet og dybde. Da er det greit å vite at de som er friske vil hjelpe deg, som er syk.
Gratulerer til alle sammen!
Det var mange flotte heltinne-kandidater i år. Alle som ble nominert i første runde, og alle som kom i andre runde. Det er også andre trivelige nomineringer og avstemninger rundt omkring. I disse dager kan du for eksempel gå inn på Tordenbloggen og stemme på de som er nominerte der.
Jeg var blandt de nominerte i Superheltinne runden og takker så kjempemye for nomineringene, for stemmene og for alle kommentarene som har gjort meg så glad. Deres engasjement og akkurat det dere valgte å si, har vist meg at jeg gjør noe som betyr noe for andre. Og det betyr mye for meg *stor klem til alle sammen*.
I lys av en del kritikk som har kommet i forbindelse med slike kåringer i det siste, har jeg lyst til å kommentere litt. Slike kåringer er spennende nettopp fordi de belyser «noen» «akkurat da». For meg var det viktig å få høre at jeg går en vei som betyr noe for noen. Men samtidig er alle kåringer mest på moro. De sier ikke at noen er viktigere enn andre. Og bildet de tegner er vel veldig langt fra en virkelighet med noensomhelst mafia, selv om introduksjone av det begrepet i hvertfall var ganske underholdende..
Det sier seg selv at alle kåringer er begrensede i hvor mange som kan trekkes frem til en gitt tid. Men alle sammen er vi viktige enten vi selv har blogg, kommenterer på andres blogger eller i media, skriver om tema som er populære, godkjent som stuerene, for-øyeblikket-tidsriktige eller alltid-like-relevante. Vi er viktige om vi provoserer, heier, stilletiende deltar, aktivt støtter eller frastøter. Alle er viktige enten man er nominerte til det ene eller det andre.
Det er ganske vanskelig å kritisere kritikk. Men jeg har jo fått med meg en noe fiffig bruk av begrepet «ME-blogg», nærmest som skjellsord. Jeg vil understreke at om jeg har en MEblogg er jeg stolt av det. Etter nøye overveielse har jeg selv kalt det en forteller-blogg. Jeg har diagnosen ME, selv om jeg ikke synes det definerer meg. Sånn sett kan jeg kanskje også kalles en sarkoidose-blogger. Eller en migrene-blogger. Eller noen-ganger-har-jeg-ikke-orket-å-gre-meg-blogger, hunde-blogger, katte-blogger, heste-blogger, elg-blogger, bille-blogger, nisse-blogger…. En liten kritikk til kritikerne må vel bli at måten de skjødesløst bruker begrepet «MEblogger» forhindrer at man fanger opp mangfoldet og underkommuniserer innholdet i de forskjellige bloggene. Utover det – synes jeg det på mange måter må være et kvalitetsstempel 
.
I likhet med Maria mener jeg at problematikken rundt ME er viktig langt utover sykdommen selv. Jeg har med det grunnlaget valgt å fokusere på en del problemstillinger som er typisk for ME. Nettopp fordi problematikken er så symptomatisk for vårt samfunn i dag. Jeg har også svært bevisst valgt å fokusere på livsglede, livskvalitet og menneskeverd enten man er arbeidstaker eller ikke, frisk eller ikke, gammel eller ung. Retten til livskvalitet, glede og verdighet er for tiden sterkt presset.
Men nok om det! Jeg hyller herved alle de som leser, de som kommenterer, de som skriver om ME eller andre sykdommer, på de som skriver om kultur og håndarbeid, på de som skriver om foto, om natur, om politikk, om å være alenemor, hundeeier eller katteeier, om å være ung eller gammel, om mat, klima, turisme…. om mangt og meget eller om det som er ens eget.
En stor jiiihaa! til alle sammen .
Og en spesiell jiiihaa til Maria Gjerpe – i dag er det spesielt hennes dag! Noe vi alle sammen kan komme til å få glede av i tiden fremover. Det er nemlig noe av det som gjør henne så spesiell.
–
Tags: 2010, Blogging, Sosiale medier, Superheltinne, Vinner
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
