Jeg klarer ikke å la være… det er så herlig ord: stampet. Selv om det ikke egentlig er rett ord på rett sted og alt det der. Men det er altså sånn at jeg endelig har fått trutnet ferdig bestefarstampen. I går ble den vasket grundig, fylt med herlig varmt vann og duftene såpe og til slutt en stk Kari som lot seg synke godt ned i blomster, busker, dufter og utsikt.
Og der lå jeg i et par timer, tror jeg. Helt borte i min egen drømmeverden.
Til slutt var såpeskummet borte, blomsterstøv og bittesmå kronblader dekket vannet og jeg fikk så forferdelig lyst på noe godt.
Ikke at kronblader og sørlandschips har noen sammenheng, men slik var det. Det var det jeg fikk lyst på. Jeg dro på meg slåbroken som var litt for sid og fikk badet seg også… Så dryppet slåbroken og jeg oss gjennom huset til kjøkkenet og tilbake igjen.
To sekunder etter at den ikke-fullt-så-sjarmerende serveringsboksen (er jo litt praktisk av meg også…) og chipsen og kari’en hadde kommet seg oppi vannet igjen sto det en rød hund ved stampen…. Og så en hvit en….
Mmmmmmm – flytende godis!! Det ble litt manøvrering. Om å gjøre å få best plassering når det ikke nyttet å stirre boksen ut av stampen.
Yngstemann holdt ikke konsentrasjonen hele tiden, men Kira er en gammel tiggertraver. Man må være standhaftig og direkte i blikket. Ikke vike et øyeblikk.
Med mindre en gylden sjanse kommer flytende. Da -vips- kan fine ting skje..
I går var det ikke vanskelig å være lykkelig for folk og fe her på gården!
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
