Siden vi fikk hest har jeg savnet en god arbeidsplass. Et sted å ta hestene hvor jeg kan stelle hover og annet. Et sted de trives, et sted som er trygt, et sted det er lyst og et sted hvor jeg har alt innenfor rekkevidde. Og ikke minst et sted hvor det er DET som skal skje. Stell. Et sted hvor rutiner kan få koblet hjernen deres inn på alenetid, kos og samarbeid.
Og i sommer har vi jobbet med saken. Vi har valgt et rom ved siden av utgangerstallen deres (jada, jeg vet det er et motstridende ord – men det er dekkende. De er utgangere og har ingen dører, men det er jo en stall likevel).
Vel, arbeidsrommet har vi stelt opp til en høy/halmdel og en arbeidsdel. Vi har åpnet inn til utgangerstallen og Robert har snekret en trivelig todelt stalldør (midt i bildet, bak i rommet). Det er to trinn ned i stallen, noe som fungerer fint siden denne døren skal være menneskedør og ikke hestedør. Vel, litt hestedør da: hesteinntitterdør. Utover det kan det brukes som nød-dør hvis det skjer noe uforutsett.
Hoveddøren inn til arbeidsrommet for hestene er imidlertid de doble låvedørene som vi bygget i sommer.
Her er en grov plantegning. Ikke helt riktig dimensjonert, men det viser hvordan det ligger i forhold til hverandre hvertfall.
Og slik så det ut da Carmen prøvde arbeidsplassen først. Hun ville stå med mulen mot utgangen, sa hun. Og det gikk helt greit.
Og i dag var det Pippo sin tur. Hun trivdes kjempegodt! Og hun fikk høynett som bestikkelse for at hun skulle være samarbeidsvillig. Og det var hun 
. Hun var en engel! Bilde nr en er tatt «inn i» arbeidsplassen før Pippo kom inn. Det andre er tatt fra høynettet og bakover etter at Pippo hadde stått der en stund.
Etter hovarbeid og stell gikk vi oss en deilig tur utpå jordene; Pippo, matpapsen og matmamsen. En herlig, herlig dag. En dag hvor ting fungerte som det skulle!
Forrige dagen begynte som vanlig med «ekorn som henger i tre». Og så var det igang med gårdsarbeidet. Endelig er det vår og mulig å komme litt i orden. Og arbeidsmålet for dagen var å gi hestene sitt eget helt spesielle sted.
. 
. 
. 
Så ble det beite igjen, og massevis av kos og skryt. Et rådyr kom tuslende og vi ble stående for å se på det en stund. Det var ikke lett å se det, egentlig. Godt kamuflert bak bare bjørkegrener og i tørt gress var det. Ser du det?
Denne gangen lente jeg meg forsiktig på ryggen hennes, og når hun gikk beveget jeg meg med henne et lite stykke mens jeg fortsatte å lene meg på henne.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
