Kattene mine lager engler i sneen

Da jeg var lita jente fikk jeg en blodsykdom som nesten var litt for hard for kroppen til lita jente. Trombocyttene (eller blodplatene – det som får blodet til å koagulere) ble borte og en stund så det ut til at uansett hva legene gjorde, så var kampen for stor til å vinne.

Jeg fikk prednisonkurer og etter hvert ble milten operert bort. Prednison gjorde at jeg på kort tid ble kjempestor, og jeg husker godt hvordan kroppen min sprakk på samme måte som magen til gravide. Men jeg sprakk langs siden, som om jeg egentlig var en liten dukke med sømmer.

Litt senere enn hva man forventet av behandlingen – akkurat da alle begynte å tenke at dette ikke virket – da snudde det. Noe virket – plutselig ble jeg helt frisk med et normalt og stabilt trombocyttnivå.

Men før det var dette en tid som nesten var for vond for kjærlige og omsorgsfulle mammaer og pappaer. På den tiden var ikke sykehusene tilrettelagt for foreldre. Det var visitt-tid og atskillig mindre medbestemmelse enn i dag. En innlagt lita jente var mye alene. To skremte foreldre var mye satt på sidelinjen og følte seg nok minst like alene. Og mye mer redde siden de både skjønte hva som skjedde og ikke kunne vite hva som kom til å skje rundt neste sving. Å – det er bra det ikke er slik lenger!

Hver dag ventet jeg på visittid og besøk av mamma – og når han ikke var på jobb – pappa. Noen ganger gikk jeg ut på gangen for å se dem straks de kom ut av heisen. Det er rart med slike barndomsminner. Noen av dem er vage som om man opplevde det hele som voksen. Andre er mer korrekte i forhold til lys, lukt og høyde over havet. I dette minnet er jeg akkurat i den høyden ei lita jente er. Og når jeg ser dem komme ut i gangen der borte, ser jeg litt oppover mot ansiktene deres. De smiler varmt.

Og så titter jeg litt mindre oppover, til det pappa holdt under armen. Noe stort noe. Noe mykt og varmt i armen hans, rullet inn i papir. Med stumpen ute.

Det var Charlotte En armfull koala venn.

Og Charlotte ble en av barndommens sanne venner. Charlotte sov sammen med meg om natten. Og Charlotte fikk gå gjennom de samme undersøkelsene som meg. Den dag i dag har hun merker etter uttallige blodprøver. Mine merker er forlengst borte. Charlotte tok på seg den børen. Den som ga arr. Man kan fremdeles se dem på henne. Jeg tegnet arrene hennes på med blyant. Ser du, omtrent midt i bildet – et blodprøvearr?

Charlotte er fremdeles her – med meg. Sitter på stua, faktisk.

Hun er ikke en av de vonde minnene. Hun er en av de trygge minnene. Hun var mamma- og pappatrygghet. Alltid til stede selv om et dumt helsesystem skilte foreldre og små barn fysisk den gangen.

Charlotte er et godt minne. Takket være en mamma og pappa som visste hva som var den beste medisin for lita jente den gangen.

De to øverste bildene har mamman og pappan min tatt.

–

For flere innlegg på C i ABC i ord og bilder – klikk HER.

Tags: ABC i ord og bilder, Bamse, Barn, Barndomsminner, C, Charlotte, Sykdom, Sykehus, Trøst, Venn