Hei! Og velkommen til Kattene mine lager engler i sneen. Hvorfor bloggen heter nettopp det, ser du hvis du leser historien i høyremargen 
.
Jeg heter Kari Viken Olsen, er født i 1966 og bor sammen med Robert og våre dyr på gården Berglund i Vikvarvet, Selbu.
Jeg har blogget siden 18. mai 2008. Nå er det vel på tide å fortelle litt mer om meg selv. Ja bortsett fra å komme med allverdens rare historier da (klikker du på bildet kommer du til en av dem).
Skolegang og jobb
Jeg ble født i Tønsberg i 66. Sammen med to søsken hadde jeg der en lykkelig barndom full av lekekamerater i et trygt boligfelt kalt Husvikåsen. Ikke langt fra skog, ikke langt fra strand. Med strikkhopping og paradis midt på veien. Bilene som kom ventet til vi hadde ryddet oss til sides, de. Mye var enklere den gangen. Somrene og mange andre ferier tilbragte vi på Nordmøre, ved Karihavet faktisk . I Tingvoll kommune.
Jeg var en slik liten en som elsket skolen. Først Husvik barneskole og så Presterød ungdomsskole. Etter folkeskolen gikk turen til Straumsneset hvor jeg gikk naturfag på Tingvoll videregående skole samtidig som jeg hadde en liten jobb som hjemmehjelp.
Litt sånn vaklende i yrkesbeslutningen ble jeg inneportør ved Kristiansund sykehus i et halvt år. Så gikk turen tilbake til Vestfold hvor jeg jobbet et halvt år som lærervikar ved Andebu barne- og ungdomsskole og tok Examen philosophicum.
På midten av 80-tallet flyttet jeg til Trondheim og begynte på NTNU, Rosenborg. I 1993 tok jeg hovedfag (cand scient) innen zoologi, etologi (på grevling Meles meles). Under studiene hadde jeg småjobber innenfor helsevesen (sykehjem), kantine, rengjøring og diverse. Noe av det via Norsk Personal. Et sted på veien der tok jeg også dykkersertifikat og litt senere begynte jeg med småviltjakt.
Allerede før hovedfaget var ferdig hadde jeg begynt på Direktoratet for naturforvaltning (DN). Jeg hadde vært fast ansatt i mange år, var rådgiver ved informasjonsseksjonen, jobbet med naturformidling, deltok i revygjengen, var aktiv innen norsk tjenestemannslag og hadde akkurat blitt hovedvernombud da jeg måtte gi opp arbeidslivet på grunn av langvarig sykdom. På fritiden deltok jeg i diverse foreninger og frivillighetsarbeid. Dette måtte jeg også gi opp.
Da var jeg sånn omtrentlig 40 år ung.
–
Ut på landet, kjærlighet og kjæledyr
De første årene i Trøndelag tilbragte jeg på Byåsen, Trondheim. Jeg trivdes imidlertid ikke så godt med å bo i tettbygd strøk så en vakker dag i 1995 flyttet jeg fra Trondheim til Mostadmark hvor jeg leide en gård, kjøpte meg jakthunder og en nymfeparakitt og startet et aktivt liv i bygdesamfunnet og ute i naturen.
Før jeg ble syk tilbragte jeg flere timer ute i naturen daglig. Jeg overnattet også ute – gjerne alene – i mange døgn i året. Å bli så syk at jeg ikke kunne bevege meg så mye lenger, ga tap og sorgreaksjoner på mange flere områder enn sosialt og yrkesmessig. Savnet etter naturen – som lå der hvor jeg nesten fikk tak i den – var enorm.
Da vi gikk inn i 2000 hadde jeg kjøpt gården Brandhaug som jeg fikk hjelp av mine foreldre til å pusse opp. Jeg er dem evig takknemlig! Det flyttet inn høns, en stor liten gris og et helt kull kattunger.
Brandhaug, naturen og dyrene fikk en helt spesiell plass i kampen fra rent kaos, sinne, redsel og tap – til mestring og gjenerobring av alt det gode. Jeg tok opp flere småaktiviteter, blant annet skriving og ullarbeid. Slikt som kunne gjøres om jeg var sengeliggende.
Så traff jeg Robert og fikk gleden av å bli kjent med en fantastisk mann som erobret mitt hjerte helt og holdent. På den tiden var jeg veldig syk. Men Robert og jeg ble gode på å finne løsninger, å tåle når det ikke fantes løsninger og å le når alt gikk rett i dass. To sammen fikk vi mer enn dobbelt så mange interesser… og flere dyr.
To andre store vendepunkter i mitt nå begrensede liv kom med MEforumet der jeg møtte mange likesinnede og deretter bloggingen og flere andre arenaer på internett, som bragte meg videre ut i den sosiale verden og ga meg tilbake gleden ved formidling.
Så kom noe annet like viktig – rullestolen som i hvertfall bragte meg ut i naturen rundt gården igjen. Jeg jobber hardt for å komme meg enda litt lenger. Få tilbake litt mer av livet jeg hadde før.
–
Alt dette dro vi lenger ut på landet med
En dag dukket gården Berglund opp til salgs i Selbu. Vi var på en litt tilfeldig visning på en søndag og på tirsdag var avgjørelsen tatt. Jeg var vettskremt – Brandhaug føltes som en del av meg! Men både sykdom og drømmer gjorde at det var på tide å gå videre.
Og vips – så var vi i en ny kommune, en ny bygd, i nytt hus – og vi var småbrukere.
Her bor vi nå – og trives kjempegodt! På bildet ser du gården til venstre på den fremste ryggen. Jord og skog strekker seg bakover ryggen mot høyre.
Selbu er en nydelig bygd. Det er mye å ta seg til samtidig som det er få MÅ ting på gården. En god arena for et godt liv og for god aktivitetstilpasning. Og etter et par år har vi allerede fått en trivelig og spennende omgangskrets. Jeg håper vi fortsetter å ha mye glede med gamle og nye venner fremover!
Vi gleder oss stort med å utforske og kartlegge litt av naturen vi har rundt oss og å få økt kunnskapen om nærmiljøet. Som hobbyfotograf leker jeg mye med å fange alt sammen.
Helsa er dessverre ikke så mye å skryte av. Det har kommet flere diagnoser enn ME etter hvert. Og fremdeles går en god del tid med på utredninger, behandlingsforsøk og tilrettelegging/å finne hjelpemidler for å kunne fungere best mulig. Men humøret og pågangsmotet er på plass . Jeg er delvis husbundet. Selv om jeg klarer små turer ute av huset, hvis jeg bare ikke må gå så mye, er nok internett min viktigste sosiale arena. Jeg håper en dag å få mulighet til å komme meg mer ut blant folk, med de rette hjelpemidlene.
–
Blogging
Jeg trives veldig godt med blogging, og håper jeg i mange år fremover får gleden av å fortsette med å ta med leserne på flere turer og forteller mer om dyr og natur rundt oss. Jeg kommer til å fokusere videre på mestring, det gode liv, eventyr, fantasi, kultur og mye mer.
Det er viktig for meg å lage en motvekt til trenden om at opplevelser skal bli mer og mer ekstrem for at man skal få følelsen av å leve. Å få formidlet at det ikke trenger å være slik at alt skal være stadig større og vanskeligere, reisene lengre og utfordringene hardere for at man skal ha ordentlig glede av det. Livskvalitet og opplevelse kommer innenfra. Og man trenger ikke reise langt for å komme frem til seg selv. Det var noe jeg grep da jeg mistet.
En av mine største gleder for tiden, er å se at så mange andre også synes at det lille, nære er så viktig. Hva pus har gjort i dag, hva elgen spiser om vinteren, hvem sine spor som går i snøen, hva nissen gjør om sommeren og hvordan man lager sjokoladeis fra bunnen av.
Likeverd og retten til livskvalitet må aldri bli avhengig av om man er frisk eller syk, om man kan jobbe eller ikke – eller om man er synlig i samfunnet eller ikke. Det er mange, stygge trender i samfunnet som jeg kommer til å prøve å motvirke med alt jeg har av mulighet til å bli hørt! Og heldigvis finnes det trender som viser at det også er håp.
—
Jeg vil takke alle som kommer innom bloggen og kanskje legger igjen en kommentar i ny og ne! Jeg setter veldig stor pris på det!
(går for tiden på prednisolon, så jeg har blitt litt rund… )
Les mer om gården Berglund, naturen rundt oss og dyra våre ved å klikke på de forskjellige fanene.
Hvis du vil bruke tekst eller bilder – ta gjerne kontakt med meg på post@englerisneen.com.—
This page has the following sub pages.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Vet du-
Når jeg ser dette fotoet så ser jeg ikke den runde dama du føler at du er.
Jeg ser et foto som forteller om ro og harmoni, vennskap på tvers av dyreartene.
Det forteller også om evnen til å ta vare på de små øyeblikk.
Det er alltid så godt å sette seg ned en stund for å få lov til å ta del i din lille, men samtidig så store og innholdsrike verden.
Å – tusen takk, Magda. Det bryr meg nok mer enn jeg tenker over, at jeg har blitt så rund. For nå fikk jeg aldeles tårer i øynene. Stooooor klem!!
Hei!
Leiter egentlig etter tips så jeg kan få tegna meg et hønsehus…. så kom jeg forbi siden din da og ble nyskjerrig. Gleder meg over din åpenhet og at du har tatt valg som har gitt deg stor glede selv om det nye ofte er kjempeskummelt, og spesielt når ein ikke veit om en har krefter til å takle hverdagen neste dag. DU, er med på å gi meg tro på at det er mulig også for meg å få mer ut av dagene som kommer
. Denne troen ligger i bunn, men den trenger næring på tunge dager. Takk!
Og tusen, tusen takk til deg også Mona. Noen ganger mister jeg motet – og da er det så godt å høre slik
Heisan. Kom over bloggen din da jeg googlet marihøne. Har funnet et lysebrunt med hvite prikker!
Det er flott at du så åpent forteller om deg og ditt liv og at du fremhever det å glede seg over de små ting.
Er selv hjemme med sykdom og fungerer best «hver 3.dag»
og gleder meg over håndarbeid og kamera(ten), som er mine beste venner.
Takk for at du deler optimismen din og måtte du bli bedre
Hei Ingegjerd
. Og så gøy å høre at du også har stor glede av håndarbeid og kamera! Fant du marihønen på dette kartet: http://www.bioforsk.no/ikbViewer/Content/50106/marihoner01.pdf ? Det er noen lyse med hvite prikker der.
Takk for at du synes det er flott at jeg forteller som jeg gjør
Jeg ønsker deg også at du blir bedre. Mange gode vårønsker!!
Hei du vakre sjel:-)
Du skriver så varmt, og nydelig om fine dyrevennskap at tårene begynte å trille! Takk for at du deler den du er og viser skjønnheten i naturen. Lys og kjærlighet og gode ønsker! Klem, M.
Takk, M
Mange gode ønsker og klem tilbake
Hei.
Kommer til å følge bloggen din, det er helt sikkert 
Fantastisk side du har. Du skriver så levene og flott om alt. Og alle dyra dine er jo bare helt nydelige. Fant siden din da jeg søkte på noe ang. høner
Klem
Så hyggelig å høre, Lise Gro
.
Klem!
Du har en utrolig blogg Kari
blir lett «hekta» gitt!! masse kjekt å lese her utover høsten 
veldig, veldig bra 
Hei Anne!
. Tusen tusen takk 
Kjempekos å høre fra deg. Og så så snilt av deg å si slikt
Hei!
Kom over bloggen din via en annen blogg om ME.
Så åpent og fortellende du skriver om livet ditt, tusen takk!
Har ME selv, og vet hva du sliter med. Men du gjør mye ut av livet ditt selv om helsen ikke er den beste. Det gir inspirasjon for andre, tusen takk!
Jeg elsker dyr, har selv en liten hund, langhåret dvergdachs. Han betyr veldig mye for meg, ja, oss her, siden min samboer og jeg ikke har barn. Det var Anne Cath. Vestlys mange fortellinger om Ovnsrøret som gjorde at jeg selv ville ha en dachshund da jeg ble stor, som jeg sa til mine foreldre, og slik ble det!
Jeg er på samme alder som deg, født i 64.
Takk for kjempefin blogg!
Takk for hilsnen din, Everrest
. Det er veldig trivelig å høre. Anne Cath. Vestly er forresten en av min favoritter. Tenk hvor mye hun har formet vår generasjon! Jeg har nok også tatt med meg mye fra hennes historier. Det samme med Astrid Lindgren. Skal man være «barn av noen tid», er vel deres «tid» av de virkelig gode 
.
Hei Kari!
Ja, jeg er enig med deg i dine betraktninger rundt det å være barn av sin tid. Særoppgaven jeg skrev siste året på videregående ble også om forfatterskapet til Anne-Cath. Vestly. Det var moro det. Jeg har også en bror som er 9 år yngre enn meg, så det var midt i blinken oppgave for meg den gangen.
Jeg liker å bo på landet, har gjort det i mesteparten av mitt liv. Jeg er som sagt veldig glad i dyr. Jeg spør mye om dyr til min samboer som er landbruksavløser og kan mye om det. Det er moro og høre han fortelle fra sine arbeidsdager med dyrene. For tida blir det sånn, jeg er sengeliggende, og må få formidlet livet der ute fra han. Ellers blir det via pc, da får jeg verden i fanget.
Ønsker deg god helg!
*Stor klem til deg, Everrest*
Jeg gleder meg til du kommer ut av sengen og inn i livet! Så kan du gå ut og treffe dyrene og nyte landelivet ordentlig. En dag snart må det da bli slik at behandling både blir bekreftet OG kommer frem til oss *mykt håp*.
Ja, Kari, la oss håpe det, at det kommer behandling snart som ikke koster skjorta. Det er i hvertfall oppløftenede forskning som er gjort på Haukeland sykehus i Bergen. Har jo vært mye om det på tv2 den siste uka. Vi får bare krysse fingre og tær og håpe! Kanskje om noen år?
Ja, ja, uansett vet jeg at jeg skal klare å komme meg opp av sengen etter hvert. Har gjort det før, og det er ikke noe som tilsier at jeg ikke skal klare det igjen! Så det er det jeg tenker på nå!
Ha en fin lørdag!
Ha en kjempefin lørdag
Du er en fantastisk dame som jeg har stor respekt for.på mange måter misunner jeg deg.din evne til å se det vakre i de «små» tingene,ditt pågangsmot og ikke minst dyrene og der du bor.jeg ønsker meg en dag et småbruk men jeg er bare 22 og hAr ingen penger.jeg har lyst til å studere zoologi og en dag jobbe med dyr fordi jeg er utrolig facinert av dem og elsker de.vil du da si at det er et passende fag/yrke?er det veeeldig vannskelig?
Men jeg elsker bloggen din og synes den er perfekt!tusen takk:)
Hei Isabel, og takk for trivelig kommentar!
Da jeg først bestemte meg for at jeg med tiden ville kjøpe et småbruk var jeg også ung og uten penger. Og jeg husker godt at enkelte lo av meg og gjorde narr. For hvor skulle jeg finne meg et småbruk, da? Som jeg hadde råd til, og som lå nære en jobb? De mente jeg var urealistisk. Men det første jeg gjorde var å undersøke området rundt Trondheim (der jeg jobbet). Jeg kjørte ut i alle retninger, så langt jeg syntes det var greit å pendle. Og hvis man jobber i en by, hvor alle står i kø fra den ene til den andre siden i pendletiden lell, kan man flytte ganske langt og likevel ha samme kjøretid om man passer på å komme inn fra rettsiden av byen (så man slipper å stå i kø i tillegg).
Nå som voksen, er jeg mer bevisst at det finnes gode arbeidsplasser for å jobbe med dyr også i distriktene. Den gangen ble jeg mye påvirket av folk som var vant til å bo i byen og ikke trodde «det fantes andre steder». Humre.
Men i hvertfall – innenfor pendleavstand til Trondheim fant jeg den gang en bygd jeg likte, og der fikk jeg leie en gård først. Senere begynte jeg å holde øye etter om noe kom på salg i området. Det ble en del bom først, men så fikk jeg tips av noen gode venner – kom i kontakt med noen kjempetrivelige folk og fikk kjøpt et småbruk. Hadde jeg ikke blitt så mye sykere underveis, hadde jeg nok bodd der enda. Jeg elsket det småbruket!
Jeg brukte ikke lenger tid på veien til jobb enn om jeg bodde i byen, så det gikk fint å pendle. Og husprisene var mye rimeligere enn inne i byen. Så jeg fikk lån av banken, og så pusset jeg opp ganske mye med hjelp av familien. Men jeg ble jo syk, så etterhvert måtte vi kjøpe en litt større pass som fungerer bedre for denne kroppen. Det er jo heldigvis like flott her
.
Så når det gjelder å få deg småbruk – gå etter drømmen hvis det er det du vil! Jeg fikk det til da jeg var i begynnelsen av 30-åra. Det hender ting tar tid, men livet er langt og man får tid til mye når man bare er målbevisst
.
–
Og da var det jobb. Det er mange skoler/utdannelser for å jobbe med dyr rundt omkring. Det er universitet, høyskole, landbruksskole, folkehøyskole og kurser. Så hva du skal velge er avhengig av hvilken jobb du vil ha til slutt.
Et godt tips kan være å prøve litt først. Hvis det er noe du har spesielt lyst til, f.eks. å være naturforvalter, veterinær, hundefører eller gårdbruker, kan du kanskje spørre noen som jobber med det om du kan være med dem/jobbe for dem en stund.
Det finnes mange alternative arbeidsområder hvis man vil jobbe med dyr: Forsker (som gjerne er litt både feltarbeid og kontorarbeid), veterinær, dyrepleier, gårdbruker, avløser, atferdsspesialist, fører av dyr som brukes innenfor helsevesenet, kennel, dyrebutikk, mattilsynet (som kan være noe ute, men kanskje er mye forvaltning det også), naturguide, fotograf… og mye mer.
Det jeg råder de som vil jobbe med dyr til å tenke over er HVORDAN man vil jobbe med dyr. Vil man stelle dem direkte – fysisk, jobbe med atferd, med helsen deres – og vil man da være «legen» eller «pleieren»?
Vil man undersøke ville dyr eller husdyr? Her i landet eller i andre land? Forske på dem på avstand eller være tett innpå? Er man mest interessert i den naturlige atferden, hva som skjer skjer i kroppen deres eller forholdet mellom dyr og mennesker? Hva med å jobbe med dyr som jobber med mennesker?
Eller er man mest interessert i å sørge for at dyr får beskyttelse, får leve i fred, blir behandlet riktig og har natur å leve i så bestanden bevares? Kanskje man er mest interessert i å bevare det biologiske mangfoldet og ikke ønsker å jobbe direkte med selve dyrene?
Eller kanskje man ønsker å ha mange egne dyr og ha det som en jobb?
Når man har funnet ut hvordan man vil jobbe med dyr og kanskje hvilken type dyr, så er det på tide å finne yrker som fyller disse ønskene. Om man vil jobbe direkte, fysisk med dyr er f.eks. naturforvalter kanskje feil. Hvis man er opptatt er dyrenes rettigheter generelt, er kanskje mattilsynet et riktig sted? Er det hund som er favoritten – hva med hundefører? Hvis man vil ha mange egne dyr og småbruk, kan man jo undersøke om hvorvidt man kan få til f.eks. en besøksgård eller gårdsbarnehage?
Humre – nå stiller jeg mange spørsmål istedenfor å gi svar. Men jeg tror det er nyttig å tenke litt nøye igjennom mye av dette. Det gjorde nok ikke jeg. Jeg tenkte på to alternativer – veterinær eller forsker og ble tilslutt naturforvalter med kontorjobb… Kontakten med dyr ble mer på privaten, og først ettersom jeg ble syk og bundet til hjemmet. Skulle jeg begynt om igjen nå, hadde det nok blitt noe mer knyttet til gård og kanskje forholdet mellom dyr og mennesker. Jeg synes det er veldig spennende med terapidyr.
Om man begynner med noen grunnleggende fag, så kan man tenke litt og prøve litt før man bestemmer seg. Så det er mange skoler som kan være gode «startskoler» uten at man må vite ALT om hva man vil med en gang.
Mange ganger lykke til!!
Hei!
Søkte på Melissa juicepresse, og kom dermed til sida di… begynte å lese noen av innleggene, og nå har det jammen gått 3 timer.. på tide å legge seg (har søvnforstyrrelse så er om å gjøre å holde en døgnrytme)!
Du skriver om akkurat sånne ting som jeg synes er moro! Brødbaking, høner som sloss, kylling som har gjemt seg i mat»siloen», ederkopper(som jeg egentlig er redd), rabarbra, og you name it…
Har selv to katter, og synes det var moro å lese om da du plukket stikkelsbærene, og de bildene som fulgte med da!
Din blogg skal jeg følge med på heretter!
Ønsker deg alt det gode – både helsemessig og de små øyeblikkene. Jeg skal forsøke å legge bedre merke til dem sjøl
Ser fram til å lese mer av dine allerede skrevne innlegg, og til å lese de som kommer seinere
God helg!!!
Hei Nina H
. Tusen, tusen takk skal du ha. Og ha en kjempegod helg!!
Dette var en kjempehyggelig hilsen å få! Jeg ble kjempeglad, og kjenner det sitrer litt mer i skrivelysten med en gang
For en koselig blogg!
). Jeg driver og tester ut blogging selv men befinner meg foreløbig i prøvefasen, men bloggen din inspirerer virkelig. Du har akkurat skaffet deg en fast leser!
Jeg er på mange måter i samme situasjon som deg og det er en fryd hvordan du formidler gleden over «de små» og nære tingene (selv om jeg bare såvidt har begynt å lese enda..
Ønsker deg en god første februar-uke!
Kjersti recently posted..Mer nordlys, 24. januar
( Og beklager, aner ikke hvorfor den «Mer nordlys,24. januar» hang seg på kommentaren der?? Som sagt, er i «prøve (og feile)- fasen..)
Hei Kjersti
Tusen takk for en kjempetrivelig kommentar! Jeg tuslet inn på bloggen din og så på dine lekre nordlysbilder. Råflott!
Grunn til at «Mer nordlys , 24. januar» ble med på kommentaren her, er at du krysset av på der det står CommentLuv (ligger under kommentarfeltet slik jeg ser bloggen min, så jeg regner med det ligger der for dere lesere også). Når du krysser av der henter nettet opp ditt siste innlegg og legger lenken ved kommentaren. Det er en fin måte å informere andre om ens egne innlegg og veldig morsomt for oss du kommenterer hos og de andre leserne. Da kan vi følge med på hva du skriver også
.
Oi… glemte å si: Ha en riktig god uke du også
.