Kattene mine lager engler i sneen

Mange av dagenes små lykkestunder foregår rundt og med dyrene. Derfor presenterer jeg dem som snarest.

HUNDENE

Kira – eventyrblanding født 2005
Kira var en av ti valper etter to flotte blandingshunder. Hun er en svært intelligent jente med stor fantasi og oppfinnsomhet. Hun kan få de utroligste ting til å se ut som om det smaker av den fineste steik, enten det er potteplanter, hesteskit, mobiltelefoner, dyre sko eller tørt brød. Hun er kattenes aller aller beste venn, og når matmor må sitte en stund i rullestol holder hun seg trofast ved hennes side. Hun kan gjøre oss varm av kjærlighet i det ene øyeblikket og desperat av frustrasjon i det neste. Hun får livet til å føles som en berg og dalbane, men tegner egentlig til å bli en stødig gårdshund etter hvert. I bunnen er hun utrolig rolig , imøtekommende, lettlært og snill. Hun er også den eneste vi kjenner som kan klare slike stunt som å få godt over 40 i feber av skrekk over EN BILTUR (!!??). Hun sier: «Biler – det er fali det…» Elsklingen vår.

Fjällfarmens Umah – finsk lapphund født 4. desember 2009
Umah kommer fra Fjällfarmen i Sverige, og er en liten kremfarget jente. Hun har et veldig rolig gemytt og kan veksle mellom å titte høflig frem fra bak bena dine når noe skjer til å overfaller folk og dyr gledesstrålende. Hun er veldig følsom ovenfor hvordan mennesker og dyr har det. Hvis man blir dårlig viker hun ikke fra ens side. Når hun blir henrykt prøver hun seg på «menneskesmil» og en forsiktig blottlegging av fortennene. Hun og Kira er så sammensveiset at man noen ganger ikke ser hvor den ene begynner og den andre slutter.

Umah er flink til å holde seg rundt husene og er veldig lydhør, selv om hun ikke har blitt dressert så mye. Hun kan kanskje se ut som en prinsessen, men er en ordentlig flink musejeger. Hun er ikke prippen den jenta.

Og så har hun en merkelig ting for seg… hun er overbevist om at det bor troll i verandadøråpningen. Noen ganger påstår hun at det rett og slett er farlig å gå igjennom den døråpningen og man må vente en evighet med døra åpen før hun kommer inn. Gjerne når det er full snøstorm og iskaldt ute. Egentlig mistenker jeg at denne atferden er en følge av at HUN synes det er like fint vær ute som inne, og synes at den døra kan stå oppe hele tiden….

–

KATTER
Sommeren 2001 kom det en halvvill pus og la fire kattunger i smia på Brandhaug. Mine foreldre’s hund, Ida, fant dem. Hun sto utenfor smia og bjeffet intens mot hushjørnet og ville ikke gi seg før vi kom og sjekket. Der lå de. Fire små kryp rett på det harde jordgulvet med røde navlestrenger hengende under magen. Vi beholdt alle sammen. Helene er den siste av søsknene som lever, men vi hadde gleden av mange år med hele søskenflokken. Les om de tre brødrene hennes lenger nede.

Det er disse fire kattene som har gitt navnet til bloggen – etter deres lek i snøen. De var, og kommer i hjertet alltid til å være, kattene mine som lager engler i sneen.

Senere kom Mio flyttende med Robert. Han har også forlatt oss og du kan lese mer om ham lenger nede. I 2011 kom Bibbi.

Helene
Den eneste jenta i gjengen fikk navnet Helene. Egentlig kalte jeg henne bare «fjeset» først. Men da ble det protester (humre). Helene er en prate-katt. Hun mjauer og prater og ser deg rett inn i øynene. Og hun elsker at du prater skikkelig tilbake til henne. Hun var så uheldig at hun ble bitt av en hund da hun var kattunge. Jeg fant henne hengende i et tre, med brudd i lårbenet og i bekkenet. Hun hadde tydelige smerter, men vi fikk lov å lempe på henne som vi ville. Og da veterinæren spurte oss om vi ville prøve å berge henne, snudde hun seg på undersøkelsenbenken, la hodet oppi hånda mi og sååå meg inn i øynene. Så Helene går rundt med en skinne inne i benet. Og du kunne ikke gjette det hvor mye du enn undersøkte henne. Hun er fullstendig som andre katter. Men hun har liksom en ekstra dybde i seg.

–

Bibbi
Opprinnelig Barbie, kom til oss på våren 2011. Hun vokste opp hos Wisløff på Hell og hadde – kremt – et lite uhell med fuglen i huset. Og så ville hun helst ligge inne og late seg hele dagen. Så da jeg spurte om de visste om noen kattunger fordi Helene trengte litt selskap, lurte de på om Bibbi dengang Barbie kunne få flytte til oss. JA! sa vi da og slik ble det . Hun har vært til stor glede for oss. Hele familiens lille blide klovn. Som er riktig glad i fugler i bur…

–

FUGLER

Louise – nymfeparakitt
Louise har bodd sammen med oss minst siden 1998. Sannsynligvis var hun mellom ett og to år da hun kom. Som ung hadde Louise klaustrofobi. Så inntil vi flyttet til Berglund kunne hun ikke sitte i bur. Når kattene var inne var hun på badet, men ellers fløy hun rundt i hele huset. Hun var kjæreste med Lilith så lenge Lilith levde. Dit Lilith gikk (innomhus) fløy Louise. Og med visse mellomrom fridde Louise intens ved å gå rundt hunden og gynge og kvitre, og så fløy hun opp på kjøkkenskapet og la egg. Da Louise hadde bodd hos oss i et par år hadde hun et uhell. Hun landet under Thelma akkurat da Thelma var i luften i et gigantisk lykkelig hopp. Da Thelma landet, fikk hun ene kloa inn i nakken på Louise, og så dro hun skinnet av hele ryggen hennes. Ca en tredjedelen av huden og fjøra til fuglen ble flådd rett av. Thelma sprang avgårde i ren skrekk fordi fuglen skrek så stygt. Det mest rørende var at Louise fulgte etter, landet ved siden av Thelma og krøp inn mellom bena hennes og de lå der i en skjelvende bunt og så bønnlig på meg. Så bar det avgårde til veterinær. Matmor gråt nesten mest. Tre – fire dager senere var Louise på vingene igjen, like glad i hundene som før. Louise er vår lille sjel med vinger. Da vi flyttet til Berglund var Louise blitt så gammel at hun ikke var noe flink til å fly lenger. Jeg kjøpte et stort rottebur og innredet det med mange fine kvister. Og der flyttet hun inn med stor glede. Glemt var all klaustrofobi.

Hønene
Hønene og hanene på gården er en stor glede. Da jeg hadde bodd på Brandhaug bare noen måneder kom det noen venner på besøk. De samme vennene som ordnet så jeg fikk kjøpt gården. De hadde en eske i baksetet på bilen. Og i den esken var den en hane og to høner. De fikk navnene Hanepane, Hønepøne og PanikkenMadikken, og var de første. Så kom det flyttende fire høner fra Amdal: Olea, Dola, Doffa og Rypdal. Og så kjøpte jeg en liten gjeng kyllinger fra Buvika. Det har vært endel høns i løpet av årene. Alle med sine egne navn – valgt ut fra historien deres. Ei het Godda’Mennesj’ fordi det første jeg «kjente» av henne var at hun strakte ut en fot fra langt inni mors fjør og grep rundt pekefingeren min og «hilste» da jeg kjente under høna etter egg. Som om hun sa Goddag, menneske. Ei anna het Bekkmørten, fordi hun var så kullsvart. Høna på bildet bor på gården akkurat nå (i 2008), hun heter Dørgløtten, fordi det var et hull i egget hennes i flere dager før klekking, og da hun ble klekket var hun hvit rundt øynene – som om hun hadde tittet ut en stund før hun kom. I 2008 kjøpte vi kyllinger fra Levanger, som Dørgløtten oppdrar. Vi flyttet til Berglund 2008 og hønene var med i mange esker.. ;-). I 2011 fikk vi inn mye nytt blod fra Berge gård. Dørgløtten døde det året, mens hun holdt på med nye kyllinger da også. Kyllingene klarte seg bra, men Dørgløtten hadde rett og slett blitt gammelnok. Haneoverfloden blir stort sett til mat. Ellers blir det for mye uro og ikke godt å være høne. Men alle er vi like glade i til siste dag.  

Kalkunene
I 2011 fikk vi kalkuner! I første omgang ei jente, Rita og seks gutter. Men om kort tid har vi nok fått tak i flere damer. For DET var fugler jeg likte godt! De er veldig glade i folk og er kjempetrivelige. Tøffe er de å se på også. De har nok blitt litt bortskjemte, for de har en tendens til å spise på matmora når hun er inne og steller med dem. Men det gjør da slettes ingenting. Noen av guttene skal nok bli til mat når de er fullvokste. Det er godt å være selvforsynt med sin egen lykkelige mat. For disse har det godt her hos oss. Damene og minst en av guttene skal få bli mer permanente gårdsbeboere.

–

HESTENE

Pippo, kaldblodshoppe født 1999
Pippo kom til gården høsten 2006. Hun var en gave fra en venn. For oss som ikke var vant til hest, føltes hun stooor og sterk. De første to dagene sto vi mest utenfor stalldøren hennes og så andektig på henne, mens hun sto inne og så alvorlig på oss. Men etterhvert lærte vi oss at Pippo riktignok har en stor kropp og kan være litt dramaqueen innimellom, men hun er verdens mest omsorgsfulle, snille lille jente sånn egentlig. Riktignok har matmor og Pippo hatt noen heidundranes episoder som har resultert i både oppskrapede knær og lange spaserturer hjem alene. Men vi har allverdens tid til å bli kjent, og lære oss å lese hverandres språk. Og vi begynner bare på nytt igjen når det går litt skjeis. Vi gleder oss fælt til den dagen da vi kan ri lange turer i skogen. Imens lærer vi oss å holde henne barfot, frisk og lykkelig. Og ingen stor kropp er så god å lene seg mot når man trenger litt støtte engang iblant.

Carmen, shetlandsponny født 2003
Carmen kjøpte vi i 2007. Hun er Pippos motstykke når det gjelder gemytt. Der Pippo er litt «høy» er Carmen stoisk og rolig. Hun skal lære seg å dra vogn etter hvert. Men da hun kom hadde hun føll i magen. Så den første tiden gikk vi mest og fulgte med på at magen vokstet, og på at Carmen og Pippo ble venner. Carmen ser på alt nytt med store, våkne øyne og blir ikke redd. Er det for mystisk legger hun på ørene og nikker det litt unna seg slik at hun får rom til å tenke. Den 16. mai 2008 ble hun mamma til Vilje – som også bor hos oss.

Carmen har blitt ridd noen ganger av unger, selv om hun ikke har blitt innridd. Hun er rett og slett bare rolig og tar hensyn. Men når det blir kjedelig, prøver hun med å stoppe, beite og til og med en gang med å legge seg ned for å rulle! Tulling! Det satt jo noen oppå! Men rytteren var raskere enn henne – smøg seg av og ventet til Carmen begynte å reise seg og så hoppet han rett oppå igjen. Du kunne nesten se henne tenke: «søren».

Vilje, shetlandsponny født 2008
Vilje er vakker og viljesterk. Hun lurte seg ut av mors mage når alle andre tittet bort, selv om jeg hadde redd opp seng i stallen og skulle få med meg fødselen. Det har vært en stor glede å bli kjent med Vilje. Hun er en veldig menneskevennlig og også litt rakkeraktig ung jente som fremdeles drikker melk av mamman sin 3 år gammel…. Kjære, vakre jenta vår.

Det blir spennede å se hva slags farge Vilje får til slutt. Det er mulig hun blir skimmel (helt lys). Men hva som skjer med flekken hun har bakpå låret er uvisst. Vil den fortsette å skille seg ut? Nå veksler hun litt med årstidene.

Vilje skal også få komme foran vogn etterhvert.

–

–

TIDLIGERE FIRBENTE VENNER – høyt oppe i minnene våre

Thelma – dunker født 1995

Bare noen få måneder etter at jeg flyttet «på landet» kom Thelma til gårds. Hun var litt svakelig, og det var spennende de første dagene. Hun ville ikke ta til seg mat, og ble foret med en teskje mat i timen og 2-3 ganger om natten de første uken. Men Thelma viste seg å være en riktig så robust en. Og som 13 åring ser hun like ung og glad ut som da hun var valp. Hun har med største tålmodighet tatt imot alle nye familiemedlemmer, og fra å være jakthund har hun utviklet seg til en som hilser alle nye dyr med et oppgitt blikk til sin matmor: «Mååååå vi ta med den også hjem?!» Men i de første årene jeg hadde Thelma var hun mye på harejakt, og var med på å felle ganske mange harer. Hun var en god hund, med lyst mål. Men kanskje litt vel flink til å finne hare. Så om haren hun loset på ble for vrang, så gikk hun like gjerne og fant seg en ny en.  — Thelma gikk bort 21. august 2008, nær 13 år gammel.

Lilith – dunker født 1998
Lilith ble hentet i Telemark. Hun har til tider nesten hatt litt for mye pågangsmot for matmor. Da vi kom hjem etter busstur, flytur og biltur den aller første dagen, satte jeg fra meg Lilith i en bag ute på gårdsplassen mens jeg bar inn resten av bagasjen. Jeg regnet med at den lille 9 uker gamle frøkna var trøtt etter turen og ville sitte rolig lunt og varmt i sekken og se seg rundt de to minuttene jeg var inne. Men da jeg kom ut var hun borte. Jeg sprang den eneste veien som var brøytet, og der så jeg såvidt en liten hale over brøytekanten, lykkelig på vei ned mot bygda. Siden holdt hun samme tempo i mange år. Men i det siste har hun roet seg betraktelig, og har blitt lykkelig gårdshund. Lilith ble aldri skikkelig brukt som harehund. Men hun loser friskt om hun blir ivrig. Kommer hun seg ut i skogen springer hun og markerer friskt: «Her er et tre. Og enda ett. Her har det gått et dyr. Og et annet dyr…!» Vår kjære Lilith gikk bort fra oss 18. desember 2009. Nesten akkurat 11 år gammel.

Sylvester Godzilla O’Malley
Sommeren 2001 kom det en halvvill pus og la fire kattunger i smia. Mine foreldre’s hund, Ida, fant dem. Hun sto utenfor smia og bjeffet intens mot hushjørnet og ville ikke gi seg før vi kom og sjekket. Der lå de. Fire små kryp rett på det harde jordgulvet med røde navlestrenger hengende under magen. Thelma adopterte den ene sporenstreks. Hun hadde melk på grunn av innbildt svangerskap, og Sylvester vokste slik opp som halvt hund halvt katt. (PS! Jeg anbefaler ikke å la en hund adoptere slik når hvis det ikke er nødvendig. Vi måtte nemlig ta over foringen med flaske siden hunden ikke fikk stimulert melkeproduksjonen nok.) Sylvester ble etter hvert en stor, tøff katt. Det er imidlertid en utfordring at han tror han er hund, så han er litt for modig i møtet med «andre hunder». På bildet ligger han som voksen katt og slapper av ved magen til mor-Thelma. Sylvester døde fra oss 6. april 2011. Ti år gammel.

Flippen
Tre av kattungene ble oppdratt av sin kattemor ute i smia. Flippen var minst dobbelt så stor som de andre. Han så ut som et lite monster der han lå oppi kassa vi lagde til dem. Da vi tok inn kattungene for at de skulle bli tamme, var Flippen den reddeste av alle sammen. Han insisterte på å ligge inne i en krok med stumpen ut mot farligheten. Det første døgnet besto all «temming» av ham rett og slett i å snu ham rundt med visse mellomrom så han måtte se på oss. Han hadde de største, tristeste øynene man kunne tenke seg. Alle kattungene ble lagt sammen med Sylvester og Thelma. Og når Flippen endelig sluttet å være redd, klatret han opp på hunde-mamma’n og sugde seg fast i øreflippen hennes. Men navnet sitt har han fra at han har en hvit øreflipp. Flippen er fremdeles en stoooor katt. Han har på det tyngste vært godt over 7 kilo. Og han er Kira’s aller beste venn. De to kan leke i timesvis. Flippen har en litt doven, mild måte å være på til både folk og fe. Unntagen rev. Han gir reven bank hvis den kommer for nære gården. - Flippen gikk fra oss den 8. juni 2009, 8 år gammel.

Lurven

Lurven er den minste av de fire søsknene. Han er søt i vesen og sped i stemmen. Han er liksom den som ser mest skjør ut, men om noen av kattene er borte mer enn et døgn av gangen, så er det ham. Og den beste jegeren – det er Lurven. Så skinnet bedrar, han er tøffere enn de andre egentlig. Lurven har dessuten en annen merkelig egenskap. Det har hendt flere ganger at han kommer hjem med andre katter. Det er nesten så man skulle tro at han inviterer dem. Og da er han så snill så snill der han toger foran dem inn på tunet. Men de stopper som oftest før de kommer helt hit. Det lukter jo av hund, og en fornuftig katt holder jo litt avstand til en flokk med hunder, da.. Lurven er forresten like herlig inkonsekvent som mange av de andre dyra. For når vi skulle la ham møte en pus som VI flyttet hit, da ble han rasende. Stakkars Mio (se lenger ned) har aldri blitt helt akseptert av Lurven. Det er egentlig rart. For Mio ligner veldig en rev, og jeg har sett Lurven jakte på mus sammen med reven. Men det var jo dette med inkonsekvens… Hva var vel livet uten det? Her sitter han foran Flippen.  –  Lurven døde 26. november 2008. Flippen døde litt over et halvt år senere. Begge døde sannsynligvis av en arvelig hjertesykdom, Hypertrofisk kardiomyopati – HCM

–

Mio – født 1995
Mio er en godt voksen katt, som kom flyttende sammen med Robert. Han bodde mest på soverommet vårt de første årene fordi han ikke vil sloss med de andre kattene (og dermed bare fikk bank istedet). Så da Mio flyttet til Brandhaug hvor vi bodde før vi kom til Berglund, gjorde han gården om til Timesharegård. Når Mio gikk ut, gikk de andre kattene inn. Slik holdt vi freden på gården. For Mio var soverommet en ypperlig løsning. Selv om han er like sprek som en ungkatt, så syntes han det var veeeldig deilig med timevis av kjærlig nærhet om natten. Enkelte netter vekket han oss to-tre ganger med å skru opp malingen så det duret i hele senga. Eller han gikk aldeles berserkergang og lekte så man skulle tro det kom en horde elefanter over det gamle tregulvet vårt. Den første sommeren Mio var på Brandhaug ble han borte i en måneds tid. Men han kom tilbake med den første snøen, og siden har han ikke gått langt unna kjøkkenbenken. På Berglund flyttet Mio ut av soverommet. Huset var stort nok til at han gikk tålelig greit sammen med de andre kattene. Men inntil Lurven og Flippen var borte, holdt han seg først og fremst på kjøkkenet. Sylvester og Mio gikk godt sammen den siste tiden til Sylvester. Da flyttet Mio også ut på stua. Mio døde fra oss onsdag 20. april 2011.