Den første dagen var jeg litt lang i maska. Den gikk seg bort rett som det var, og rotet seg inn mellom stolben – og kom seg ikke ut igjen… Jeg måtte fotfølge den og «hjelpe» den rett som det var. Da ble det jo ikke mye avstressende…

Men så slo jeg på funksjonen «edge» og alt endret seg. «Edge» betyr at den bumper borti kantene og ikke bare går neesten bortil. Og dermed begynte den å følge møbler og vegger mye bedre. Dessuten finner den veien ut av allverdens kriker og kroker igjen. Er det for trangt, føler den seg hele veien rundt og så fortsetter den. Dermed trenger jeg ikke å rydde unna allverden. Jeg må bare passe på ledninger og små løse ting.

Jeg kan også slå den av, løfte den over evt trinn eller andre hindringer, slå den på igjen og få den til å gå ut av stua og rundt i resten av huset. Da kan den ikke finne ladestasjonen selv, men den varsler når den må lades.

Vi må fjerne noen dørterskler for at den skal gjøre alt helt selv (det er uansett på tapeten). Men foreløpig løfter jeg den over, og så går jeg og fortsetter med mitt mens den jobber seg gjennom neste rom. Den er ikke tung.

Nymfeparakitten var hysterisk den første dagen. Hun trodde den var et nytt vilt dyr. Men hun roet seg etter noen runder. Bikkjene bryr seg ikke om den i det hele tatt. De går bare forbi eller flytter seg stille og rolig hvis den blir for nærgående. Bibbi-pus har ikke sett den ordentlig. Mens Helene-pus har fotefulgt den til hun fant ut at den verken tisser på møblene eller gulvet, og derfor ikke egentlig er noe å bry seg om .

Jeg skal prøve å huske å komme med en oppfølger når jeg har fått enda mer erfaring med den.

Det jeg er mest spent på, er om den slites fort. Nå støvsuger den ganske bra. Hos oss er det mye hår, sand og rusk fra hagen etter dyrene. Støvsugeren får med seg det meste. Om det har vært mye rusk, som den første dagen da det var flere dager siden sist jeg støvsuget, satte jeg den bare på to ganger i løpet av dagen. Nå senere, har en gng dagen på stua og annenhver dag i resten av huset vært aldeles nok.

Den støvsuger imidlertid ikke så godt som den vanlige støvsugeren. Den tar ikke med seg det innbitte støvet / finsanden, selv om den tar med sand som er så storkornet at man kjenner den under føttene.. Så støvsugerposen til den vanlige støvsugeren er fullere enn den automatiske støvsugeren etter en runde. Men den tar fint med seg dyrehår og synlig rusk. Og hvis man vil vaske ofte, er det MYE lettere å dra en mopp over når rusket er borte.

Hensikten med denne automatiske støvsugeren er imidlertid å holde unna det verste jevnlig (tenk å slippe å dressere hybelkaninene til å gjemme seg når det kommer tilfeldig besøk!). Og så bruke det vanlige verktøyet på rengjøringsdager. Men da med MYE mindre opphopning gjennom uken!!

Lyst til å ta en sniktitt på den?

 –

For ordens skyld: Jeg har ikke noen forbindelse med Samsung og ingen fordel av å fortelle om mine erfaringer. Jeg har heller ikke noen forutsetning for å si noe om hvorvidt Samsung er bedre enn andre merker. Det er rett og slett bare den jeg har. For å sammenligne med andre merker, anbefaler jeg at man søker etter tester på nettet.

–
Kort etter dukket det opp enda en elg borti skogkanten. Men den var mye mer sky og forsvant lydløst tilbake igjen da den så oss.

–
Trivelig. De har holdt til lenger inne i skogen lenge nå. Og jeg har savnet å se dem.

De er i hvertfall populære på denne tiden av året. Det er mange forskjellige fugler som ønsker å polstre redene sine med deilig ull. Og nå vet vi at vi har grønnsisik rede et sted i nærheten også .

–

Vi har forresten minst to svarthvitfluesnapper hanner her. Vakre fugler!

–
Og det er mer blomstring:

–
Til og med den karen her blomstrer . Har ikke Lucky blitt lekker?

–

Og sånn så de ut også. I hvertfall noen av dem, på avstand og fra den vinkelen jeg satt. Andre så ut som slike SuperLangbein-peanøtter som var tredd så fint innpå her og der. Atter andre var bare uformelige. Og alle var de ganske tøffe. Noen var delte, og avslørte noe som så ut som kammer inne i. Klikk på bildene for å se dem større.

En litt nærmere studie avdekket at de slettes ikke var tredd innpå, men var en del av grenene til dette unge treet.

Da vi fik sett nærmere på utvekstene, kunne det se ut som om «noe» var brutt ut av dem. Jeg gjettet meg på at det hadde noe med insekter og larver å gjøre.

Men da jeg kom hjem og så på bildene, begynte jeg å fundere på om det kunne være sopp eller virus som hadd laget disse utvekstene.

Så for sikkerhets skyld (det er lenge siden jeg har lest om slikt) sendte jeg bilder til Spør en Biolog og fikk svar i dag. Dette ER fra insekter. Det kalles galler og akkurat disse kan komme fra plantevepsen Euura amerinae. Men man kan visst ikke vite det sikkert uten å se larven. Det kan visstnok også være en eller annen gallmygg.

–

Jeg tok et søk for å friske opp kunnskapene. Først og fremste leste jeg om plantevepsene at de som navnet sier planteetende og ikke en stikkeveps. De har ikke brodd (hunnen har eggleder som kan se ut som en brodd, men altså ikke er det), har lange tynne antenner, er gjerne dårlige til å fly og har gjennomsiktige vinger. I Norge finnes det noe sånt som 400 arter planteveps.

Disse gallene er gamle. Fra nye galler kommer det altså etterhvert larver (det er nok de som har laget de fine hullene vi ser) som så vil leve av treet utover sommeren.

Jeg snublet over denne siden på engelsk, med en rekke bilder av forskjellige typer galler. Noen av dem kjenner vi igjen bedre enn andre.

Her er en annen type galle fra vårt nabolag. På et løv som nabogutten kom med ifjor for å spørre om hva det var. Disse kjente jeg lettere igjen, selv om jeg ikke kan arten som har laget dem. 

–
Det er altså forskjellige arter som lager forskjellige typer galler på forskjellige vertsplanter.  Salix (fellesbetegnelse på selje, pil og vier) er av de plantene/trærne som har flest galledannende arter knyttet til seg. Gallene lages ved at hunnen sprøyter inn et sekret samtidig som hun legger egg, som påvirker treets/plantens vekst så det praktisk talt «lager hus» til larven.

Her kan du også lese litt om bladveps: Den snille vepsen.

Et annet sted fant jeg et bilde av larven av Euura amerina. Disse gallene kan altså ha kommet fra en annen art, men det er jo morsomt å se.. (synes jeg og da trer jeg det jo ned over hodet på dere også . 

Dette kunne jo også være galler etter en gallmygg, som er et mindre insekt og tovinget. Klikk på lenken for å lese litt om dem. Du kjenner dem nok igjen når du ser dem .

Så utrolig vakker han er der han spekulerer og funderer . Det blir vel å tenke dobbelt opp det. Og det må de nok om de skal ha to damer.

Og så mye sommer han har med seg!

 -

6. mai (altså for to dager siden) var den første dagen i år da jordene våre tomme for snø. Dagen før lå det bare to små flekker igjen, og de ble hentet av et vårlig snøfall. 

Og i går gikk den siste snøen inne hos hønene. Tenk, den store brøytehaugen!! Nå er den borte .

Vannplanter har også sin sommer, høst, vinter og vår. Isen forsvinner, lyset kommer til og nå kommer de opp av gjørmen på nytt.

Jeg fikk egentlig assosiasjoner til små soldater og ventet nesten å se spor i gjørmen bak dem. Som om de marsjerte…

Men disse står rotfaste de. Hvorfor skal man springe rundt omkring, når man kan stå på stedet hvil og vokse til det beste man kan bli .

Vilje har aldri vært så fin i pelsen som i år. Hun har mye av vinterpelsen igjen enda, så den forsvinner jo naturlig. Men at det praktfulle manen skal bli borte på grunn av knottallergi igjen, gjør aldeles vondt. Vi nekter!! Vi vil ikke ha kløe!!

Så hvis noen har adressen til det kontoret som har med knott å gjøre, vennligst si ifra.

Kanskje vi kan sette opp forvirrende skilter her og der i hårprakten? Så sviknotten kjører feil på vei til huden? For så snart de dukker ned i dette, burde de jo bli litt retningsforvirret?

Har hun ikke blitt stilig grå, forresten? Det blir spennende å se sommerpelsen. Hvert år er det som å ha fått en ny hest.

Vi fikk oss imidlertid en skikkelig aha-opplevelse da vi avlivet ham. Opprinnelig var jo disse kalkunene matauk. Selv om Blåmann var ment å bli igjen som avlsdyr og jeg var veldig glad i ham, ønsket vi å bruke kjøttet når han nå måtte avlives. Det føles ikke rått. Det føles respektfullt på noe vis.

Blåmann veide 24 kilo. Bena hans viste seg å ha blitt senete sterke, uten så mye kjøtt. Og vi fikk jo se hvorfor da vi tok ut bryststykkene hans. Hver filet veide 4 kilo. Det vil si at en fugl som er konstruert med bena ganske langt bak, holdt oppe 8 kilo av 24 – på brystet! Om jeg ikke er helt på jordet med prosentregningen min, betyr det at 33% av vekten ble båret foran på fuglen. Og slik han var bygget, betyr det at han bar altfor mye foran «likevektspunktet».

For å si det slik.. jeg som er bygget slik at bena står sånn passe rimelig rett ned under kroppen, ville likevel helst ikke ha båret 33% av kroppsvekten min på brystet. Så solid som jeg er bygget nå, ville det gitt meg bryster på nesten 30 kilo. Da ville jo resten av kroppen blitt tilsvarende tynnere…

… vent litt, det var en tanke *tenke tenke*. Nei, lell. Jeg tror ikke jeg ville hatt det slik. Jeg grøsser ved tanken på de smerter man ville fått i benbygning og muskler.

Så jeg tror nok ikke vi hadde fått beholde Blåmann så mye lenger uansett. Disse hvite er nok kalkuner som har blitt manipulert så mye av oss elendige mennesker at de vokser for mye, for fort og for uproposjonelt til et godt liv.  At lårmuskulaturen hans hadde utviklet seg slik den hadde og at han var blitt småsint, kan nok ha vært en følge av at han var begynt å vokse ut av »sin gode likevekt»?

Likevel savner jeg ham, selvfølgelig. At noe blir nødvendig å gjøre, gjør det ikke mindre trist når man er så heldig å være ordentlig glad i dem. Det samme gjelder et par andre vakre små, som heller ikke hadde det så godt og som fikk slippe samtidig.

Men da jeg sto og tittet trist på den tomme låvedøren igårkveld, etter at hønene hadde lagt seg og på den tiden da Blåmann pleide å være den «siste kriger» i døra… fikk jeg se en liten bevegelse der inne i skyggene. Og i snøværet dukket det opp noen som modig har tatt over rollen som vakthund.

–
Jeg skjønner ikke hvordan man kan annet enn å bli skikkelig glad av slikt!

Om jeg ikke lenger har en Blåmann the Vaktkalkun, så har jeg jo en Fluffy the Superhøn’ .

Bare PRØV å bryte deg inn her du! Om du ikke blir bitt til blods, så kan jeg garantere at du kommer til å smelte så snart denne lille damen sier: «pøøøp?» på sitt sedvanlig spørrende vis. «Skal du bare gå rett forbi?» Og så kommer du til å glemme hele hønsehusraningen i bare kosekos.

PS… det var denne damen som slapp unna hønsehaukangrepet til og med. Hun ER virkelig en superhøn’!

Etter en stund blir det nesten uutholdelig at det tar så lang tid!! Og det ble uansett en litt tøff økt til slutt. Når vannet var slått av og man trengte å komme i mål før klesvasken hopet seg opp.

Men for en gangs skyld har jeg klart det uten å bli dårlig . Tror jeg i hvertfall. Det er bare en ukes tid siden det var ferdig, og jeg vet jo at baksmellen kan komme enda litt senere. Men det virker som om det kan gå bra.

Og jeg er kjempefornøyd med resultatet! Såpass at jeg faktisk stikker innom der med visse mellomrom *rødme*, selv om jeg strengt tatt ikke har noe å vaske. Naboene lurte på om jeg skulle servere kaffen der, sist de var her. Og jeg strålte bare enda mer. DA er det fint da… (for det var vel ikke erting?).

Her har dere førbildene. To vasker, lite plass til tørketrommel og med vegger som besto halvveis av gammel panel og gamle baderomsplater. Bøtter, koster og alt mulig rart ble stående på gulvet, siden rommet var så fullt av skap uten ordentlig plass inni.

–

Vaskerommet er ikke så stort, men med litt planlegging har vi fått det mye mer funksjonelt. Her er en rask planskisse:

–

Høyre side (over maskinene) er definert som rent-areal, bortsett fra to kurver som fungerer som skittetøykurver. Over kommer det overskap med glassdører etterhvert.

Venstre areal er delt i to. Ett til utstyr til hestene/fjøsdyrene og ett til vaskeareal (kum og oppbevaring av såper etc i skap).

Det er noen småting som gjenstår. Jeg skal henge opp litt mer på veggene, håndklestativ etc. Dessuten skal jeg male ferdig skapet som står mellom vaskemaskin og tørketrommel. Det skal også monteres hylle til bøttene så de kommer opp fra gulvet for å lette rengjøring. Dette vil bli gjort i samme tempo – bit for bit - fremover.

Og slik ser det ut nå

–
Fargen på veggene er komfort. En »hvit» som jeg virkelig likte. Lister er i antikk hvit. Men jeg kunne egentlig tenkt meg at listene var mørkere, så det kan hende jeg drar et ekstra strøk på dem med mer grå nyanse en gang.

Jeg er kjempeforelsket i kummen fra Ikea, med utstyret. Som plastbøtten som går akkurat ned i den smale benkeplaten vi har montert under vinduet (se bilde nr 7). Ved å sette benkeplaten så lavt mot vinduet, unngår vi konflikt med vinduskarmene og beskytter også den delen av vannledningen som går bort til vaskemaskinen. Rengjøring blir dessuten lettere. Innerst står matsorteringsposen trygt. Plastbøtten med såper etc kan løftes vekk i et håndgrep om jeg trenger plassen.

–

På veggen over vasken har jeg montert to oppvaskstativ fra Ikea, som vi kan bruke til å tørke hansker, kopper til dyrene etc. De har et dryppbrett, som ikke er montert enda. Det vil si at vi kan ha ting til tørk der, selv om det står ting under som ikke skal bli vått.

–

Ved døren har jeg stokk-holdere til vaskekostene, så de sitter på plass og også så det blir lettere å holde rent på gulvet.

–
Hva synes dere? En vellykket forandring til det bedre?

–