Denne karen ser ut til å være klekket under en heldig stjerne. Han het opprinnelig Cleo og jeg trodde han var ei høne. Hver gang det har vært slakt, skulle denne vakre karen ha vandret.
Av litt forskjellige grunner er det imidlertid han her og LilleEgg som er igjen av hanene.
For noen dager siden hang han i en tynn tråd igjen. Han klatret i rang over Lille Egg og var litt vel ufin om det… Jeg har måttet sette Lille Egg hos Garp en stund. Noe som forsåvidt passet bra akkurat for tiden, men ikke i all evighet. Beslutningen om å gå helt ned til en hane ligger og vaker. Er Løkki for aggressiv velger jeg nok å spare Lille Egg, den snilleste hanen.
Men jeg håper de roer seg og at det er plass til begge to. Hønene har godt av det.
Uansett har det gått bra til nå. Og siden denne unge karen slipper unna døden til stadighet har jeg begynt å kalle ham Løkki.-
En hane med ambisjoner – Løkkis verden
De som sier at soveplassene til høns alltid er faste og går strikt på rang, snakker om en sannhet med store modifikasjoner. Hos oss er det i hovedsak tre grupperinger om natten. Mange høner velger vaggel litt tilfeldig – en natt i en flokk og neste i en annen.
Men gammelhønene er ganske satt i sitt vis. De er nattens «overhøner». De bytter ikke plass og de vil sitte øverst, høyest og best. De går til vaggel’n i nogenlunde orden så alle får sin rette plass. Aller nådigst slipper de inn spesielt favoriserte unge høner. I år er det ei lita forsiktig ei (Tittei) som har fått ro hos dem.
Står man og ser på deres omhyggelige vagling, tenker man gjerne: »Jøss, det er jo bare en pinne! Hvorfor så nøye på centimeteren?» Men når man kveld etter kveld ser den samme rytmen og det samme mønsteret av fjør og duppende hoder, innser man at det er noe med det.
En slags forutsigbarhet, trygghet og ro som man kanskje søker spesielt når man blir eldre.
Den slags overhøneri er tydeligvis også attraktivt for en ung hane. Midt inni dette SKAL nemlig Løkki sove. Hver kveld ser jeg ham hoppe opp som den aller siste. Hver natt trenger han seg inn mellom overhønene. Og hver natt bommer han på hvor det er greit å trenge seg inn. Så får han så ørene flagrer til ham mister balansen og blir styrtet ned på baksiden av vaggelen fulgt av fortørnede skrik.
Det tar litt tid før han finner et sted hvor han får lov å sitte.
Og hver kveld står jeg og funderer på hvor lang tid det tar før han glemmer den kveldsvisse nedstyrtingen og døser inn i med en forestilling av at han er på samme nivå som dem.
De som er over alle andre 
.
–
En hane med indre konflikter
Her en dag fikk han forresten nytt navn av vår kjære venninne fra Berge Gård. Jeg fortalte at jeg holder litt øye med ham på grunn av en litt rar atferd.
Han er jo altså godt igang med … vel .. å få seg et nyp i ny og ne. Han er over den ungdommelige «spring ned ei høne så ofte du kan og ta henne før noen tar deg»-stadiet (de er usympatiske da, hanene…) Nå frir han, først. Danser rundt dem, kurrer og gjør seg så prektig han kan. Og stort sett har hønene funnet ut at han ikke er så verst. De kneler fint og lar ham få.
Men så skjer det noe rart iblant… Når han burde ha steget så fornøyd ned av hønemor, blir han istedet stående en stund der oppe. Blank i fjeset og fjern i blikket. Så gløtter han frustrert ned på henne og kommer hun seg ikke unna, gir ham henne et skikkelig hakk. Eller to eller tre. Så går han stiv og strunk avgårde til sine «finere» sedvanlige gjøremål. Som å spise, gale og pusse sine fjør…
Som om han ser for seg at det ikke skal være slikt… (hun fristet meg, de frister meg alle sammen!)
- «Aaaah!!», sa vår venninne. «Han er en Emmisær!»
Og det kan jo hende! For han har så tydelig en rekke konflikterende følelser om slikt hønserideri..
Jeg får vel fortsette å holde et halvt øye med den løkkeli’e emmisær. Det er ikke godt å vite hva det kan bli ut av alt dette :-). Men som mange har gjort før ham, tror jeg nok han snart kommer til å legge av seg slike nykker.
For når han nå er den ene av to haner i en flokk på så myyy høne, bør han jo egentlig bare gi seg over og forbli i en tilstand av lykkelige glis.
Og slutte både med å krangle med han som ikke krangle vil og med å fundere på om hønserideri egentlig er noe svineri.
Tags: Hane
.–
.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
