Feed on
Posts
Comments

Sceneskifte

Det var stille på gården i går, uten gobblingen til Blåmann. Jeg savner ham. Han voktet hønsehuset på ypperste vis der han fyllte hele døren med sin imponerende kropp. Du kom ikke forbi der, utenfor biteavstand!

Vi fikk oss imidlertid en skikkelig aha-opplevelse da vi avlivet ham. Opprinnelig var jo disse kalkunene matauk. Selv om Blåmann var ment å bli igjen som avlsdyr og jeg var veldig glad i ham, ønsket vi å bruke kjøttet når han nå måtte avlives. Det føles ikke rått. Det føles respektfullt på noe vis.

Blåmann veide 24 kilo. Bena hans viste seg å ha blitt senete sterke, uten så mye kjøtt. Og vi fikk jo se hvorfor da vi tok ut bryststykkene hans. Hver filet veide 4 kilo. Det vil si at en fugl som er konstruert med bena ganske langt bak, holdt oppe 8 kilo av 24 – på brystet! Om jeg ikke er helt på jordet med prosentregningen min, betyr det at 33% av vekten ble båret foran på fuglen. Og slik han var bygget, betyr det at han bar altfor mye foran «likevektspunktet».

For å si det slik.. jeg som er bygget slik at bena står sånn passe rimelig rett ned under kroppen, ville likevel helst ikke ha båret 33% av kroppsvekten min på brystet. Så solid som jeg er bygget nå, ville det gitt meg bryster på nesten 30 kilo. Da ville jo resten av kroppen blitt tilsvarende tynnere…

… vent litt, det var en tanke *tenke tenke*. Nei, lell. Jeg tror ikke jeg ville hatt det slik. Jeg grøsser ved tanken på de smerter man ville fått i benbygning og muskler.

Så jeg tror nok ikke vi hadde fått beholde Blåmann så mye lenger uansett. Disse hvite er nok kalkuner som har blitt manipulert så mye av oss elendige mennesker at de vokser for mye, for fort og for uproposjonelt til et godt liv.  At lårmuskulaturen hans hadde utviklet seg slik den hadde og at han var blitt småsint, kan nok ha vært en følge av at han var begynt å vokse ut av «sin gode likevekt»?

Likevel savner jeg ham, selvfølgelig. At noe blir nødvendig å gjøre, gjør det ikke mindre trist når man er så heldig å være ordentlig glad i dem. Det samme gjelder et par andre vakre små, som heller ikke hadde det så godt og som fikk slippe samtidig.

Men da jeg sto og tittet trist på den tomme låvedøren igårkveld, etter at hønene hadde lagt seg og på den tiden da Blåmann pleide å være den «siste kriger» i døra… fikk jeg se en liten bevegelse der inne i skyggene. Og i snøværet dukket det opp noen som modig har tatt over rollen som vakthund.


Jeg skjønner ikke hvordan man kan annet enn å bli skikkelig glad av slikt!

Om jeg ikke lenger har en Blåmann the Vaktkalkun, så har jeg jo en Fluffy the Superhøn’ :-).

Bare PRØV å bryte deg inn her du! Om du ikke blir bitt til blods, så kan jeg garantere at du kommer til å smelte så snart denne lille damen sier: «pøøøp?» på sitt sedvanlig spørrende vis. «Skal du bare gå rett forbi?» Og så kommer du til å glemme hele hønsehusraningen i bare kosekos.

PS… det var denne damen som slapp unna hønsehaukangrepet til og med. Hun ER virkelig en superhøn’!

I dag ble det siste dagen for Blåmann. Etter at han først begynte å bli småsint, utviklet han seg raskt til å bli en skikkelig skummel sinnatagg. Vi prøvde å introdusere ham for selskap, men da ble alt bare verre. Ingen hadde det bra.

Så da måtte vi ta beslutningen om å slite oss gjennom en hel masse arbeid og stress –  som sannsynligvis ikke ville være vellykket for verken folk eller fugl - eller å la gå..  Når noen i den grad ikke har det noe godt, er det eneste humane å la dem få gå. Uansett hvor mye man skulle ønske det hadde vært annerledes.

Så nå er det kalkunfritt her hos oss en periode. Men vi kommer nok aldri til å glemme disse første, vakre kalkunene våre!! Det har vært et flott år, som har gitt mange gode minner. Både de gode opplevelsene (og det gode kjøttet) taler for at det er stor sannsynlighet for at det blir kalkuner på gården igjen. Men nå tror jeg vi tar en sesongs pause først.

Og så skal vi kose oss skikkelig med våren som kommer. Selv om snøen ikke ser ut til å ville holde seg ordentlig borte enda…

Næmmen… AU!!

«Blåmann beit meg!! Se!!», sa jeg en smule opprørt til min kjære som sto og vasket bilen. Han på sin side klarte ikke på noe vis å skjule at han holdt på å sprute ut i latter. «Neimen, SE!!» sa jeg litt høyere og holdt opp den blødende tommelen i tilfelle han ikke hadde fått med seg at dette var alvor. «Det er slettes ikke bra! Tenk om det hadde vært en barnefinger!»

Nå er det jo ikke så sannsynlig at et eller annet barn skulle ha provosert Blåmann så mye som jeg gjorde den dagen, da. Men lell! Tenk da, om det hadde vært en barnefinger! Han hadde jo brukket den, minst! Jeg svelger tung og overbevisende og setter store øyne i min kjære. Han må da skjønne alvoret. Men det eneste jeg oppnådde var at han ikke lenger klarte å skjule latteren. 

Senere innrømmet han at det morsomste med det hele var at: «Du kunne ikke sett mer fornærmet og såret ut om JEG hadde bitt deg.»

Ok – så er Blåmann liksom litt godgutten da. Og jeg ble faktisk såret. Jeg hang med hodet i en time etterpå. Minst. Tenk han beit hånda som forer ham! Ja.. akkurat det gjør han forresten rett som det er. Det er merkelig hvor vanskelig det skal være å se forskjell på fingre og tomat eller brødskive eller hva som helst spiselig egentlig.

Denne gangen bet han ikke da foret ham, men da jeg stelte ham. Og store gutter blir ikke stelt, så saken er at jeg nok såret han først. Jeg såret stoltheten hans. Og siden han ikke kan snakke, brukte han det han hadde til å ta igjen. Nebbet. Og han hadde faktisk kommet med utallige advarsler først.

Men vi var liksom ikke helt enige i hva som var nødvendig og ikke nødvendig for en kalkun å gjøre. Og så gjorde matmams den bommerten at da han var så sint at han holdt på å sprekke OG hadde fortalt med alt det kalkunspråket han har at han var så sint at han holdt på å sprekke – da, av alle dumme tidspunkt, satte matmams seg ned og strakte ut en forsonende hånd. Som en rød klut.

 «Ok – rødt skal bli», tenkte nok Blåmann og sørget for å få sluppet ut litt frustrasjon ved å henge seg fast i nærmeste tommel.

HA! sa han, og holdt. Mens jeg dro i fingeren og dyttet i fuglen. Men det var som å prøve å flytte et fjell samtidig som jeg skulle dra fingeren ut av en skrustikke. Så endte det da med at fingeren og matmamsen ble… vel, litt sånn såret og vonbroten.

Den gutten må veie opp mot 30 kilo nå. Det var et av utgangspunktene til krangelen. Matmams har nemlig begynt å bekymre seg for vekten hans, og beordret ham ut på tur forrige dagen. Og han HATER å bli styrt. Noe sted som helst. Og så var det ALT for lite mat tilgjengelig den dagen. Det var nok mat der, vil jeg bare ha sagt. Men han er jo vant til fri tilgang. Full flyt. Aldri noe mangel…

Og å slanke en kalkun er virkelig sånn småbruksaktig. Fullstendig skivebom, mener han som er designet til å legge på seg maksimalt og så ende sine dager som ung, fet fugl. Og hadde Blåmann kunnet snakke, hadde det ikke forundret meg det bøss om han plutselig holdt en vinge i været med en bydende fjær pekende mot himmelen og ropte: «Slakt meg heller enn å pine meg slik!»

Han skulle virkelig fått seg dame. En grunn til å labbe litt rundt og finne på annet enn å spise hele dagen. Men matmams er litt for pjusk til å igangsette hele prosessen med å finne en til ham. Jeg kunne ønske det bare kom dumpende ei vakker, lita ei.

Det vil si – ei vakker stooor ei om hun skal hanskes med den karen.

Nå har det seg slik at jeg har begynt å få en mistanke om at Blåmann ikke kommer til å bli hos oss i så veldig mange måneder til om han fortsetter å legge på seg slik. Han blir nesten for tung for bena sine. Problemet er at han er designet for fedme.

Men den tid den sorg. Og jeg vet jo innerst inne at om det er bare snakk om en sommer, trenger han selskap av sin egen art. Sukk.

Dagen etter vårt lille sammenstøt gikk vi bare og skulet på hverandre, vi to. Begge sikkert like skuffet over den andre. Men vips så var det over. Og i dag har han vært like blid og medgjørlig som vanlig. Sånn skal det være :-) Og livet får leves mens man kan :-D.

Er han ikke tøff med sin pønker-hale-frisyre? Han er snart ferdig med å få sin nye sommerfjørdrakt, og halefjøra står i hylstrene sine enda. Plutselig kommer det til å folde seg ut en flott hale igjen. Så blir han kanskje litt bedre balansert…

 

Deilige vårdagen

Blåmann og tre høner har fått vært ute en stund, og i dag kom resten av gjengen. «Endelig!!», har de klukket og kaklet i hele dag.

Vi har ikke sett noe til hønsehauk hittil i år. Og siden det så ut til at fjorårets skurk var en ungfugl, håper vi inderlig den ikke har returnert til dette territoriet i år. Og spørsmålet er uansett om man skal sperre hønene inne «i tilfelle» eller slippe dem løs i hønsegården og satse på at det går bra uten tak.

Med nett som tak, blir hønsegården myyye mindre og tristere. Jeg har hatt høns i 11-12 år og i fjor var første gang med hønsehauk-tap. Så all fornuft tilsier at vi kan satse på at dette skal gå bra. Problemet kan være at de foregående årene har vært gnagerår, mens i år har det vært lite gnagere. Da kan hønene være mer interessante enn før….

Vi får ta dagene som de kommer. Og i mens får hønene leve i nuet :- ). Det gjør litt vondt i matmamma-magen. Men det gjør mye mer vondt at de ikke får utnyttet det livet de har så mye som mulig mens de har det.

Har ikke Løkki blitt lekker!!

Blåmann elsker selskapet. For å ikke snakke om alle vårlydene. Han MÅ svare, må skjønne! Gobblingen hans høres nok langt. Han er så morsom for tiden. Han har hatt fjørfelling og ser ut til å ha five-o-clock-shadow på brystkassa. Halen er rett og slett… borte :-). Men den er sterkt på vei tilbake. Så sterkt faktisk, at forrige besøkende spurte ham alvorlig om han var blanding av fugl og piggsvin. Vakre gutten vår.

Hestebeitene begynner å bli bare for snø. Men det tar nok en god stund før det blir grønt. Nå venter jeg på linerla. Jeg leste med stor interesse på rapportsystemet for fugler at det alt er observert linerle i Vikvarvet!!


Det blåser godt i dag. Vilje, som blir gråere og gråer, har nydt vinden. Det gjør nesten vondt å tenke på at insektene snart kommer tilbake. Ååå jeg kunne ønske det bare har skjedd et under, så hun ikke reagerer på dem lenger!! Men jeg er i hvertfall delvis foreberedt. Jeg har kjøpt 4-5 insektsdekken som ligger klare for sommeren. Og hun elsket heldigvis disse dekkene i fjor. Ellers så får hun olje og hvitløk i maten, og huden virker mye bedre og mer robust i år enn i fjor.

 

Det begynner å bli bart rundt husene. Helene har vært med og tuslet.

Bibbi er ikke helt blid på at Helene hele tiden skal tråkke i hælene på oss. Det er ikke stort annet å gjøre med det enn å blunke blidt til henne og hviske at det blir hennes tur neste gang. Deres innbyrdes småkamp er ikke så alvorlig, og ikke noe vi skal blande oss i tror jeg. Det må være lov å krangle litt.

Det er mer hestehov rundt omkring enn jeg noensinne har sett mens vi har bodd her. Men det tar nok litt tid før hvitveisen sprer seg langs jordekantene. Eller? Snøen krymper ganske raskt. Snart ser vi nok haren hver kveld igjen. Vi ser på sporene at den er innom.

 

Attituuuuude duuude!

Eventyrlig

Hvem sa at enhjørningene er borte?
Eventyrlige skikkelser skifter jo bare form.
Magisk!

Det sner, det sner – tidelibom. Men den er ikke så farlig den varslede senvinteren ser jeg. Den legger seg ikke. Den ser egentlig ut som noe helt annet som kommer dryssende. Jeg sitter her og ønsker meg at det var plenfrø. For vi er i «sand i hundepels»-tiden. Sofaen slites vel snart aldeles bort i en blanding av sand-pusse-pelse-gniing og såpevask. Og gulvene er snart ferdig sandslipt og kunne vel nesten bare behandles aldeles på nytt. Hadde sikkert vært en ide å malt med sandfarge…

Matmams er forresten veldig glad i dag. Blåmann kalkun har avsluttet sin gobblestreik som har pågått i en god stund. I dag har han gobblet så ingen kunne ønsket seg det bedre. Og det var på tide, for nå begynte matmams å få vondt i magen. Hun vil ikke ha trist Blåmann nå rett før vårslipp og bare lutter glede!!


Han er i fjørfelling og er nok fornærmet fordi halen er falt av, tror jeg :-). Ser han ikke slik ut?

-
Nytt av dagen er ellers: enda flere bokfink og en lettere konfus gråsisik med nyyydelig rødt bryst :-). Vinduene sto så under vann at det ikke ble bilde. Men jeg burde jo lagt med lyd av mine begeistrede hvin.

Vi har en annen gjest på jevnlig besøk for tiden. Et vakkert lite ekorn som jeg fikk kost meg riktig med å se på i dag. Hun eller han klarte ikke riktig å holde seg tørr i dette været. Sjekk tå nummer fire (nærmest halen) på bakfoten som går rett opp! Her er det tær som er lagd etter en hensikt – å henge fast i nesten enhver stilling.

-

Dette er en bitteliten oppdatering, så dere vet det er noen her.

Jeg har ikke blogget stort av flere grunner. Først og fremst så er jeg veldig sliten. Jeg har begynt på flere innlegg, men har ikke hatt kontinuitet nok i formen til å fullføre. Jeg må hvile mye og føler ikke at jeg klarer å hvile meg til formstigning.

En annen grunn til lite blogging akkurat i det siste er at det ikke er helt ok med enkelte av dyra. Jeg har blant annet mistet vakre Rita. Det var uventet og jeg ble riktig lei meg. Men sånn er det noen ganger. Umah hund er forresten i MYE bedre form enn på lenge! Ett innlegg er på vei om henne og hennes herlige evner. Hun og Kira pøser energi over oss.

Den tredje grunnen er at jeg ikke helt finner stemmen angående så mangt. Blant annet det å være kronisk syk og enkelte ting jeg ser skje rundtomkring. Noen ganger er det ikke så mye fornuftig å SI om alt sammen, ikke sant? Man må bare være i det – og være fornøyd med å ha noen tanker og å holde humøret.

Humre – det er en ny erfaring å være så stum.  Men – livet er ikke mye forferdelig! Slettes ikke! Ting er på bedringens vei. Og jeg gleder meg uhemmet over mye, mangt og mange! Jeg har bare vært for sliten til å si det høyt – ikke for sliten til å glede meg i det stille! 

Så når jeg bare får vippet over i stigende form, håper jeg at jeg kommer igang med bloggingen igjen. Og at dere fortsetter å gløtte innom.

Lytte etter magi

Jada, jada – det er biologi, kunnskap, fakta og alt det der som teller. Men jeg er så pjusk. Iblant kjennes ut som om halvparten av kroppen er knust. Og musklene finner med visse mellomrom ut at de gidder ikke dra på denne blåsebelgen. Vel – heldigvis kommer og går det…. det der. Innimellom er det tid som man fyller med høytid. Men jeg er visst så lei av å mestre det vonde at jeg har mistet noen av ordene.

Midt i daglig liv og høytid lytter jeg etter noe… Akkurat som disse to. Kanskje ikke sikre på om de lytter til et tomt rom eller et som er fylt av eventyr? Leker de uforståelige leker på lekne vesners vis? Eller lytter de etter magi?

 


Jeg ha de siste dagene lyttet jeg også. Lyttet til alt som skjer rundt omkring, som nesten ikke føles som om det angår meg. For jeg har ikke krefter. De kommer nok tilbake.. Men akkurat nå tror jeg ikke på magi der ute. 

Så lytter jeg på de nære ting. Tenk – jeg har lyttet etter egg. Etter at Rita har blitt gammelnok.

Og i dag hørte jeg noe.

Rita vagget inn i et hjørne og kurret og klukket med en myk, ny stemme. Da jeg hentet høy brummet hun fornøyd. Så prøvde hun å bygge seg et usynlig tak. Hun hentet byggemateriale fra løse luften og festet det på veggene rundt. Omhyggelig konstruerte hun en illusjon av ly, mens hønene smøg seg inn under magen hennes for å snike seg til å klekke der. Der VAR det jo et tak. Et tak av kalkun.

Men straks de roet seg der under magen hennes, kom et lang hvit hals og et hode med et rolig blikk buktende ned mellom vegg og kalkun. Så stoppen Ritas hode noen centimeter fra høna som lå der – og så sååå hun på henne. Til høna forsiktig trakk seg tilbake – ei tå av gangen med ett unnskyldende uttrykk i øynene.


Rita lagde seg et rom. Som ikke skulle romme høner, men egg.

Jeg trakk meg unna en liten halvtime. Og da jeg kom ut igjen lå det et stort egg i redet til Rita :-). Og er ikke det magi, så vet ikke jeg hva. At fugler legger egg. Rett og slett. Plutselig en dag er de klar. Og så vips – vet de alt om det der. Ingen som prøver å forklare dem noenting, utenom kanskje en matmams som ikke engang kan snakke fugl.

Vel, det gikk ikke helt smertefritt… Rita selv så dypt deprimert ut. Som om hun visste hva som skulle skje før det skjedde men så skjedde det noe underveis. Som om hun gikk vill og ikke likevel lenger visste noenting som helst før det plutselig lå noe der! Noe stort og rart og uventet! Hun så ulykkelig på meg med et blikk som sa – det var ikke MENINGEN!

Det er HARDT å følge med på denne kroppen!!

Til og med når den er som den skal
og det går som det bør
selv om det aldri har gjort det før….

Så ble det fangtid igjen. Og ingen på denne jord er så glad i å bli kjælt med som Rita når hun er ulykkelig. Hun myser blidt og faller helt, helt, helt til ro. Og jeg kjenner det smitter. Sånn godt.

Vel inne ble det studietid. Egget var et ordentlig nybegynneregg. Med dårlig skall og en liten flekk med blod. Jeg aner heller ikke om den har den rette størrelsen enda. Men erfaringsmessig er de første eggene både litt rare og litt små.


Egget var i hvertfall ikke så mye større enn det største hønseegget vårt. I lengden var det kortere.


I omkrets var det større.

Og kalkunegget veide ca 80 gram, mens det største hønseegget veide rundt 70-75. De fleste våre egg ligger på rundt 60 gram. Og morsomt nok – de som er bittesmå i størrelse veier ikke så mye mindre enn de mellomstore. Sånn ca 55 gram. Ta i betraktning at jeg ikke har verdens beste gramvekt.

Har vi ikke mange fine spennende egg for tiden forresten? Hvite, lysebrune i forskjellige sjatteringer, turkise og sjokoladebrune :-). Her er tre av de virkelig vakre hønseeggene. Jeg regner med at Ritas blir lyse brune.

 

Neeei! Nå trodde jeg at alt endelig hadde falt til ro rundt folk og dyr på gården. Den syke hvithanen gol i dag, så da er han igjennom det verste. Og alle andre på gården er friske og glade. Men så begynte Rita å oppføre seg som… Ja, som om noe er riktig, riktig galt rett og slett.

Jeg kom inn i hønsehuset i ettermiddag og ved første blikk så alt ut til å være i skjønneste orden. Som i morges og igår og dagen før der. Det er fred og fordragelighet det ute. Alt fra gamle høner til unge haner oppfører seg pent. Blåmann gikk og spilte og Rita kom gående mot meg med sitt åpne glade blikk.

Hun er veldig glad i matmamma’n sin.

Men da jeg skulle gå forbi henne, kom jeg tilfeldigvis borti. Og så stivnet hun helt, sank sammen og droppet vingene i bakken.

Jeg mener – wow! Snakk om å stivne og synke sammen. Jeg dyttet forskrekket i henne, men hun var som en stokk. Så tok jeg vingene hennes for å se om jeg kunne bevege på dem, men de hang som rene «veggene». Spent nedover kroppen. Og da jeg rørt ved dem dro de seg bare enda lenger nedover mot bakken.

Aldeles ulykkelig så hun ut også. Blunket hektisk med øyene, rødmet og peste så det blåste i kinnene hennes.

Jeg dyttet forsiktig i henne igjen, løftet henne opp og satte henne fra meg lenger inne på gulvet. Gikk rundt og prøvde en hel masse for å se om hun klarte å bevege seg. Men hun peste bare enda mer, var stiv og nedsunken i kroppen og så helt fortvilt ut. Det surret i hodet mitt om forgiftning, kramper, hønselammelse (det går altså ikke så fort, men….).

Jeg fortet meg ut en tur for å sette vekk ting jeg hadde hatt med meg inn (og som hønene drev og ranet). Så fortet jeg meg inn til Rita igjen… noe måtte jeg jo gjøre for å finne ut av dette. Stakkar lille kalkunjenta mi!

Men… der var ingen Rita. Jeg så meg litt vilt omkring, for hun sto jo stivt på gulvet uten å kunne røre seg da jeg gikk ut.

Men nå hadde hun gått bort til «halmbedet» hvor jeg hiver brød og havre. Der sto hun så fint og spiste. Jeg gikk forsiktig bort til henne og sa «Hei, Rita. Går det bra med deg, nå?». Og vips, sank hun sammen og stivnet. Vingene droppet og bena sto stivt ut til hver sin side. Jeg dyttet forsiktig til henne uten å kunne bevege henne en millimeter - og hun begynte å pese og rødmet.


Jeg tenkte på at hun kanskje kan ha begynt å bli klar til å legge egg og at noe galt kunne ha skjedd i den anledning. Det skjer en sjelden gang at fugler får et egg satt fast oppi kanalen. Det kan gjøre dem veldig syke. Rita har ikke lagt noe enda, men vi går jo og venter. Så jeg bøyde meg ned og løftet opp halen hennes. Deretter undersøkte jeg henne forsiktig og maserte varsomt buken fra utsiden for å kjenne om det lå en klump der. Om noe sto i veien. Men hun var myk og fin og jeg fant ikke noe galt.

Da jeg reiste meg, løftet hun plutselig vingene, strakte seg mykt og så ristet hun seg grundig. Hun kikket både bekymret og litt skjelmskt opp på meg og så spaserte hun sin vei.


Øh. Og DA skjønte jeg hva som foregikk.

Og så mye latter som kom boblende da kunne ha skremt fjøra av de der inne så jeg skjønte at jeg måtte komme meg ut før jeg begynte å hyle. Da jeg passerte Rita borti gangen, stivnet hun igjen. Men jeg smøg meg bare forbi og snublet lattermildt ut.

Egentlig var det kanskje ikke hysterisk morsomt. Men i tillegg til overrasket ble jeg lettet. For det første har jeg blitt så glad i Rita så det var godt hun ikke er syk. Og mystiske sykdommer er alltid forferdelig mye arbeid og veldig trist. Men mest var hennes tydelig bekymring og fullstendig naturlige fullstendig feilplasserte atferd… ok, den VAR hysterisk morsom. Så jeg la hodet bakover og lo overgivent for meg selv.


Da jeg gikk inn igjen så jeg at Rita hadde gått for å finne seg litt mer havre. Da hun så meg, kom hun springende – og stivnet knelende foran meg. Hun ville vel leke mer «lete etter egget», kanskje?

Har du luktet lunta?

Rita rødmet og peste og virket stresset, men jeg humret beroligende. Fremdeles så hun veldig bekymret ut. Så jeg løftet henne opp, knelte inntil veggen og satte henne på fanget mitt. Der la hun seg ned, slappet av og roet seg.

Og så fortalte jeg henne smilende at dette var en stooor og spesiell dag for Rita.

Rita har blitt kjønnsmoden :-).

Og den midlertidige forvirringen ovenfor matmamman sin, vil nok gå over. Slike rare hormoner kan jo være vanskelige å greie ut av iblant. Men det ordner seg snart.

Etterpå tuslet jeg rundt, sanket egg og tok en titt på hønene. Registrerte at det er på tide med en rengjøring i huset. Og jeg betraktet henne som også hadde roet seg. Og like før jeg skulle til å gå inn, hadde det visst alt begynt å ordne seg med disse følelsene. For det er ikke bare Rita som har blitt kjønnsmoden de siste dagene :-).

Litt mer trening må det nok likevel til før de finner ordentlig ut av dette de to.

 

Older Posts »

Follow

Get every new post delivered to your Inbox

Join other followers: