Det var stille på gården i går, uten gobblingen til Blåmann. Jeg savner ham. Han voktet hønsehuset på ypperste vis der han fyllte hele døren med sin imponerende kropp. Du kom ikke forbi der, utenfor biteavstand!
Vi fikk oss imidlertid en skikkelig aha-opplevelse da vi avlivet ham. Opprinnelig var jo disse kalkunene matauk. Selv om Blåmann var ment å bli igjen som avlsdyr og jeg var veldig glad i ham, ønsket vi å bruke kjøttet når han nå måtte avlives. Det føles ikke rått. Det føles respektfullt på noe vis.
Blåmann veide 24 kilo. Bena hans viste seg å ha blitt senete sterke, uten så mye kjøtt. Og vi fikk jo se hvorfor da vi tok ut bryststykkene hans. Hver filet veide 4 kilo. Det vil si at en fugl som er konstruert med bena ganske langt bak, holdt oppe 8 kilo av 24 – på brystet! Om jeg ikke er helt på jordet med prosentregningen min, betyr det at 33% av vekten ble båret foran på fuglen. Og slik han var bygget, betyr det at han bar altfor mye foran «likevektspunktet».
For å si det slik.. jeg som er bygget slik at bena står sånn passe rimelig rett ned under kroppen, ville likevel helst ikke ha båret 33% av kroppsvekten min på brystet. Så solid som jeg er bygget nå, ville det gitt meg bryster på nesten 30 kilo. Da ville jo resten av kroppen blitt tilsvarende tynnere…
… vent litt, det var en tanke *tenke tenke*. Nei, lell. Jeg tror ikke jeg ville hatt det slik. Jeg grøsser ved tanken på de smerter man ville fått i benbygning og muskler.
Så jeg tror nok ikke vi hadde fått beholde Blåmann så mye lenger uansett. Disse hvite er nok kalkuner som har blitt manipulert så mye av oss elendige mennesker at de vokser for mye, for fort og for uproposjonelt til et godt liv. At lårmuskulaturen hans hadde utviklet seg slik den hadde og at han var blitt småsint, kan nok ha vært en følge av at han var begynt å vokse ut av »sin gode likevekt»?
Likevel savner jeg ham, selvfølgelig. At noe blir nødvendig å gjøre, gjør det ikke mindre trist når man er så heldig å være ordentlig glad i dem. Det samme gjelder et par andre vakre små, som heller ikke hadde det så godt og som fikk slippe samtidig.
Men da jeg sto og tittet trist på den tomme låvedøren igårkveld, etter at hønene hadde lagt seg og på den tiden da Blåmann pleide å være den «siste kriger» i døra… fikk jeg se en liten bevegelse der inne i skyggene. Og i snøværet dukket det opp noen som modig har tatt over rollen som vakthund.
–
Jeg skjønner ikke hvordan man kan annet enn å bli skikkelig glad av slikt!
Om jeg ikke lenger har en Blåmann the Vaktkalkun, så har jeg jo en Fluffy the Superhøn’ 
.
Bare PRØV å bryte deg inn her du! Om du ikke blir bitt til blods, så kan jeg garantere at du kommer til å smelte så snart denne lille damen sier: «pøøøp?» på sitt sedvanlig spørrende vis. «Skal du bare gå rett forbi?» Og så kommer du til å glemme hele hønsehusraningen i bare kosekos.
PS… det var denne damen som slapp unna hønsehaukangrepet til og med. Hun ER virkelig en superhøn’!
.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
