Kattene mine lager engler i sneen

Siden jeg har vært ganske lav i formen en stund har jeg tatt meg god tid og gjort huset juleklart så det ikke skal bli noe stress fremover. Hvis det skal bli en god jul er det viktig å være forsiktig de siste ukene, kjenner jeg. Og nå er det minimalt igjen av må-liksom-bare-for-det-er-jo-jul-ting. Og av krefter, forsåvidt.  Nå skal og kan vi konsentrere oss om det som er trivelig og selskapelig (og alt det der som smaker godt… sånn som marsipangris og julekaker…. mmmmm). Tenk – jeg har gått ned ca 10 kilo, aldeles uten å ha gjort noe for det, så jeg koser meg med god samvittighet.

Ute er gård, hage og dyrestell vinterklart så det er bare det daglige, lette igjen. Det er selvfølgelig aldri heeelt ro når man har dyr. Noen av fuglene er ferdige med ekstrastell, mens nye igjen trenger oppmerksomhet. Men trivselen er i hvertfall tydelig. Det har begynt å komme godt med egg i de nye rugekassene – som er kjempepopulære. Og både høns og hans er glade og interesserte i ting som skjer. Bare hvithanen hangler og det var vel litt ventet. Men han koser seg i eget hjørne med varme og god mat. Så får vi bare ta tiden til hjelp.

–
Hundene har det bare godt.

Hestene og kattene? De er i storform, rett og slett. Hestene elsker vinter og det går tusen stier rundt på beitet. Snart skal de få ny halmball og da vil vi vel se dem bare når de dukker opp til godis – fulle av halm som stikker ut av vinterpelsen på de utroligste steder. 

Kattene strekker seg foran peisen eller jakter mus. Bibbi skulle gjerne kombinert de to tingene… 

Vi hadde besøk igår og da jeg gikk en tur ut på kjøkkenet, ble jeg borte en sånn fire-fem minutter. Da jeg kom tilbake var jeg tydeligvis sliten og blank i blikket:

- «Uff, du tåler ikke så mye nå», sa de besøkende som trodde jeg bare hadde tuslet litt. Lagt på peisen eller no’.

- «Å.. » svarte jeg,  - «Det er ikke slik her i huset at jeg bare går ut på kjøkkenet og tilbake. På veien traff jeg Bibbi som hadde tatt med seg en mus. Da hun så meg gjemte hun den under trappa ved peisen og der ble den.. kremt .. død. Og der kunne den jo ikke ligge, så jeg krøp inn, tok den i halen og prøvde å lokke Bibbi ut før hun puttet hele musa opp i skoa deres. Som hun holdt på å gjøre (besøkende fikk tilfredsstillende store øyne).

Akkurat da Bibbi kom til døra og bet over musekroppen, hoppet Helenepus frem og ga Bibbi juling…. Så det ble litt klabb og babb med både katter, kjerringer og mus. Men så fikk jeg Bibbi og musa ut og Helene gikk på badet for å vaske seg. Jeg hentet noe å vaske gulvet med, dobbeltsjekka skoa deres, satte vekk vaskesakene og vasket meg sjøl. Da jeg var ferdig ville Bibbi inn igjen. Og da jeg åpnet døra kom Helene fykende fra badet og ga Bibbi juling…. Så gikk Bibbi under trappa og leverte tilbake musa hun hadde spist mens hun var ute. Jeg gikk for å hente vaskemiddel, vasket gulvet og meg selv en gang til. Helene gikk tilbake til badet for å vaske seg igjen. Bibbi sprang ut på kjøkkenet og begynte å spise hundemat. Og SÅ kom jeg først tilbake til stua».

Det var en stykke stillhet etter den historien .

Det er som å bo i et eventyr her i huset noen ganger. Det mangler bare å synge musevisa og nå har vi vaska gølvet… Og det er umulig å sitte på stua og gjette seg til hva som skjer i resten av huset.

Men det er lys, varme og kos. Det er utrolig godt å være litt på forskudd med noe en stund. De små «pausemusikkstykkene» gir mer energi enn de trekker. Selv om kroppen er sint som en tyrk og holder seg bare såvidt i skinnet – og ikke alltid helt det heller, egentlig. Men man trenger ikke bekymre seg for å få for mye tid til å tenke på at noe gjør vondt. Det er bare å løfte blikket eller reise seg, så hopper livsgleden rett i fanget på en.

Ute er det sikkert opp mot 80 småfugler på foringsplassen. Det er tiden hvor det er bortimot umulig å fotografere dem nå. Men noen mørketidbilder blir det jo. Dusne og lune som tiden selv.

–

Jeg skulle gjerne ha blogget litt mer, men det får komme av seg selv når det kommer. Det er forresten mulig det blir noen layoutendringer i dagene fremover. Jeg er ikke fornøyd med at bloggen har blitt så uoversiktlig, så det kan hende jeg eksperimenterer og leker meg litt mens jeg vurderer om jeg skal sette det bort som oppdrag. Men hvis ikke kroppen blir litt blidere, blir det nok ikke så mange sprell på den kanten heller enda.

–