04.02
Hun ser mye bedre ut allerede noen dager senere.

–
Når alle fjær «folder seg ut» av sitt hylster kommer Garp til å ha flott ny fjærdrakt med full isolasjon på et blunk. Man ser imidlertid at det er mye fjærvekst igjen «under» det som begynner å bli ferdig (til høyre i bildet).

-
Fremdeles står hun under varmelampen. Hun er veldig tørr i huden, og hun er tynn. «Filetene» er nesten borte, så man kjenner brystbeinet godt.

Men det stressede ville blikket er dempet og hun er forsiktig på vei tilbake til sitt gamle tøffe jeg i gemytt.

–

05.02.

En dag senere. Kanskje ikke lett å se, men endringene skjer fort. Hun begynner å se mer «fluffy» ut.

–

06.02.
Enda en dag senere. Fjæra er på vei ut av hylsene for full fart. Garp har begynt å pusse seg mer og hun oppholder seg også mer et stykke fra varmelampen. Om noen dager vurderer jeg nok om hun skal få selskap av ei høne eller to som overgang til å bli flyttet tilbake i hønseflokken.

–
Fjæra kommer ut av hylstrene og det er lett å se at isolasjonsevnen bedres fort ved at det raskt skapes et luftrom mellom hud og fjær.

Men fjær bedrar. Man skal huske at under en tilsynelatende flott fjærdrakt vil Garp være like tynn, tørr i huden og lav i energi en god stund. Og som vi så for et par dager siden, så vokser det fremdeles mye fjær der inne.

Om hun har brukt for mye krefter på fjærveksten denne gangen, vil vi gjerne ikke se før en stund etter at hun er ferdig. Det er da de virker som om de er lavest i form.

Så når de myter så kraftig som dette er det viktig å fortsette å følge med dem (passe på mat, vann, stress og varme) en god stund etter at de ser ut til å kommet over det verste. Nå får hun hønsefor, havre, kjøttrester, mais, tunfisk, pasta og forskjellig andre matrester.

–

For at fjær skal fylle rollen optimalt er det viktig at slitte fjær forsvinner og nye, friske fjær kommer i stedet. Dette skjer gradvis eller raskt og kalles myting. Fjærene blir felt av at de nye begynner å vokse i fjærsekken og dytter de gamle ut.

Det er vel egentlig mest vanlig at høns myter mer gradvis enn dette. Men noen er «råere» enn andre. Det kan nok også være variasjon fra år til år for ei høne/en hane, avhengig av formen.

GARP 27.01.2012 – bare et par dager etter at de gamle fjærene ble dyttet ut i store mengder og hun feller fortsatt. Piggene er nye fjær.

–
Januar må vel være bortimot årets verste tid å myte på for en fugl i Trøndelag. Selv for en innefugl. I hvertfall i et kaldt hønsehus. Med visse mellomrom får vi likevel en midtvintersmytende høne eller to.

Noe som ikke er så bra hvis de ikke får litt hjelp.

Fra jeg registrerte noen løse svarte fjær i hønsehuset til Garp hadde felt myyye fjær, gikk det bare to-tre dager totalt. Og fra «mistet mye fjær» til «nå er jeg nesten naken» gikk det under et døgn. Da jeg så til Garp på formiddagen, gikk hun rundt med de andre og plukket havre i halmsengen deres. Ved neste tur ut hadde hun mistet så mye fjær at hun hadde droppet raskt i kroppstemperatur. Hun virket også plutselig veldig sky og redd. Det var tydelig at hun var kjørt rett inn i en stress-situasjon.

Hun hadde gjemt seg inne i en rugekasse. Der sto hun og frøs og ville nok fått seg en knekk den natten om jeg ikke hadde funnet henne. Situasjonen endret seg altså fort.

Heldigvis har jeg bygget meg sykerom, så hun kom dit og fikk varme ganske raskt (jeg isolerer ikke høns før jeg må, pga det sosiale aspektet). 

Det var spennende å se til henne nesten morgen, for hun var sunket langt i form. Heldigvis gikk det bra. Det tok bare et par døgn før hun hadde tydelig ny vekst overalt. Også på hodet hvor hun har vært bar nesten siden i sommer (haneslitasje).

–
Å miste alle fjæra tar energi fra hønene når det er så kaldt, fordi de rett og slett blir nedkjølt. De mister også den fysiske beskyttelsen rundt kroppen i forhold til de andre. En yr hane er nok virkelig ikke særlig kos å få på ryggen når man er bar og nedkjølt.

Men det største problemet kommer når fjæra skal ut igen. Det krever enormt med energi. Og det er gjerne slik at hvis de først bruker for mye energi, er det når fjæra har kommet ut igjen at høna blir syk og i verste fall dør.

GARP 30.01.2012: Det har vært en kraftig vekst de siste fire dagene.

–
Men myting er en naturlig prosess og med mindre det er slik som dette, på ugunstig tidspunkt og litt vel rask felling i forhold til hvor mye energi de har på denne tiden av året, skal dette kunne gå bra. Men det er om å gjøre at jeg klarer å kompensere for de ugunstige forholdene ved å gi henne varme, unngå trekk, unngå stress og så gi godt med mat, rent vann (hun får også hvitløk i vannet) og kalk.

Garp 30.01.2012: Fjær i forskjellige stadier.

–
Det blir spennende å se hvor fort hun får ny, ferdig drakt. Jeg håper jeg får henne inn til de andre igjen om ikke så lenge. Hun koser seg under lampen nå. Men snart vil hun vel begynne å savne selskap.

–

Gården glødet i alle lampelysene bak meg. Kira var også ute og tuslet. Hun speidet etter reven som tusler nært for tiden. Lenger borte fikk Vilje mat i stallen sammen med mamma Carmen og store, glade Pippo. Umah var nok også der og ventet på å få slikket bollene.

–
Så gikk de fleste inn for å varme seg. Orions belte hang så fint over huset. Og jeg ble ute bare littebitte grann til…

–
Fra de lune skyggene under låvebrua hørtes kun hestenes fornøyde høygumling. Det var plutseli’ lett å forestille seg at nisseungene snart ville komme ut for å leike i bakken ned låvebrua. Rumpeskliing og nordlyskikking. De ville nok satt leken lyd til natten! Og så ville de hengt over kanten så snøen drysset ned på gårdsplassen, skottet og undret seg på hvilken stjerne som glødet der oppe til høyre….

–

Selv om det hender det er vondt å lette stumpen fra den varme stolen på seinkvelden, tror jeg det er en av de triveligste rutinene våre.

Hver kveld dette lune lampelyset, de gode lydene fra fornøyde dyr og spenningen i eventyrkroker.

–

En herlig oppfordring! Planter er jeg veldig glad i. Men det er også ting man bør passe på i den anledning. Våre kjære innedyr spiser nemlig gjerne på noen av dem. Og de er ikke egentlig flinke til å skille mellom spiselige og giftige inneplanter.

Jeg har sett at Bibbi er veldig opptatt av Aloe Vera’en min. Og i dag tok jeg henne på fersk gjerning i å smake. Jeg mistenker at det er «igjen» siden jeg har sett tannmerker i den tidligere.

Den smakte tydeligvis ikke kjempegodt.

–

I utgangspunktet bruker jeg jo Aloe Vera på dyrene. Da er det imidlertid som oftest kjøpt aloe vera. Jeg bruker bladene på meg selv iblant, men da bare safta inni. Og det er noe med at det er deler av Aloe Vera som er gunstig og andre som er giftige. Jeg tror det er skinnet/safta i skinnet som ikke er så bra. Å spise det «as is» er nok ikke så smart.

Så jeg gikk inn på nett for å kikke. Og der fant jeg en liste over farlige planter for katter, hunder og hester. Der sto da også Aloe Vera med denne advarselen (fritt oversatt): Hvis din katt har spist noe av denne planten – kontakt din lokale veterinær eller giftsentralen. Symptomer på forgiftning: Oppkast, depresjon, diare, anoreksia, skjelvinger og endret farge på urinen.

Oooookay…

Siden jeg mener hun har vært borti den før, og hun ikke spiste noe særlig nå, ringte jeg ikke veterinær eller giftsentralen. Det var jo tydelig at dette ikke egentlig var noe godt og ble geipet ut igjen. Og hun har ikke vist noe symptomer. Men noe særlig smart å ha den innenfor spiserekkevidde, er det tydeligvis ikke. (Panneklask! Det burde jeg jo tenkt på før…)

Så nå har jeg satt Aloe Vera’en på et litt mindre tilgjengelig sted, og har satt noe annet ikke-giftig der hvor Bibbi liker å sitte og gumle planter. Jeg burde nok ha gjort alvor av å så kattegress til vintrene.

Lurer du på om du har noen giftige planter inne eller ute? HER finner du en liste fra Animal Poison Control Center over giftige og ikke-giftige planter for katt, hund og hest. Noen av dem er skikkelig skumle, med raske fatale symptomer.

(ps – nytt kamera!! ))) = Smiler så alle dobbelthakene stråler. Bildene skal nok bli gode etterhvert som jeg lærer meg mer om kameraet. Kjøpte det i går.)

Ta gjerne en titt, om du vil se oversikten.

Jeg har ikke blogget stort av flere grunner. Først og fremst så er jeg veldig sliten. Jeg har begynt på flere innlegg, men har ikke hatt kontinuitet nok i formen til å fullføre. Jeg må hvile mye og føler ikke at jeg klarer å hvile meg til formstigning.

En annen grunn til lite blogging akkurat i det siste er at det ikke er helt ok med enkelte av dyra. Jeg har blant annet mistet vakre Rita. Det var uventet og jeg ble riktig lei meg. Men sånn er det noen ganger. Umah hund er forresten i MYE bedre form enn på lenge! Ett innlegg er på vei om henne og hennes herlige evner. Hun og Kira pøser energi over oss.

Den tredje grunnen er at jeg ikke helt finner stemmen angående så mangt. Blant annet det å være kronisk syk og enkelte ting jeg ser skje rundtomkring. Noen ganger er det ikke så mye fornuftig å SI om alt sammen, ikke sant? Man må bare være i det – og være fornøyd med å ha noen tanker og å holde humøret.

Humre – det er en ny erfaring å være så stum.  Men – livet er ikke mye forferdelig! Slettes ikke! Ting er på bedringens vei. Og jeg gleder meg uhemmet over mye, mangt og mange! Jeg har bare vært for sliten til å si det høyt – ikke for sliten til å glede meg i det stille! 

Så når jeg bare får vippet over i stigende form, håper jeg at jeg kommer igang med bloggingen igjen. Og at dere fortsetter å gløtte innom.

Midt i daglig liv og høytid lytter jeg etter noe… Akkurat som disse to. Kanskje ikke sikre på om de lytter til et tomt rom eller et som er fylt av eventyr? Leker de uforståelige leker på lekne vesners vis? Eller lytter de etter magi?

–
Jeg ha de siste dagene lyttet jeg også. Lyttet til alt som skjer rundt omkring, som nesten ikke føles som om det angår meg. For jeg har ikke krefter. De kommer nok tilbake.. Men akkurat nå tror jeg ikke på magi der ute. 

Så lytter jeg på de nære ting. Tenk – jeg har lyttet etter egg. Etter at Rita har blitt gammelnok.

Og i dag hørte jeg noe.

Rita vagget inn i et hjørne og kurret og klukket med en myk, ny stemme. Da jeg hentet høy brummet hun fornøyd. Så prøvde hun å bygge seg et usynlig tak. Hun hentet byggemateriale fra løse luften og festet det på veggene rundt. Omhyggelig konstruerte hun en illusjon av ly, mens hønene smøg seg inn under magen hennes for å snike seg til å klekke der. Der VAR det jo et tak. Et tak av kalkun.

Men straks de roet seg der under magen hennes, kom et lang hvit hals og et hode med et rolig blikk buktende ned mellom vegg og kalkun. Så stoppen Ritas hode noen centimeter fra høna som lå der – og så sååå hun på henne. Til høna forsiktig trakk seg tilbake – ei tå av gangen med ett unnskyldende uttrykk i øynene.

–

–
Rita lagde seg et rom. Som ikke skulle romme høner, men egg.

Jeg trakk meg unna en liten halvtime. Og da jeg kom ut igjen lå det et stort egg i redet til Rita . Og er ikke det magi, så vet ikke jeg hva. At fugler legger egg. Rett og slett. Plutselig en dag er de klar. Og så vips – vet de alt om det der. Ingen som prøver å forklare dem noenting, utenom kanskje en matmams som ikke engang kan snakke fugl.

Vel, det gikk ikke helt smertefritt… Rita selv så dypt deprimert ut. Som om hun visste hva som skulle skje før det skjedde men så skjedde det noe underveis. Som om hun gikk vill og ikke likevel lenger visste noenting som helst før det plutselig lå noe der! Noe stort og rart og uventet! Hun så ulykkelig på meg med et blikk som sa – det var ikke MENINGEN!

Det er HARDT å følge med på denne kroppen!!

Til og med når den er som den skal
og det går som det bør
selv om det aldri har gjort det før….

Så ble det fangtid igjen. Og ingen på denne jord er så glad i å bli kjælt med som Rita når hun er ulykkelig. Hun myser blidt og faller helt, helt, helt til ro. Og jeg kjenner det smitter. Sånn godt.

–

Vel inne ble det studietid. Egget var et ordentlig nybegynneregg. Med dårlig skall og en liten flekk med blod. Jeg aner heller ikke om den har den rette størrelsen enda. Men erfaringsmessig er de første eggene både litt rare og litt små.

–
Egget var i hvertfall ikke så mye større enn det største hønseegget vårt. I lengden var det kortere.

–
I omkrets var det større.

Og kalkunegget veide ca 80 gram, mens det største hønseegget veide rundt 70-75. De fleste våre egg ligger på rundt 60 gram. Og morsomt nok – de som er bittesmå i størrelse veier ikke så mye mindre enn de mellomstore. Sånn ca 55 gram. Ta i betraktning at jeg ikke har verdens beste gramvekt.

Har vi ikke mange fine spennende egg for tiden forresten? Hvite, lysebrune i forskjellige sjatteringer, turkise og sjokoladebrune . Her er tre av de virkelig vakre hønseeggene. Jeg regner med at Ritas blir lyse brune.

–

Men hun MÅ liksom bare lage noen tullegrimaser også…