Kattene mine lager engler i sneen

Neeei! Nå trodde jeg at alt endelig hadde falt til ro rundt folk og dyr på gården. Den syke hvithanen gol i dag, så da er han igjennom det verste. Og alle andre på gården er friske og glade. Men så begynte Rita å oppføre seg som… Ja, som om noe er riktig, riktig galt rett og slett.

Jeg kom inn i hønsehuset i ettermiddag og ved første blikk så alt ut til å være i skjønneste orden. Som i morges og igår og dagen før der. Det er fred og fordragelighet det ute. Alt fra gamle høner til unge haner oppfører seg pent. Blåmann gikk og spilte og Rita kom gående mot meg med sitt åpne glade blikk.

Hun er veldig glad i matmamma’n sin.

Men da jeg skulle gå forbi henne, kom jeg tilfeldigvis borti. Og så stivnet hun helt, sank sammen og droppet vingene i bakken.

Jeg mener – wow! Snakk om å stivne og synke sammen. Jeg dyttet forskrekket i henne, men hun var som en stokk. Så tok jeg vingene hennes for å se om jeg kunne bevege på dem, men de hang som rene «veggene». Spent nedover kroppen. Og da jeg rørt ved dem dro de seg bare enda lenger nedover mot bakken.

Aldeles ulykkelig så hun ut også. Blunket hektisk med øyene, rødmet og peste så det blåste i kinnene hennes.

Jeg dyttet forsiktig i henne igjen, løftet henne opp og satte henne fra meg lenger inne på gulvet. Gikk rundt og prøvde en hel masse for å se om hun klarte å bevege seg. Men hun peste bare enda mer, var stiv og nedsunken i kroppen og så helt fortvilt ut. Det surret i hodet mitt om forgiftning, kramper, hønselammelse (det går altså ikke så fort, men….).

Jeg fortet meg ut en tur for å sette vekk ting jeg hadde hatt med meg inn (og som hønene drev og ranet). Så fortet jeg meg inn til Rita igjen… noe måtte jeg jo gjøre for å finne ut av dette. Stakkar lille kalkunjenta mi!

Men… der var ingen Rita. Jeg så meg litt vilt omkring, for hun sto jo stivt på gulvet uten å kunne røre seg da jeg gikk ut.

Men nå hadde hun gått bort til «halmbedet» hvor jeg hiver brød og havre. Der sto hun så fint og spiste. Jeg gikk forsiktig bort til henne og sa «Hei, Rita. Går det bra med deg, nå?». Og vips, sank hun sammen og stivnet. Vingene droppet og bena sto stivt ut til hver sin side. Jeg dyttet forsiktig til henne uten å kunne bevege henne en millimeter - og hun begynte å pese og rødmet.

–
Jeg tenkte på at hun kanskje kan ha begynt å bli klar til å legge egg og at noe galt kunne ha skjedd i den anledning. Det skjer en sjelden gang at fugler får et egg satt fast oppi kanalen. Det kan gjøre dem veldig syke. Rita har ikke lagt noe enda, men vi går jo og venter. Så jeg bøyde meg ned og løftet opp halen hennes. Deretter undersøkte jeg henne forsiktig og maserte varsomt buken fra utsiden for å kjenne om det lå en klump der. Om noe sto i veien. Men hun var myk og fin og jeg fant ikke noe galt.

Da jeg reiste meg, løftet hun plutselig vingene, strakte seg mykt og så ristet hun seg grundig. Hun kikket både bekymret og litt skjelmskt opp på meg og så spaserte hun sin vei.

–
Øh. Og DA skjønte jeg hva som foregikk.

Og så mye latter som kom boblende da kunne ha skremt fjøra av de der inne så jeg skjønte at jeg måtte komme meg ut før jeg begynte å hyle. Da jeg passerte Rita borti gangen, stivnet hun igjen. Men jeg smøg meg bare forbi og snublet lattermildt ut.

Egentlig var det kanskje ikke hysterisk morsomt. Men i tillegg til overrasket ble jeg lettet. For det første har jeg blitt så glad i Rita så det var godt hun ikke er syk. Og mystiske sykdommer er alltid forferdelig mye arbeid og veldig trist. Men mest var hennes tydelig bekymring og fullstendig naturlige fullstendig feilplasserte atferd… ok, den VAR hysterisk morsom. Så jeg la hodet bakover og lo overgivent for meg selv.

–
Da jeg gikk inn igjen så jeg at Rita hadde gått for å finne seg litt mer havre. Da hun så meg, kom hun springende – og stivnet knelende foran meg. Hun ville vel leke mer «lete etter egget», kanskje?

Har du luktet lunta?

Rita rødmet og peste og virket stresset, men jeg humret beroligende. Fremdeles så hun veldig bekymret ut. Så jeg løftet henne opp, knelte inntil veggen og satte henne på fanget mitt. Der la hun seg ned, slappet av og roet seg.

Og så fortalte jeg henne smilende at dette var en stooor og spesiell dag for Rita.

Rita har blitt kjønnsmoden .

Og den midlertidige forvirringen ovenfor matmamman sin, vil nok gå over. Slike rare hormoner kan jo være vanskelige å greie ut av iblant. Men det ordner seg snart.

–

Etterpå tuslet jeg rundt, sanket egg og tok en titt på hønene. Registrerte at det er på tide med en rengjøring i huset. Og jeg betraktet henne som også hadde roet seg. Og like før jeg skulle til å gå inn, hadde det visst alt begynt å ordne seg med disse følelsene. For det er ikke bare Rita som har blitt kjønnsmoden de siste dagene .

Litt mer trening må det nok likevel til før de finner ordentlig ut av dette de to.

Tags: Hormoner, Kalkun, Kjærlighet, Kjønnsmodning, Rita