Kattene mine lager engler i sneen

Husker dere høna Garp som plutselig tok et skikkelig stunt og mistet alle fjæra på en dag eller to? Nå er hun tilbake i sin vanlige form.

Når jeg åpner hønsehusdøra, står hun så først i køen at hun bokstavelig talt faller ut når døren går opp. Og i fallet prøver hun å hoppe opp i tilfelle jeg har noe godt i hendene. Det blir alltid et sjarmerende kaos og hun blir alltid like irritert om hun ikke får først, mest og best av det jeg kommer med. Jeg sørger alltid for at hun klarer å stjele noe. Hun fortjener liksom det, så frempå og ivrig som hun er.

Stooooor og flott i fjørdrakta er hun blitt. Og det er ikke spor av den fryktsomme, frosne, fjørfellende jenta som måtte berges ut av hønsehuset for noen uker siden. Klikk på bildene under for å se større bilder av før og nå .

–

Det er bra det gikk bra .

Hele episoden har imidlertid fått meg til å tenke på noe litt sånn på siden…

I sånn psykisk, fysisk, kropp og sinn og alt-det-der sammenheng var det ganske interessant å observere hvordan ren fysisk belastning (myting) kunne påvirke en så robust psyke som Garp sin. Fra å være frekk, frempå, glad, aktiv og alltid på farten ble hun på null komma niks helt forandret.  

Så hva skjedde?
–

Jeg fant altså plutselig Garp skjelvende og tilsynelatende vettskremt inne i en rugekasse. Hun virket stiv av skrekk når jeg rørte henne, oppriktig redd de andre hønene og ellers uten vilje til å bevege seg, være sosial, legge egg… Dette skjedde brått og dramatisk. Hun ville bare hvile, holde varmen, spise, drikke, sove og holde seg helt unna stress - ja til og med sanseinntrykk kunne det virke som. 

En ting jeg la merke til var at hun ikke spiste samtidig som jeg var i nærheten. Min tilstedeværelse stimulerer vanligvis til spising siden jeg kommer med godisen. Var hun blitt så redd for meg at hun ikke turte spise?

Eller … var det bare at en ting om gangen var nok? Trengte hun kanskje all energi til å observere meg når jeg var der? Hun vet jo at jeg kan finne på å løfte henne, og det liker hun ikke. En slik «fare» ville hun som frisk vurdert løpende. Bare prøv å fange en frisk høne, selv om hun står med ryggen til. Ååååå, hun vet hvor hun har deg. Men som syk «visste» hun kanskje at hun trengte all energi til en og en ting? Og om hun spiste ville hun bli et lett bytte. Derfor ventet hun til jeg gikk. 

Jeg tror det var slik. Jeg tror at det underbevisste konsentrerte seg om å fylle basalbehovene til den fysiske utfordringen var bedret. Og kroppen hennes var (som kropper er) så klokt innrettet at den sørget for at hun gikk inn i et slikt modus av seg selv. 

Jeg tror at hun skjermet seg via en rekke sunne og riktige mekanismer. Som å være usosial, holde seg i ro for å holde varmen, føle frykt for farlige situasjoner litt før de ellers ville vært farlige.

Resultatet er en slags energiøkonomisering. «Frykt matmamma littegrann så du deler opp gjøremålene dine i a) observere matmamma til hun går og b) spise i fred». «Ikke vær sosial, det krever for mye energi», «Pass deg for hønevennene dine. De kan være skumle hvis du har blitt pjusk nok». Høns er nemlig tøffe. Og om en frisk høne havner i en liten slosskamp med ei anna frisk ei, gjør det ikke noe. Om ei syk ei havner i slosskamp med ei frisk ei, kan resultatet bli riktig stygt for den syke.

Den psykiske endringen reflekterte den fysiske endringen at hun hadde mistet fjæra – og dermed ble fysisk redusert og mistet midlertidig evnen til å takle utfordringer fra omgivelsene så godt som før.

Hennes psykiske reaksjon var derfor slik jeg tolker det en sunn reaksjon på en fysisk utfordring. «Nå bør du være litt mer redd enn før, for nå er du svakere enn før».

Noe jeg kjenner meg igjen i.

–
Hva ville skjedd hvis jeg istedenfor å behandle Garp sin fysiske tilstand hadde behandlet kun hennes psyke? Ved f.eks. å ha fjernet frykten, men ikke gitt henne ekstra mat, ekstra varme, skjerming, ro, mulighet for å sove mer enn vanlig og slikt som er medisin for ei lita høne?

Høns er liksom litt lettere å «vippe av pinnen» enn oss mennesker. Så sånn sett hadde det nok vært lettere å se konsekvens av handling. Hun hadde etter min erfaring med høns sannsynligvis ikke klart å gjenvinne sin fysiske form og etter kort tid mistet livet.

Hun trengte ikke å ikke være redd. Det var ok å være redd.

Men hun trengte virkelig de fysiske tiltakene!
–

Hva tror dere hadde skjedd hvis jeg hadde forholdt meg til hennes fysiske behov, men ikke tatt hensyn til hennes psykiske behov? Ved for eksempel å ikke bry meg om at hun viste at hun var redd for de andre hønene, meg og helst ville inn i en krok? Mens jeg ga tilgang til mat, vann og varme «der i hønsehuset et sted» hvor hun fikk tak i som vanlig, hvis hun bare ville?

Frykten for å bli overbelastet var nok reell. Bevegelse gir feks. energitap. Kroken hun lå i ga nok litt ly og varme. Og høns mobber. Hun kunne trosset frykten. Men for å sette det på spissen – å gå ut for å bli mobbet halvt ihjel eller frosset halvt ihjel hadde bare vært en annen måte å dø på en å ligge stille og sulte halvt ihjel.

Min kunnskap som hjelper er et viktig stikkord. Jeg har her kunnskap til å se at hennes frykt er «smart». Høner er som sagt relativt enkle vesen.

Og jeg vet at hvis jeg ignorerte hennes frykt ville jeg vært en dårlig hjelper. Hun ville slitt veldig med å få i seg nok mat og vann, og varme ville vært tilfeldig. Avhengig av om varmen var der det også var ly.

Uten psykisk støtte ville hun fortsatt i formnedgang mye lenger enn nødvendig, hun ville kanskje aldri gjenopptatt sin fysiske form og hun ville fått sterkt redusert funksjonsevne (sikkert aldri mer blitt egglegger). Hun hadde sannsynligvis fått psykiske langtidsfølger, f.eks. blitt varig mer sky fordi hun ble utsatt for mye sosialt stress samtidig som fysisk stress.

Hun hadde altså muligens blitt både fysisk og psykisk varig syk. Eller  – som sagt det er jo ganske så mye lettere med høner enn med folk - hun kunne blitt vippet helt av pinnen og kort sagt lagt seg død en dag.

–
Både kropp og psyke måtte adresseres for at Garp skulle komme seg hel gjennom alt sammen.

Det er jo da heller ikke noen tvil om at de to delene henger sammen. De jobber godt sammen også, etter min mening.

Men det var fysisk hun trengte behandling. Psykisk prøvde hun/kroppen hennes egentlig bare å hjelpe seg selv og da trengte hun min støtte til å fylle sine egne behov. Til å få ro, tilgang på mat, ikke bli mobbet…. Til å komme til et sted hvor varsellysene hennes ble «fornøyd» så hun fikk konsentrere seg om det som faktisk var viktig.

For så snart hun var fysisk i orden igjen, falt alt det psykiske på plass av seg selv. Og Garp er igjen en robust og tøff høne, uten noe varige men. 
–

Vel… det var vel ikke så mye mer å si om den saken . Eller masse, om man heller vil.

–