Jeg har så mange tanker om dette for tiden at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne.
På svært kort tid har en rekke politikere, rådgivere, såkalte eksperter og media klart å fundamentere en tanke – eller i hvertfall en mistanke – i folket om at de som er syke ikke gjør sitt beste. Ikke på noen måte. De trenger å tvinges ut i arbeidslivet. Man får følelsen av at det mistenkes at de syke har en tilbøyelighet til å overdrive sine mange vondter, manipulere sine leger, ha manglende selvdisiplin og ikke-eksisterende arbeidsmoral og fremfor alt ikke ha behørig respekt for sin hardt arbeidende nabo som bidrar mer(?!) til å holde landet på bena enn de syke og deres familie…..
De syke fremstår om dagen nesten som den største trusselen mot økonomien i landet.
Det er åpnet en dør hvor din neste tror han/hun har fått en slags rett til å bebreide deg at du er syk, forhøre seg om hvor syk du (egentlig) er, stille seg mistroisk til din leges kompetanse og vurdering, bebreide deg for du ikke får rett behandling fra helsevesen og NAV, føle de har rett til å uttale seg om hva du bruker dine penger til , hva du bruker dagen din til og hvordan du lever – og ikke minst føle seg sint og forurettet for at du “sitter der, ikke ser syk nok ut og bare mottar penger“. Penger som han eller hun jobber hardt for.
Jeg er aldeles himmelfallen over hvor fort det gikk å stigmatisere en så utsatt og sårbar gruppe. For å ikke snakke om å gi en, etter min mening, vrangforestilling om at syke bruker andres penger og “ikke er verdt det de koster” – enten det er kortidssyke, langtidssyke eller kronisk syke. Flere bærebjelker i vårt samfunn knaker enda mer nå enn de gjorde før. Omsorg, støtte og tillit til hverandre. Tolkning av ordningen med skatt, avgifter og investering av “fellespenger” samt ryggfølelsen av hva som er dine, mine og våre penger. For å ikke snakke om respekten for hverandres personlige rom og rett til å ha et privatliv, være lykkelig og kort og godt leve et liv som er vårt.
Og bare for å sette dette i perspektiv. “De sykemeldte” er ikke en slags mystisk gruppe. Det er våre besteforeldre, foreldre, søsken, ektefeller, barn og barnebarn.
En naiv barnetro
Da jeg var liten lærte jeg av de voksne at her i Norge betaler vi skatt fordi vi tar vare på hverandre. Og så forklarte de meg om hvordan samfunnet vårt er satt sammen. Jeg forsto det omtrent slik som dette: Når jeg ble stor skulle jeg betale en viss andel av min lønn til staten. Det gjorde alle. Til sammen ble det ganske mange penger til staten. Samtidig fikk staten litt av pengene fra alt vi handlet om det så var melk eller hus (merverdiavgift) og det var en rekke særavgifter (f.eks. på bensin, alkohol og tobakk). Pengene vokste fordi samfunnet fikk rentene fra banken som de oppbevarte alle pengene våre i. Og enda var det mer… vi betalte kommunale avgifter for en hel masse rart, slik som å få rent vann i springen (husk at jeg var liten. Vann kom fra himmelen og endte opp i springen. Det måtte forklares for meg hvorfor jeg måtte betale for det.) På toppen av alt dette kom oljeinntektene. Men dem måtte vi ikke stole på, for de varer ikkje evig veit du.
De som tok vare på disse pengene for oss var noen kloke mennesker som ville fordele dem på alt som måtte gjøres i samfunnet. Pengene ble brukt til vei, kultur, skoler, sykehjem, aldershjem og sykehus og mye mer. De ble brukt til slikt som jeg kom til å trenge gjennom et langt liv og en hel masse ting som jeg ikke hadde tenkt på og sannsynligvis aldri noen gang kom til å finne nytten i.
Kort sagt var det slik at de som ikke eide bil likevel betalte litt for veier og brøyting. For så betalte vi som hadde bil litt for noe de hadde behov for, men som vi kanskje aldri kom til å bruke.
Jeg syntes det var fint at noen av pengene mine gikk hit og noen gikk dit. For så hadde jeg bidratt til velferdssamfunnet. Jeg syntes det var fint å vite at alle sammen bidro til å betale inn litt så vi visste at folk kom til å få hjelp om nødvendig, og så vi slapp å betale for asfalten inn til by’n bare fordi det var hos akkurat oss det måtte asfalteres det året (ops… Ja, det var den gang, det. Men det er en annen historie.)
Hvordan regnestykket skulle gå opp, se det stolte jeg på at de kloke menn og kvinner sørget for. Jeg skjønte at det måtte bli diskusjon. Men jeg trodde diskusjonen skulle være real.
Flatline
I det siste har jeg registrert en rekke skremmende konsekvenser av sykefraværsdiskusjonene. Vanlige mennesker som er syke, har det vondt, står i fare for eller allerede har mistet sin økonomiske trygghet og sosiale nettverk og i tillegg sloss med et system som ikke fungerer så bra (å, kom igjen – det er ikke mulig å tro at alle problemene innenfor helsevesen og NAV ikke bidrar sterkt til sykefraværet!) føler seg usikre og rett og slett angrepet av politikerne våre.
Jeg har hørt om folk som:
- Ikke tør å gå tur eller være ute i sin egen hage fordi de er redd for å bli sett.
- Ikke tør å fortelle at de er syke og prøver å skjule det for omgivelsene
- Er redd for å få sparken på grunn av helseproblemer
- Er redd de aldri kommer inn i arbeidsmarkedet igjen etter et langtidssykefravær fordi de regner med at ingen arbeidsgiver vil ha dem. Det vil jo bli dyrere for arbeidgivere å ha syke arbeidstagere.
- Ikke tør å fortelle noe om sin økonomi
- Får ukvemsord fordi de har et godt liv tross sykdom
- Blir mistenkeliggjort fordi de er glade selv om de er syke
- Rives mellom å fortelle om hvordan de har det som syk og hvilke (gode og dårlige) erfaringer de har med sykdommen og behandlingstilbud eller tie om sykdom fordi de blir beskyldt for å sykeliggjøre seg selv
- Ikke tør å be om hjelp og støtte til familien (kanskje spesielt barnefamilier) fordi de regner med at de som syke blir bebreidet for en vanskelig situasjon
Jeg har hørt folk føle skam fordi de er syke.
Og jeg frykter dette – at mange vil bli redde for å vekke oppmerksomhet og redde for å finne livskvalitet. Er usikker på om de har rett til et godt liv hvis de har mistet armer eller ben, har psykiske problemer, har muskel og ryggskader, reumatiske smerter, sitter i rullestol, er sengebundet, har kroniske smerter, organsvikt eller sitter i en stol på sykehuset og får gift mot kreft sprøytet rett inn i blodet.
Jeg frykter dette at mange nå er usikre på om andre mener de har rett til et liv.
Jeg ser enkelte legge alt på is. En flatline så god som noen.
Hva er dette? Er man en tyv i samfunnet når man er syk? Burde vi skamme oss og være ulykkelige? Og har vi en forklaringsplikt til venner, naboer eller kollegaer?
Bruker jeg dine penger?
Det er ikke dine penger. Like lite som det er mine penger.
Når man blir syk trenger man helsehjelp og noen ganger hjelp til livets opphold. Det er derfor vi betaler inn til fellespotten (og mange betaler også til andre pensjonsordninger og til forsikringsselskap). Og man skal huske på at folk fremdeles betaler inn til fellespotten, selv om de er syke. De skatter og betaler avgifter. Og jøss – de betaler dyrt for helsetjenester, selv om mye er dekket. De betaler egenandeler, medisiner som ikke er dekket av det offentlige, behandling som ikke er dekket av det offentlig. Og svært mange betaler for hjelp til familie, barn og hjem istedenfor å gå til det offentlige eller fordi det offentlige mangler tilbud.
Jeg har ikke et forklaringsbehov, og slettes ikke behov for å unnskylde meg. Mitt liv er mitt liv. Husk at ditt er også ditt!! Hvis noen går rundt og tror at “de syke” bruker deres penger så får de stikke fingeren i jorda og kjenne på hvor de er. Hva har de nydt av fellespotten i det siste? Sannsynligvis mye som mange syke ikke klarer å bruke.
Det er ikke slik at man blir forbannet på naboen når han får utbetalt forsikring for innbruddet han hadde. Alle vet at man betaler for at de som får en skade skal få hjelp. Sannsynligvis trenger du det ikke, men kanskje trenger du det. Problemet kommer når så mange får innbrudd, men man blir likevel ikke forbannet på han som får utbetalt forsikring. Man finner andre løsninger på problemet.
Fellespenger er felles penger. De går litt hit og litt dit. I blant kan vi som samfunn ta en diskusjon om hvor pengene i potten skal gå og om man må justere i forhold til behov. Kanskje viser det seg at vi trenger mer i fellespotten. Og når det er valg, stemmer vi på de som er mest enige med oss i hvordan det skal gjøres. Det er slik det fungerer.
Man skal da vel ikke angripe de svakeste?
Hva skjedde?
Ja hvordan skjedde dette – at politikerne og synserne skapte et slikt klima som nå? Hvor syke mennesker i hele landet føler seg angrepet, mistrodd og overkjørt.
Det er ingen tvil om at det er på tide med en stor debatt om hvordan vi skal gjøre ting. Og det er mange utfordringer. Men det får da være måte på klønete og uvettig angrepsvinkel! Og det får være måte på hvordan hvermansen har latt seg forlede til å skule på sin neste.
Jeg skjønner ikke hva som skjedde, annet enn at noe skar aldeles galt avsted. Det føles som om utgangspunktet for debatten har vært at folk er unødig sykemeldte og bare lar seg flyte inn i langtidsfravær og uførhet. Det er i så fall en svært førende og dømmende premiss å legge inn i debatten! All min erfaring er at folk vil være friske, vil delta og vil jobbe.
Man bør fokusere på å tilrettelegge for god helse og sette inn tiltak i helsevesen og NAV som gjør at systemet faktisk hjelper de syke og ikke gjør dem sykere. Ikke straffe og dømme syke mennesker og straffe de som ansetter dem!!
Og ja – jeg mener det er å dømme syke mennesker når politikere og NAV blant annet overprøver legene, og nekter å høre på de syke og deres pårørende. Vi har sagt om og om igjen at det er problemer med for få midler i helsevesenet, lange helsekøer, sen diagnostisering og forsinket behandling med påfølgende tilleggssykdommer og problemer i forhold til NAV. Det er så mye å ta tak i. Og det er ikke slik at om “for mange” brekker ryggen er den beste løsningen på problemet at man må sende dem på joggetur likevel. Man har rett og slett mange med brukken rygg, og må innse at løsningen er å reparere ryggen deres og gjøre alt man kan for å forhindre at flere brekker ryggen!
Det var så mange andre måter man kunne startet og holdt denne debatten! Når man må si: “Til slutt vil jeg si at ingen må ha dårlig samvittighet for å være syk…” så bør man kanskje lukte at man i utgangspunktet ordlegger seg og vinkler forferdelig galt?
Etter min mening trenger man allerede tiltak for å redusere skaden deres håndtering av denne debatten har påført folket. Det er noe som har gått riv ruskende galt når folk blir redd for å vise at de er syke og – når de først er sykemeldt – er redd for å vise at de faktisk har litt liv i seg likevel.
Da jeg var så syk at jeg stort sett var sengeliggende og til tider trengte hjelp til å få i meg mat, hadde jeg de siste møtene med “systemet”. Det var da syv år siden jeg ble syk. Legen min sa at nå må dette stoppe. Han sa jeg var så syk at presset fra NAV og min pågangsvilje satte meg i fare. Og jeg på min side tagg om å få lov til å bruke den bittelille resten av liv jeg hadde til noe annet enn jobb. Jeg ville så gjerne ha krefter til å stelle meg, spise når jeg ville, gå ut i hagen og kanskje klare å treffe venner og familie. Min saksbehandler i NAV så meg da rett inn i øynene og sa at jeg ikke hadde rett på livskvalitet hvis jeg ikke jobbet.
Nå føler jeg at enkelte politikere sier det samme.
De tar feil.
Tags: Debatt, Skam, Sykdom, Sykefravær
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
