–
Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvilken vakker blomst jeg vil ha med i denne omgang. Våre store, gule liljer som har vært med oss fra vi møttes, Robert og jeg. Det vil si – de har vært med Robert enda lenger. De sto i hagen da han kom flyttende. En gang har de blitt satt der av en tidligere hageeier. Disse liljene har spredt glede i mange menneskers liv.

–
Jeg er veldig glad i dem. Da Robert og jeg ble samme delte vi noen av de store røttene i hans hage og satte i min. Da vi slo oss sammen og kjøpte gården vi bor på nå, delte vi igjen utfra min hage og tok noen tuer med oss.

Like før vi flyttet døde vår kjære hund Thelma. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet til ro i vårt nye hjem døde vår vakre katt Lurven. Så ble den magiske gravplassen vår skapt. Mange av våre gamle dyr ble borte en etter en og det kom flere små venner dit. Sånn er livets gang. Noen mindre »kjente» fikk også plass. Som for eksempel den ukjente mus - som med sin ankomst hevet gravplassens status fra «bare magisk» til en severdighet. 

Og vi satte blomster – som vi kommer til å gjøre i mange år fremover. Det er en selvfølge at de flotteste blomstene får komme dit. I fjor begynte vi dessuten å gjerde inn. Og så har jeg en liten drøm om et drivhus like ved siden av. Midt blant minner, magi, høns og kalkuner. Med en grind og så en til – ned i store hagen hvor det er igjen så mye spennende arbeid.

Mye forandrer seg – mens noe står i endringene og bare blomstrer og blomstrer. Midt oppå Lurven reiser akkurat liljene seg mektige hver sommer og gir oss en følelse av solid bakkekontakt.

–
I sommer delte jeg tuer igjen, og vi har satt tre av dem i ett nytt blomsterbed, hvor løvet gir en flott høstprakt i herlig kontrast mot andre elementer. 

Det var på en stein like under disse liljebladene lille Øyvind Øyenstikker landet med sitt foruroligende budskap i høst en gang. Noe som satte meg igang med denne lille forsmaken til et eventyr.

Er det rart jeg er glad i liljene, så midt i alt sammen som de er?

–
Det føles godt med noe som er så robust, lettstelt og levedyktig. Så vil de være med oss i mange år fremover.

Og når vi blir gamle, kan vi huske dem som en tråd helt tilbake til da vi sto i Robert sin hage, fremdeles litt keitet og ukjent med hverandre midt i forelskelsen - da jeg gikk bort og strøk fingrene over liljene og sa med et smil: »Hva har vi her, da?»
–

Moseplassens andre farge i Blomsterutgaven er blå. Og i siste liten deltar jeg med min russerstjerne (for det er det den heter, er det ikke?).

Jeg har ikke verdens mest velstelte hage. Men i alt ugress og livsoverflod dukker denne lille blå stjerne opp med visse mellomrom. Enn å være så liten og gi så mye glede!

Det er fremdeles tid til å levere inn sitt bidrag til første av åtte innledende runder. Påmeldingen er åpen frem til midnatt 2. februar. Fargen i denne omgang er rosa. Det blir en ny farge for hver runde. Og det er flotte premier! Gå inn på lenken over og se.

–

Jeg vil veldig gjernde delta med en fuksia i potte som ga meg mye glede i 2009. På grunn av sykdom er jeg mye bundet til hjemmet og det har vært mye jeg ikke har fått deltatt på. Selbufestivalen inkludert. Men vi bor slik at vi hører musikken komme sivende opp berget og over skogtoppene. Det året fuksiaen danset her hos oss, var det også «Støy på landet» festival på andre siden av gården.

Så sommerkvelden dirret av liv - og disse små vakre blomstene ga meg en herlig følelse av at man kan alltids være med likevel. Det ble liksom en natt hvor man fikk det beste av det meste. Sommerro, sommerduft, leken musikk i det fjerne og frydefull dans rundt oss.

Jeg klarte dessverre ikke å vinterlagre fuksiaen, så den fikk bare denne sesongen hos oss. Men jeg kommer aldri til å glemme hvordan blomstene dens trippet i frydefull livsglede den sommeren.

Under legger jeg ved teksten fra innlegget i 2009 i sin helhet, siden det var ett av disse innleggene som var viktige selv om det virket som så lite.

14. juni 2009

Det er Sommerfestival og «Støy på landet» i Selbu i helgen. Det er toner og latter i sommerkvelden. Vi koser oss og lytter.

Det er nok musikk til at noen danser på trappa her i huset også.
Bare ett par har våget seg ut på gulvet enda.
De andre henger rundt og venter blygt.
Men natten er enda ung.

Hysj – hører du det tapptapp tapper i små, hvite dansesko?
Til toner fra Støy på landet

Hans latine navn er Aronia melanocarpa. Og han har et varmt, gavmildt hjertelag.

Planten er opprinnelig fra nord-amerika. Den er lett å dyrke og trives i de fleste jordtyper, men visstnok best i ikke for tørr og litt sur jord. Svartsurbær formeres med frø, stiklinger eller rotskudd.

Fruktene og saftene av dem er kraftige antioksidanter. Av svartsurbær kan du lage saft, syltetøy, gele, vin eller likør. Den er full av pektin, så den kan brukes til å få syltetøyet til å stivne. Du kan lese mer på rolv.no.

Herr Svartsur stråler så vakkert på utsiden av mitt vindu om dagen. Jeg har forlengst besluttet at jeg vil ha flere herremenn som ham i min hage. Han er god å hvile blikket på og vingene i for de som har slike.

På vinteren står han naken med sine fristende bær og lokker til seg sultne sidensvans. Når bærene er borte byr han på plass til å sitte ned med solsikkefrø eller en liten bit brød. Det er alltid et mylder av liv i hans favn.

Han står vakker, blank og full av nektar på sommeren. Det summer og hummer av veps og humle som henger i hans små hvite blomster. Er du ikke redd for stikk, er det et eget lite sommereventyr å sette badestampen innimellom svartsurbæras sommergrener. Så kan du dovent blåse badeskum mens du prøver å få en veps på din tå.

Sin storhetstid har han  på høsten. Da stråler han rødt og bugner av svarte modne bær på røde stilker. Lokker til seg enda fler som vet å sette pris på ham. Særlig de som skal reise langt, som trost av alle slag. Men jeg har også sett hundene plukke modne, gode bær.

Som en liten ekstraglede legger jeg med en videosnutt av våre høns og hans som har kommet ut på tunet for å bedrive vårlige sysler. Litt skarpt sollys og ikke verdens beste vinkel siden fotografen måtte sitte mest på stumpen og hvile mens hun filmet. Men håper dere liker det lell.

En ekstra liten advarsel: Her er det å holde fingeren på lydvolumet på sin plass!

God titt og god vårstemning, folkens!!

–

Berge Gård: Hva jeg gleder meg til i hagen i år

Meld deg gjerne på i konkurransen til moseplassen.com du også. Her er mitt konkurransebidrag.
–

Og svaret er kjempeenkelt. Kyllinger!!

I år skal vi prøve å få tak i befruktede egg og legge inn under hønene etterhvert som de blir klukk utover våren. Når ei høne blir klukk er det samme som at hun legger seg til å ruge ut egg. Hun har da gjerne sanket egg i et rede en stund. Og når hun legger seg er hun forberedt på å ligge i 21 dager til klekking og så litt til i mens kyllingene tørker og begynner å utforske verden fra innunder fjøra hennes.

Det rare er at om du fjerner alle eggene under høna, ligger hun likevel og ruger. Og når det ikke kommer kyllinger etter 21 dager blir hun gjerne bare liggende en god stund enda. Det er et hardt instinkt det der. Jeg har faktisk hatt ei høne som lå klukk så hardt at hun sultet i hjel. Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å få i henne mat. Til slutt foret og vannet jeg henne direkte i nebbet med ei lita pipette. Men enda døde hun til slutt. Hun SKULLE jo hatt kyllinger, men jeg trodde jo aldri at hun skulle «gjøre» slik!

Den klukke høna er redetilknyttet. Det vil si at hvis du flytter høna til et annet sted vil hun reise seg og tusle tilbake til der hun lå først. Hvis du flytter eggene hennes vil hun bli igjen i det opprinnelige redet likevel, med mindre det har begynt å pipe i eggene (siste par døgn). Da kan du få henne til å bli med. Ute i naturen er dette en strategi som vil gjøre det mest mulig sannsynlig at hun ruger frem sine egne barn og ikke noen andres. Med oss som styrer og tuller betyr det at vi kan putte hvilke egg vi vil i det redet høna ligger i – og slik lure henne til å ruge ut de egga vi ønsker at hun skal ruge ut. Det er veldig fint i forhold til å få nytt blod inn i hønsehuset.

Det absolutt triveligste er å la hønene ruge ut kyllingene. Og lettest er det også – for da passer høna på dem hele veien opp til de blir store. Men om vi ikke får klukkhøner har vi fått en rugemaskin av søstra mi. Da blir det å klekke dem på kjøkkenbenken.

Ok – jeg lurer på om dere skjønner hvor mye jeg gleder meg? For her popler jeg over av entusiasme…

Det er masser av innlegg om høns og kyllinger her på bloggen. Men du kan jo ta en titt på innlegget hvorfra jeg har tatt bildet jeg deltar i konkurransen med.

Kyllingene er ute.

Og så kan jeg jo poste denne lille filmsnutten en gang til. Her kommer Lille Egg! Hører dere ham inne fra egget? Den gule kyllingen er «søstra» hans som ble klekket døgnet før. Selv er han helt mørk brun når han kommer. Jeg håpet jo det var en hønekylling, siden hanekyllinger gjerne blir slaktet når de blir stor (ellers så sloss og parrer de så mye at det går ut over helsen til hele den lille flokken). Men Lille Egg har vært så heldig på så mange vis at han fremdeles lever i beste velgående.

Og slik ser han ut som tenåring. Ingen Diana, som dere ser. Og aldri så lite redd for de skumle hønene, selv om han er dobbelt så stor som dem.

I dag er han en stor flott hane som betjener hønene som han skal og er riktig så snill med dem – i relativt jevn rang med Hvithanen. Det blir spennende å se hvordan han er med de nye kyllingene. Det er ikke sikkert han er like fantastisk som LilleHitler var.

Ivrig venter i hvertfall alle høns og hans i hønsehuset vårt på våren! Hvithanen i forgrunn, mamman til Lille Egg i midten (en av de gule) og Lille Egg bare som en gylden skygge i bakgrunnen.

—

Hva gleder du deg til i hagen i år? Jeg må bare innrømme at det meste av hagen vår utover hønsehagen er så kaotisk at jeg nesten gruer meg litt til den i år. Men det blir vel orden på det en vakker dag!!

Om du har mye å glede deg til så meld deg på konkurransen på moseplassen.com du også! Påmeldingsfrist: 13. mars kl 23.59.
–

Jasså? Ikke dau ennå? Da må du nok fortsette
å løpe rundt sånn at jeg kan plage deg enda mer.
“Staten, det er meg” vettu .

En knallgod og tidsriktig kommentar .

Gratulerer så mye, Tussaluso!! Dette var kjempemorsomt! Bok kommer i posten. Og det er meg en stooor glede å sende den. Håper du liker krim.

Jeg lurer jo noen ganger på hva som kan skje hvis rette «katta» kommer. Kan konsekvensene bli svært vanskelige – tross at jeg ikke har gjort noe galt? Har andre også slik uro? Hva gjør det med kvaliteten av vår samfunnsdeltagelse via nett?

Jeg har vært litt usikker på om dette innlegget er litt vel «uhøytidelig» om et alvorlig tema. Selv synes jeg det er svært alvorlig at f.eks. leger anbefaler syke å holde seg borte fra internett, både fra arenaer med andre i samme situasjon og for å hente fakta. Jeg synes det er svært alvorlig  hvis NAV nekter folk stønader på bakgrunn av at de blogger (se f.eks. her). Jeg synes også det er veldig trist hvis folk jeg snakker med ikke skjønner forskjell på å være funksjonsfrisk og det å være på nett, f.eks. blogge.

Det er så mye rart som synses rundt dette med nettdeltagelse. Og etter å ha tenkt både hit og dit og att og frem – hopper jeg i det og inviterer til meninger på både alvor og morro.

Har du en tekst til tegningen under?
Det kan være en hel utredning eller en kort tekst, alvorlig eller spøkefull, fjollete, sår eller sint. Kom med forslag her i kommentarfeltet eller på egen blogg om du vil (lenk hit så jeg vet du er med og så alle får lese). Bruk gjerne tegningen. Frist for forslag: midnatt 30. november (altså om to uker)

Leserne får stemme om beste teksten etterpå.

Selv om dette er uhøytidelig, så nærmer vi oss jo jul og da er det morro med litt gavedryss. Og så har jeg fått en del «to av samme slaget» i bokhyllene igjen. Den som har kommet med beste tekstforslag får derfor en bok: Sue Grafton «T for Troløs» (krim).

Her er tegningen:

–

Jeg er spent på å høre hva dere tenker og skriver .

–

Min frøken Hagegjest er en av ti svaleunger som ble klekket på gården i sommer. Tenk! Ti unger! Vi hadde det så kos med dem i år. Låven føltes tom da de dro. Selv om jeg på slutten var ute daglig og sa: «Nå må dere komme dere av gårde. Nå kommer kong vinter snart!».

Jeg lurer på hvordan det går med dem – på den lange reisen.

Frøken Slukhals har fått navn etter – ja, dere ser jo på bildet. Det må nesten ha vært skummelt å være «mamma og pappa» som kom med mat. For de gikk nesten med i dragsuget de også . Tenk om dette hadde vært ved et vanlig kjøkkenbord med et lite menneskebarn…. «Tut tut – her kommer toget» – og vips så satt du der med både skjei, mat, arm og halve overkroppen nede i gapet på poden! Jaiks!

Men vakre er de, låvesvaleungene! Når de får fjær etterhvert, i hvertfall. PS – Jeg har ikke manipulert bildene, siden de da fort blir seende så kunstige ut. Husk at redet er helt oppunder taket på en mørk låve .

Alle andre får…. Gi meg ogsååååååå!

–

Nå er det endelig min tur…. (deltagerbildet). Gi meg alt!

–

Se og les mer om låvesvalene våre i 2010 blant annet på følgende lenker:

• Svaleunger synes du er uhøflig hvis du ler av dem
• Svaleungene på vingene
• 8-9 dager gamle svaleunger klarer seg bra
• Trodde du sommeren var over?
• Svalene er i gang med 2. runde
• Låvesvaleungene er ute og boltrer seg
• Låvesvaleparet har fått mange unger!
• I dag kom svalene!

Søker du på svale oppe i søkefeltet, finner du nok enda mange flere innlegg. Dette er hagegjester det er lett å bli fasinert av . Første delen av livet i rede på låven. Og så så snart de er på vingene, fyker de gjennom hagen på sine sveip etter insekter.
–