Feed on
Posts
Comments

Hjemmelagde bokmerker

Litt småtteri har blitt laget nå utover ettervinteren og våren også. Og når prosjektene med fordel kan være små og overkommelige, er laminering morsomt.

Resultatet ble noen bokmerker med utgangspunkt i egne bilder. Jeg lagde først et knippe i gave til min mor, med personlige bilder til henne. Det var gøy. Ikke minst å lete litt i gamle bilder og finne koselige motiv fra da hun var ung mor med små barn :-) .

Så laget jeg noen med motiv fra en tur vi hadde sammen med venner og ga bort som en liten ekstrating til en større gave.

Og et knippe har jeg beholdt selv. Dere kjenner kanskje igjen noen motiver fra bloggen?

Metode
Jeg brukte digitale bilder eller tok rett og slett bilder av gamle fotoalbumbilder med min Olympus. Jeg «klippet» først pc-bildene i bildeprogrammet mitt og overførte dem til word. Fire på høykant med maks margstørrelse passet.

Så printet jeg ut dette på fotopapir, klippet og laminerte. Knipset hull i toppen og tredde på bånd. Skinnbåndene er klippet av en gammel skinnjakke som jeg fant på et bruktmarked. Noen båndt klippet jeg av en gammel vadmelsbukse. Jeg liker at det er litt blandet struktur på ting. De glatte blanke bokmerkene og grove bånd.

Hva synes dere? Ser dere forresten frosken?

Å skrive en roman

Ideen om å skrive en bok har vaket i bakhodet i årevis. Men så var livet travelt. Deretter – øh – ble det sykt. Og så er det den ørlille tanken som sier «dette klarer du kanskje ikke». Jeg vet det er mange av dere som har lyst til å skrive. Så jeg hopper usjenert uti det og forteller litt om «hvor jeg er» og hva jeg tenker.

Jeg har en hel masse tekster. Mange ideer. Og ingenting som henger sammen…

En av mine første feil, tror jeg, er at jeg har begynt og begynt… og begynt… å skrive historien rett frem fra side en, liksom. Øh – andre feil – jeg gjør det med historiENE. Jeg retter opp det jeg har skrevet, hopper fra jeg-person til tredjeperson og tilbake igjen. Og jeg hopper fra historie til historie. Barnebok, voksenbok, gjørdetselvbok, altmankantenkesegbok…

Ikke rart man ikke kommer fremover når man hopper att og frem.

Feil nummer 3 er at jeg tror jeg kjenner historiene ut og inn, så jeg bare kan skrive det ned uten mer fiksfakseri enn det. Men når jeg tar en nærmere titt, ser jeg at jeg ikke egentlig vet så mye. Jeg vet ikke hvor hovedpersonen kommer fra. Hva jobber hun/han med, hvor var vedkommende ifjor, er folk i nabolaget i slekt, kjenner de hverandre eller ser de aldri noe til hverandre så de egentlig er irrelevante til hele historien….? Og jeg vet ikke hvor alle personene skal hen – hvorfor de gjør som de gjør. Hvordan blir de påvirket av det som skjer? Og hvordan ser det ut der de bor? Går historien over fem uker eller fem år?

Så om jeg er skikkelig flink og skriver et kapittel, vet jeg ikke hva som skal skje i neste. Dermed får jeg hele tiden ufrivillige, frustrerende skrivestopper.

Jeg gjør feil 4. 5. 6. 7….. Om de finnes, gjør jeg dem.

Sist, men ikke minst, gjør jeg denne feilen: JEG SETTER MEG IKKE NED OG SKRIVER på alvor! Jeg skriver litt her og litt der, men jeg har ikke noen «arbeidsdag» eller noen strukturert plan. Og ingen tidslinje. Å skrive en bok er liksom noe jeg skal gjøre før jeg dør. Eller helst noe som burde vært ferdig neste uke, for det hadde vært godt å vært ferdig så jeg kan begynne på neste prosjekt… Humf

Noe av planmangelen kommer jo av formen. Når formen veksler fra dag til dag, så er det ikke alltid så lett. Men det er ingen god nok unnskyldning. For jeg kan nok skrape frem ti minutter hver dag. Og de kunne vært øremerket og fredet og spikret til SKRIVING med store bokstaver. Men hvis jeg skriver fem sider i dag, kan det bli fem dager til neste setning. Og så fem uker til neste gang. Panneklask!!

Er det i det hele tatt noen som kjenner seg igjen?

Istedenfor å være kjempeirritert på meg selv, har jeg funnet ut at dette kanskje er en nødvendig læringsprosess. Min oppgave nå er å få det til å gå fra læringsprosess til produktivitet så snart som mulig.

Denne bloggen har vært del av min treningsplan. Her ser jeg at jeg kan være jevn i arbeidsinnsats. Og jeg kan begynne med blanke ark hver dag – og få noe ut av det. Det er godt for selvtilliten.

Og så har jeg begynt med å bli bedre kjent med historien min. Jeg taster ned litt mer strukturert informasjon om personene, om scenene, om omgivelsene osv. Jeg fant en kjempefin oppskrift på internett. The Snowflake Method. Er du sånn nogenlunde på samme sted som meg, så stikk innom lenken og ta en titt. En annen side som kan være til disiplinhjelp er How to write a novel in 100 days or less.

I tillegg prøver jeg å lære av andre som har klart det jeg ikke har klart. Jeg har lest boken: «How I Write» av en av mine yndlingsforfattere Janet Evanovich, og jeg har lekt meg endel inne på hennes nettside. Boken hennes var ikke bare lærerik, men også morsom. Jeg har dessuten fått tak i boken «On Writing» av Stephen King en annen yndlingsforfatter og  og «How I got published» av Ray White. Jeg håper jeg får masse inspirasjon derfra.

Jeg har fikset meg en kjempekoselig arbeidsplass. Alt klart, med masse blanke ark og huskelapper hengende i tegnestifter på veggen.

Alt jeg trenger nå er disiplin…. og utholdenhet….

Jeg skal sette seg ned og skrive – på alvor.

Det jeg egentlig trenger er en klokke som ringer når jeg skal gå inn på skriverommet. Og en vilje til å gjøre nettopp det når klokken ringer… Kanskje jeg skulle skaffet meg en slik klokke. En stilig en…. *tenke tenke*.

Lurer på om jeg skal begynne på mandag. Mandager er fine dager til å begynne med alt sånt disiplinerte greier. Som slankekurer og en ny karriere som skribent.

ha

Hva med dere? Alle dere som skriver så flotte blogger har jo en penn som godt kan brukes til mer. Har dere noen planer eller drømmer? Gjør dere noe med det? Det hadde vært kos å høre, og ikke minst få noen tips fra de av dere som har lyktes og er godt i gang.

 

Jeg visste at jeg raskt ville støte på problemer når det gjelder å plukke ut en favorittbok på hver bokstav i biblioteket mitt. Og allerede på B skjer det, altså. Blant favorittene her finner jeg Desmond Bagley og Maeve Binchy (jepp – litt variasjon er sunt). Men når det gjelder minneverdig, må tross alt Elin Brodin gå ut som vinneren med boken Morgen i aftenlandet.

Morgen i aftenlandet er Elin Brodins debyroman, gitt ut i 1983. Da var hun 20 år gammel. Jeg skrev en slags hovedoppgave på videregående skole om fire forskjellige romaner om atomkrig. En av dem var Morgen i aftenlandet (de andre var Tilfluktsrommet av Kristin Hoel, Den siste bredd av Nevil Shute og Jenny Ewing – En overlevendes dagbok av Yorick Blumenfield).

Jeg var omtrent 17 da Elin Brodin kom med sin deby. Vi snakket nok samme språk, funderte på mye av det samme og var opptatt av de samme truslene. Jeg husker at jeg slukte boken. Men jeg må innrømme at som voksen er boken litt tyngre. Jeg har likevel ofte tenkt at jeg skal lese den om igjen.

Her har dere noe av det jeg skrev om Morgen i aftenlandet da jeg var student på videregående skole.

Handlingen:

Iris bodde i en av Oslos drabantbyer sammen med moren, faren og broren, Frode. Den kvelden Oslo blir bombet mister Iris familien og alt som er kjent og havner opp i et helvete hvor mennesker brenner levende og blir maltraktert til det ugjenkjennelige og hvor barn ber til Gud og spør hva galt de har gjort.

Iris rømmer fra ilden som sprer seg fort. Hun er i sjokktilstand og merker knapt sine egner smerter og da en ukjent kvinne leder henne ned i et tilfluktsrom, følger hun nærmest apatisk med. I tilfluktsrommet er det alt mange mennesker. Iris’ reddende engel, Liv, tar flere turer ut og redder mange ned i sikkerhet. Nede i tilfluktsrommet er det noen som prøver å lindre folks smerter med de få medisinene de har der nede. Mange dør. Iris prøver å ta seg av en gruppe med barn, kanskje like mye for å ha noe å gjøre som for å hjelpe til.

De blir i tilfluktsrommet i to uker.

Da de kommer opp finner de en død by. Det ligger lik over alt og selve byen er fullstendig ødelagt. De har ikke annet å gjøre enn å begynne å gå. De kjemper seg gjennom mange forskjellige landskaper. Ørkener hvor  atombombene har visket ut alt , til og med landskapskonturene. Lommer hvor alle er døde, men hvor de finner mat i supermarkeder og bolighus som står hele. Og til og med lommer hvor trærne lever, men som menneskene har flyktet fra da de skjønte hva som var hendt.

Flokkinstinktet er sterkt og når noen faller og ikke orker å reise seg igjen, stopper hele flokken og setter seg ned til vedkommende er død eller reiser seg igjen. Likevel deler flokken seg to ganger. De sterkeste har ikke tålmodighet til å vente. Men siden de andre følger i deres spor, møtes de når de treffer bebyggelse igjen. Et sted treffer de en gjeng ville unger. De angriper dem ganske planløst  og følger etter dem da de begynner å gå videre. Stian, en fra flokken, tar seg av dem og klarer å temme dem.

Det siste stedet de slår seg ned er et område med flere små bolighus de kan fordele seg på . De oppdager at de har fått en ny nabo, David, som har bodd der hele tiden. En dag kommer det helikoptre og redder dem. Da er flokken sterkt redusert, og de fleste av Iris’ barn er døde. I deres nye tilværelse prøver alle å overleve som best de kan. Iris og David flytter sammen og er i stadig kontakt med Stian, som har startet et hjem for barn. Alle vet at de har strålesyken i seg. Det fødes stadig mutanter rundt i landet.

Litt om tiden etterpå:

Elin Brodin skriver om angst, undertrykt smerte og unaturlig oppspilthet. Latter som minner om gråt. Kosmetikkindustrien blomsterer. «Folk sminker seg så ansiktene deres ligner klovnefjes og dødsmasker»(s14). Stemningen er anstrengt, Folk går rundt som roboter og venter på tegn på strålingssyke. De besvimer på gatene hvis de oppdager et myggstikk på armen og kaster opp av skrekk av litt hodepine.

Lurer du på hva man tenkte om potensielle atomkriger på 80-tallet? (Nevil Shute var forresten mye tidligere ute, alt på 50-tallet.)  Da er de fire bøkene jeg skrev om den gangen verdt å lese. Og Elin Brodin sin Morgen i aftenlandet er et spennende sted å starte, sett i lys av hennes alder da hun skrev boken.

Dette var min konklusjon den gangen:

Den boken som imponerte meg mest var Morgen i aftenlandet av Elin Brodin. Hun har tatt opp veldig mange sider ved en atomkrig. Elin Brodin har evnen til å fortelle meget levende og uttrykksfullt. I boken er det en del scener, under selve bombingen, som er beskrevet så godt at man virkelig føler redsel og kvalme, sjokk på sjokk, i samme åndedrett som hovedpersonen. Boken kan kanskje være litt tung …. men jeg vil absolutt anbefale den fordi det er en bok som gjør varig inntrykk og får en til å tenke.

Hvis jeg skal plukke en minneverdig bok skrevet av en forfatter med etternavn på A i biblioteket mitt, faller valget på Demonene i Amityville av Jay Anson, 1977 (lenken tar deg til en engelsk wikipediaside om saken). «En sann og sjokkerende historie – som også kommer som storfilm», står det på boken min.

Jeg var altså rundt 11 år da denne boken kom ut. Jeg var så mørkeredd da jeg var liten, ung, til og med begynnende voksen at jeg garantert ikke hadde fått lov til å komme halvnære boken. Men nå hadde det seg slik at vi den gangen bodde i Tønsberg og da vi var på ferie på Møre sov vi hos mormor og morfar. Jeg var yngst og måtte legge meg først. Noe som var ganske greit, for på rommet hadde vi alltid masse ukeblader å lese i. Og slik fant jeg en artikkel om Amityville historien.

Gurimalla så redd jeg ble! Her satt jeg med selve beviset over alle beviser i hånden. Demoner finnes! For dette var vitterligen en sann historie. Det sto der – svart på hvitt. Sann var den. Og var det en ting jeg var sikker på, var det at voksenblader ikke løy.

Jeg lå på verdens koseligste momo- og moffa-rom og kjente at verden slik jeg kjente den nettopp hadde forandret seg. Utenfor døren strakte gangen seg laaaaangt før svingen opp mot den mørke, bratte trappen til 2. etasje. Det lille kjøkkenet, lokalet til det gamle postkontoret… alle rommen i første etasje huset potensielle djevler, enten det var sinnsyke indianere, griser med røde øyne eller demoner som slamret med dører, kom mot deg i trapper og brølte «Kom deg ut!»

Dynen føk over hodet, og jeg vedder på at mørkeredsla satt i flere år lenger enn det opprinnelig var skjebnebestemt, bare på grunn av den artikkelen (og før mamma’n min får dårlig samvittighet nå: Det var et aldeles vanlig ukeblad og du kunne ikke forutsett at de skrev om akkurat dette, veit du ;-)   Resten var strikkeoppskrifter, leserhistorier og artikler om helse og hverdagshelter. Og på tross av mørkeredsla har jeg utviklet meg helt fint, har jeg ikke?)

Historien går kort fortalt ut på at familien Lutz i 1975 flyttet inn i et stort hus i Amityville ved LongIsland, New York. Tretten måneder før de flyttet inn, skjøt og drepte Ronald DeFeo Jr. seks familiemedlemmer i det samme huset. Åtteogtyve dager etter innflyttingen, rømte Lutz familien huset, og hevdet de hadde opplevd fæle paranormale fenomener i den perioden de bodde der. Et flyttebyrå hentet sakene deres like etterpå. De merket ikke noe til noen fenomener.

I etterkant av den sensasjonelle historien har det kommet masse kritikk omkring deres påstander. En rekke personer har undersøkt huset, og kommet til forskjellige konklusjoner. Noen mener det hele var et bedrag, andre mener de opplever ting der selv. Det hevdes at ingen senere beboere har opplevd noe unaturlig. Det ryktes selvfølgelig også om noe annet. Og det er en tankevekker at paret Lutz gikk gjennom en løgntest og besto…

Hva man ønsker å tro, er opp til den enkelte. Grunnen til at boken er minneverdig for meg, er at historien var den første «Det er helt sant» historien som jeg ble virkelig skremt og opptatt av. Selve boken kjøpte jeg på bruktmarked flere år senere. Så det er ikke papiret og coveret som er viktigst. Men det som står i den. Og ikke minst mellom linjene….

Huset står visstnok fremdeles. Ville du turt å besøke det?

En kjapp telling avslørte at jeg har rundt 1200 bøker. Etter å ha slått opp i en synonymordbok fant jeg ut at jeg nok likevel bare er normalt veldig glad i bøker. Jeg er ingen «-man» eller «-fil* (bare ganske nært opptil…). Jeg kjenner dessuten flere som er som meg, og ingen av oss trenger besøk av kaoskontroll’s Hilde Hummelvoll (ikke når det gjelder bøker hvertfall). Neida, vi har full kontroll på vår kjærlighet til bøker og vår foretrukne sjanger.

Etter at vi kjøpte oss bokhyller med glassdører fra IKEA har gleden over bøkene blitt enda større. Mindre støv, bedre oversikt og ikke minst; god nymfeparakitt- og saksehundbeskyttelse.

Dog – etter en rask runde rundt i huset må jeg innrømme at jeg allerede trenger to-tre hyller til… Men det får bli en annen dag (nei, jeg er ingen «-man» eller «-fil»!)

En bokorm= person som er veldig glad i å lese eller person med voldsom interesse for bøker
En lesehest = person som leser (altfor) mye
Bibliofil = bokelsker; person som samler sjeldne og vakre bøker

En bibliofil er altså en som elsker bøker, men spesielt på grunn av dens ytre form. En «bokorm» er en som elsker bøker på grunn av innholdet eller liker å lese generelt. En bibliofil er ofte også en boksamler.

Biblioman = lidenskapelig boksamler

Leselyst = en ubendig leselyst

Kilde: Wikipedia og Ordnett.no

Jeg har ikke bøker for bøkenes skyld. Jeg er rett og slett veldig glad i å lese de bøkene som jeg synes er gode – og DEM vil jeg gjerne ha…. Og når innholdet er godt, liker jeg at det kommer i bokformat. Det blir sletts ikke det samme å lese digitalt. Spesielt ikke på senga om kvelden… Og jeg har ikke riktig kommet inn i lydbok-trenden. Jeg er derfor en av dem som får litt vondt i magen når jeg registrerer at boka står i fare for å tape for internett og lesebrett (se f.eks. Adresseavisas leder mandag 17.08. 2009 «Ny tid for bokbransjen«)

Litteratursmaken min går hovedsaklig mot krim, science fiction og thriller. Men jeg leser mye annet også. Humor og litt-på-kanten-rått slår godt an. Og det enkle er behagelig når formen er litt lav. Dessuten er jeg veldig glad i bøker som snuser på sosiale mekanismer. En klassiker er jo Fluenes Herre. En bok som jeg vil påstå er langt over snusestadiet, og som treffer spikeren skremmende godt på hodet.

Jeg har det også slik at jeg vil lese ALT av de forfatterne jeg virkelig faller for. Når jeg har sporet opp alt de har skrevet og har lest den siste siden, går jeg gjennom en slags sørgeperiode etterpå. Men det varer ikke lenge. Etter noen få år begynner jeg med stor glede på begynnelsen igjen. En god bok kan (nesten) ikke leses for ofte.

Det siste året har jeg hovedsaklig lest bøker av disse forfatterne:

  • Clive Cussler
  • Stephenie Meyer
  • Camilla Läckberg
  • Dick Francis
  • Stephen King
  • Dean Koontz
  • Carl Hiassen
  • Sophie Kinsella
  • Luanne Rice

Dette er stort sett forfattere som jeg allerede har stiftet bekjentskap med, og en variasjon som gir meg noe å tygge på til ethvert humør. Camilla Läckberg var forresten en gledelig oppdagelse «av året». Og nå sitter jeg utålmodig og venter på at hennes siste bok på norsk kommer ut i pocketutgaven. I tillegg har jeg lest en del bøker av forfattere som jeg såvidt har begynt å bli kjent med. Akkurat nå holder jeg på med Sharon Bolton «De utvalgte».

Forrige dagen kjøpte jeg 12 bøker på engelska av Janet Evanovich til 50,- per bok. Jeg gleder meg umåtelig til peiskos, utallige kopper te og lange høstkvelder i selskap med Stephanie Plum og hennes smågale nabolag. Jeg skjønner ikke hvorfor bare noen få av hennes bøker er oversatt til norsk!

Jeg har ikke noen øvelse i å snakke om bøker. Jeg har mest erfaring med å sluke dem. Men tenkte jeg skulle gjøre et forsøk fremover. Så dette innlegget følges opp senere.

Foreløpig: ha en god bokdag!

I disse dager samler linerlene seg på hustakene. De er litt diffuse i fargene, ungfuglene. Og de jakter fluer som summer rundt på husveggene i jakt etter en overvintringssprekk i panelet. Vi hører det knaker i skogen iblant, og har såvidt sett rådyr i skogkanten. Det er en elgku med både fjorårskalv og årskalv nede på jorden bak låven. De har gått sammen i hele sommer. Kalven har mistet rødfargen nå, og feter seg fint opp mot vinteren. Det første løvet har begynt å falle til bakken, men det er hovedsaklig grønt i skogen enda. Den første frostnatten har vært. Det kommer innom flere smågrupper med familier som lurer på om de skal kjøpe gården. Trivelige folk med glad nysgjerrighet i blikket. Det er mye latter og drømmer rundt hushjørnene.

Jeg har i perioder vært flink til å skrive naturdagbok. For noen år siden fant jeg meg en koselig perm og tok jeg ett ark for hver dag, delte arket i 5 kolonner og 5 rader og satte hele bunken inn i permen.

Radene blir da til fem forskjellige år, så man kan sammenligne år for år. Om man glemmer seg en dag eller en uke, eller sågar en måned – så er det bare å sette i gang igjen. For sannsynligvis skrev man på den dagen ett eller to av de andre årene, så det blir like kos om det er noen huller her og der.

Kolonnene bestemmer man overskriften på selv. Det er bare å skrive om akkurat det man synes er viktigst. Om det er skole, hobbyer, hage, venner eller veteranbiler… (PS – husk at det er forskjellige dager på datoen hvert år, så det kan være fint å skrive ukedag under årstallet)

Her på Brandhaug blir det skrevet om været, dyr, planter og fugler . Og om diverse fine, rare, triste eller nesten-dagligdagse ting som skjer. Om vi har besøk, har noe godt til middag eller hva som helst som preger en dag.

Her er noen utdrag fra 2006 og 2007 på denne tiden. Hver dag er kanskje ikke så spennende, men etterhvert tegner det seg et bilde av livet som det leves.

Et apropo – jeg bruker kameraet flittig hele året. Og bildene dateres av seg selv på PC’n. Akkurat denne perioden var det litt lite, mens andre dager er det mange bilder. Og dermed er det bare å klippe og lime!

21. september
2006: 19,7/9.0 grader. Skikkelig ruskevær på natta. Bedre på dagen. Linerle. Elgkalv med byller [red: den hadde noe eksem] var her på morgenen. Mio kom hjem etter å ha vært  borte i over en mnd! Veldig tynn og hoppende småhysterisk glad. Han sov i sommerstuggu med selskap om natten.
2007: 13.9/4.0 grader. Varm fin dag med mye sol. Delvis skyet. Flaggermus. 6 elger (tre her og tre nede v Viken) Så hare v Jervskogen da vi kjørte tur. Mio var ute idag og kom inn på kveld. Lurven og han var ok [red: de sloss ikke]. Jeg malte andre strøk i stall og fjøs. Husvask. Jeg fikk endel vondt av å holde på for mye, og dermed ble bestefarstampen fylt med varmt godt vann på senkvelden.

23. september
2006: 21.9/8.0 Delvis skyet. Tåke morgen. Flippen er litt for god jeger for tiden, og Kira hjelper til :-( . Mio sover og sover og er bare såvidt ute på kvelden.
2007: 13.9/2.6 Noen få regndråper, ellers fint. Varmt! Mye mus i låven. Vi måtte kaste hønseforet for de sprang rundt nedi foret (museskit)! Det var en svært merkelig lyd ute på natten. Hørtes ut som dyr som kallet på ungen. Men det var muligens en elgokse som duret. Turgåing og besøk av venner på ettermiddagen.

24. september
2006: Minimumstemp 4.0. Delvis skyet. Kald kveld. Ploger med gjess og ender går sørover på himmelen. Det er mye vepseskader på eplene i trærne. Men ser bare en. HAN eller hun må være sulten! Mio går ut og inn sammen med de andre kattene [red: Mio var ny i familien og de drev og gikk seg sammen]. Mye knuffing og skriking, men det går bra. Gulrøttene i kassene er lillefingertykke [red: de ble satt sent]. Squashen blomstrer. Urtene er kjempefine nå! Myye ringblomst. Margertene er store og kjempegode. Det er bringebærkart igjen! De gule eplene er overmodne. Kantarellsesongen er nesten over, men tok inn litt til middag. Besøk på dagen. Jeg reddet en øyenstikker fra et kingelvev (edderkoppnett). Den satte seg på fingeren min med en merkelig tyngde før den fløy.
2007: 16 grader på natta. Delvis skyet, tørt og vind. Vepsen er mer eller mindre borte nå. En prøvde seg på soveromsvinduet i går. De gule eplene er forlengst høstet. Noen røde igjen, og ca 4 plommer… og de er umodne alle sammen. Det er høstlig. Løvet rives ned av vinden.

26. september
2006: Sommervær. Delvis skyet. Svalene er plutselig her! Haugevis. Linerlene sitter på sommerstuetaket og dukker når de sneier dem. Det var bikkjene som varslet på gårdsplassen, så jeg gikk ut. Svalene føyk omkring på gården og var doble fordi solen sto så lavt og skyggene ble så markerte. Og det var fullt av admiralsommerfugl i  luften. Hundene tiet igjen, storøyde og forundrede. Det var som å stå musestille i et regn av sommerfugl og svaler. Mio gikk ut på ettermiddagen, skremte vettet av hønene og så ble han borte igjen [red: stakk av en lang periode igjen. Kom først hjem da snøen kom]
2007: Litt regn en dag i denne uken, men ellers finvær [red. sikkert skrevet i etterkant]

27. september
2006: 21.9/9.8 grader. Sol, delvis skyet. Etterhvert regn. Svalene forsvant igjen igår. Linerlene og sommerfuglene er her enda. Lette etter Mio, men han var søkk borte.
2007: miniumtemp: – 2,6 grader. Klar himmel og frostnatt! Fin dag.