Feed on
Posts
Comments

I går lagde vi saft. En omgang med solbær-, rips-, stikkelsbær- og epleblanding. Den ble nydelig. Blandingen gjorde at det ikke ble så sterk solbærsmak.

Og så en omgang med ren stikkelsbærsaft som også ble aldeles deilig. Tre liter blandetsaft og litt over to liter stikkelsbærsaft ble det til sammen. I et godt bærår kan man nok få til atskillig mer :-) . Gleder meg alt til neste år.

Hvis du ikke har kokt saft slik før, så gjør du det slik:

  • Fyll en vanlig kjele med vann (til ca 3 cm under kanten) og kok opp.
  • Sett dampkokeren oppå med klype på slangen. Dampkokeren består av to kjeler inni hverandre. Den innerste er full av små hull. I denne legger du bæra/frukten. Det er ikke nødvendig å rense bort stilker og blad mm, men pass på at det ikke ligger noe dårlig bær/frukt oppi for det kan gi vond smak.
  • Jeg målte opp mengden sukker (100-150 g pr kilo bær) og la dette lagvis med bæra (så det var bær øverst og underst). Å ha sukkeret i dampkokeren skal bidra til større saftmengde. Du kan også koke uten sukker og ha det i etterpå. Ca 200-400 g  pr. liter saft. Husk at du alltids kan ta mindre enn anbefalt hvis du liker det.
  • Ved hjelp av dampen, kokes bærsaften ut og drypper nedi ytterkjelen hvorfra den kan tappes ut til en passende beholder via slangen. Vannet må koke hele tiden.
  • Når saften er ferdig, ha den straks oppi varme flasker som er steriliserte. Brukt gjerne trakt. Sett på sterilisert kork med en gang.

Saften som kommer ut er ferdig til bruk. Vi blander den ut med vann når den skal drikkes, som vanlig saft. Fordelingen vann/saft i glasset må man prøve seg frem med. Det kan være veldig varierende. Jeg synes det er godt med mindre vann enn på kjøpesaft.

Saften skal oppbevares mørkt og kjølig. Vi setter det nok i kjøleskapet. Jeg hadde kjøpt sitronsyre, men brukte den ikke siden jeg tror vi drikker det meste av saften ganske raskt. Det ble litt mye sukker, så de holder forhåpentligvis godt en stund.

Restebæra gikk til hønene. Men hvis de skulle fått mer, måtte vi nok dampkokt uten sukker. Jeg mistenker at galingen ble litt ekstra intens en stund.

Gammel likør
Riktig spennende hadde vi det da vi hentet frem et par glass med solbær som har stått avglemt på sprit i minst seks år. Vi silte det godt av og tilsatte sukkerlake (sukker oppløst i vann). Mmmmmm. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal beskrive det – annet enn at det ble likørsøtt og myyyyyye smak!

Det blir nok et poeng å holde orden på hva som er saft og hva som er likør ;-) .

Ny likør
I år prøver vi oss på stikkelsbærlikør. Stikkelsbærene var renset og skylt og hadde vært frosset siden jeg ikke klarte alle øktene på en gang her om dagen(plukking og rensing og tilbereding).

Vi følger denne oppskriften:

Vi hadde 1 liter bær og 35 cl brennevin i glass så brennevinen dekket bærene akkurat. Vi tinte ikke bærene først. Det kunne se ut som om det var for lite brennevin til å dekke bærene når de var frosne, men så snart de tinte sank de ned. Dette skal nå stå mørkt og i romtemperatur i 2-4 uker. Så skal vi ha i sukkerlake og sette det tilsides i noen måneder igjen.

Spennende!

Storrengjøring
Jeg benyttet også anledningen i går til å få vasket opp og kokt alle glass, strikker, korker osv som jeg har. Alt overflødig ble satt på lagring i kjelleren. Korket eller på hodet så ingen mus kan ende sine dager i det. Det må riktignok steriliseres på nytt når jeg skal bruke det. Men utgangspunktet er nå så rent som mulig, noe som gjør det mye triveligere neste gang man skal i gang.

Og – unnskyld meg – men er det noe som er lekrere enn masse, blanke, rene norgesglass? Får lyst på flere… Og de kan jo brukes til så mangt. Se her på fjorårets innlegg om norgesglass med kommentarer som gir tips om bruk av norgesglass fra a til å hos Et glimt av M



Vi er så glad i den bilen. Men den fortjener å bli brukt og stelt med mer enn vi får tid til. Så den store beslutningen om salg er nå tatt. Det blir rart den dagen den brummer ut fra gården for siste gang.

Du finner den på Finn (kode: 23587984).

Dette er en svært spesiell bil og det finnes ikke mange av helt samme slaget i landet. Når du setter deg inn i en slik gammel amerikaner og kjører en tur en sommerdag, er liksom alt litt fest. Og den er i god stand. Den trenger bare litt småstell for å være helt på topp.

Humre – det er mer enn hva man kan si om meg som er tre år yngre…

Klikk på første bilde (og bla) for å se bildene i større format.

I innlegget Kulturminnet Taterbyen «Fredrikstad» nevnte jeg at en av de opprinnelige bygningene fra taterbyen Fredrikstad skulle flyttes tilbake.

Det er en stund siden en bygning har kommet på plass, og her en dag tok jeg meg en tur bortom for å ta en titt.

En liten oppfriskning av historien
Under okkupasjon av Norge i 1940-45 var de tyske okkupantene ute etter taterne. Tater som ikke kunne vise til et fast bosted ble blant annet nektet de viktigste rasjoneringskortene. Nils Fredriksen kjøpte et lite jordstykke og et stabbur til seg og familien sin. Etter hvert kom det mange flere til – og taterbyen Fredrikstad ble til «i grenselandet mellom Overvik og Samstadsgrenda» som de sier her.

På det meste sto det sju hus i leiren/byen og det overvintret rundt 60 tatere i Fredrikstad. Det står skrevet at husene var opprinnelig bur og eldhus som de fikk tak i rundt i bygden. Les mer her.

Dette er altså ett av dem. Et knøttlite hus med to dører og et lite vindu. Ren plank hele veien. Det sto kanskje på stein slik det er gjort også nå. Eller med steinmur hele veien rundt. Jeg vet ikke hvor mange, om noen, som bodde i akkurat dette lille huset. Kanskje kommer det informasjon om det senere?

Plutselig kjennes det i magen
Med den nyoppsatte gapahuken og informasjonstavlen er Fredrikstad nå en trivelig plass til minne om den gang. En del etterlatenskaper finner man, og nå altså et lite hus. Men ellers finnes bare skog, gress og gamle tufter. Og ingen bor her lenger.

Kulturminner kan noen ganger gi et slags inntrykk av idyll. Som om minnene i hovedsak er gode. Og det er nok ingen tvil om at det var mye godt i Fredrikstad. Det var barnefødsler og bryllup, håndverk og produksjon, handel med andre i bygden og nok også mye morro.

Men med dette lille huset fikk jeg en mer «håndgripelig» følelse av hvordan det var den gangen. På vinter, med nattesøvnen, familieliv, matlaging, kveldssysler, toalettbesøk…. Alt det som nå er aldeles annerledes enn den gang.

Det jeg kjente best – det som faktisk traff meg litt i magen da jeg så denne lille luken i døren på andre siden av huset – var trusselen som alltid må ha ligget over Fredrikstad. Jeg kan tenke meg at det ikke bare var rasjonerings- kort de var redd for å miste.

Tyskernes behandling av dem de ikke ønsket den gangen var ikke på noen måte ufarlig.

Dette er kanskje bare fantasi. Kanskje bodde det ikke noen akkurat her. Kanskje var ikke akkurat denne døren eller akkurat denne luken der. Men trussel var der.

Kan du tenke deg redselen du ville kjent om det banket hardt på den døra en sen kveld? Med alle dine kjære fra ung til voksen i det lille, sårbare rommet bak deg skulle du gløtte på luka for å se hvem det var….

Var det død eller var det bare folk som ville handle øser, spann eller takrenner? Slikt som ikke lenger fantes på lokalbutikken.

Kjenn etter.

Kjenner du redselen? Kjenner du lettelsen hvis det ikke var noen som ville deg ondt? Kjenner du usikkerheten likevel? Beskyttelsesinstinktet?

Tenk så godt det ville vært om ingen noen gang måtte ha den følelsen igjen. Det er et verdig mål.

Stampen ble tømt og grundig vasket i går kveld. Nå står den klar til nytt vann så den holder seg trutnet gjennom dagen. Og så snart det blir kveld, skal vannet byttes for kveldsbadet. Med godlukt og varmt vann. Dette er en veldig fin tid av året. Det beste med stampen er imidlertid at når jeg tar sommerbad, drømmer jeg om vinterbadet. Og når jeg tar vinterbad drømmer jeg om sommerbadet. Akkurat som om hvert bad har dobbel gled i seg :-) .

Dagene går som de finner det for godt. Og magen til Mio har slått seg vrang igjen. Han er ikke syksyk enda. Men magen viser alle tegn til å være småbetent fremdeles. Så i går gikk han over på ny og denne gangen forlenget penicillin-kur. Tablettinngiveren har blitt et godt verktøy.

Heldigvis har Mio det riktig godt utenom magen for tiden. Det er bra vi får behandlet før han blir ordentlig dårlig igjen. Imens herlige godgutten fremdeles sover godt om natten. Det er det en fryd å se  :-) .

Gammel bæremeis i tre

Gammelt treverk og gammelt lær.

Rett og slett godt.

Vognlykt til hestevogn

Det er ikke lenge siden vi fant en gammel, fin vognlykt til hestevogn som bare måtte få bli med hjem. Denne har blitt ombygd til strøm, men det systemet var det lett å nappe ut. Det var ikke noen store inngrep i den. Da vi fant den nede i en kasse på et utsalg, var det forresten veldig mange forskjellige forslag på hva dette var for noe.

Den første damen, hun som passet bua, sa «vognlykt». Men så kom selgeren selv og lurte på om det kunne ha noe med tog å gjøre? Nestemann – som egentlig selger kikkerter lurte på om det var en gammel T-ford lykt (nææææi – så vi tvilende da). Siste mann lurte på om vi skulle på sjøen :-) .

Men da vi kom hjem og fikk sendt bilde til min søstre kom svaret – joda – dette var en vognlykt til hestevogn.

Her har du pipe, krave, reflektor, sideglass, frontglass, trompet, bakglass, lukkemekanisme for bakstykke og topp. Det eneste vi mangler er kjøretøyets lykteholder.

Er den ikke tøff?

Vi skal få hengt den opp på peisen til stearinlysbrenning. Og en vakker dag kommer den kanskje på plass på en vogn bak en av hestene våre. Først må bare jeg få krefter til å kjøre inn hestene. En liten utfordring når man er så dårlig til fots som meg :-) . Men det blir nok sikkert en vakker dag :-D .

Hva ble denne brukt til?

Dette er ikke en konkurranse, for jeg har slettes ikke fasit. Hva ER egentlig dette for noe?

Han som hadde den før, mente den kanskje kom fra Nederland. Slike hadde som oftest trehåndtak, mente han. Men han kunne ikke si for sikkert hva den er brukt til. Hans forslag var koksbæring, men vi synes den er for spinkel og «tuten» er for bred. Det ser ikke riktig hensiktsmessig ut.

Vår gjetning er at det kanskje er vannbæring den er brukt til? Jeg som er i stampmodus, ser godt for meg hvordan noen heller deilig varmt vann over en når en sitter og nyter badet.

Noen som vet hva det egentlig er?

Denne helgen er det Selbumartna og vi har vært der en tur. Kjempemorsomt! Jeg gleder meg til jeg kanskje en gang får med meg rullestolen min så jeg ikke blir så sliten. På slutten av dagen gikk en del opplevelser og mennesker i surr for meg.

Det er rart når man blir så sliten – alt skjer som gjennom et lite knappehull og jeg glemte å avslutte samtaler *panneklask*. Jeg fulgte ikke med på hvem som kom og hvem som gikk av folk vi sto og snakket med og måtte sette meg rett ned på stoler som egentlig skulle selges. Prøv å vurdere verdien av en stol med en stk meg oppi du :-) . Heldigvis var det ikke noen ivrige stolkjøpere der akkurat da (som om jeg hadde lagt merke til det i så fall). I så fall kunne jeg vel risikert at jeg ble med på kjøpet.

Uansett… Det ble som det skal være på martna – vi fant, vi fant!

Etter å ha sett på mye spennende fra kunstverk til import og hjemmelaget, traff vi noen kjempehyggelige damer på et bruktmarked nede i et hjørne av martnasplassen. Og SÅ mye trivelig som var der!

Først dukket det opp en gammeldags håndvisp. Så en sitronpresse av glass og en metall mandelkvern med tredetaljer. 20 kr, 10 kr og 30 kr.

På veien ut bøyde vi oss ned under et bord for der sto det en fin gammel eske. Hva var det mon tro? Joda – det var en elektrisk klippemaskin for sau.

-»Den var nesten ikke verdt noenting», mente damen. «Dere skal få den kjeeeempebillig!!»
- «Jammen, hvor mye er det da?», undret vi.
- «Kom med bud, da» oppfordret alle damene.
- «Ååå, det er jo så vanskelig», mente vi. «Gi et hint».

Og etter mye om og men kom det et forslag fra den ene damen på 20 kroner.
- «ÅÅå?» sa vi.
- «Nåja», mente neste dame. «Det var nå litt billig, da. Vi får vel si 30 kroner.»
- «Hmf», sa vi storøyde.
Da ropte det ei tredje dame i bakgrunn: -»Nei – jeg tror vi tar femti!»
Og da slo vi til. – «Vi tar den for 50!» ropte vi kjempefornøyde.

Det var den morsomste prutingen jeg har vært med på :-) . Det aller morsomste er at vi har noe slikt fra før av. Og ingen sau. Man skal bli litt gal på martna!

På veien ut snappet jeg med meg en blå duk til 30 kroner. Er man gal så er man gal… Damene smilte blidt og vekslet. Det er greit med slikt hvor prisen allerede står. Vel hjemme og etter en god vask ble den sendt gjennom den gamle klespressa vår.

Kjempeeffektivt :-)

I dag har jeg stampet

Jeg klarer ikke å la være… det er så herlig ord: stampet. Selv om det ikke egentlig er rett ord på rett sted og alt det der. Men det er altså sånn at jeg endelig har fått trutnet ferdig bestefarstampen. I går ble den vasket grundig, fylt med herlig varmt vann og duftene såpe og til slutt en stk Kari som lot seg synke godt ned i blomster, busker, dufter og utsikt.

Og der lå jeg i et par timer, tror jeg. Helt borte i min egen drømmeverden.

Til slutt var såpeskummet borte, blomsterstøv og bittesmå kronblader dekket vannet og jeg fikk så forferdelig lyst på noe godt.

Ikke at kronblader og sørlandschips har noen sammenheng, men slik var det. Det var det jeg fikk lyst på. Jeg dro på meg slåbroken som var litt for sid og fikk badet seg også… Så dryppet slåbroken og jeg oss gjennom huset til kjøkkenet og tilbake igjen.

To sekunder etter at den ikke-fullt-så-sjarmerende serveringsboksen (er jo litt praktisk av meg også…) og chipsen og kari’en hadde kommet seg oppi vannet igjen sto det en rød hund ved stampen…. Og så en hvit en….

Mmmmmmm – flytende godis!! Det ble litt manøvrering. Om å gjøre å få best plassering når det ikke nyttet å stirre boksen ut av stampen.

Yngstemann holdt ikke konsentrasjonen hele tiden, men Kira er en gammel tiggertraver. Man må være standhaftig og direkte i blikket. Ikke vike et øyeblikk.

Med mindre en gylden sjanse kommer flytende. Da -vips- kan fine ting skje..

I går var det ikke vanskelig å være lykkelig for folk og fe her på gården!

Vi har en stor stamp som i tidligere tider har blitt brukt til salting av kjøtt. Da jeg fikk den var den aldeles i staver og det var litt av et puslespill å sette den sammen.

Da den først ble hel og fin tok vi den beslutningen at vi heller bruker den så mye som mulig enn å gjemme den unna igjen. Noen ting tas best vare på ved bruk og ikke ved lagring. Å ta vare på er ikke alltid å få det til å vare evig. Noen ganger er det også å ha full glede av det mens det er der.

Nå bruker vi den som dam til dyrene på somrene. Slik holder den seg trutnet og dyrene har et stort vannreservoar. Hvis vi hadde satt den til pynt uten vann, ville den raskt falt i staver igjen. Vi kunne nok holdt den sammen med juksebånd, men synes det er gøy å holde den i orginal stand.

På vinteren faller den litt fra hverandre igjen. Det er vanskelig å unngå, siden vi ikke klarer å oppbevare den våt. Og da er den store utfordringen å trutne den med stavene på plass igjen.

I år brukte vi noen triks:

1) Vi oppbevarte og bar den på en  løsbordplate så vi slapp å lempe på den med løse staver.

2) Vi begynte å trutne den ved å spyle og så la vi på et ullteppe som holdes våt oppå.

3) Vi holdt båndet på plass rundt stavene ved å bruke kiler så det hele ble stramt selv om bånd og staver var løse.

4) Ettersom det trutnet trakk vi kilene sakte utover så de ikke ble låst fast (og det holder vi på med enda). Stavene høydejusterer vi etter hvert. Man må bare passe på at de ikke setter seg helt fast/trutner helt først.

Snart er det bare å fylle stampen gradvis til sprekkene er tette helt opp og så holde den fuktig gjennom hele sommeren. Vi passer på at det ikke kommer for mye direkte sol på slikt treverk på de varmeste dagene. Vi gjorde den feilen med badestampen. Med kaldt vann inni og steikende sol på utsiden, slo noen av stavene seg. Vi får den fremdeles tett og den er fullt brukbar, men altså med en liten skjønnhetsfeil.

Vi skifter vannet ofte og setter stampen opp på noe så den ikke står nede i jorda. Slik unngår vi å få så mye jordslag. Vi har fått endel på saltstampen fordi den utover sesongen sklei umerkelig ned fra plankene vi hadde lagt under. Men vi skal nok få det i orden igjen.

Neste vinter skal vi prøve å oppbevare den slik at stavene ikke faller igjen. Vi skal prøve å slå et strammebånd rundt den og stramme det forsiktig ettersom treverket tørker – altså følge treet «innover». På våren kan vi kile båndene på plass og slippe strammebåndet forsiktig ut – følge treet «utover»- til treverket fyller ut helt til metallbåndene igjen. Det blir spennende å se om det går. Man må følge opp nøye i såfall. De tørker sent på høsten. Og når den tid kommer, trutner den fort! Da er snakk om timer mellom hver gang man må flytte litt på kilene.

« Newer Posts - Older Posts »