Langt inne i de Trønderske skoger - nærmere bestemt i Lånke allmenning – ligger det en gammel gruve. Et tidligere dagbrudd. Heingruva fremstår nesten som en litt mystisk plass dere inne i skogen. Du kommer nesten helt frem med bil, men med litt fantasi er du langt fra nåtid og sivilisasjon så snart du har tatt de få stegene inn i blant trærne og står med tærne ved det kullsvarte vannet som nå fyller gruva.
–
Vanntunge mosegrodde stokker med spor av at de har blitt formet til å passe hverandre en gang flyter i vannet. Fjellet, lyngen og skogen speiler seg så perfekt at man nesten blir lurt til å tro det er bunn like under det gamle treverket. Vi vet at her er det dypt. Vi så Heingruva da den ble tømt for noen år siden. Stokkene som nå flyter fredelig i vannet sto den gang fremdeles stolt ut av steinbunnen og vitnet om fordums aktivitet. Jeg undres på om de kommer til å forsvinne fortere nå som de har blitt lurt opp til overflaten.
–
Heingruva er en av de eldste gruvene i Mostadmark. Den ble i alle fall drevet allerede på 1600 tallet (første gang nevnt i en rapport i 1686 iflg Malvik kommunes tidligere nettsider). Heingruva var også den siste gruven som var i drift i området. Det ble utvunnet jernmalm her, men man vet ikke om det var så mye. Navnet har den etter utvinningen av heiner. En hein er brynestein som er velegnet til kvessing av kniv, ljå etc. NGU skriver i Natursteinsdatabasen: «Brynene ble pakket i esker og eksportert til både Europa og visstnok også Cuba. Brynet var kjent for god kvalitet og gikk under navnet Never-hein etter elva Nevra som renner like forbi gruven. Bergarten er en lavmetamorf fylittskifer i grønnskifer facies.»
En myte sier at det skal finnes en sølvåre i gruven, men dette har aldri blitt bekreftet. I 1891 ble gruven tømt, men man fant bare den gamle tømmerkonstruksjonen. I 2006 ble den tømt en gang til og den største «skatten» man fant var ett og annet sannsynlig tyvgods som var dumpet uti vannet. På lenken til NGU (over) finner du noen bilder fra da gruven var tømt. Vi var også der på den tiden, men jeg tok film som jeg ikke har fått lagt inn på pc’n enda.
–
I går tok jeg flere bilder. Men sommerkvelden var akkurat så mørk at jeg slet med å fokusere. Intet annet enn oss kunne forstyrre vannspeilet og det mest fristende motivet var de mystiske omgivelsene som speilet seg.
Akkurat da vi skulle gå, knipset jeg gruven en siste gang. Et siste forsøk på å fange noe spennende.
Og der – i vannspeilet – kunne jeg se dem jeg ikke så da jeg løftet blikket mot skogen. De ekte Heingruving’ene som sto helt stille og betraktet oss. Litt bekymrede, litt forskrekkede.
Litt søkende.
Ser du dem?
I speilbildet nede i vannet
–
Speilbildet snudd «rettveien».
Ser du dem nå?
–
Ser du dem nå da?
.
.
.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
