Feed on
Posts
Comments

Heingruving’ene

Langt inne i de Trønderske skoger - nærmere bestemt i Lånke allmenning – ligger det en gammel gruve. Et tidligere dagbrudd. Heingruva fremstår nesten som en litt mystisk plass dere inne i skogen. Du kommer nesten helt frem med bil, men med litt fantasi er du langt fra nåtid og sivilisasjon så snart du har tatt de få stegene inn i blant trærne og står med tærne ved det kullsvarte vannet som nå fyller gruva.

 

Vanntunge mosegrodde stokker med spor av at de har blitt formet til å passe hverandre en gang flyter i vannet. Fjellet, lyngen og skogen speiler seg så perfekt at man nesten blir lurt til å tro det er bunn like under det gamle treverket. Vi vet at her er det dypt. Vi så Heingruva da den ble tømt for noen år siden. Stokkene som nå flyter fredelig i vannet sto den gang fremdeles stolt ut av steinbunnen og vitnet om fordums aktivitet. Jeg undres på om de kommer til å forsvinne fortere nå som de har blitt lurt opp til overflaten.

Heingruva er en av de eldste gruvene i Mostadmark. Den ble i alle fall drevet allerede på 1600 tallet (første gang nevnt i en rapport i 1686 iflg Malvik kommunes tidligere nettsider). Heingruva var også den siste gruven som var i drift i området. Det ble utvunnet jernmalm her, men man vet ikke om det var så mye. Navnet har den etter utvinningen av heiner. En hein er brynestein som er velegnet til kvessing av kniv, ljå etc. NGU skriver i Natursteinsdatabasen: «Brynene ble pakket i esker og eksportert til både Europa og visstnok også Cuba. Brynet var kjent for god kvalitet og gikk under navnet Never-hein etter elva Nevra som renner like forbi gruven. Bergarten er en lavmetamorf fylittskifer i grønnskifer facies.»

En myte sier at det skal finnes en sølvåre i gruven, men dette har aldri blitt bekreftet. I 1891 ble gruven tømt, men man fant bare den gamle tømmerkonstruksjonen. I 2006 ble den tømt en gang til og den største «skatten» man fant var ett og annet sannsynlig tyvgods som var dumpet uti vannet. På lenken til NGU (over) finner du noen bilder fra da gruven var tømt. Vi var også der på den tiden, men jeg tok film som jeg ikke har fått lagt inn på pc’n enda.

I går tok jeg flere bilder. Men sommerkvelden var akkurat så mørk at jeg slet med å fokusere. Intet annet enn oss kunne forstyrre vannspeilet og det mest fristende motivet var de mystiske omgivelsene som speilet seg.

Akkurat da vi skulle gå, knipset jeg gruven en siste gang. Et siste forsøk på å fange noe spennende.

Og der – i vannspeilet – kunne jeg se dem jeg ikke så da jeg løftet blikket mot skogen. De ekte Heingruving’ene som sto helt stille og betraktet oss. Litt bekymrede, litt forskrekkede.

Litt søkende.

Ser du dem?
I speilbildet nede i vannet

Speilbildet snudd «rettveien».
Ser du dem nå?

Ser du dem nå da?

 

I år ble det bare en liten Selbumartna-tur. Jeg fikk en manuell rullestol på fredagen. En jeg skal kunne bruke på asfalterte områder og inneområder så jeg kan komme meg mer ut. Den er foreløpig uten hjelpemotor, men det skal komme senere. Så på lørdag dro vi avgårde for å prøve ut hvordan det gikk.

Den første følelsen er at det ikke var så veldig vellykket. Det tok ikke lang tid (ikke over parkeringsplassen engang) før jeg var sliten i armene. Og så måtte jeg trilles. Trangt var det og noen snublet faktisk over rullestolen uten å be om unnskyldning. Dessuten var det ikke lett å få med seg handelsbuene. Da måtte jeg sette fra meg stolen og gå inn, og da gikk jeg urolig og gløttet etter at ingen skulle stikke av med stolen.

Jeg var raskere mer sliten enn om jeg skulle gått. I hverfall hvis vi bare skulle gått en liten tur, slik det vanligvis er fordi det er det eneste jeg orker. MEN – så var stolen kjempegod å sitte i. Jeg fikk også en fiffig ro over meg når vi bare sto og så oss omkring på folkelivet. Det pleier jo å være det verste av alt – å bare stå og suge inntrykk. Men nå var ikke det energikrevende.

Det var faktisk … riktig kos :-) .
Så det var da litt vellykket lell når tankene bare klarer å kommer rundt det hele :-D .

For det er nemlig blant annet det jeg har savnet – følelsen av tilstedeværelse. Ute blant folk. 

Så selv om det i går var tungvint og rart, tror jeg at en slik rullestol med hjelpemotor kan åpne enkelte arenaer for meg igjen. Jeg må bare tenke ut hva slags utstyr jeg trenger for å gjøre det lettere for meg. Jeg må ha veske eller kurv til varer, ser jeg. Om det så bare er en brus. Og ha lommeboken meg. Ikke i hånden så jeg plutselig glemmer meg og legger den ubevoktet i stolen. Og så må jeg finne ut av hvordan man forholder seg til det å måtte gå fra stolen iblant. Parkering av bilen…. jeg kan jo ikke parkere langt unna på gressmark *notere notere*.

Jeg skal få tilpasset stolen litt hos ergoterapeuten. Og så ser jeg frem å finne de rette arenaene så snart hjelpemotoren kommer.

Men jeg tror nok dette hovedsaklig er en innestol og flatmark-med-asfalt-stol. Det er nok den elektriske som fungerer best så snart det er gresskledde områder, grus, brostein osv - selv om den er stor. Og den kan jeg parkere uten at noen stikker av med den. Så jeg trenger sårt en henger til å frakte den med.

I går kjente jeg hvordan jeg savner det å kunne være der ute. I de siste årene har jeg vent meg til å stupdykke. Jeg parkerer nærmest mulig - går rett inn – ordner det jeg må – og kommer meg tilbake til bilen igjen før det er for sent. Må jeg på toalett blir det ett ærend mindre. Handlingen er planlagt. Kafeen, det å stå å prate, sitte på en benk, ta en is.. bare det å titte på klær og gå til neste butikk fordi de første ikke har det jeg ville ha…. alt det er nesten ukjent for meg nå. Og jeg vil ha det tilbake.

Nå er ett skritt tatt :-) .

Det ble ikke så mye handling på Selbumartna’n i år. Alt det andre krevde for mye energi, tross alt. Men jeg fant en fin liten ting: en glassmugge full av barndom.

Nå håper jeg at jeg snart hører fra NAV om resten av det vi søkte om … tidlig i vår….

Trettende dags jul

For meg føles det alltid riktig å bære jula ut 13. dags jul. Men med pjusking denne jula, tar vi det litt stykkevis og delt. Det er fint med tradisjoner som flyter ut litt når man er pjusk. Pynt, duker og tre har kommet ut. Hjemmelagede nisser har fått stå i gammelskapet med dørene oppe så lenge. Gardiner, julestjerner og utetre får stå til 20. dags jul i år.

Helene julekatta er som vanlig med på alt som har med juletre å gjøre. 

Jeg fasineres av motivet. Er det 60-talls? 70-talls? Hva tror du? Det mangler bare de store hvite gammeldagse julelysene, som selvfølgelig finnes fremdeles. Men vi har slike små som ser ut som glitrende lysglimt blant det grønne… Hadde jeg kunne pyntet juletreet med snø og isglimt inne ville de ikke hatt lys en gang.

Trettende dags jul
De fleste av oss vet at 13. dags jul er en dag da mange tradisjonelt rydder julen ut. Noen rydder også ut 20. dags jul. I dag slutter romjula. Noen kaller det den virkelige juledagen og feirer med god mat og drikke. I kveld er det årets farligste kveld siden en vette med 13 klør farter rundt omkring. Noen sier at Åsgårsreia begynner sitt tilbaketog i kveld.

Ellers så sier dagen mye om året som kommer. Hvis en fremmed med mye skjegg kommer inn på stua til deg i dag blir det et godt ullår, og omvendt hvis han ikke har skjegg. Fra nå av begynner den kaldeste delen av vinteren. Mildvær i dag gir godt høyår. En klar stjernehimmel gir godt bærår. Og været i dag kommer til å vare i 13 uker (noen sier dager).

Og du… Det du drømmer i natt blir visstnok virkelighet.

Noen kilder:

Jeg anbefaler deg forresten å kjøpe 10-års dagboka til NOVA eller en annen tilsvarende dagbok. Vi har begynt med den i år. Og den fylles ut med vær, vind og noen kommentarer. Og om 10 år kan vi sammeligne dag for dag. Det er dessuten mye morsom informasjon i boka! Her er det høytlesning til frokost hver morgen foreløpig. Vet ikke hvor lenge DET varer, men at jeg kommer til å lese alt er i hvertfall sikkert!

Pass deg for vetter, og sov godt.

Morsomme detaljer reddet

Vi kastet en gammel kjøkkenbenk i dag, og like før den for avgårde gjorde Robert meg oppmerksom på de fine håndtakene og slåene. Seks av det første og to slåer. Dermed kom skruhjernet frem.

De skal nå bli renset og stelt – og så er det bare å finne et spennende møbel å sette dem på. De kommer til å bli prikken over i’en ett eller annet sted :-)

Så flott at Robert så dem før vi kastet hele greiene! *veldig fornøyd fjes*



Gammel ukjent sykkel

Nyervervelsen TRYGG skal få stå sammen med min kjære gamle herresykkel som jeg fikk med på kjøpet av Brandhaug en gang i tiden.

I de siste dagene har jeg surfet en god del på nett for å finne ut av hva slags sykkel dette er. Det er ikke noen merker på den, men formen sier jo en del for sykkelkjennere? Dessuten har den ett fint lyst mønster som kanskje er typisk..

..og to striper i lyst og rødt som detalj.

Det er mulig dette ikke er orginalssetet. Jeg har ett annet sete også.
Men lekkert er det med sitt store smil :-) .

Sykkelen er enkel, men med veldig morsomme detaljer.
Som de hjemmelagde festene til vaierne.

Det rustne pumpefestet.

Det grove bagasjebrettet.

Og ikke minst de velbrukte trehåndtakene.

Og ringeklokka med en liten sol på.

Det hadde vært veldig morsomt om noen vet hvilket merke det er, og historien til dette merket. Sykkelen har trillet i Mostadmarka tidligere. Jeg falt pladask for den alt første gang jeg så den – og er veldig glad i den.  Jeg gleder meg til vi finner en ordentlig plass for både denne, TRYGGsykkelen og en morsom DBS guttesykkel som vi også har tatt vare på.

Dodge WC54 ambulansen ble produsert i perioden 1942-1944. Dette er en 1943 modell, ombygd i 1952 i  Schwäbisch Gmünd (schw.gmuend ord reb.shop). Den har hatt to private eiere før oss. Før den kom i privat eie var den i den norske hæren.

Disse ambulansene ble brukt av amerikanerne under 2. verdenskrig og i Koreakrigen (frem til 1953). Helt opp i 1960 årene har den dessuten blitt brukt av andre land i kriger i Europa. Denne kan altså potensielt ha vært med i krig, f.eks. ved Normandie på de alliertes side før den kom til Norge. Men vi kjenner ikke historien dens.

Det ble produsert 26002 slike. I tillegg til å være ambulanser, var noen også radiobiler og propagandabiler. Den første WC54 kom muligens til Norge i 1945, men i hovedsak kom de med våpenhjelpen på 50-tallet. Norske styrker brukte også denne typen ambulanse i Koreakrigen og de fikk kallenavnet «Korea-ambulanse». Hæren i Norge har brukt denne ambulansen som standard feltambulanse helt opp til 1990 (kilde: motoriserte militærkjøretøy i Norge, bind 1. Forsvarsmuseet Oslo)

Og den ble bygget for å redde liv. Ambulansen har plass til 4 sårede på båre eller 6 sittende sårede. Det var gjerne et mannskap på to.

En slik dodge WC54 ble brukt i innspillingen av M*A*S*H (trailer). Den står nå nær Malibu, California og ruster der serien om det amerikanske felthospitalet under Koreakrigen ble innspilt. Den – og det meste av resten av utstyret – ble ødelagt i en stor buskbrann akkurat da de skulle til å avslutte filmingen i 1982. Brannen ble skrevet inn i avslutningen av M*A*S*H.

Apropo: Har du forresten hørt myten om at kloakksystemet i New York brøt sammen i pausen da de sendte den siste episoden i M*A*S*H? De hadde visst aldri registrert større vannforbruk enn da alle skulle forte seg på toalettet samtidig.

Dodge WC54 har også vært med i filmene The Thin Red Line (1998), Battle of the Bulge (1965), Band of Brothers (2001), Memphis Belle (1990) og Patton (1970) (kilde: Wikipedia).


Når jeg setter meg inn i historien til slike gamle ting, får jeg nærmest ufrivillig også en vag opplevelse av hvordan det var.

Når jeg står slik og ser inn i denne metallkassen tenker jeg: hva om det var meg? Hva om jeg var der?

Om det var meg som tviholdt i denne trestokken som holdt båren oppe. Klemte fingrene når det humpet. Tenk om det var jeg som lå der inne og så dørene gå igjen – og som var avhengig av at fienden respekterte det røde korset. Håpet skrekkslagent at det tynne blekket rundt meg skulle holde krigen ute en stund til. Nå som jeg lå der hjelpeløs og ikke kunne ta igjen. Ikke kunne forsvare meg. Ikke holde livet i egne hender, men bare lytte til  motorens grove brumming i håp om at den skulle bringe meg hele veien til sikkerhet.

Kan du tenke deg det? Hvordan det var å bli humpet gjennom krigssone og så bak linjene til nærmeste feltsykehus i denne store, tunge firhjulstrekkeren? Redd, skadet og med smerter. På en dinglende båre. Sannsynligvis med svært begrensede medisiner og andre hjelpemidler. Kanskje med din sårede kamerat – eller en fremmed – på en båre ved din skulder og andre skremte sårede under.

Det var noe helt annet enn hva vi opplever når vi blir syk i fredstid her i landet og hentet i komfortable, fullt utstyrte ambulanser med direkte internettforbindelse til nærmeste velutstyrte sykehus.

Denne bilen er verdt en liten hyllest. Akkurat som alt helsepersonell som jobbet rundt den i sin tid. Kanskje har den vært i krig – kanskje ikke. Kanskje har noen du eller jeg kjenner stiftet bekjentskap med den i militæret i Norge – kanskje ikke. Men nå skal den i hvertfall få godt stell her :-) .

Robert fikk en gave av min søster her om dagen. En gammel og godt bevart Trygg sykkel fra P.T. Helleberg i Lillehammer. En vakker sykkel som har det orginale preget fremdeles.

Min vane tro smøg jeg inn på internett for å lese litt historie om Trygg sykkel. Og jeg fant mye spennende.

P.T. Hellebergs Cykelfabrik og Reparasjonsverksted
Denne sykkelen kommer altså fra fabrikken P.T. Helleberg i Lillehammer. Grunnleggeren Peter Torgersen Helleberg kom opprinnelig fra Vestre Gausdal. Han emigrerte til Amerika da han var i 20-årene, men kom tilbake etter noen få år. Da med midler nok til å kjøpe seg et helt hotell. Ettter en stund solgte han imidlertid hotellet og etablerte en sportsforretning. I bakgården starten han opp sykkelfabrikk (1901). I 1906 kjøpte han Ormsrud Hotell og gjorde den om til sykkelverksted.

Det var i hovedsak Trygg Sykkel som var firmaet Hellebergs varemerke. Men det var mye mer rundt denne bedriften enn som så. Rundt 1915 produserte de også hickoryski og da Arne Rustadstuen fikk OLmedalje i langrenn var det på nettopp Helleberg ski. Helleberg forhandlet også Ford T da den var populær. Den kom i deler i kasser og ble satt sammen i Hellebergs Bilverksted like ved Sykkelfabrikken. Da Ford ikke lenger hadde sin høytid, gikk de over til Chevrolet. Under krigen ble det visstnok utført en god del «dårlig arbeid» på tyskernes bilder. Firmaet Helleberg eide også en bensinstasjon med «en håndpumpe og to fylleglass hver på 10 liter».

Under merket TRYGG finner du også mopeder. Les mer om f.eks. Sachs Moped «Comfort» 1957. Helleberg var en del av Tempohistorien og solgte Tempo under merket Trygg (se mange fine Tempo modeller på Norsk Tempomuseum). Helleberg forhandlet også motorsykler (GM) (Lillehammer veteranvognklubb).

P.T. Helleberg drev i mange år sammen med Einar Haugen. Da Helleberg døde i 1936 kom Arne Øglænd inn som medeier. Firma Helleberg ble aksjeselskap i 1967 og ble da Helleberg A/S.

I 1915 jobbet 38 menn for P.T. Helleberg. I 1943 var det 80 ansatte i sykkelfabrikken og det ble produsert 5000 sykler i året. Det vil si – jeg finner litt motstridende opplysninger om akkurat det. Det er mulig den årlige produksjonen på det meste lå mellom 1000 og 2000 sykler.

Dette var nok en veldig rask og sikkert ikke fyldig nok sammendrag av historien om P.T.Helleberg. Men hvis nysgjerrigheten din ble pirret så kan du lese mer om Helleberg her og her (blant kildene til det jeg skriver her). Og så kan du nok finne mer ved å google :-)

Vår TRYGG
Jeg vet ikke hvilken årsmodell Roberts sykkel er eller hvor den ble kjøpt. Tips mottas med stor glede :-) . Den har tidligere trillet på Innset i Rennebu og nå skal den få nye dekk og en fin plass her på gården.

Da snøen kom for noen dager siden, var den en nydelig liten detalj borte ved låveveggen (ps setet er rødt på sitteflaten og hvitt på sidene).

Trygg var «Merket for kvalitet» og hadde også et flott merke med dovregubben på sykkel.

Og på forskjermen står et annet merke – en pegasus (klør meg i hodet).

Denne er i tillegg utstyrt med en sykkel klokke fra Oppdal.

PS – jeg tar forbehold om at noen fakta kan være feil. Om noen vet mer eller finner feil – blir jeg takknemlig for tips :-)



… og forelsket meg fullstendig. Til den nette sum av 29 kroner totalt, kapret jeg et sett av 6 fargede glasskrus med fat i en fenomenal grønnfarge.

En farge som står helt i stil med Grolsch ølflasker. Noe som passer bra siden jeg bruker disse ølflaskene til hjemmelaget søte drikker. Så nå kan jeg for eksempel servere te med en ørliten smak likør ved siden av. Eller hva med varm solbærsaft eller eplesaft?

Les mer om Fretex her.

I går lagde vi saft. En omgang med solbær-, rips-, stikkelsbær- og epleblanding. Den ble nydelig. Blandingen gjorde at det ikke ble så sterk solbærsmak.

Og så en omgang med ren stikkelsbærsaft som også ble aldeles deilig. Tre liter blandetsaft og litt over to liter stikkelsbærsaft ble det til sammen. I et godt bærår kan man nok få til atskillig mer :-) . Gleder meg alt til neste år.

Hvis du ikke har kokt saft slik før, så gjør du det slik:

  • Fyll en vanlig kjele med vann (til ca 3 cm under kanten) og kok opp.
  • Sett dampkokeren oppå med klype på slangen. Dampkokeren består av to kjeler inni hverandre. Den innerste er full av små hull. I denne legger du bæra/frukten. Det er ikke nødvendig å rense bort stilker og blad mm, men pass på at det ikke ligger noe dårlig bær/frukt oppi for det kan gi vond smak.
  • Jeg målte opp mengden sukker (100-150 g pr kilo bær) og la dette lagvis med bæra (så det var bær øverst og underst). Å ha sukkeret i dampkokeren skal bidra til større saftmengde. Du kan også koke uten sukker og ha det i etterpå. Ca 200-400 g  pr. liter saft. Husk at du alltids kan ta mindre enn anbefalt hvis du liker det.
  • Ved hjelp av dampen, kokes bærsaften ut og drypper nedi ytterkjelen hvorfra den kan tappes ut til en passende beholder via slangen. Vannet må koke hele tiden.
  • Når saften er ferdig, ha den straks oppi varme flasker som er steriliserte. Brukt gjerne trakt. Sett på sterilisert kork med en gang.

Saften som kommer ut er ferdig til bruk. Vi blander den ut med vann når den skal drikkes, som vanlig saft. Fordelingen vann/saft i glasset må man prøve seg frem med. Det kan være veldig varierende. Jeg synes det er godt med mindre vann enn på kjøpesaft.

Saften skal oppbevares mørkt og kjølig. Vi setter det nok i kjøleskapet. Jeg hadde kjøpt sitronsyre, men brukte den ikke siden jeg tror vi drikker det meste av saften ganske raskt. Det ble litt mye sukker, så de holder forhåpentligvis godt en stund.

Restebæra gikk til hønene. Men hvis de skulle fått mer, måtte vi nok dampkokt uten sukker. Jeg mistenker at galingen ble litt ekstra intens en stund.

Gammel likør
Riktig spennende hadde vi det da vi hentet frem et par glass med solbær som har stått avglemt på sprit i minst seks år. Vi silte det godt av og tilsatte sukkerlake (sukker oppløst i vann). Mmmmmm. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal beskrive det – annet enn at det ble likørsøtt og myyyyyye smak!

Det blir nok et poeng å holde orden på hva som er saft og hva som er likør ;-) .

Ny likør
I år prøver vi oss på stikkelsbærlikør. Stikkelsbærene var renset og skylt og hadde vært frosset siden jeg ikke klarte alle øktene på en gang her om dagen(plukking og rensing og tilbereding).

Vi følger denne oppskriften:

Vi hadde 1 liter bær og 35 cl brennevin i glass så brennevinen dekket bærene akkurat. Vi tinte ikke bærene først. Det kunne se ut som om det var for lite brennevin til å dekke bærene når de var frosne, men så snart de tinte sank de ned. Dette skal nå stå mørkt og i romtemperatur i 2-4 uker. Så skal vi ha i sukkerlake og sette det tilsides i noen måneder igjen.

Spennende!

Storrengjøring
Jeg benyttet også anledningen i går til å få vasket opp og kokt alle glass, strikker, korker osv som jeg har. Alt overflødig ble satt på lagring i kjelleren. Korket eller på hodet så ingen mus kan ende sine dager i det. Det må riktignok steriliseres på nytt når jeg skal bruke det. Men utgangspunktet er nå så rent som mulig, noe som gjør det mye triveligere neste gang man skal i gang.

Og – unnskyld meg – men er det noe som er lekrere enn masse, blanke, rene norgesglass? Får lyst på flere… Og de kan jo brukes til så mangt. Se her på fjorårets innlegg om norgesglass med kommentarer som gir tips om bruk av norgesglass fra a til å hos Et glimt av M



Vi er så glad i den bilen. Men den fortjener å bli brukt og stelt med mer enn vi får tid til. Så den store beslutningen om salg er nå tatt. Det blir rart den dagen den brummer ut fra gården for siste gang.

Du finner den på Finn (kode: 23587984).

Dette er en svært spesiell bil og det finnes ikke mange av helt samme slaget i landet. Når du setter deg inn i en slik gammel amerikaner og kjører en tur en sommerdag, er liksom alt litt fest. Og den er i god stand. Den trenger bare litt småstell for å være helt på topp.

Humre – det er mer enn hva man kan si om meg som er tre år yngre…

Klikk på første bilde (og bla) for å se bildene i større format.

Older Posts »