Feed on
Posts
Comments

Minner meg om…

apr 7th, 2012 by

Dette ekornbildet minner meg om trivelige gamle filmer med Cary Grant og James Stewart av en eller annen grunn :-) . Det hadde vært interessant å visst hvordan hjernen lager den assosiasjonen. For alt jeg vet kan det være en scene med et ekorn i en av de gamle filmene deres.

Eller minner ekornet meg faktisk om selve skuespillerne fra dengang da?

Eller er det enda enklere. Er det lyset i bildet? 

Jeg var bare jentungen da disse filmene fenget. Det er ikke godt å vite hvilke båser jeg puttet disse menn i. Jeg var nok ikke gammel nok til å fanges i det romantiske. Jeg er ganske sikker på at jeg likte filmer som var trygge og familievennlige. Og de som lekte med tullete tanker. Som denne fra filmen «Mr Hobbs Takes a Vacation«: «Now I haven’t seen a bulb like that since I was seven years old.» … «A bulb this weak. You can’t even call it a light. It’s a dark! You turn that thing on in the middle of the day, and the whole room goes black.»

Man skulle trodd ekornbildet dro tankene mer mot det komiske og skuespillere som iblant kunne ha et ekorns viltre natur, som Danny Kay, Jack Lemmon eller Jerry Lewis.

Men altså - bildet minner meg om de to andre lune humorister. Jeg aner ikke hvorfor et slikt bilde av et ekorn får meg til å tenke på dem. Eller hvorfor nettopp dette og ikke andre ekornbilder gjør det. Men det gjør det.

Så da så :-) . 

Er det ikke rart hvordan noen bilder får en til å tenke på noe helt uventet?

Tags: , , , ,

Posted in Filosoferinger og tankelurer, Fra da jeg var liten, Natur | 4 Comments »

Krokodille og hoggormminner

mar 16th, 2012 by

På kjøkkenbenken min ligger det nesten alltid fremme et spesielt minne. En krokodillegrytevott. Den er så slitt at det er rart den fremdeles er hel. Og den kan vel ikke sies å være verken moderne eller gammeldags. Den er bare… krokodille.

Og jeg er veldig, veldig glad i den.

Akkurat den krokodillen har jeg nemlig fått av mitt søskenbarn. Da vi var bare unger enda, på vei inn i tenårene kanskje.

Da vi var unge streifet hun og jeg rundt omkring overalt i feriene vi var sammen. På vannet i hver vår robåt, i skogen med hver vår hund og langs veiene med hver våre drømmer.

Noe av det som gjorde turene i skog og mark så minneverdige var at hun var så ille redd for hoggorm den gangen. Og jeg, som liker å tenke at jeg egentlig er ganske snill, opplevde at akkurat dette faktum vekket en bitteliten slem-pike i meg. Jeg ELSKET å skremme henne. 

Den gangen var veiene fulle av mer eller mindre dype og mørke sprekker i asfalten. Hvorav flere av dem egnet seg kjempegodt til å peke, gispe og få søskenbarnet mitt til å springe hodeløst avgårde. Etterhvert skjønte hun jo tegningen. Den aller første gangen hun var litt før meg i tankene, slo hun ut i rent instinkt og jeg fikk meg en rett høyre så jeg så stjerner. Jeg tror hun var minst like overrasket som meg over reaksjonen sin. Men jeg lo ikke mindre overgivent av den grunn. Jeg lærte meg fort å dukke. Og etterhvert lærte hun å ignorere den småslemme ertingen fra søskenbarnet sitt. Sprekker i asfalten fikk stort sett bare være sprekker og hoggorm havnet litt mindre i fokus en stund.

Helt til vi en dag var ute og gikk en lang tur en skikkelig varm og deilig sommerdag. Som jenter flest hadde vi masse å snakke om hele veien og med visse mellomrom stoppet vi for å tegne og forklare i luftrommet mellom oss.

Og det var en av disse gangene da vi sto der langbente og solvarme at jeg tilfeldigvis slapp blikket ned – og skrek opp sånn helt på ordentlig!!! For der lå det vitterligen en hoggorm i en kveil – midt mellom søskenbarnet mitt sine føtter.

Hun - som hadde lært at jeg aldri snakket sant om slikt no – tittet likevel instinktivt ned. Og jeg sverger på at hun overhodet ikke tok sats. Det var ikke den aller minste knekk i knærne hennes. Hun gikk bare rett til værs, beveget seg på mystisk vis sidelengs og tok bakken to meter lenger nede. Selv til å bevege seg langs vestlandsveier var hun deretter beundringsverdig raskt borte rundt nærmeste sving. Selv ble jeg stående stiv av skrekk.

Og ingenting mer skjedde. Hoggormen rørte ikke på seg. Humla summet. Sola stakk og bikkjene sprang litt att og frem, usikker på om turen var på vei videre eller ei. Søskenbarnet mitt tittet frem igjen nedi veien. Og jeg satte meg ned på huk foran hoggormen. Som lå der aldeles musestille, overkjørt og hodeløs. Det var bare kroppen som var hel, smidig og så ut som om den var i full fart videre i livet. Uten kjennskap til at den strengt tatt hadde mistet styringsmekanismen underveis. Eller rettere sagt over-veis. Uten å ha sett seg først til høyre så til venstre og til høyre igjen.

Jeg begynte å le litt småhysterisk. Mye fordi jeg selv også hadde blitt skremt skikkelig denne gangen. Søskenbarnet mitt som nok fremdeles hadde hjertet i halsen og drøveln i hånda syntes det var noget mindre morsomt, men kom og tittet hun også.

Fra trygg avstand – manglende hode til tross.

Såvidt jeg husker var det en av de siste gangene jeg skremte henne slik. Det var vel noe som sa meg at det kunne lønne seg å ha tiltro til hverandres «pass deg», egentlig. Jeg håper jeg ba om unnskyld også.

Hvis ikke, gjør jeg det nå. Unnskyld!!

Og tusen takk for alle de gode barndomsminnene – de aller aller fleste uten hjertet i halsen. De fleste minnene ligger høyt oppe i hukommelsen min fordi jeg har en krokodille på kjøkkenbenken :-) .

 

Tags: , , , ,

Posted in Fra da jeg var liten | 2 Comments »

Diorama – miniatyrscener

mar 11th, 2012 by

Her en dag leste jeg i Norsk Motorveteran 2/2012 om en kar som lager lekre miniatyrlandskap av gamler rustne biler, falleferdige skur og annet som er preget av forfall. Han liker vissnok slikt, Jan A. Rønningen. Slikt som ser gammelt ut og lukter litt støv, rust og gammel olje. Edderkopper som spant ekte spinn over dioramaene hans (det er det de heter – slike miniatyrlandskap) var veldig, veldig velkomne. Så da klapper jo jeg i hendene - han liker både forfall, historie og edderkopper! Gode mannen.

Jeg kunne ønske jeg kunne legge ut bilde, men jeg har i hvertfall tuslet ut på nett (for det er jo der jeg er og tusler rundt..) og lette opp noe jeg kunne vise dere. Her er det en filmsnutt (det starter omtrent ettter 14:45 minutter. Det tar litt tid å laste ned noen ganger, men er verdt det):

Norge Rundt kavalkaden for 2005 .

Og så koste jeg meg videre med å søke på diorama på google. Det er mye moro å se i et slikt søk!  Bare pass på å ha «bilder» på i visningen så du lettere kan se hva du vil gå inn på. Jeg fortsatte å søke ved å koble diorama og f.eks. farm eller garage – og om man søker f.eks. diorama kitchen kommer man mer inn i en verden vi jentene kjenner oss mye igjen i. Fra tiden med våre eller venninners dukkehus. Gutta kjenner seg kanskje igjen i andre søk – hvor man treffer på scener med massevis av små soldater :-) . 

Jeg klør ganske straks i fingrene av noen av scenene. De som forteller historier. Gjerne så ekte som mulig. Dette hadde da vært morsomt å prøvd! Jeg tror jeg kunne tenkt meg å lagd småbrukdiorama – så absolutt med gammel rust i. Og så eventyrdiorama. Tenk å illustrert sine egne barnebøker med slikt!

En av mine yndlingsbøker fra da jeg var liten, var en som hadde slike diorama i seg. Barnlige, myke scener hvor scenene er bygget opp i et tredimensjonalt landskap og med dukker – og så ble de fotografert og ble 2D igjen. Men på forsiden er det et tredimensjonalt bilde. Boken heter Snehvit og er utgitt av A/S Forlagshuset, 1968. Jeg tar sjansen på å vise et utsnitt av et bilde og forsiden, etter regler om fair use og for å reklamere for disse sjarmerende barnebøkene. Det finnes flere i samme serien. Let etter dem på QXL, hos samlere og i antikvariat.

–

Og jeg har da snust litt på å lage illustrasjoner til en historie selv – i eventyret om nisseunge som rant ut med badevannet (del 1, del 2 og del 3). Men det er bare dukker foreløpig, ikke scener. De er imidlertid veldig populære hos små unger som får fingre med dem samtidig som jeg forteller eventyret. Under ser du trollet som prøver å grave seg gjennom fjellet til den vettskremte nisseungen.

–
Men jeg må innrømme at jeg blir mye mer «voksent» i fyr og flamme over de gamle og «ekte» scenene til Rønningen.

Hva slags diorama ville du laget, om du skulle laget ett?

Tags:

Posted in Annet hobbyrelatert, Antikviteter, veteraner, andre gamle ting og historier, Eventyr, fantasi og morsomme historier, Fra da jeg var liten | 6 Comments »

Gåte…

feb 11th, 2012 by

 

Tags:

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Fra da jeg var liten | 2 Comments »

Ikke en annen planet, men…

jul 8th, 2011 by

Da jeg var liten, hadde jeg en blomstrende fantasi….

Hm – jeg lurer vel ingen. Jeg har en blomstrende fantasi både som barn og mer fullvokst barnlig. Men forrige dagen møtte jeg ett av min barndoms riker igjen.

For her har jeg bodd. Jeg har sprunget nedi bunnen med disse ruvende høyt over mitt hode som gigantiske tropiske trær. Nesten usynlig har jeg vært. Ser du meg?

–

Jeg har fartet rundt med romskip i en fremmedartet by av slike høye bygninger.

–

Jeg har krøllet meg sammen og sovet i koppene – med røde sokker på. Da jeg våknet strakte jeg meg så sengen gynget.

–

Ikke riktig på en annen planet, men… et godt landskap å være i :-) .

Traff jeg deg der noen gang?

Tags:

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Fra da jeg var liten | 9 Comments »

Groblad og tistel

nov 12th, 2010 by

Snøen ligger og sommeren er minner likevel. Så hvorfor ikke dra tanken enda litt lenger – til barndommens sommerminner?

Mange planter hadde en slags sentral rolle i barndommen, som for eksempel geitramsen jeg har skrevet om tidligere. To andre planter dukker også fort opp i minneboksen når man sitter og ser seg tilbake. Nemlig groblad og tistel.

Jeg har to barndomsriker. Det ene i Tønsberg med hvite sandstrender, varm asfalt under nakne barneføtter og enkle plankekiosker der kroneisen kostet en krone (!). I timesvis lå vi hvorsomhelst på magen og snakket om alt og ingenting som var viktig på den tiden. Vi ble bare brune på ryggen, fulgte maur og ivrige veps med dovne blikk – og plukket distre på strå, skjell, renskurte pinnebiter eller tomme krabbeskjell.

Og groblad (Plantago major).

Det var noe helt spesielt med groblad. Jeg likte så godt å dra nervene ut av den. Disse seige elastiske trådene var mitt første møte med planterikets fibre og jeg husker jeg tenkte det måtte gå an å lage noe av det. At groblad fikk sår til å gro, det hadde vi lært. Men vi var ikke sikker på hvordan. Så vi tenkte ikke så mye mer på det. Istedet holdt vi akset på hodet og nappet frøene av dem. Trillet dem i hånden, kastet dem i været og lekte «så mange hadde jeg, så mange ga jeg bort og så mange fikk jeg igjen». Man trenger ikke kunnskap om alt for å gledes over noe.

Rolv Hjelmstad (rolv.no) har skrevet en ordenlig fin artikkel om groblad som sto i bladet Mat & Helse (juni/juli nummeret 2005). Du kan lese det her. Han skriver om overtro og sagn, om medisinske egenskaper og kjerringråd og om plantens biologi.

Han forteller også om to kultivarer av groblad som man kan ha som hageplante. Den ene med purpurrøde blad. Nydelig! Jeg tror jeg kunne tenkt meg den.

–

Det andre barndomsriket ligger på Nordmøre. Ett av de flotteste og sterkeste minnene derfra kommer fra sommerdagene da vi sprang barbeint gjennom hestenes beite – ned til sjøen. Den gangen gikk det en veltråkket sti mellom mormor og morfars hus og brygga. Robåten av tre ble brukt flittig til fiske og – når vi var der – til utgangspunktet for leik og iskalde, våte herjinger.

Og tistlene blandet seg inn i barndommen med sine stikkende blader, høye piggete stengler og sine små vakre blomster på toppen.

Vi hadde det alltid så forrykende travelt. Føttene trommet nedover stien og selv om vi nesten kunne hver en tistel, tråkket vi likevel litt feil iblant. Særlig der stengelen ikke var kommet opp for å varsle oss om hvor tistelen var. Vi tråkket midt i en hissig rosett, hvinte, dro til oss bena og falt. Trillet nedover stien uten å slå oss det grann. De tålte en smell, de seige sommerherdede barnekroppene våre. Men hundre hissige stikk var verre.

Tror du vi noengang kom på å trekke det vonde fra tistelen ut med det gode fra groblad? Neida. Men vi badet og bløtte oss til huden var så myk at tistelpigger ble borte og vondter ble glemt i skrekken for krabber under tangen, klegg og tanken på å svelge fluer. For det skjedde nemlig. Det var beiter helt ned til brygga og plenty med nysgjerrige bevingede som iblant ble med i dragsuget når vi kom opp av det iskalde vannet som små piler med store gispende gap.

I barndomsriker er det nemlig slik det er. Man fyker fra den ene opplevelsen til den andre så fort at hjernen må være ung for å følge med. Og enda kommer alle minnene tilbake når vi blir eldre.  Er det ikke rart…

Jeg vet ikke hvilken type tistel vår barndoms tistel var, eller hvilken jeg fant oppe i skogen her i sommer (bildene over). Men les mer om f.eks. Mariatistel (Silybum marianum) på rolv.no. Jeg trenger vel ikke å si det – men der finner du masse interessant om denne stikkende, vakre planten som de fleste betrakter som et ugrass.

Tenk det – ugras – den som fortjener så mye bedre :-) . Hadde det ikke vært for den, hadde ikke barndommen vært det samme.
–

Tags: , , , ,

Posted in Fra da jeg var liten, Natur | 4 Comments »

Geitrams – en mangesidig plante som både er vakker og nyttig

okt 3rd, 2010 by

Når jeg slipper hestene ut på beitet passerer jeg en masse geitrams som nå står så vakkert og sprer sine frø i disse dager.

Geitrams (Epilobium angustifolium) er en plante som jeg husker med stor glede fra barndommen. De var vakre når de blomstret og morsomme når de sto i frø. Når vi løp rundt i det unge boligfeltet, strøk vi ofte nevene over geitramsen i grøftene da vi passerte. Løvet var langt og slankt, blomstene strålende og frøkapslene som så ut som belger, var fullstappet med frø og føltes modne og frodige inntil de sprakk og tørket. Da ble planten en herlig blanding av fluffy flygende og sprøtt tørt.

Sommer som høst var geitramsen flott å gjemme seg inni når vi lekte. Så satt vi der ettertenksomt og ventet på å bli funnet, mens vi flettet underlige kreasjoner av lange blad eller blåste flosset frø fra nesen og håpet vi ikke ville røpe oss med et nys.

Så mye opplevelse i bare en plante.

–

Og lite ante vi da at disse plantene hadde mye, mye mer å by på!

For litt leting på nettet – og vips så har jeg noe nytt jeg må prøve til neste sommer! Geitramsen brukes medisinsk for (eller mot) så mangt. Den har virkning på gjærsoppen Candida albicans, på astma, sår som ikke vil gro, ryggsmerter, kviser, hodepine, migrene og mye mer. Hvis du sliter med at du må ofte opp for å tisse om natten, kan det lønne seg å drikke geitramste på kvelden. Men geitrams kan visst også hjelpe mot forstoppelse og hvis man får i seg for mye må kan kanskje springe likevel…

Du kan også lage geitramssaft, noe jeg definitivt må prøve meg på til neste år. Les hvordan – med oppskrift og inspirerende bilder – på bloggen Min lille verden. Saften skal visst være god.

Nye skudd kan brukes som asbargeserstatning, oppmalte røtter til mel til bakst og blader til søt og relativt (jepp, rolv.no skriver «relativt» *humre*) velsmakende te. Frøene kan brukes som gnistfanger når du skal slå ild og som isoleringsmateriale i sko og votter! Geitramsen kan også brukes som fór til gris, geiter og kyr.

Så skal vi vel applaudere at en plante kan spre i snitt 20 000 frø i løpet av en sesong! Hvis alle finner rett og riktig grobunn blir det mange nyttige nye planter for den som vet å utnytte det :-) . Jeg har henvist til denne siden om frøspredning før, og fristes til å henvise en gang til. Geitrams har altså ullhår på sine frø, og frøene kan spres med vinden over store avstander.

Rett og riktig grobunn blir det når frøene for eksempel finner hogstflater, brannflater, veigrøfter, skogkanter og bålplasser. Eller som her jeg finner dem – på gammel jordbruksmark/nesten svart jord «bak låven». Og som der vi fant dem da vi var små – på tomter som var delvis klarlagt og ble liggende en stund før det ble husbygging. Med andre ord mange av de områdene hvor annen vegetasjon er forstyrret eller fjernet eller det er åpent av andre årsaker. Plantene vil ha mye lys og er nitratkrevende.

Det står mye om geitrams på nett. Du kan les mye mer på blant annet rolv.no sin side og på Skog og landskap.
–

Tags: , , , , , ,

Posted in Fra da jeg var liten, Mat, Natur | 5 Comments »

Barndommens støtteskøyter

feb 22nd, 2010 by

Jeg gikk på Husvik barneskole og minnene fra den tidens vinterkvelder på skolens idrettsbane er varme og trivelige.

Spesielt tydelige er minnene om da jeg satt på snøkanten ved skøytebanen og fomlet for å få på meg disse støtteskøytene. Piggene i bakkant som holdt skoene på plass, hælkanten og reimene med norske farger… Så utrolig vanskelig å få på plass noen ganger. Fingrene ble numne og lua sklei hele tiden ned i øynene. Men dette var aldri tiden da jeg ble grinete. Nei, jeg var full av forventninger til isen.

Til slutt fikk jeg som oftest hjelp av mamma, og mens jeg sto inne i armkroken hennes og kjente på de små rykkene fra at hun spente støtteskøytene godt på, så jeg med store øyne på de store der ute som skøytet med ordentlige skøyter.

Guttene sprang på hverandre med sine svarte, lange ishockyskøyter og viste seg for jentene. Jentene lagde piruetter i hvite, vakre skøyter. De viste seg like mye for hverandre som for guttene. Åååå, som jeg gledet meg til å få skøyter for store jenter.

Men jeg ble aldri sterk nok i anklene til å bli noen god skøyteløper. Da vi endelig ble eldre (at det kunne ta så lang tid!) og hadde idrettsdager, var jeg den som kom krabbene i mål lenge etter at de andre var gått til pølsebua. Sår på knærne og nummen i anklene.Vel – det var ikke akkurat noe problem. Jeg hadde en søster som var fem år eldre og gledet meg allerede til noe annet jeg skulle vokse meg inn i. Jeg husker ikke hva – men jeg var på vei dit i hvert fall. Helt sikkert.

Den beste skøytetiden var derfor nettopp da jeg var så liten at jeg hadde støtteskøyter. Designet for stor glede, uansett styrke og teknikk eller mangel på sådan. Tenk – jeg husker faktisk godt teksten inni skøytene «Ving Made in Norway Patented». Det føltes som om vi var litt viktige. Det sto jo på engelsk og greier.

Gode minner ble til og drømmer ble skapt. Det var en god tid. Det var noe med mangelen på travelhet den gangen. Det var noe med de myke linjene som rammet inn dagene våre.

Og det var noe med at det ikke bare var det perfekte som var perfekt.

Tags: , , , , ,

Posted in Antikviteter, veteraner, andre gamle ting og historier, Fra da jeg var liten | No Comments »

Kakebokser og jul – 11. desember

des 10th, 2009 by

Jeg liker så godt gamle kakebokser. Om jeg har kjøpt dem på loppemarked eller på bruktbutikk, er det ikke alltid jeg har så lyst til å putte kaker i dem. Men da er de kjempefine til oppbevaring av alt mulig rart. Blant annet julepynten.

De boksene som skal brukes til kaker, blir forresten også ofte oppbevaringsbokser resten av året. Det går fort å bytte og vaske imellom. Man må bare planlegge litt.

Og om man ikke får bruk for all pynten inni boksen og ikke trenger den til kaker, kan den jo bare få stå et sted med litt av pynten stikkende opp for anledningen. Dekorativt i seg selv :-)

–

Vi vokste opp i Tønsberg og midt inne i huset vårt var det et lite, fiffig rom. Der var gulvet omtrent meter’n lavere enn i resten av huset, såvidt jeg husker med betong gulv. Veggene var kledd med enkle trehyller og det var to trinn ned i rommet. Der var det alltid kjølig.

Jeg kunne ønske vi hadde et slikt rom nå også. For der fantes alt det gode her i verden. I hverfall i jula! Der sto brusen nede på gulvet. Dagen før baksten sto julekakedeigen på kjøling i boller og fat. Og når jula nærmet seg kom det kakebokser på rekke og rad, men de lekreste kaker som vi hadde fått være med å bake.

Ååååå det var spennende å åpne den døra, stå på tærne på øverste trappetrinn og smugtitte på julegodteriet.

Kakeboksene var like fasinerende som innholdet. De hadde de vakreste mønster. Eller eventyrbilder. Jeg syntes alltid torneroseheksa var skikkelig skummel. Man kunne liksom ikke se henne ordentlig, hun var bare en skikkelse som symbol på heksa. Og dermed myyyye skumlere enn om hun var detaljert tegnet.

Prinsen og prinsessa danset sin evige dans på lokket, men jeg identifiserte meg mer med de gode feene. En sånn kunne jeg tenkt meg å være. Fnisende glad, nysgjerrig på livet, forferdelig snill, lett å forundre og med en tryllestav som kunne skape de flotteste eventyr.

–

På juleaften var det ribbe og risgrøt og julegaver. Vi enset nesten ikke resten av julegodteriet. Annet enn julemarsipangrisen vi fikk i hver vår pakke. Ååååå det var vanskelig å ikke spise den med en gang.

Og så kom romjula. Den beste tiden med mange, mange lune dager – og juleprogram om morgenen. Straks førstemann våknet, hørtes ropet «Det begynner snart!». Og vi ramlet bustete og søvnvarme ut av soverommene våre og dro dynene med oss inn på stua for å samle oss foran tv’n.

Og så fikk vi lov til å ta en tur i matboden. Hver kakeboks ble åpnet og vurdert og snust på, og vi forhandlet om hvor mange vi fikk ta. Krumkake, potetmelstopp, tusenårskake…. Og marsipangrisene kom frem. Og litt brus. Vi sprang tilbake til dynene som fremdeles var varme og glemte nesten å se de første minuttene av julemorgenprogrammet vi hadde gledet oss til helt siden… Vel, helt siden forrige julemorgenprogram dagen før.

Oi det var fest! Det var JUL!

Jeg som var yngstemann spiste alltid opp mitt først. Et av mine godt festede barneminner er forundringen over at storesøsknenene mine klarte å dra ut godisen så langt utover romjula. Det var også litt av gleden: «Hvor mye har du igjen?» Og når det var aldeles tomt hos meg, fikk jeg hente meg en kake til. Kanskje en potetmelstopp fra boksen med dompap på.

Heldige meg :-) .

Tags: , , ,

Posted in Fra da jeg var liten, Julekalender 2009 | No Comments »

Tåke og regn :-)

okt 15th, 2009 by

Åååå det er lekkert vær ute! Da jeg åpnet døren for å gå ut og fore hestene for natten, så jeg bare Pippo som en skygge borti stalldøra. Mellom henne og meg lå det fykende regnvåt tåke. Pippo humret tungt og sultent, våt i manen og rastløs i bena. Jeg gikk inn i rommet ved siden av stallen og begynte å pakke knusktørt og fremdeles-grønt høy fra sommerslåtten i sekker imens jeg ventet på han som lagde kveldsgodisen der inne.

Da jeg var liten ELSKET vi slik vær. Tidlig mørke og tåkete høstkvelder, med våt asfalt og svakt susende furukroner. Da sprang vi ut, alle ungene i Husvikåsen. Ut for å prøve å gå oss vill i skogholtene som lå som grønne lunger i boligfeltet. Ut for å oppleve spøkelseshistorier. Sypresser, lekestuer, huskestativ, dusent lys fra stuevinduer… alt var mystisk. Løvet var strålende vått under gatelyktene og krittparadisene rant vekk. Det var deilig å gå laaangt! Helt til neste boligfelt, kanskje. Da var vi på fremmed grunn, duskregnet la seg klissent i håret og gensrene våre og vi følte oss modige. Og selv om vi bodde et godt stykke unna fjorden, synes jeg at jeg kan huske lyden av tungt rullende vann.

Rått, vått og barnlig godt var det. Sånn smakte det ute i kveld.

Der jeg sto med nesa nedi tørt trønderhøy hørte jeg noen tasse inn i høyrommet bak meg. Det var Lilith. Hun elsker det nye rommet og svinser lykkelig rundt så snart hun får lov til å komme dit. Kira sto ute i duskregnet og ventet utenfor stalldøra der matpapsen hadde gått inn med godisen. Så fikk de boller å slikke, begge hundene. Jeg lempet over høy og halm til ham i stallen, og alt ble behørig fordelt til lykkelige hester.

Så tok jeg en titt til hønene, og bestemte meg for å la dem ha lys på om natten et par-tre netter. De var våkne og lykkelig kaklende. Men det er rene elendigheten med eggleggingen for tiden. Vi har 23 høns og 3 hans (åjada – Lille Egg ser mistenkelig ut som en hans). Og ikke et eneste egg blir lagt. Litt lyssjokkterapi trenger ikke å være av det onde. Og om noen av dem blir sliten av alt lyset har de tilgang til et mørkt rom ved siden av den vanlige vagleplassen deres.

Ingen katter rullet seg lykkelig i halmen og måtte fanges før vi fikk stengt av låven for natten i kveld. De ligger inne og er late for tiden. Så vi slukket lys og sa «natta hæsta’n», lukket dørene og tuslet inn igjen.

Et barndomsminne har sneket seg lunt inn i meg i kveld, og nuet er like lunt og lykkeligt. Når alt det der kommer av at været er som det er, må man jo si at det er et herlig vær!

Tags: , , , , , ,

Posted in Fra da jeg var liten | No Comments »

Older Posts »