Feed on
Posts
Comments

Da jeg var liten, hadde jeg en blomstrende fantasi….

Hm – jeg lurer vel ingen. Jeg har en blomstrende fantasi både som barn og mer fullvokst barnlig. Men forrige dagen møtte jeg ett av min barndoms riker igjen.

For her har jeg bodd. Jeg har sprunget nedi bunnen med disse ruvende høyt over mitt hode som gigantiske tropiske trær. Nesten usynlig har jeg vært. Ser du meg?

Jeg har fartet rundt med romskip i en fremmedartet by av slike høye bygninger.

Jeg har krøllet meg sammen og sovet i koppene – med røde sokker på. Da jeg våknet strakte jeg meg så sengen gynget.

Ikke riktig på en annen planet, men… et godt landskap å være i :-) .

Traff jeg deg der noen gang?

Groblad og tistel

Snøen ligger og sommeren er minner likevel. Så hvorfor ikke dra tanken enda litt lenger – til barndommens sommerminner?

Mange planter hadde en slags sentral rolle i barndommen, som for eksempel geitramsen jeg har skrevet om tidligere. To andre planter dukker også fort opp i minneboksen når man sitter og ser seg tilbake. Nemlig groblad og tistel.

Jeg har to barndomsriker. Det ene i Tønsberg med hvite sandstrender, varm asfalt under nakne barneføtter og enkle plankekiosker der kroneisen kostet en krone (!). I timesvis lå vi hvorsomhelst på magen og snakket om alt og ingenting som var viktig på den tiden. Vi ble bare brune på ryggen, fulgte maur og ivrige veps med dovne blikk – og plukket distre på strå, skjell, renskurte pinnebiter eller tomme krabbeskjell.

Og groblad (Plantago major).

Det var noe helt spesielt med groblad. Jeg likte så godt å dra nervene ut av den. Disse seige elastiske trådene var mitt første møte med planterikets fibre og jeg husker jeg tenkte det måtte gå an å lage noe av det. At groblad fikk sår til å gro, det hadde vi lært. Men vi var ikke sikker på hvordan. Så vi tenkte ikke så mye mer på det. Istedet holdt vi akset på hodet og nappet frøene av dem. Trillet dem i hånden, kastet dem i været og lekte «så mange hadde jeg, så mange ga jeg bort og så mange fikk jeg igjen». Man trenger ikke kunnskap om alt for å gledes over noe.

Rolv Hjelmstad (rolv.no) har skrevet en ordenlig fin artikkel om groblad som sto i bladet Mat & Helse (juni/juli nummeret 2005). Du kan lese det her. Han skriver om overtro og sagn, om medisinske egenskaper og kjerringråd og om plantens biologi.

Han forteller også om to kultivarer av groblad som man kan ha som hageplante. Den ene med purpurrøde blad. Nydelig! Jeg tror jeg kunne tenkt meg den.

Det andre barndomsriket ligger på Nordmøre. Ett av de flotteste og sterkeste minnene derfra kommer fra sommerdagene da vi sprang barbeint gjennom hestenes beite – ned til sjøen. Den gangen gikk det en veltråkket sti mellom mormor og morfars hus og brygga. Robåten av tre ble brukt flittig til fiske og – når vi var der – til utgangspunktet for leik og iskalde, våte herjinger.

Og tistlene blandet seg inn i barndommen med sine stikkende blader, høye piggete stengler og sine små vakre blomster på toppen.

Vi hadde det alltid så forrykende travelt. Føttene trommet nedover stien og selv om vi nesten kunne hver en tistel, tråkket vi likevel litt feil iblant. Særlig der stengelen ikke var kommet opp for å varsle oss om hvor tistelen var. Vi tråkket midt i en hissig rosett, hvinte, dro til oss bena og falt. Trillet nedover stien uten å slå oss det grann. De tålte en smell, de seige sommerherdede barnekroppene våre. Men hundre hissige stikk var verre.

Tror du vi noengang kom på å trekke det vonde fra tistelen ut med det gode fra groblad? Neida. Men vi badet og bløtte oss til huden var så myk at tistelpigger ble borte og vondter ble glemt i skrekken for krabber under tangen, klegg og tanken på å svelge fluer. For det skjedde nemlig. Det var beiter helt ned til brygga og plenty med nysgjerrige bevingede som iblant ble med i dragsuget når vi kom opp av det iskalde vannet som små piler med store gispende gap.

I barndomsriker er det nemlig slik det er. Man fyker fra den ene opplevelsen til den andre så fort at hjernen må være ung for å følge med. Og enda kommer alle minnene tilbake når vi blir eldre.  Er det ikke rart…

Jeg vet ikke hvilken type tistel vår barndoms tistel var, eller hvilken jeg fant oppe i skogen her i sommer (bildene over). Men les mer om f.eks. Mariatistel (Silybum marianum) på rolv.no. Jeg trenger vel ikke å si det – men der finner du masse interessant om denne stikkende, vakre planten som de fleste betrakter som et ugrass.

Tenk det – ugras – den som fortjener så mye bedre :-) . Hadde det ikke vært for den, hadde ikke barndommen vært det samme.

Når jeg slipper hestene ut på beitet passerer jeg en masse geitrams som nå står så vakkert og sprer sine frø i disse dager.

Geitrams (Epilobium angustifolium) er en plante som jeg husker med stor glede fra barndommen. De var vakre når de blomstret og morsomme når de sto i frø. Når vi løp rundt i det unge boligfeltet, strøk vi ofte nevene over geitramsen i grøftene da vi passerte. Løvet var langt og slankt, blomstene strålende og frøkapslene som så ut som belger, var fullstappet med frø og føltes modne og frodige inntil de sprakk og tørket. Da ble planten en herlig blanding av fluffy flygende og sprøtt tørt.

Sommer som høst var geitramsen flott å gjemme seg inni når vi lekte. Så satt vi der ettertenksomt og ventet på å bli funnet, mens vi flettet underlige kreasjoner av lange blad eller blåste flosset frø fra nesen og håpet vi ikke ville røpe oss med et nys.

Så mye opplevelse i bare en plante.

Og lite ante vi da at disse plantene hadde mye, mye mer å by på!

For litt leting på nettet – og vips så har jeg noe nytt jeg må prøve til neste sommer! Geitramsen brukes medisinsk for (eller mot) så mangt. Den har virkning på gjærsoppen Candida albicans, på astma, sår som ikke vil gro, ryggsmerter, kviser, hodepine, migrene og mye mer. Hvis du sliter med at du må ofte opp for å tisse om natten, kan det lønne seg å drikke geitramste på kvelden. Men geitrams kan visst også hjelpe mot forstoppelse og hvis man får i seg for mye må kan kanskje springe likevel…

Du kan også lage geitramssaft, noe jeg definitivt må prøve meg på til neste år. Les hvordan – med oppskrift og inspirerende bilder – på bloggen Min lille verden. Saften skal visst være god.

Nye skudd kan brukes som asbargeserstatning, oppmalte røtter til mel til bakst og blader til søt og relativt (jepp, rolv.no skriver «relativt» *humre*) velsmakende te. Frøene kan brukes som gnistfanger når du skal slå ild og som isoleringsmateriale i sko og votter! Geitramsen kan også brukes som fór til gris, geiter og kyr.

Så skal vi vel applaudere at en plante kan spre i snitt 20 000 frø i løpet av en sesong! Hvis alle finner rett og riktig grobunn blir det mange nyttige nye planter for den som vet å utnytte det :-) . Jeg har henvist til denne siden om frøspredning før, og fristes til å henvise en gang til. Geitrams har altså ullhår på sine frø, og frøene kan spres med vinden over store avstander.

Rett og riktig grobunn blir det når frøene for eksempel finner hogstflater, brannflater, veigrøfter, skogkanter og bålplasser. Eller som her jeg finner dem – på gammel jordbruksmark/nesten svart jord «bak låven». Og som der vi fant dem da vi var små – på tomter som var delvis klarlagt og ble liggende en stund før det ble husbygging. Med andre ord mange av de områdene hvor annen vegetasjon er forstyrret eller fjernet eller det er åpent av andre årsaker. Plantene vil ha mye lys og er nitratkrevende.

Det står mye om geitrams på nett. Du kan les mye mer på blant annet rolv.no sin side og på Skog og landskap.

Jeg gikk på Husvik barneskole og minnene fra den tidens vinterkvelder på skolens idrettsbane er varme og trivelige.

Spesielt tydelige er minnene om da jeg satt på snøkanten ved skøytebanen og fomlet for å få på meg disse støtteskøytene. Piggene i bakkant som holdt skoene på plass, hælkanten og reimene med norske farger… Så utrolig vanskelig å få på plass noen ganger. Fingrene ble numne og lua sklei hele tiden ned i øynene. Men dette var aldri tiden da jeg ble grinete. Nei, jeg var full av forventninger til isen.

Til slutt fikk jeg som oftest hjelp av mamma, og mens jeg sto inne i armkroken hennes og kjente på de små rykkene fra at hun spente støtteskøytene godt på, så jeg med store øyne på de store der ute som skøytet med ordentlige skøyter.

Guttene sprang på hverandre med sine svarte, lange ishockyskøyter og viste seg for jentene. Jentene lagde piruetter i hvite, vakre skøyter. De viste seg like mye for hverandre som for guttene. Åååå, som jeg gledet meg til å få skøyter for store jenter.

Men jeg ble aldri sterk nok i anklene til å bli noen god skøyteløper. Da vi endelig ble eldre (at det kunne ta så lang tid!) og hadde idrettsdager, var jeg den som kom krabbene i mål lenge etter at de andre var gått til pølsebua. Sår på knærne og nummen i anklene.Vel – det var ikke akkurat noe problem. Jeg hadde en søster som var fem år eldre og gledet meg allerede til noe annet jeg skulle vokse meg inn i. Jeg husker ikke hva – men jeg var på vei dit i hvert fall. Helt sikkert.

Den beste skøytetiden var derfor nettopp da jeg var så liten at jeg hadde støtteskøyter. Designet for stor glede, uansett styrke og teknikk eller mangel på sådan. Tenk – jeg husker faktisk godt teksten inni skøytene «Ving Made in Norway Patented». Det føltes som om vi var litt viktige. Det sto jo på engelsk og greier.

Gode minner ble til og drømmer ble skapt. Det var en god tid. Det var noe med mangelen på travelhet den gangen. Det var noe med de myke linjene som rammet inn dagene våre.

Og det var noe med at det ikke bare var det perfekte som var perfekt.

Jeg liker så godt gamle kakebokser. Om jeg har kjøpt dem på loppemarked eller på bruktbutikk, er det ikke alltid jeg har så lyst til å putte kaker i dem. Men da er de kjempefine til oppbevaring av alt mulig rart. Blant annet julepynten.

De boksene som skal brukes til kaker, blir forresten også ofte oppbevaringsbokser resten av året. Det går fort å bytte og vaske imellom. Man må bare planlegge litt.

Og om man ikke får bruk for all pynten inni boksen og ikke trenger den til kaker, kan den jo bare få stå et sted med litt av pynten stikkende opp for anledningen. Dekorativt i seg selv :-)

Vi vokste opp i Tønsberg og midt inne i huset vårt var det et lite, fiffig rom. Der var gulvet omtrent meter’n lavere enn i resten av huset, såvidt jeg husker med betong gulv. Veggene var kledd med enkle trehyller og det var to trinn ned i rommet. Der var det alltid kjølig.

Jeg kunne ønske vi hadde et slikt rom nå også. For der fantes alt det gode her i verden. I hverfall i jula! Der sto brusen nede på gulvet. Dagen før baksten sto julekakedeigen på kjøling i boller og fat. Og når jula nærmet seg kom det kakebokser på rekke og rad, men de lekreste kaker som vi hadde fått være med å bake.

Ååååå det var spennende å åpne den døra, stå på tærne på øverste trappetrinn og smugtitte på julegodteriet.

Kakeboksene var like fasinerende som innholdet. De hadde de vakreste mønster. Eller eventyrbilder. Jeg syntes alltid torneroseheksa var skikkelig skummel. Man kunne liksom ikke se henne ordentlig, hun var bare en skikkelse som symbol på heksa. Og dermed myyyye skumlere enn om hun var detaljert tegnet.

Prinsen og prinsessa danset sin evige dans på lokket, men jeg identifiserte meg mer med de gode feene. En sånn kunne jeg tenkt meg å være. Fnisende glad, nysgjerrig på livet, forferdelig snill, lett å forundre og med en tryllestav som kunne skape de flotteste eventyr.

På juleaften var det ribbe og risgrøt og julegaver. Vi enset nesten ikke resten av julegodteriet. Annet enn julemarsipangrisen vi fikk i hver vår pakke. Ååååå det var vanskelig å ikke spise den med en gang.

Og så kom romjula. Den beste tiden med mange, mange lune dager – og juleprogram om morgenen. Straks førstemann våknet, hørtes ropet «Det begynner snart!». Og vi ramlet bustete og søvnvarme ut av soverommene våre og dro dynene med oss inn på stua for å samle oss foran tv’n.

Og så fikk vi lov til å ta en tur i matboden. Hver kakeboks ble åpnet og vurdert og snust på, og vi forhandlet om hvor mange vi fikk ta. Krumkake, potetmelstopp, tusenårskake…. Og marsipangrisene kom frem. Og litt brus. Vi sprang tilbake til dynene som fremdeles var varme og glemte nesten å se de første minuttene av julemorgenprogrammet vi hadde gledet oss til helt siden… Vel, helt siden forrige julemorgenprogram dagen før.

Oi det var fest! Det var JUL!

Jeg som var yngstemann spiste alltid opp mitt først. Et av mine godt festede barneminner er forundringen over at storesøsknenene mine klarte å dra ut godisen så langt utover romjula. Det var også litt av gleden: «Hvor mye har du igjen?» Og når det var aldeles tomt hos meg, fikk jeg hente meg en kake til. Kanskje en potetmelstopp fra boksen med dompap på.

Heldige meg :-) .

Tåke og regn :-)

Åååå det er lekkert vær ute! Da jeg åpnet døren for å gå ut og fore hestene for natten, så jeg bare Pippo som en skygge borti stalldøra. Mellom henne og meg lå det fykende regnvåt tåke. Pippo humret tungt og sultent, våt i manen og rastløs i bena. Jeg gikk inn i rommet ved siden av stallen og begynte å pakke knusktørt og fremdeles-grønt høy fra sommerslåtten i sekker imens jeg ventet på han som lagde kveldsgodisen der inne.

Da jeg var liten ELSKET vi slik vær. Tidlig mørke og tåkete høstkvelder, med våt asfalt og svakt susende furukroner. Da sprang vi ut, alle ungene i Husvikåsen. Ut for å prøve å gå oss vill i skogholtene som lå som grønne lunger i boligfeltet. Ut for å oppleve spøkelseshistorier. Sypresser, lekestuer, huskestativ, dusent lys fra stuevinduer… alt var mystisk. Løvet var strålende vått under gatelyktene og krittparadisene rant vekk. Det var deilig å gå laaangt! Helt til neste boligfelt, kanskje. Da var vi på fremmed grunn, duskregnet la seg klissent i håret og gensrene våre og vi følte oss modige. Og selv om vi bodde et godt stykke unna fjorden, synes jeg at jeg kan huske lyden av tungt rullende vann.

Rått, vått og barnlig godt var det. Sånn smakte det ute i kveld.

Der jeg sto med nesa nedi tørt trønderhøy hørte jeg noen tasse inn i høyrommet bak meg. Det var Lilith. Hun elsker det nye rommet og svinser lykkelig rundt så snart hun får lov til å komme dit. Kira sto ute i duskregnet og ventet utenfor stalldøra der matpapsen hadde gått inn med godisen. Så fikk de boller å slikke, begge hundene. Jeg lempet over høy og halm til ham i stallen, og alt ble behørig fordelt til lykkelige hester.

Så tok jeg en titt til hønene, og bestemte meg for å la dem ha lys på om natten et par-tre netter. De var våkne og lykkelig kaklende. Men det er rene elendigheten med eggleggingen for tiden. Vi har 23 høns og 3 hans (åjada – Lille Egg ser mistenkelig ut som en hans). Og ikke et eneste egg blir lagt. Litt lyssjokkterapi trenger ikke å være av det onde. Og om noen av dem blir sliten av alt lyset har de tilgang til et mørkt rom ved siden av den vanlige vagleplassen deres.

Ingen katter rullet seg lykkelig i halmen og måtte fanges før vi fikk stengt av låven for natten i kveld. De ligger inne og er late for tiden. Så vi slukket lys og sa «natta hæsta’n», lukket dørene og tuslet inn igjen.

Et barndomsminne har sneket seg lunt inn i meg i kveld, og nuet er like lunt og lykkeligt. Når alt det der kommer av at været er som det er, må man jo si at det er et herlig vær!

Da jeg var liten fantes det ti tusen ting som ga sånn lykkefølelse at jeg nesten sprengtes. Det var leik, det var maur i sprekkene på terrassen, villkatta som bodde under lekestua. Han het O’Malley. Og mosedotter som ble til marsvin, en skuff med rare ting  i på kjøkkenet til farmor, barnetimen på radio.

Men mest av alt var det historiene fra da mamma og pappa var små engang.

Det var lenge, lenge siden det. Nesten ufattelig lenge. Den gangen var det krig. Og så var det en tid det var etterkrig. Det er når krigen er slutt. Mamma var kjempegammel. For bare like før hun ble født, fantes det troll og huldre. Det hadde de voksne fortalt henne da hun var liten. Mamma hadde onkler som fortalte mye rart, hun. Og et sted fantes det kanskje rester av et tøystykke som slekta hadde fått av hulderfolket. Jeg er ikke helt sikker på når slekta fikk det. Det var nok hvertfall i gamle, gamle dager. Jeg tror ikke mamma hadde blitt født, men det var sikkert like før… Det var så lite igjen av tøystykket at det var mulig at det siste hadde blitt borte like før jeg ble født. Men jeg syntes ikke det var så rart om det var smuldret helt bort. Siden det var gamlere enn mamma, mener jeg. For det var gammelt det.

Pappa var gutt da han var liten. Jeg tror han var rampegutt. Men av den sorten som ikke egentlig mente å komme i trøbbel. Tror jeg. Han elsket å fortelle om rampestrekene fra den gangen. Men han fikk ikke egentlig lov av mamma. Mamma sa at vi kunne lære av det. Men da svarte pappa at det var jo meningen. Vi skulle lære hva vi ikke skulle gjøre. Da brummet mamma, og så fortalte pappa. Og øynene våre var kjempestore.

De fleste eventyrene fra da pappa var liten hadde en moral. Vi lærte at når vi fant ting i skogen som så ut som om det kunne komme fra krigens dager, var det ikke smart å leke med det. For da kunne vi få splinter i rumpa eller miste fingrene. Og hvis vi plumpet og ble våt på sokkene, var det bedre å gå hjem og innrømme det enn å prøve å vaske dem i bekken selv og så tørke dem over ilden. For da brenner de opp. Og mødre blir faktisk sintere av det enn av våte sokker. Og så lærte vi at når vi blir stor og kan kjøre bil, og skal rygge en vakker dag… og vi spør kameraten som sitter i setet ved siden av om det er fri bane fordi vi ikke gidder å snu oss og se selv. Og han sier «Nei, det står et tre midt i veien». Vel. Da står det sannsynligvis et tre midt i veien…. Selv om det er usannsynlig. Og når vi har bulka bilen på et tre midt i veien – da lønner det seg også å gå hjem til faren sin og innrømme det med en gang. For det er ikke lett å rette opp en støtfanger selv.

Egentlig tror jeg pappa hadde rett. Vi lærte hva vi ikke skulle gjøre. Jeg skjønner ikke helt hvordan mamma kunne tro at vi skulle lære oss å leke med bomber, brenne opp sokkene og rygge bilen på trær av historiene til pappa…. Jeg tror mamma har god fantasi, jeg, som kunne tro noe slikt.

Mamma fortalte om troll isteden, hun. Og om hvordan verden ble skapt. En øy for eksempel. Den blir skapt fordi troll blir så sint på noe langt ute på havet at de kaster stein etter det.  Det er gjerne kirkeklokker som gjør dem så sint. Troll er ikke glad i kirkeklokker. Så kaster de stein. Plask – så lander steinene i havet og blir til øyer. Store steiner – store øyer. Små steiner – små øyer. Det var logikk i eventyrene mamma fortalte. De aller minste øyene kommer av at trolla rister hendene for rusk og rask like før sola kommer opp, og de sprekker. De fleste trollene hadde sprekt allerede da vi var små.

Det var godt, så mørkeredd som jeg var.

Mamma levde forresten også da det var krig. Men de fant ikke bomber og sånn i skogen. For alle bombene som svevde over gården der hun bodde, landet i havet. De prøvde nemlig å treffe en båt som hadde gjemt seg ved siden av en øy like utenfor. Der var det kjempespennende å fiske da vi var små. Hvis vi satt fast kroken, så sa de voksne at vi måtte kutte snøret. I tilfelle den satt fast i en bombe. Da kunne bomben sprenges så båten vår ble sendt langt til værs på en vannsøyle. Vi kunne dette ut da. Det var ikke bra.

Men det var derfor vi hadde flytevest. Og så fordi det noen ganger kom brugder inn dit vi pleide å fiske. Hvertfall gjorde det det da mamma var liten. Eller kanskje når mamman og pappan til mamma var små. Jeg er ikke sikker. Men det hadde skjedd før, så det kunne skje igjen. Morfar sa at hvis en brugde svømte under robåten vår når vi fisket, og kroken satte seg fast i munnen dens. Så var det ikke så farlig for brugder spiste ikke små barn, selv om det er en hai. Brugder svømmer med sin kjempestore munn åpen, og spiser små, små dyr som bor i havet. De spiser tusenvis av dem. Og de kan svømme veldig, veldig langt. Så hvis vi fikk en slik på kroken så skulle vi binde fast snøret i tofta, sette oss på dørken midt i båten og holde oss fast. Så skulle de komme og hente oss når brugda stoppet en gang. Det var bra vi hadde flytevest. Så kunne de se oss. For den var oransj’.

Jeg lurer på om ikke morfar også var litt rakkergutt. Jeg er sikker på at slike skrøner hadde han ikke fått lov til å slå i oss hvis mamma hadde hørt ham.

Det hendte det kom tyskere forbi der mamma bodde. En gang kom det en som løftet opp en av søsknene hennes som gråt. Alle ble litt redd, men det var bare det at han hadde en slik lita jente hjemme som han savnet så fælt. Tyskerne var også små engang. Og selv om de bombet og var umulige så savnet de barna sine som var små når pappane var så store at de måtte i krig.

Og det var godt å vite, så mørkeredd som jeg var.

Det som var litt vanskelig å forstå var at mamma og pappa ikke kjente hverandre da de var små. Men noen av historiene var fra tiden da de traff hverandre. Det var jagerfly og første stevnemøter. Og første gang mamma hadde med seg pappa hjem til mormor og morfar. Mamma hadde umulige søsken. Og pappa kunne ikke skjønne hva de sa, for de snakket møring. Så det gikk nesten galt noen ganger. Spesielt når de var på rottejakt i potetkjelleren. Så vi skjønte jo det var sant at mamma og pappa hadde bodd på hver sin kant av landet og ikke kjent hverandre da de var små. For hvis pappa hadde kjent brødrene til mamma da han var liten, hadde de sikkert ikke klart å lurt’n så ofte…

Det var rart å tenke på at de voksne ikke hadde kjent hverandre alltid. Vi hadde jo kjent dem i hele vårt liv, som var ganske lenge. Jeg hadde for eksempel levd lenge nok til å nå opp til den første målestreken til søstra mi. Den som sto på dørkarmen, vet du. Broren min hadde levd lenger enn både søstra mi og meg. For han hadde rukket å strekke seg mye lenger opp på dørkarmen. Jeg måtte legge hodet litt bakover for å se. Dit opp skulle jeg også nå en gang. Det var bra vi ikke målte i bredden…. Jeg nådde langt der også. Lenger enn broren min, faktisk.

Vet du hva jeg er kjempeglad for?

At jeg får lov til å fortsette å kjenne mamma og pappa. Jeg kommer aldri til å slutte å kjenne dem. Ja, med mindre jeg blir senil da. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å kjenne dem inni meg likevel. Der kommer de til å tulle rundt med troll og med krutt, og mamma kommer til å brumme til pappa og pappa kommer til å fortelle likevel.

Og jeg kommer sikkert til å ha store øyne fremdeles. Store, glade, forundrede øyne over alt som kan skje her i verden.

..

Bildene er tatt av pappa’n min.

TV i barndommens verden

I barndommen og litt opp i ungdomstiden (den ikke fullt så barnslige barndommen) ble vi formet av en rekke programmer på tv. Jeg vokste opp i Tønsberg, hvor vi hadde svensk tv i tillegg til nrk. Idag kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten reise i denne tv-verdenen.

Den er ganske langt unna barndommens tv-verden i dag.

Ha en god reise!

Lucy Ball i sjokoladefabrikken

The Beverly Hillbillies

Silkesvarten (Black Beauty)

Lassie

Flipper

Pompel og pilt

Streken

Jon Blund

Colargol

Balthazar

Teskje kjerringa

Saltkråkan

og Astrid Lindgrens mange figurer

Tante Grønn, Tante Brun og tante fiolett

Halv sju

Kroppen

Og den allerede nevnte Den vita stenen

Mon tro hvilke personlighetstrekk, tolkninger og forventninger til livet som kommer direkte fra enkelte av disse programmene?

Jeg var hvertfall enormt fasinert av hval og delfiner i årevis. Og jeg tror fremdeles at hunder og hester er ekstremt kloke. Hvis jeg sier reparere, må jeg nesten føye til delegere, kontrahere og andre ord som ikke egentlig har noe med situasjonen å gjøre. Hvis noen sier: banker det på, så sier jeg hvem kommer nå. Og jeg synes det er helt ok å være så orginal at folk sperrer opp øynene – bare man påstår hardnakket at man er fra Kanuttenland.

Hva med dere, har dere noen spesielle trekk eller vaner som dere kan spore tilbake til barnetv?

Kremmerhuset

Her en dag var jeg inne på Spindelletts blogg, og der fant jeg setningen:

Den gang jeg kjøpte røde bøker med sorte kanter på Kremmerhuset og fylte dem dikt.

Nå vet jeg ikke om det er samme Kremmerhuset, men jøje meg, det ordet rusket opp i minneboksen min. Kremmerhuset i Tønsberg… Utgangspunktet for så mye spennende å prøve vingene på.

En vakker dag var vi gamle nok til ta bussen inn til Kremmerhuset alene. Jeg husker krystallklart bussen den dagen. Med plasttrukne benker og plasttrukte tråder som vi trakk i når vi skulle av. Trådene gikk i hele bussens lengderetning, og hang litt nedpå vinduene i ujevne buer. Men bussen kjørte ikke slik jeg husket veien! Jeg satt der og var usikker på om det var riktig. Var jeg på rett buss? Pleide den å kjøre slik? Når jeg kjørte buss med mamma, fulgte jeg jo aldri med på hvor ruten gikk. Men nå – nå føltes det som om hele livet lå i hendene på en bussjåfør som muligens, eller muligens ikke visste veien til Kremmerhuset.

Men frem kom jeg. Med sommerfugler i magen. Og på busser fra andre kanter kom venninnene med andre busser. Selve Kremmerhuset var så spennende at man noen ganger ble tung i bena når man gikk. Det var en stor åpen hall i midten. I andre etasje gikk det et gelender hvor man kunne henge og titte ned på de som gikk i hallen. Men ikke lenge. Sto vi der lenge kom det vakter og ba oss om å gå. Vi kunne jo ikke bare være, vi skulle handle.

Og det gjorde vi. Viktige ting! Som pynt til håret, eller en is. Eller ringpermer og blokker og blyanter med pynt på. Og viskelær i mange farger og former – slike som (rødme) smakte godt når timen ble kjedelig.

Kremmerhuset var mye mindre enn det er nå – og mye større. Vi var en gjeng som treftes, og var forelsket i hverandre på kryss og tvers. Det utspilte seg mangt et drama i gangene på Kremmerhuset. Det var gutter og jenter, og i mellom sprang det sendebud. Får Kari sjangs på deg, Terje? At han sa ja var livsviktig – og forholdet varte som regel en ukes tid. En uke med leiing og kanskje et kyss på skolegården. Så ble det slutt, og et par uker senere var det samme spenningen om igjen. Hei, Kari… *blygt* Skal vi bli sammen igjen? Slik gikk mye av ungdomstiden. Eller den ikke lenger bare barnslige barndommen. Kjæresterier, rivalisering (for Terje var populær han) og mye lek og morro.

Mon tro om alle har det bra idag? Jeg håper det.

Når man gikk ut av Kremmerhuset og ned en liten gate kom man til torget. Et helt annerledes torg enn i dag. Dette var før så mye av trebebyggelsen forsvant i brann, og torgbodene var nydelig innrammet i gamle bygninger. Før store glassvegger og så mye varer at man ikke finner noenting.

Men det var ikke torget som trakk. For nedenfor og til høyre et stykke lå det et lite bakeri. Og de hadde VERDENS BESTE kanelstenger! Feite kanelstenger, med masse sukker og kanel. Og så hadde de herlige franskbrød. Vi spiste ut all innematen, og kom hjem med bare skorpen. Men vi var lykkelige.

Senere lærte vi at man ikke bare kan nyte her i livet. Man må spise skorpen også, og egentlig er ikke kanelstenger og franskbrød så veldig sunt. Men den gangen var det lov – å lete frem det beste og gumle det i seg uten å bekymre seg for noen ting i hele den vide verden.

Annet enn om man fant den bussen igjen som fant veien hjem….

Da jeg var liten var jeg skikkelig mørkeredd, og hadde en fenomenal fantasi. Her er tretten eksempler på ting som skremte meg:

  1. At jeg skulle bli tatt av et monster akkurat i det øyeblikket jeg hadde dratt i snora på toalettet. Jeg tenkte som så at hvis jeg hadde vært et monster, så hadde jeg kastet meg over små barn akkurat i slike situasjoner. Ingen har vel noengang hørt om barn som blir borte når de er på toalettet? Og flushen kunne jo potensielt overdøve mine rop om hjelp om noe slikt hendte..
  2. At en tilfeldig forbipasserende plutselig skulle skyte ut en arm, slå meg i bakken og spise meg. Spesielt hvis jeg gikk i nærheten av en kirkegård om natten (noe jeg jo egentlig aldri gjorde når jeg var liten, selvfølgelig). Min søster leste nemlig en gang nattahistorie til meg fra en zoombi bok (hehe – takk skal du ha)
  3. At bakken skulle åpne seg når vi kjørte hjem fra besøk hos farmor og farfar. Sluke hele bilen, og så stenge seg igjen, og klemme oss flate som mygg (så glimt av filmen om jordskjelvet i San Fransisco).
  4. At en kald hånd skulle legge seg over min når jeg slo på lyset i et mørkt rom, og at noen samtidig skulle hviske «Tarmene mine, hvor er tarmene mine» slik at jeg morgenen etter våknet uten tarmene mine. Helt sant!! Jeg slo ikke normalt på en lysbryter før jeg begynte å bli voksen. Jeg dasket til dem, slik at ingen tarmløse, lakenkledde skulle rekke å legge sin kalde, klamme hånd over min.
  5. Hvis jeg lå med ansiktet inntil sprekken mellom senga og veggen og sov om natta, ville jeg kunne bli gasset ihjel av monsteret under sengen. Alle vet jo hvor dårlig ånde de har.
  6. Ja, dette har jeg visst nevnt før: at det skulle ligge avkappede hoder i overskapet på soverommet mitt
  7. Hvis jeg lå med føttene utenfor dyna, kunne det komme en iskald hånd ut fra under sengen og ta tak i dem og dra meg inn i mørket der nede. Inn i en mystisk og farlig verden som mange av oss unger visste fantes der under sengen.
  8. At jeg skulle se en lang, svart skikkelse stå urørlig oppe på en knaus eller inne i en glenne når jeg og venninne mine var ute og lekte. Jeg bare VISSTE at hvis jeg så noe slikt, så var det Dracula som kom til å suge alt blod ut av meg og gjøre meg til en ulykkelig udød.
  9. Ketchupmannen. Av en eller annen mystisk grunn var det enkelte i nabolaget som fikk for seg at det var jeg som hadde diktet opp ketchupmannen. Men den gang ei. Ham hadde jeg hørt om fra atter andre unger. Men jeg bidro nok til å spre frykten. For jeg var LIVREDD for ketchupmannen. Hvorfor? Jo det var en mann. Han hadde smurt ketchup i fjeset. Og trukket en nylonstrømpe over hodet. Mer enn det sa historien ingenting om. Men SKUMMELT var det. Definitivt.
  10. At jeg skulle sette foten ned i et råtnende lik når jeg svømte i ferskvann (jeg var aldri redd for dem i saltvann). Mon tro om jeg hadde sett dagsrevyen eller noe slikt? Vanligvis fikk jeg ikke lov å se DET en gang, for der var det mye å fantasere om. Hvertfall – en gang jeg var ute og svømte i ferskvann, så SATTE jeg meg faktisk fast i noe ekkelt noe. Det hang i foten min. Da andre nådde frem til meg for å hjelpe til var jeg plutselig løs, og de kunne ikke finne noenting der…. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke føler meg trygg på dypet i ferskvann.
  11. At noen ANDRE enn jeg skulle se tilbake på meg når jeg så meg selv i speilet…..
  12. At det skulle bo fylliker i husene som sto halvferdige rundt oss under oppbyggingen av Husvikåsen. Det var nemlig noen gutter som sa at de gjorde det! Jeg så for meg at de var kjempestore, tårevåte, ubehøvlede, fulle av blod og satt helt oppunder takmønet. Jeg hadde vel aldri sett en fyllik før så jeg fantaserte fritt
  13. At jeg skulle bli begravet av asken fra en vulkan, og bli liggende som et forstenet lik i gatene av en tom by. Joda – jeg fikk med meg noen dokumentarfilmer også…

Nå tror du sikkert at jeg var et stakkars bortskremt barn i et utrygt hjem, som fikk både se og høre for mye skrekkelig? Åneida, jeg vokste opp så trygt og kjærlig som det vel går an. Skjermet godt fra alt som var skummelt. Fikk ikke se detektiven engang. Mams og paps kjente til fantasien min. Og fantasien min var ganske ukontrollerbar.

Noe som ellers var bemerkelsesverdig med meg da jeg var barn, var at jeg ikke fantes redd for noe som var virkelig. En gang jeg faktisk hadde rotet meg til å være ute i skogen etter at det var mørkt, møtte jeg en lang, mørk skikkelse i frakk. Og gurimalla så lettet jeg ble! For alle vet jo at hverken monstre, zoombier eller draculaer tar små barn når det er andre folk tilstede.

Mannen jeg møtte var bare en vanlig lang mann i frakk som var ute og gikk tur, selv om han potensielt kanskje var noe av det skumleste jeg noengang traff på som barn. Jeg snek meg videre og lette etter innbildte farer over alt. For de var nemlig mye mer virkelige – for meg.

—-

Nå for tiden er jeg omtrent ikke mørkeredd i det hele tatt, og jeg ELSKER skrekkfilm, skrevne thrillere og en skikkelig god spøkelseshistorie.

Hm – hva med 13 skremmende tingene nå i voksen alder? Eller de tre mest skremmende tingene for den gangs skyld? Det er ikke lett å komme på, synes jeg. Kanskje noe slikt som:

1. at de jeg er glad i skal bli skadet eller såret
2. at jeg skal bli så syk eller skadet at jeg ikke klarer meg selv, og så bli ignorert
3. at jeg skal miste min egen iboende evne til å være glad, selvstendig og fleksibel.

Hva er dine?

Older Posts »