Kattene mine lager engler i sneen

- «Hysj». Bibbi skakket på hodet og lyttet intens. – «Jeg syntes jeg hørte noe».

Lilith strakte seg dovent, rullet over på ryggen og mumlet noe om å sove litt til. De hadde akkurat spist og snart skulle de legge i vei igjen. Det var ikke godt å vite hvor langt de måtte gå denne dagen. Eller hva de ville møte. Thelma skottet bort på sin gamle venn før hun reiste seg og begynte å gå bortover mot skogkanten. Hun hadde også hørt det og løftet snuten for om mulig å tolke noe fra luktene i det lille vindtrekket. Men hun kjente ingenting. - «Vi får vel se hva det var. Det er ikke godt å vite om det er venn eller fiende vi hører her ute», mumlet hun. Det fikk Lilith til å åpne øynene. Hun reiste seg årvåkent og ruvet straks over de andre dyrene.

Helene katt trengte seg frem. «Det burde vel være meg som går», sa hun viktig. »Jeg er jo tross alt nesten den eneste levende her.» Bibbi satte opp et spørrende fjes og Louise nymfeparakitt kremtet. Thelma stoppet, snudde seg og så oppmerksomt på dem.

- «Ærlig talt!» freste Helene. Hun nikket mot Bibbi. -»Den katta har jo ikke kommet ut av bleiestadiet enda. Føggel’n er mer død enn levende. Hun blir vel helt død snart, hvis ikke Bibbi skjønner at man ikke jakter på venner!» Så føyde hun litt spakt til: – «Og de andre to bikkjene har jo ikke kommet tilbake enda.» Alle så brått bekymret ut og Thelma sa mykt. - «De kommer nok tilbake snart». Men det hjalp lite på uroen de følte. Alle visste jo hva som kunne skje. 

- «Nå sier hun slik igjen!» klaget Louise og rykket alle ut av de vonde tankene. Hun snudde seg mot Thelma. «Jeg er ikke mindre levende bare fordi jeg ikke kan fly! Og det er ikke min skyld engang. Det er bare fordi jeg ble hengende opp ned i ei blomstervase da jeg var ung. Og jeg KAN fly nedover! Hun skal ikke si slikt. Si at hun ikke skal si slikt. Si det til henne.» Da Thelma ikke reagerte, så Louise seg rundt som for å tvinge noen av de andre til å si noe. Hun kunne jo fly nedover! Hun var langtfra nesten død! Men de hadde alt flyttet blikket til noe bak henne.

Broren til Helene, Sylvester kom smygende og satte seg ved siden av Louise. Han ignorerte det oppfordende blikket hennes. Hun tålte flere fornærmelser enn hun lot som, gamle Louise. Hun hadde tross alt levd i mange år med dem alle sammen. Istedet konsentrerte han seg om Helene som tilsynelatende insisterte på å friste skjebnen. 

-»Det der er det jo ikke logikk i engang! Hvis det er noe farlig der fremme, er det jo bedre om den som liksom er så veldig leeevende..» (han himlet med øynene) « .. holder seg i bakgrunnen. Vi kan jo ikke bli mer død enn vi er.» Søstra hans freste truende mot ham, sikker på at hun kunne legge ham i bakken hvis hun ville. Hun ble glad for omsorgen hans, men ville slettes ikke vise det. Så hun satte seg ned for å vente på om Thelma ville si noe. Det var jo ikke riktig rett, det Sylvester påsto. Han var ikke så mye mer usårlig enn henne, såvidt de visste.

- «Nå» spurte Lilith. – «Hvem skal gå?» Thelma sukket, reiste seg og ristet litt på hodet. Så snudde hun ryggen til dem og gikk mot lyden som hun nå hadde lokalisert fra borte ved ei lita ur. Bak henne strømmet alle de andre frem. Lilith tråkket tilfeldigvis på halen til Helene i det samme de satte seg i bevegelse, så Helene snublet. – «Oooops», sa Lilith uskyldig. De tre brødrene til Helene gløttet takknemlig opp på henne. Ja til og med Mio så fornøyd ut. Det var like greit at de levende gikk bakerst.

Louise benyttet anledningen til å hoppe lynraskt opp på ryggen hennes. Helene freste og vred på seg, men Louise holdt seg godt fast. - «Jeg kan jo ikke fly, så….» sa hun klagende. – «Du er heldig som har fire ben, du. Og skal ikke klage om du må gi meg skyss en liten bit.»

- «Du kan sitte på med meg», mol Bibbi mykt ved siden av dem og klarte ikke helt å skjule at hun hakket tenner av iver. Louise snudde nebbet stolt vekk fra katteansiktet som plutselig var kommet veldig nære. Den tullekatta skulle ikke tro hun var redd!

Helene smalt ut med ei klo og Bibbi trakk seg lekent tilbake.  - «Nei, da så…», lo hun og danset etter resten av gjengen med halen i været. Helene sukket og la på sprang etter. Alltid skulle hun komme sist og med den irriterende…. kråka!.. på nakken.

Da de tok igjen de andre som hadde stoppet i en ring, brøytet de seg frem mellom dem. På en stein hang Øyvind Øyenstikker og peste mens alle ventet tålmodig på at han skulle få igjen pust nok til å fortelle om hva han hadde sett.

–

- «Jeg…» han skled litt lenger ned, men klarte akkurat å klore seg fast før han forsvant ned i gresset. – «…. de…   De har funnet gutten! Men det er andre som har funnet ham også. Det er ikke sikkert dere kommer frem tidsnok!»

Bak dem var det som om det sukket i skogen. Det var de andre fra gården som var kommet. En grå skygge trådte frem og en mørk stemme, gammel som jorden selv forlangte svar. – «Har de funnet ham? Hvor!»

Øyvind krøp forsiktig opp på steinen. Han var plutselig helt stum igjen. Det var aldri godt å være bærer av dårlig nytt. Men ved siden av ham landet Hans Humle med en dunk. -»Like før den store fossen», brummet han dystert. Han hadde aldri problemer med dårlig nytt, den karen. 

- «Han kommer til å gå utenfor. Og det er ikke noe Kira og Umah kan gjøre for å forhindre det».

–

Rolleinnehavere? Se blant annet på disse innleggene: G for Gårdsbeboere og Dyra våre.

Og det er flere. De tumler rundt i hodet mitt og truer med å komme ut. Og jeg funderer på hvorfor jeg ikke bare får dem ned på papir…. Hvor BLIR det av denne disiplinen?

Petter bodde i samme bygd som a Meddisin-Mari. I Langtbortigrenda. Han Petter var en sånn en som ikke har gjort det lett for seg selv en eneste gang i sitt liv. Han var av de menneskene som gikk to skritt frem og ett tilbake i alt som har med andre mennesker å gjøre.

Da han var liten fikk han kallenavnet Bakglatta en dag han hadde ryki sammen med a’Sissel i en slosskamp. Stolt og arg – etter å ha tapt grundig siden de var i den alderen da jentene var lange og spenstig og guttene små og puslete – for han hjem midt i skoletiden. Det var midtvinter. Beina var korte, veien var glatt og gutten var sta. Han var et underlig syn der han innbitt jobbet seg oppover – to skritt frem og ett tilbake.

Bakken var synlig nesten hele den to kilometer lange veien opp til gården som lå på en bergnabb og hvilte blikket litt distre i det fjerne. Skolekamerater, lærere og enhver som var ute i et ærend så ham streve lenge med bakken den formiddagen. «Det er Petter i et nøtteskall, det der», sa lærerinna hans ettertenksomt da hun sto på trappa og rettet ryggen etter siste doble timen. «Det er ikke noe som er bare rett frem med den karen… som om det alltid er bakglatt der han går.»

Så var det gjort. Sa folk Petter – kom tilnavnet Bakglatta smygende bak like sikkert som myggstikk klør.
–

Petter var selvfølgelig forelska i a’Sissel. Fra barndommen og hele veien opp gjennom tenåra, egentlig. Og ikke vet jeg hvordan han alltids klarte å snu hvert et sky forsøk på å be om sjans til rykende slagsmål. Men det var typisk for’n Petter. Hver gang han nesten hadde alt i boks – kunne du være sikker på at han gjorde eller sa noe som flyttet ham halve veien tilbake mot start. Og bygdafolket ristet sindig på hodet og mumlet om denne bakglatta til’n Petter.

Da’n Øyvind av egen velvilje begynte å brøyte bakken opp til Petter og sjølfolket hans den vinteren Petter kjørte istykker traktor’n, endte det med slagsmål da Petter skulle takke ham og spørre ham om hva han ville ha for jobben. Og absolutt ingen skjønner hvordan det kunne komme til slikt munnhuggeri mellom Petter og jordbærbonden borti nerbøgda. Den eneste arbeidsgiveren han noen gang hadde hatt. Det begynte med skryt og godord for jobben og endte opp med at’n Petter forsvant nedover åkrene og ut på landeveien i sinne.

De fleste så det ikke komme når’n Petter begynte å skli bakover. Og ikke forsto de hva som hadde skjedd når de prøvde å gå igjennom det hele i etterkant. Rett som det var strenet han imidlertid oppover bakken med lange steg og en svart sky av sinne hengende over hodet.
–

Men det var en som alltid forsto han Petter. Det var a’Sissel. Med smokke i munnen og behagelig midlertidig varme i bleia – var det noe i henne som kjente igjen noe i ham alt da de møtte hverandres blikk fra hver sin barnevogn utenfor samvirkelaget.

Så snart de stabbet og gikk, hang hun etter ham i tykt og tynt. Eller han subbet etter henne. Det var ikke sjelden de sloss og kom hjem til sine respektive foreldre med blødende neser, såre ører og istykkerrevne knær. Men nåde den som kritiserte motstanderen!

Det første kysset satte verden deres på ende. Og en vakker dag rev de like ivrig av hverandre klærne som de tidligere hadde sloss som hund og katt. Så ble det forlovelse og bryllup. Sjølfolket til’n Petter flyttet ned i bygda – glad for å slippe det store tunge huset og den lange bakken på gammeldaga’n. Og a’ Sissel flyttet opp på gården, hang opp nye gardiner, skrapet og malte og satte sitt preg på alt. Folk trivdes med å se gården våkne og liksom begynne å blunke litt rønneraktig til bygda der nede.
–

Det var noe merkelige greier. Livat og folkekjær, aldri sint på noen (annet enn kanskje han Petter) og alltid klarøyd nok til å vite hva folk egentlig mente når de gjorde det de gjorde og sa det de sa – var liksom Sissel Petter Bakglatta’s rake motsetning. Det eneste de så ut til å ha til felles var glade, hengslete og seige arbeidskropper. Og et mykt blikk fullt av respekt når de så på hverandre. Men det viser bare hvor lite man kan se av det som er inni folk.

En av hundre andre ting de hadde til felles var kjærligheten til småfolk. Kanskje noe av det viktigste, egentlig. En ekte klarøyd begeistring for alle unger, enten de var snille som dagen var lang eller vrange som de verste små beist.

Trist var det at det syntes som om a’Sissel ikke kunne få småfolk selv.

Da de hadde vært gift i mange år, Sissel og Petter, begynte folk med en liten tilbøyelighet til å være … vel, ufine og slemme… å spøke med at det kanskje var mer hos’n Petter som gikk to skritt frem og ett tilbake enn hans sosiale antenner.

Men alle vet jo egentlig at denne natur’n har en tendens til å ta den tiden den trenger. Det spiller ikke noen rolle hva folk tenker og tror. Ting blir som de blir. Og kanskje var det noe spesielt som ventet på noe som først måtte falle på plass?

Eller noen?
–