I løpet av de siste ukene har jeg flere ganger hørt skritt på loftet på låven når jeg har holdt på ute hos hønene. Skritt som ikke skulle være der, fordi dørene der oppe var stengt og ingen var der inne. De har vært så tydelige at jeg har stått med hodet vendt mot taket og fulgt dem med blikket. En gang gikk jeg til og med opp, åpnet døren og ropte inn: «Hvem er det! Hva foregår det her!!»
Ingen på gården trekker på et øyebryn, for de vet jo at jeg har litt livlig fantasi. Og høyst sannsynlig er det en mus eller to, mener de. Hallo, sier jeg. Det må være store mus!
Og nånei!! HA!! Det var det ikke nei! For det var en elefant!
Jeg har bevis!!
Her en dag smatt nemlig katta opp dit. Og siden vi skulle ut og handle, lukket vi døren når hun ikke lot seg lokke ut igjen. Hun kunne jo alltids komme ut senere. Da vi kom hjem, satt hun fornærmet i vinduet og påsto hun hadde sittet der i tiiiimesvis, ja kanskje daaagesvis uten mat og drikke. For sånn er det nemlig når dører lokkes. Slettes ikke så morsomt som når de er åpne og man bare ikke gidder å gå ut.
Så jeg måtte nesten ta et bilde av henne. Hun var så søt der hun satt og var liksomfornærmet.
Men da jeg fikk se bildet etterpå, så jeg jo straks at det sto noen bak henne. Humre – det er mulig du må skakke litt på skjermen. For det er bare en skygge. Eller nesten som en tåke, egentlig. Og jeg måtte krangle lenge med samboeren for å (liksom) overbevise ham. Men det STÅR en elefant bak henne altså!! En kjempediger elefant, så stor at bare deler av hodet og halve snabelen synes.
Ser du den?
–
Med ett øye i øverste rute til høyre og en kort støttann i ruten under.
Ser du ham her da?
–
Eller når jeg viser konturene bedre?
–
Ikke rart jeg hørte skritt!! Det må jo høres når han rusler rundt der oppe og gjør sine… elefantgjøremål.
Hihi – jeg tror det må være en slags sjørøverelefant. Litt deformert over venstre øye (vår venstre) som om han har sloss med en annen sjørøverelefant. Det var sikkert den kvelden det dundret og smalt og vi ikke fant ut hvor det kom fra.
Håper ikke de har spist nissen… *forskrekkende tanke og store øyne*.
Nei, for noe tull. JEG har i hvertfall aldri hørt at sjørøverelefanter spiser låvenisser.
Har du?
. Med et stikk her og et stikk der – vips var Gulrot-Gutten like fin igjen.
Og der så han den, så sannelig! Så glad som han ble!!
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
