Feed on
Posts
Comments

Årets julestjerne

Det er noe rart med julestjerna. Hun gir fred i sinn.
Kanskje det er i vårt barnesinn?

Her kan du lese litt om julestjerna som kom ned på besøk i fjor: Tanker fulle av eventyr fra en motvillig kropp.

I dag fikk jeg et sjokkerende glimt av hvordan jeg kommer til å skremme vettet av folk – leeeenge etter min bortgang!

Jaiks. Tror til og med jeg kommer til å bli redd…

———-

Høna heter forresten Grete og er en nykomling på gården.

Dele chel vel de? At hun bale tungetullel føl flochden tommel? Da kanj man nemli ikke gjøle sånn!


Tørrpinn med bær

En fin gammel tørrpinn har pyntet seg
med mose på nesa og krave av bær

den løfter fornemt på sin lange nese
ser fornøyelig ut
med det tøffe fjeset

vi stopper og ler
og stresser litt ned
tror alt slikt er til
for at vi skal få fred

I munnviken glimter en hoggtann så fæl
under lyngen lurer en tørrpinnehær…

I samme kategori: Tørrpinn

Tørrpinn

Langt, langt inne i en skog 
lever en som ei er glad 
Han ble skapt da trærne falt 
og deres røtter revet av 

Han er full av knusktørr sinne,
det er lett at slikt kan skje

Tenk å bli en skarve pinne
når du engang var et tre

Nå om dagen går hans tanker
stort sett bare rundt i ring 
Når han ikke snurrer tanker 
glor han misfornøyd omkring…

 

En liten forsmak…

- «Hysj». Bibbi skakket på hodet og lyttet intens. – «Jeg syntes jeg hørte noe».

Lilith strakte seg dovent, rullet over på ryggen og mumlet noe om å sove litt til. De hadde akkurat spist og snart skulle de legge i vei igjen. Det var ikke godt å vite hvor langt de måtte gå denne dagen. Eller hva de ville møte. Thelma skottet bort på sin gamle venn før hun reiste seg og begynte å gå bortover mot skogkanten. Hun hadde også hørt det og løftet snuten for om mulig å tolke noe fra luktene i det lille vindtrekket. Men hun kjente ingenting. - «Vi får vel se hva det var. Det er ikke godt å vite om det er venn eller fiende vi hører her ute», mumlet hun. Det fikk Lilith til å åpne øynene. Hun reiste seg årvåkent og ruvet straks over de andre dyrene.

Helene katt trengte seg frem. «Det burde vel være meg som går», sa hun viktig. »Jeg er jo tross alt nesten den eneste levende her.» Bibbi satte opp et spørrende fjes og Louise nymfeparakitt kremtet. Thelma stoppet, snudde seg og så oppmerksomt på dem.

- «Ærlig talt!» freste Helene. Hun nikket mot Bibbi. -»Den katta har jo ikke kommet ut av bleiestadiet enda. Føggel’n er mer død enn levende. Hun blir vel helt død snart, hvis ikke Bibbi skjønner at man ikke jakter på venner!» Så føyde hun litt spakt til: – «Og de andre to bikkjene har jo ikke kommet tilbake enda.» Alle så brått bekymret ut og Thelma sa mykt. - «De kommer nok tilbake snart». Men det hjalp lite på uroen de følte. Alle visste jo hva som kunne skje. 

- «Nå sier hun slik igjen!» klaget Louise og rykket alle ut av de vonde tankene. Hun snudde seg mot Thelma. «Jeg er ikke mindre levende bare fordi jeg ikke kan fly! Og det er ikke min skyld engang. Det er bare fordi jeg ble hengende opp ned i ei blomstervase da jeg var ung. Og jeg KAN fly nedover! Hun skal ikke si slikt. Si at hun ikke skal si slikt. Si det til henne.» Da Thelma ikke reagerte, så Louise seg rundt som for å tvinge noen av de andre til å si noe. Hun kunne jo fly nedover! Hun var langtfra nesten død! Men de hadde alt flyttet blikket til noe bak henne.

Broren til Helene, Sylvester kom smygende og satte seg ved siden av Louise. Han ignorerte det oppfordende blikket hennes. Hun tålte flere fornærmelser enn hun lot som, gamle Louise. Hun hadde tross alt levd i mange år med dem alle sammen. Istedet konsentrerte han seg om Helene som tilsynelatende insisterte på å friste skjebnen. 

-»Det der er det jo ikke logikk i engang! Hvis det er noe farlig der fremme, er det jo bedre om den som liksom er så veldig leeevende..» (han himlet med øynene) « .. holder seg i bakgrunnen. Vi kan jo ikke bli mer død enn vi er.» Søstra hans freste truende mot ham, sikker på at hun kunne legge ham i bakken hvis hun ville. Hun ble glad for omsorgen hans, men ville slettes ikke vise det. Så hun satte seg ned for å vente på om Thelma ville si noe. Det var jo ikke riktig rett, det Sylvester påsto. Han var ikke så mye mer usårlig enn henne, såvidt de visste.

- «Nå» spurte Lilith. – «Hvem skal gå?» Thelma sukket, reiste seg og ristet litt på hodet. Så snudde hun ryggen til dem og gikk mot lyden som hun nå hadde lokalisert fra borte ved ei lita ur. Bak henne strømmet alle de andre frem. Lilith tråkket tilfeldigvis på halen til Helene i det samme de satte seg i bevegelse, så Helene snublet. – «Oooops», sa Lilith uskyldig. De tre brødrene til Helene gløttet takknemlig opp på henne. Ja til og med Mio så fornøyd ut. Det var like greit at de levende gikk bakerst.

Louise benyttet anledningen til å hoppe lynraskt opp på ryggen hennes. Helene freste og vred på seg, men Louise holdt seg godt fast. - «Jeg kan jo ikke fly, så….» sa hun klagende. – «Du er heldig som har fire ben, du. Og skal ikke klage om du må gi meg skyss en liten bit.»

- «Du kan sitte på med meg», mol Bibbi mykt ved siden av dem og klarte ikke helt å skjule at hun hakket tenner av iver. Louise snudde nebbet stolt vekk fra katteansiktet som plutselig var kommet veldig nære. Den tullekatta skulle ikke tro hun var redd!

Helene smalt ut med ei klo og Bibbi trakk seg lekent tilbake.  - «Nei, da så…», lo hun og danset etter resten av gjengen med halen i været. Helene sukket og la på sprang etter. Alltid skulle hun komme sist og med den irriterende…. kråka!.. på nakken.

Da de tok igjen de andre som hadde stoppet i en ring, brøytet de seg frem mellom dem. På en stein hang Øyvind Øyenstikker og peste mens alle ventet tålmodig på at han skulle få igjen pust nok til å fortelle om hva han hadde sett.

- «Jeg…» han skled litt lenger ned, men klarte akkurat å klore seg fast før han forsvant ned i gresset. – «…. de…   De har funnet gutten! Men det er andre som har funnet ham også. Det er ikke sikkert dere kommer frem tidsnok!»

Bak dem var det som om det sukket i skogen. Det var de andre fra gården som var kommet. En grå skygge trådte frem og en mørk stemme, gammel som jorden selv forlangte svar. – «Har de funnet ham? Hvor!»

Øyvind krøp forsiktig opp på steinen. Han var plutselig helt stum igjen. Det var aldri godt å være bærer av dårlig nytt. Men ved siden av ham landet Hans Humle med en dunk. -»Like før den store fossen», brummet han dystert. Han hadde aldri problemer med dårlig nytt, den karen. 

- «Han kommer til å gå utenfor. Og det er ikke noe Kira og Umah kan gjøre for å forhindre det».

Rolleinnehavere? Se blant annet på disse innleggene: G for Gårdsbeboere og Dyra våre.

Og det er flere. De tumler rundt i hodet mitt og truer med å komme ut. Og jeg funderer på hvorfor jeg ikke bare får dem ned på papir…. Hvor BLIR det av denne disiplinen?

Are you talking to me?

Heingruving’ene

Langt inne i de Trønderske skoger - nærmere bestemt i Lånke allmenning – ligger det en gammel gruve. Et tidligere dagbrudd. Heingruva fremstår nesten som en litt mystisk plass dere inne i skogen. Du kommer nesten helt frem med bil, men med litt fantasi er du langt fra nåtid og sivilisasjon så snart du har tatt de få stegene inn i blant trærne og står med tærne ved det kullsvarte vannet som nå fyller gruva.

 

Vanntunge mosegrodde stokker med spor av at de har blitt formet til å passe hverandre en gang flyter i vannet. Fjellet, lyngen og skogen speiler seg så perfekt at man nesten blir lurt til å tro det er bunn like under det gamle treverket. Vi vet at her er det dypt. Vi så Heingruva da den ble tømt for noen år siden. Stokkene som nå flyter fredelig i vannet sto den gang fremdeles stolt ut av steinbunnen og vitnet om fordums aktivitet. Jeg undres på om de kommer til å forsvinne fortere nå som de har blitt lurt opp til overflaten.

Heingruva er en av de eldste gruvene i Mostadmark. Den ble i alle fall drevet allerede på 1600 tallet (første gang nevnt i en rapport i 1686 iflg Malvik kommunes tidligere nettsider). Heingruva var også den siste gruven som var i drift i området. Det ble utvunnet jernmalm her, men man vet ikke om det var så mye. Navnet har den etter utvinningen av heiner. En hein er brynestein som er velegnet til kvessing av kniv, ljå etc. NGU skriver i Natursteinsdatabasen: «Brynene ble pakket i esker og eksportert til både Europa og visstnok også Cuba. Brynet var kjent for god kvalitet og gikk under navnet Never-hein etter elva Nevra som renner like forbi gruven. Bergarten er en lavmetamorf fylittskifer i grønnskifer facies.»

En myte sier at det skal finnes en sølvåre i gruven, men dette har aldri blitt bekreftet. I 1891 ble gruven tømt, men man fant bare den gamle tømmerkonstruksjonen. I 2006 ble den tømt en gang til og den største «skatten» man fant var ett og annet sannsynlig tyvgods som var dumpet uti vannet. På lenken til NGU (over) finner du noen bilder fra da gruven var tømt. Vi var også der på den tiden, men jeg tok film som jeg ikke har fått lagt inn på pc’n enda.

I går tok jeg flere bilder. Men sommerkvelden var akkurat så mørk at jeg slet med å fokusere. Intet annet enn oss kunne forstyrre vannspeilet og det mest fristende motivet var de mystiske omgivelsene som speilet seg.

Akkurat da vi skulle gå, knipset jeg gruven en siste gang. Et siste forsøk på å fange noe spennende.

Og der – i vannspeilet – kunne jeg se dem jeg ikke så da jeg løftet blikket mot skogen. De ekte Heingruving’ene som sto helt stille og betraktet oss. Litt bekymrede, litt forskrekkede.

Litt søkende.

Ser du dem?
I speilbildet nede i vannet

Speilbildet snudd «rettveien».
Ser du dem nå?

Ser du dem nå da?

 

Da jeg var liten, hadde jeg en blomstrende fantasi….

Hm – jeg lurer vel ingen. Jeg har en blomstrende fantasi både som barn og mer fullvokst barnlig. Men forrige dagen møtte jeg ett av min barndoms riker igjen.

For her har jeg bodd. Jeg har sprunget nedi bunnen med disse ruvende høyt over mitt hode som gigantiske tropiske trær. Nesten usynlig har jeg vært. Ser du meg?

Jeg har fartet rundt med romskip i en fremmedartet by av slike høye bygninger.

Jeg har krøllet meg sammen og sovet i koppene – med røde sokker på. Da jeg våknet strakte jeg meg så sengen gynget.

Ikke riktig på en annen planet, men… et godt landskap å være i :-) .

Traff jeg deg der noen gang?

Og så er det på tide med en innrømmelse… Dere husker kanskje den magiske veden som skulle brennes til jul? Den lå hele sesongen i fjor ved gravstedet til dyrene og samlet magi. Men da høsten kom var jeg for pjusk til å dra det hele i land. Så veden ble liggende relativt ukappet nede ved gravplassen over vinteren også.

Eller rettere sagt under vinteren. Under snøen.

Da veden dukket opp igjen i vår fikk jeg se at den var nydt av andre og mindre tasser enn oss. Barken var godt musespist på flere av de magiske vedsortene.

Så kommer det da tider i ens liv da man må bestemme seg for om noe er flaut eller flott. Denne gangen at magien er litt musespist. 

Og min vane tro velger jeg meg flott.

For tenk – veden har stått like ved den ukjente mus sin grav! Og årets museinvasjon kunne plutselig forklares! Ikke sant? Valfartingen fra alle skogens hjørner – ja helt fra fjellet! - til den ukjente mus sin grav. Ikke rart det var både markmus, klatremus, husmus og lemen på besøk. Her fant de kafeen like ved (no fun intended…). Liv og røre langs smale veier og smug der under snøen. Og så var det noen som dro tilbake dit de kom fra mens andre slo seg ned i området omkring. I låven blant annet….

Så alt er vel. Eventyret lever. La oss elegant hoppe over hvor mange som etterhvert måtte bøte med livet til kattene. Jeg hjalp jo endel til skogs igjen også. Vi får prøve å glemme at det lille potensielle tuntreet mitt også ble kafemat. Man må vel bare regne med litt svinn…

Begravelsestreet til Fia fikk seg også en smell. Hun fikk seg et eget tre da hun døde og det flyttet vi altså med oss hit. Tross musespising lever det heldigvis såvidt fremdeles. Kanskje det er de siste små sjelene som gir det kraft og kjærlighet? For nå blomstrer det i hvertfall for fullt på nakne grener. Følger du denne lenken: Det var en gang en gris.. og en flaske lotion kan du lese om minneverdige Fia.

 

Det er et dilemma, dette. Skal jeg håpe på like stort besøkstall til den ukjente mus sin grav til neste år? Eller ikke? Slik er det vel med alle turistattraksjoner. Man vil jo gjerne at mange setter pris på det, men kommer det mange – ja så blir man litt storøyd av tråkk og behov for bespisning og fornødning og for enkelte også befruktning og formering… Ja, det siste er jo ikke så stort et problem ved mennesketuristattraksjoner da. Det er vel helst et problem for smagnagere ;-) .

Uansett kan det kanskje lønne seg å beskytte stammene – stenge kafeen – der man ikke vil ha bespisning når snøen kommer tilbake. Og så kanskje «gjenglemme» litt magisk ved under vinteren – under snøen – til de som kommer på besøk til neste år også.

Åja – og så må jeg huske på skilting. Det ligger på to-do listen. Skilting er viktig.

Severdighet her!

Tenk – jeg skrev dette innlegget i dag uten å lese på «This day past years» først (se i høyremargen). Etter at jeg postet oppdaget jeg at jeg i fjor skrev om minituntreet og i forifjor mistet min kjære Flippen på dagen i dag. Det passer vel fint at jeg i dag skrev om gravsted, magi, tuntrebespisning og alt som hører med.

Older Posts »