Feed on
Posts
Comments

I løpet av de siste ukene har jeg flere ganger hørt skritt på loftet på låven når jeg har holdt på ute hos hønene. Skritt som ikke skulle være der, fordi dørene der oppe var stengt og ingen var der inne. De har vært så tydelige at jeg har stått med hodet vendt mot taket og fulgt dem med blikket. En gang gikk jeg til og med opp, åpnet døren og ropte inn: «Hvem er det! Hva foregår det her!!»

Ingen på gården trekker på et øyebryn, for de vet jo at jeg har litt livlig fantasi. Og høyst sannsynlig er det en mus eller to, mener de. Hallo, sier jeg. Det må være store mus!

Og nånei!! HA!! Det var det ikke nei! For det var en elefant!

Jeg har bevis!!

Her en dag smatt nemlig katta opp dit. Og siden vi skulle ut og handle, lukket vi døren når hun ikke lot seg lokke ut igjen. Hun kunne jo alltids komme ut senere. Da vi kom hjem, satt hun fornærmet i vinduet og påsto hun hadde sittet der i tiiiimesvis, ja kanskje daaagesvis uten mat og drikke. For sånn er det nemlig når dører lokkes. Slettes ikke så morsomt som når de er åpne og man bare ikke gidder å gå ut.

Så jeg måtte nesten ta et bilde av henne. Hun var så søt der hun satt og var liksomfornærmet.

Men da jeg fikk se bildet etterpå, så jeg jo straks at det sto noen bak henne. Humre – det er mulig du må skakke litt på skjermen. For det er bare en skygge. Eller nesten som en tåke, egentlig. Og jeg måtte krangle lenge med samboeren for å (liksom) overbevise ham. Men det STÅR en elefant bak henne altså!! En kjempediger elefant, så stor at bare deler av hodet og halve snabelen synes.

Ser du den?

Med ett øye i øverste rute til høyre og en kort støttann i ruten under.

Ser du ham her da?

Eller når jeg viser konturene bedre?

Ikke rart jeg hørte skritt!! Det må jo høres når han rusler rundt der oppe og gjør sine… elefantgjøremål.

Hihi – jeg tror det må være en slags sjørøverelefant. Litt deformert over venstre øye (vår venstre) som om han har sloss med en annen sjørøverelefant. Det var sikkert den kvelden det dundret og smalt og vi ikke fant ut hvor det kom fra.

Håper ikke de har spist nissen… *forskrekkende tanke og store øyne*.

Nei, for noe tull. JEG har i hvertfall aldri hørt at sjørøverelefanter spiser låvenisser.

Har du?

I helgen har han fått leke med to små jenter og det var kjempegøy! 

Men da matmamsen ryddet etterpå, la hun ham sammen med alle de andre bamsene i en stooor kurv i andre etasje. Og da Umah kjedet seg i dag, fant hun ham der…

Og det var IKKE like kjempegøy å leke med en finsk lapphund som med to små jenter.

Eller – kanskje det var kjempegøy. Det vet jo egentlig ikke matmamsen, for hun var ikke der. Resultatet var imidlertid definitivt ikke det samme. GulrotGutten mistet nemlig halen, litt av en fot og litt av en hånd. Og han mistet høyre øre, venstre øre og hele den flotte gule smekken sin.

Auauau!-
Da er det fint å ha en matmams med filtenål :-) . Med et stikk her og et stikk der – vips var Gulrot-Gutten like fin igjen.

Han sjekket her og han sjekket der at alt var på plass. Og slik virket det da sannelig. 

Siden han fremdeles var like tykk, klarte han ikke å se om halen var på plass med mindre han speilet seg.

Så det gjorde han.-
Og der så han den, så sannelig! Så glad som han ble!!

Nå kan han vrikke på halen igjen. Og på høyre øre og venstre øre, to føtter og hver hånd. Og han kan strutte med sin fine gule smekke. Han ble så begeistret at han fniste og skjelte med øynene.

Slike fantasifulle raringer som meg ser at han gjør slikt, nemlig. Så vi fniser litt og skjeler tilbake.

Verre er det at slike med riktig god hørsel kan høre gulrotguttfnising på langane lei. Det kan nok lønne seg at han husker på det så han ikke fniser og skjeler rønneraktig nede i en kurv full av andre bamser neste gang det går en finsk lapphund forbi…

 

Her en dag leste jeg i Norsk Motorveteran 2/2012 om en kar som lager lekre miniatyrlandskap av gamler rustne biler, falleferdige skur og annet som er preget av forfall. Han liker vissnok slikt, Jan A. Rønningen. Slikt som ser gammelt ut og lukter litt støv, rust og gammel olje. Edderkopper som spant ekte spinn over dioramaene hans (det er det de heter – slike miniatyrlandskap) var veldig, veldig velkomne. Så da klapper jo jeg i hendene - han liker både forfall, historie og edderkopper! Gode mannen.

Jeg kunne ønske jeg kunne legge ut bilde, men jeg har i hvertfall tuslet ut på nett (for det er jo der jeg er og tusler rundt..) og lette opp noe jeg kunne vise dere. Her er det en filmsnutt (det starter omtrent ettter 14:45 minutter. Det tar litt tid å laste ned noen ganger, men er verdt det):

Norge Rundt kavalkaden for 2005 .

Og så koste jeg meg videre med å søke på diorama på google. Det er mye moro å se i et slikt søk!  Bare pass på å ha «bilder» på i visningen så du lettere kan se hva du vil gå inn på. Jeg fortsatte å søke ved å koble diorama og f.eks. farm eller garage – og om man søker f.eks. diorama kitchen kommer man mer inn i en verden vi jentene kjenner oss mye igjen i. Fra tiden med våre eller venninners dukkehus. Gutta kjenner seg kanskje igjen i andre søk – hvor man treffer på scener med massevis av små soldater :-)

Jeg klør ganske straks i fingrene av noen av scenene. De som forteller historier. Gjerne så ekte som mulig. Dette hadde da vært morsomt å prøvd! Jeg tror jeg kunne tenkt meg å lagd småbrukdiorama – så absolutt med gammel rust i. Og så eventyrdiorama. Tenk å illustrert sine egne barnebøker med slikt!

En av mine yndlingsbøker fra da jeg var liten, var en som hadde slike diorama i seg. Barnlige, myke scener hvor scenene er bygget opp i et tredimensjonalt landskap og med dukker – og så ble de fotografert og ble 2D igjen. Men på forsiden er det et tredimensjonalt bilde. Boken heter Snehvit og er utgitt av A/S Forlagshuset, 1968. Jeg tar sjansen på å vise et utsnitt av et bilde og forsiden, etter regler om fair use og for å reklamere for disse sjarmerende barnebøkene. Det finnes flere i samme serien. Let etter dem på QXL, hos samlere og i antikvariat.

Og jeg har da snust litt på å lage illustrasjoner til en historie selv – i eventyret om nisseunge som rant ut med badevannet (del 1, del 2 og del 3). Men det er bare dukker foreløpig, ikke scener. De er imidlertid veldig populære hos små unger som får fingre med dem samtidig som jeg forteller eventyret. Under ser du trollet som prøver å grave seg gjennom fjellet til den vettskremte nisseungen.


Men jeg må innrømme at jeg blir mye mer «voksent» i fyr og flamme over de gamle og «ekte» scenene til Rønningen.

Hva slags diorama ville du laget, om du skulle laget ett?

Jeg jobber med bildene på bloggen, har begynt bakerst og dukker ned i det ene morsomme minnet etter det andre. Siden det ikke blir mye krefter til overs til å blogge for, tar jeg opp gamle innlegg.

I dag kan jeg kanskje lokke frem en god latter med denne? Kjerringa og strømmen.

Gåtens svar

Kjersti – du har så rett så rett :-) .

Dette var et ekorn. Og det vi ser her er nok en reell strategi med det mål å gjemme seg, selv om den akkurat her er noget klønete. Det skal nok en større stamme til for å gjemme et helt ekorn… Hvis man bare hadde gått forbi, er det imidlertid sannsynlig at man ikke hadde lagt merke til den hvis den bare er helt rolig.


Dette var forresten et heldig ekorn. Noen minutter senere, da den var på foringsautomaten, sveipet hauken forbi på jakt. Jeg har sett ekorna følge strategien «stivne» under sånne angrep. Men denne gangen sto ekornet så utsatt til at den heller lot seg falle og sprang og gjemte seg. Det tok en god stund før den kom forsiktig ut igjen.

 

 

 

 

 

Gåte…

 

Årets julestjerne

Det er noe rart med julestjerna. Hun gir fred i sinn.
Kanskje det er i vårt barnesinn?

Her kan du lese litt om julestjerna som kom ned på besøk i fjor: Tanker fulle av eventyr fra en motvillig kropp.

I dag fikk jeg et sjokkerende glimt av hvordan jeg kommer til å skremme vettet av folk – leeeenge etter min bortgang!

Jaiks. Tror til og med jeg kommer til å bli redd…

———-

Høna heter forresten Grete og er en nykomling på gården.

Dele chel vel de? At hun bale tungetullel føl flochden tommel? Da kanj man nemli ikke gjøle sånn!


Tørrpinn med bær

En fin gammel tørrpinn har pyntet seg
med mose på nesa og krave av bær

den løfter fornemt på sin lange nese
ser fornøyelig ut
med det tøffe fjeset

vi stopper og ler
og stresser litt ned
tror alt slikt er til
for at vi skal få fred

I munnviken glimter en hoggtann så fæl
under lyngen lurer en tørrpinnehær…

I samme kategori: Tørrpinn

Older Posts »