Kattene mine lager engler i sneen

- «Hysj». Bibbi skakket på hodet og lyttet intens. – «Jeg syntes jeg hørte noe».

Lilith strakte seg dovent, rullet over på ryggen og mumlet noe om å sove litt til. De hadde akkurat spist og snart skulle de legge i vei igjen. Det var ikke godt å vite hvor langt de måtte gå denne dagen. Eller hva de ville møte. Thelma skottet bort på sin gamle venn før hun reiste seg og begynte å gå bortover mot skogkanten. Hun hadde også hørt det og løftet snuten for om mulig å tolke noe fra luktene i det lille vindtrekket. Men hun kjente ingenting. - «Vi får vel se hva det var. Det er ikke godt å vite om det er venn eller fiende vi hører her ute», mumlet hun. Det fikk Lilith til å åpne øynene. Hun reiste seg årvåkent og ruvet straks over de andre dyrene.

Helene katt trengte seg frem. «Det burde vel være meg som går», sa hun viktig. »Jeg er jo tross alt nesten den eneste levende her.» Bibbi satte opp et spørrende fjes og Louise nymfeparakitt kremtet. Thelma stoppet, snudde seg og så oppmerksomt på dem.

- «Ærlig talt!» freste Helene. Hun nikket mot Bibbi. -»Den katta har jo ikke kommet ut av bleiestadiet enda. Føggel’n er mer død enn levende. Hun blir vel helt død snart, hvis ikke Bibbi skjønner at man ikke jakter på venner!» Så føyde hun litt spakt til: – «Og de andre to bikkjene har jo ikke kommet tilbake enda.» Alle så brått bekymret ut og Thelma sa mykt. - «De kommer nok tilbake snart». Men det hjalp lite på uroen de følte. Alle visste jo hva som kunne skje. 

- «Nå sier hun slik igjen!» klaget Louise og rykket alle ut av de vonde tankene. Hun snudde seg mot Thelma. «Jeg er ikke mindre levende bare fordi jeg ikke kan fly! Og det er ikke min skyld engang. Det er bare fordi jeg ble hengende opp ned i ei blomstervase da jeg var ung. Og jeg KAN fly nedover! Hun skal ikke si slikt. Si at hun ikke skal si slikt. Si det til henne.» Da Thelma ikke reagerte, så Louise seg rundt som for å tvinge noen av de andre til å si noe. Hun kunne jo fly nedover! Hun var langtfra nesten død! Men de hadde alt flyttet blikket til noe bak henne.

Broren til Helene, Sylvester kom smygende og satte seg ved siden av Louise. Han ignorerte det oppfordende blikket hennes. Hun tålte flere fornærmelser enn hun lot som, gamle Louise. Hun hadde tross alt levd i mange år med dem alle sammen. Istedet konsentrerte han seg om Helene som tilsynelatende insisterte på å friste skjebnen. 

-»Det der er det jo ikke logikk i engang! Hvis det er noe farlig der fremme, er det jo bedre om den som liksom er så veldig leeevende..» (han himlet med øynene) « .. holder seg i bakgrunnen. Vi kan jo ikke bli mer død enn vi er.» Søstra hans freste truende mot ham, sikker på at hun kunne legge ham i bakken hvis hun ville. Hun ble glad for omsorgen hans, men ville slettes ikke vise det. Så hun satte seg ned for å vente på om Thelma ville si noe. Det var jo ikke riktig rett, det Sylvester påsto. Han var ikke så mye mer usårlig enn henne, såvidt de visste.

- «Nå» spurte Lilith. – «Hvem skal gå?» Thelma sukket, reiste seg og ristet litt på hodet. Så snudde hun ryggen til dem og gikk mot lyden som hun nå hadde lokalisert fra borte ved ei lita ur. Bak henne strømmet alle de andre frem. Lilith tråkket tilfeldigvis på halen til Helene i det samme de satte seg i bevegelse, så Helene snublet. – «Oooops», sa Lilith uskyldig. De tre brødrene til Helene gløttet takknemlig opp på henne. Ja til og med Mio så fornøyd ut. Det var like greit at de levende gikk bakerst.

Louise benyttet anledningen til å hoppe lynraskt opp på ryggen hennes. Helene freste og vred på seg, men Louise holdt seg godt fast. - «Jeg kan jo ikke fly, så….» sa hun klagende. – «Du er heldig som har fire ben, du. Og skal ikke klage om du må gi meg skyss en liten bit.»

- «Du kan sitte på med meg», mol Bibbi mykt ved siden av dem og klarte ikke helt å skjule at hun hakket tenner av iver. Louise snudde nebbet stolt vekk fra katteansiktet som plutselig var kommet veldig nære. Den tullekatta skulle ikke tro hun var redd!

Helene smalt ut med ei klo og Bibbi trakk seg lekent tilbake.  - «Nei, da så…», lo hun og danset etter resten av gjengen med halen i været. Helene sukket og la på sprang etter. Alltid skulle hun komme sist og med den irriterende…. kråka!.. på nakken.

Da de tok igjen de andre som hadde stoppet i en ring, brøytet de seg frem mellom dem. På en stein hang Øyvind Øyenstikker og peste mens alle ventet tålmodig på at han skulle få igjen pust nok til å fortelle om hva han hadde sett.

–

- «Jeg…» han skled litt lenger ned, men klarte akkurat å klore seg fast før han forsvant ned i gresset. – «…. de…   De har funnet gutten! Men det er andre som har funnet ham også. Det er ikke sikkert dere kommer frem tidsnok!»

Bak dem var det som om det sukket i skogen. Det var de andre fra gården som var kommet. En grå skygge trådte frem og en mørk stemme, gammel som jorden selv forlangte svar. – «Har de funnet ham? Hvor!»

Øyvind krøp forsiktig opp på steinen. Han var plutselig helt stum igjen. Det var aldri godt å være bærer av dårlig nytt. Men ved siden av ham landet Hans Humle med en dunk. -»Like før den store fossen», brummet han dystert. Han hadde aldri problemer med dårlig nytt, den karen. 

- «Han kommer til å gå utenfor. Og det er ikke noe Kira og Umah kan gjøre for å forhindre det».

–

Rolleinnehavere? Se blant annet på disse innleggene: G for Gårdsbeboere og Dyra våre.

Og det er flere. De tumler rundt i hodet mitt og truer med å komme ut. Og jeg funderer på hvorfor jeg ikke bare får dem ned på papir…. Hvor BLIR det av denne disiplinen?