En dag for noen år siden våknet jeg av at Robert kom listende inn på soverommet og hvisket; «Kari, se!» Da jeg med halvtrøtte øyne gløttet ut soveromsvinduet var det en elgokse like utenfor som slet med å passere strømtråden til naboens kuer. Robert fortalte at han allerede hadde sett snurten av en elg som hadde passert og nå befant seg såvidt inne i skogen.
Den forvirrede elgoksen spaserte frem og tilbake, frem og tilbake langs gjerdet. Han skjønte at han måtte hoppe, men kviet seg nok siden han visste det var vonde ting (strøm) i den tynne, hvite mystiske tråden som var trukket tvert gjennom hans rike. En gang var han riktignok også borti tråden og hoppet himmelhøyt. Men han var ikke snarrådig nok til å hoppe fremover. Dermed var han jo like fullt på feil side av gjerdet da han landet.
En gang gikk han bestemt mot gjerdet og vi trodde at nå… Nå! Men da han kom frem tok han et mini hopp hvor bena bare var noen centimeter over bakken, og så gikk han igjen. Det var visst knapt mulig å forsere denne hvite tråden.
Men etter flere minutter med traving hoppet han plutselig udramatisk over. Han hadde full klaring, og det så like lett ut som å puste. Likevel var det siste vi så av ham at han travet febrilsk inn over skogen for å finne ut hvordan han skulle angripe tråd nr 2 i denne mystiske gaten der kuene går fra det ene beitet til det andre.
Naturopplevelse
Man kan vanskelig definere hva en opplevelse er. Det har med sanser og sinn å gjøre. Både det fysiske og det psykiske. Og det har med dyr, vegetasjon, situasjoner, vær, utsikt og mye mer å gjøre. En naturopplevelse kan man ha i egenskap av observatør eller deltager. Det er kanskje stor variasjon på hvor «vilt» vi mener det skal være for at det skal være en naturopplevelse også?
Noen ganger lurer jeg på hvorfor det dukker opp så mange kriterier for kvaliteten av en naturopplevelse. I motsetning til de som trekker ut i den store verden og til de ekstreme opplevelser – trekker jeg «inn». Til det nære, det tilgjengelige og det fantastiske som er helt inntil.
Hjemme bra – borte best? Stort eller smått – er alt like godt?
Har du tenkt over det noen gang? Føler du at du må gjøre noe stort – noe Monsensk’ – for at det skal bli en skikkelig naturopplevelse? Se en bjørn og ikke en rev, gå over Svalbard og ikke i 100 meterskogen, gå i elvevasket undertøy i en uke i stedenfor å komme hjem til sofaen, tv’n og senga etter en spasertur i parken.
Da utfordrer jeg deg til å tenke: hvorfor det? Er det noe du virkelig føler? Eller er det noe vi blir påvirket til å føle av reklamer og populære naturprogrammer?
Jeg har gjort litt av hvert. Sovet ute på de merkeligste steder alene om natten flere ganger enn jeg kan telle. Gått dagesvis på fjellet: meg og bikkjene. Sovet ute i 16 kuldegrader med bare bikkja som varmeovn. Lusket etter grevling i midtbyen. Vært i utlandet og sett eksotiske dyr. Ridd på en elefant gjennom natur i Thailand. Men jeg tør påstå at de største opplevelsene kommer av seg selv når som helst, uavhengig av hvor jeg er eller hvor eksotisk det hele er.
De største naturopplevelsene er mer avhengig av hvordan jeg er. Av hvordan jeg har det inni meg og hvor mye tilstede jeg er der jeg er. Er man ikke «tilstede» risikerer man like gjerne å stå på Serengeti og se likegyldig på en løve som at man ikke legger merke til dyrelivet i hagen. Å reise langt gir ikke nødvendigvis større opplevelser. Og omvendt – hvis man er åpen kan man ha det like spennende hjemme som borte. Man skal ikke kjimse av spenningen ved å følge etter et ekorn for å se hvor den skal og hva den driver med! Spesielt ikke hvis det blir like nysgjerrig på deg og setter seg ned for å observere hva du driver med.
Naturopplevelser handler i det hele tatt mye om tilstedeværelse og innlevelse. Jeg husker jeg en gang så et program om ei som forsket på flyt. Flyt – det er å være så oppslukt at tiden går i fra deg. Du glemmer hvor du er, hvem du er og hvorfor du holder på – kun for dette ene å konsentrere deg om det du gjør som er enten morsomt eller veldig interessant. Nettopp slik opplever jeg det å være i naturen. Og da spesielt den nære naturen. Livet jeg har helt inntil.
Å dele med andre
Det ble sagt at barn har lettere for å komme i «flyt» enn voksne. Det samme sies noen ganger om å oppleve naturen. Ute i hagen eller blant hybelkaninene under sengen, der utspiller det seg fantastiske naturopplevelser som barna ser.
Nå er ikke jeg helt sikker på at det er så stor forskjell på barn og voksne. Enten det eller så er det noen av oss som aldri mister barnet i oss. Men jeg har oppdaget at å oppleve naturen sammen med barn og likesinnede (sånn som meg) gir noe udefinerbart ekstra. Om det er nysgjerrighet, fordomsfrihet, repetisjon av kunnskap (barnet i meg trenger det også) eller at man ser ting med nye øyne, vet jeg ikke.
Å dele med de som er nøyaktige, vitebegjærlige og kunnskapsrike er også veldig spennende. Det er også å se ting med andre øyne. Man blir ekstra nysgjerrig av å tenke «hva», «hvorfor» og «hvordan» fordi man får lyst til å finne det ut selv og fortelle det videre.
Å dele er forresten så mangt. Man kan dele ved å være til stede samtidig eller man kan dele ved å fortelle i etterkant.
Naturopplevelser man har alene har også en helt egen kvalitet i seg. Et overraskende møte med et vilt dyr kan gjøre at man føler man får del i noe spesielt. Og en rolig solnedgang, en utsikt eller litt distre betraktning av et flittig lite insekt gjør at man får en indre ro som gjør noe med en. Akkurat som om man får litt ekstra bakkekontakt. Som om noe faller litt på plass i en. Eller en storm som gjør at du hyler! Så godt og levende det er!
Å befinne seg et sted midt i mellom det mystiske og fantastiske, det som bare er som det er og det som gjerne har en grunn til å være nettopp slik… Midt imellom undring og kunnskap. Å – det er et godt sted å være. I tillegg er det en utfordring å formidle alt dette sånn nogenlunde balansert og ikke minst også interessant nok til at det er verdt å lytte til.
Noen ganger ser man mat der andre ser mat og man innser at den enes død er den andres brød og det er ikke så mye mer med det enn som så. Naturen er etter min mening hverken rå eller sentimental. Det er ikke noe mystisk – men heller ikke aldeles klart og forståelig. Noen ganger ser man humor der humor finnes, se sorg der sorg finnes, kjærlighet og omsorg der det finnes. Og noen ganger legger man følelser i det man opplever som kanskje slettes ikke er «korrekt» sett i lys av hva som egentlig skjer. Men hvem kan egentlig gi fasit på det?
-
Naturopplevelser er noe av det viktigste som finnes. Et begrep som rommer så mye mer enn man ser ved første blikk.
En like stor glede for meg er om jeg bidrar til at noen andre også opplever og får glede av naturen!
Og noe av det jeg fokuserer mest på er å formidle hvor tilgjengelig naturopplevelser er.
Helt inntil.
–
–
Hvis du vil lese andre innspill på N i ABC i ord og bilder, så klikk her eller på bildet.
Denne lille jenta er en utfordring om dagen. Selv om hun er dårlig til å fly vil hun så mye, blant annet se på nøtteskrikene som sloss om maten der ute. De jobber hardt for føden, det er lett for alle å se.
Jeg føler meg litt bedre når jeg rekker tunge til kroppen. Ah – så kan jeg fange snøfnugg, like godt. Jeg kan leke litt helt inntil her jeg står, jeg! Ingen motvillig kropp skal få ta fra meg leken.
Julestjerna bare ler. Hun pleier å henge så høyt og ha det så travelt i juletider at hun ikke får smake snøen. Nå som hun har krøpet ned i lomma til nissen, er livet plutselig fullt av nye opplevelser. Jeg synes jeg hører det klinger i lav, lykkelig stjernelatter: «Det kiler på nesen! Tenk – jeg visste ikke at snø var så deilig! Jeg visste den var vakker. Jeg har sett den leke over landskap og i vindkast. Jeg har sett den smyge seg inn overalt, legge seg tungt på det meste. Høyt oppe har jeg hengt, og sett. Men jeg visste ikke hvordan den kunne kile så deilig på nesen! Tenk så heldig jeg er, at jeg får sitte litt her nede. Ikke bare funkle der oppe!»
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
