Feed on
Posts
Comments

Apropo gjerder..

Satt i lys av innlegget om begrensninger og gjerder, var jo denne lille scenen utenfor mitt vindu nærmest som å få poenget i fanget – humre.

For dere husker vel «bildet» man brukte på det gode liv for noen år tilbake, nemlig «Den lykkelige høna»?

Så enkelt som dette kan det kanskje være å finne det gode liv – å være den lykkelige høna? Å ikke tenke så mye på grensene og gjerdene at man nesten ikke merker at de er der en gang? Vel – det krever jo bittelitt tenking, lell. Det kunne jo vært rev på andre siden av gjerdet… eller strøm PÅ gjerdet… eller man kunne satt seg fast… eller overanstrengt…

obs… glemte det der med å ikke ha så mange kompliserte tanker om det hele. For man trenger da vitterligen ikke å gå til verdens ende heller. Bare la gjerdene og grensene være litt mindre.. vel, til hinder.

I fjor på denne dagen hadde jeg et innlegg jeg kalte midtvinterspolitikk. Du kan lese hele innlegget her.

Det er jo da like aktuelt fremdeles. Her finner du den sårbare, syke som i perioder med tilfriskning gjerne vil ha luft under vingene. Du finner de nyttige kattene med sin utidige revirhevding som regjerer i huset. Du har den nyttige og rett og slett ikke brysomme hund som nesten ikke nevnes i det hele tatt. Og du har minisamfunnsadministrator- matmamsen som skal ta seg av alle både når de er friske og så aktive at øynene går i kryss – og også når noen krever stell og spesialtilpasning.

En litt kaotisk samfunnsbeskrivelse, kanskje. Men pytt. Samfunn har jo en tendens til å være litt kaotiske.

Hun begynner å bli litt skrøpelig, Louise. Hun er jo mange år gammel nå. Men hun følger likevel med på hva som skrives på bloggen.

«Brrrr» – sier hun og smugleser over skuldra mi. Hun og den blå høsthimmelen speiler seg i skjermen. – «Høst, ja. Jeg har sett det gjennom vinduet og hører plogene fare forbi. Takke seg til peisvarmen her inne.»

Jeg tør ikke fortelle henne at jeg oppdaget en peiskatt i dag. En glohet liten sak som danset inne i flammene og freste med ildrøde øyne mot meg. Eller så jeg syner? Ser dere den? Den stikker frem fjeset sånn litt lavere enn midt i et sted.

Best å passe seg for sikkerhets skyld.

Prøve å fange dem, vel!

Når jeg ser dyrene slik, tenker jeg at jeg har noe å lære.
Hovedsaken er at man prøver å fange sommerfugler. Ikke hvorvidt man treffer eller bommer :-)

Naturopplevelser

En dag for noen år siden våknet jeg av at Robert kom listende inn på soverommet og hvisket; «Kari, se!» Da jeg med halvtrøtte øyne gløttet ut soveromsvinduet var det en elgokse like utenfor som slet med å passere strømtråden til naboens kuer. Robert fortalte at han allerede hadde sett snurten av en elg som hadde passert og nå befant seg såvidt inne i skogen.

Den forvirrede elgoksen spaserte frem og tilbake, frem og tilbake langs gjerdet. Han skjønte at han måtte hoppe, men kviet seg nok siden han visste det var vonde ting (strøm) i den tynne, hvite mystiske tråden som var trukket tvert gjennom hans rike. En gang var han riktignok også borti tråden og hoppet himmelhøyt. Men han var ikke snarrådig nok til å hoppe fremover. Dermed var han jo like fullt på feil side av gjerdet da han landet.

En gang gikk han bestemt mot gjerdet og vi trodde at nå… Nå! Men da han kom frem tok han et mini hopp hvor bena bare var noen centimeter over bakken, og så gikk han igjen. Det var visst knapt mulig å forsere denne hvite tråden.

Men etter flere minutter med traving hoppet han plutselig udramatisk over. Han hadde full klaring, og det så like lett ut som å puste. Likevel var det siste vi så av ham at han travet febrilsk inn over skogen for å finne ut hvordan han skulle angripe tråd nr 2 i denne mystiske gaten der kuene går fra det ene beitet til det andre.

Naturopplevelse
Man kan vanskelig definere hva en opplevelse er. Det har med sanser og sinn å gjøre. Både det fysiske og det psykiske. Og det har med dyr, vegetasjon, situasjoner, vær, utsikt og mye mer å gjøre. En naturopplevelse kan man ha i egenskap av observatør eller deltager. Det er kanskje stor variasjon på hvor «vilt» vi mener det skal være for at det skal være en naturopplevelse også?

Noen ganger lurer jeg på hvorfor det dukker opp så mange kriterier for kvaliteten av en naturopplevelse. I motsetning til de som trekker ut i den store verden og til de ekstreme opplevelser – trekker jeg «inn». Til det nære, det tilgjengelige og det fantastiske som er helt inntil.

Hjemme bra – borte best? Stort eller smått – er alt like godt?
Har du tenkt over det noen gang? Føler du at du må gjøre noe stort – noe Monsensk’ – for at det skal bli en skikkelig naturopplevelse? Se en bjørn og ikke en rev, gå over Svalbard og ikke i 100 meterskogen, gå i elvevasket undertøy i en uke i stedenfor å komme hjem til sofaen, tv’n og senga etter en spasertur i parken.

Da utfordrer jeg deg til å tenke: hvorfor det? Er det noe du virkelig føler? Eller er det noe vi blir påvirket til å føle av reklamer og populære naturprogrammer?

Jeg har gjort litt av hvert. Sovet ute på de merkeligste steder alene om natten flere ganger enn jeg kan telle. Gått dagesvis på fjellet: meg og bikkjene. Sovet ute i 16 kuldegrader med bare bikkja som varmeovn. Lusket etter grevling i midtbyen. Vært i utlandet og sett eksotiske dyr. Ridd på en elefant gjennom natur i Thailand. Men jeg tør påstå at de største opplevelsene kommer av seg selv når som helst, uavhengig av hvor jeg er eller hvor eksotisk det hele er.

De største naturopplevelsene er mer avhengig av hvordan jeg er. Av hvordan jeg har det inni meg og hvor mye tilstede jeg er der jeg er. Er man ikke «tilstede»  risikerer man like gjerne å stå på Serengeti og se likegyldig på en løve som at man ikke legger merke til dyrelivet i hagen. Å reise langt gir ikke nødvendigvis større opplevelser. Og omvendt – hvis man er åpen kan man ha det like spennende hjemme som borte. Man skal ikke kjimse av spenningen ved å følge etter et ekorn for å se hvor den skal og hva den driver med! Spesielt ikke hvis det blir like nysgjerrig på deg og setter seg ned for å observere hva du driver med.

Naturopplevelser handler i det hele tatt mye om tilstedeværelse og innlevelse. Jeg husker jeg en gang så et program om ei som forsket på flyt. Flyt – det er å være så oppslukt at tiden går i fra deg. Du glemmer hvor du er, hvem du er og hvorfor du holder på – kun for dette ene å konsentrere deg om det du gjør som er enten morsomt eller veldig interessant. Nettopp slik opplever jeg det å være i naturen. Og da spesielt den nære naturen. Livet jeg har helt inntil.

Å dele med andre
Det ble sagt at barn har lettere for å komme i «flyt» enn voksne. Det samme sies noen ganger om å oppleve naturen. Ute i hagen eller blant hybelkaninene under sengen, der utspiller det seg fantastiske naturopplevelser som barna ser.

Nå er ikke jeg helt sikker på at det er så stor forskjell på barn og voksne. Enten det eller så er det noen av oss som aldri mister barnet i oss. Men jeg har oppdaget at å oppleve naturen sammen med barn og likesinnede (sånn som meg) gir noe udefinerbart ekstra. Om det er nysgjerrighet, fordomsfrihet, repetisjon av kunnskap (barnet i meg trenger det også) eller at man ser ting med nye øyne, vet jeg ikke.

Å dele med de som er nøyaktige, vitebegjærlige og kunnskapsrike er også veldig spennende. Det er også å se ting med andre øyne. Man blir ekstra nysgjerrig av å tenke «hva», «hvorfor» og «hvordan» fordi man får lyst til å finne det ut selv og fortelle det videre.

Å dele er forresten så mangt. Man kan dele ved å være til stede samtidig eller man kan dele ved å fortelle i etterkant.

Naturopplevelser man har alene har også en helt egen kvalitet i seg. Et overraskende møte med et vilt dyr kan gjøre at man føler man får del i noe spesielt. Og en rolig solnedgang, en utsikt eller litt distre betraktning av et flittig lite insekt gjør at man får en indre ro som gjør noe med en. Akkurat som om man får litt ekstra bakkekontakt. Som om noe faller litt på plass i en. Eller en storm som gjør at du hyler! Så godt og levende det er!

Å befinne seg et sted midt i mellom det mystiske og fantastiske, det som bare er som det er og det som gjerne har en grunn til å være nettopp slik… Midt imellom undring og kunnskap. Å – det er et godt sted å være. I tillegg er det en utfordring å formidle alt dette sånn nogenlunde balansert og ikke minst også interessant nok til at det er verdt å lytte til.

Noen ganger ser man mat der andre ser mat og man innser at den enes død er den andres brød og det er ikke så mye mer med det enn som så. Naturen er etter min mening hverken rå eller sentimental. Det er ikke noe mystisk – men heller ikke aldeles klart og forståelig. Noen ganger ser man humor der humor finnes, se sorg der sorg finnes, kjærlighet og omsorg der det finnes. Og noen ganger legger man følelser i det man opplever som kanskje slettes ikke er «korrekt» sett i lys av hva som egentlig skjer. Men hvem kan egentlig gi fasit på det?

-

Naturopplevelser er noe av det viktigste som finnes. Et begrep som rommer så mye mer enn man ser ved første blikk.

En like stor glede for meg er om jeg bidrar til at noen andre også opplever og får glede av naturen!

Og noe av det jeg fokuserer mest på er å formidle hvor tilgjengelig naturopplevelser er.

Helt inntil.

Hvis du vil lese andre innspill på N  i ABC i ord og bilder, så klikk her eller på bildet.

På vei hjem fra sykehuset her om dagen, traff jeg en kant som i løpet av vinteren hadde spist seg ut i veibanen i en sving. Der jeg satt i en bråstanset bil bak den røde trekanten og ventet på hjelp etterpå (har ikke to reservedekk, da vettu), glodde jeg på alle bilene som kom gjennom svingen bak meg . Jeg telte at hver 5. – 6. bil traff samme kanten. Men bare jeg klarte å punge BEGGE dekka og ødelegge TO felger!

Sånn er livet – når dagene er rare.

--

Når man er for liten til å nå opp i sofaen og matmamsen er for tung i kroppen til å reise seg hver gang ei lita ei vil opp i sofaen. Da sover man der man er.

Sånn er livet – når dagene er rare.


Og når matmamsen snur seg vekk fra kjøkkenbenken i to sekunder, og en pusekatt ikke synes serveringen har vært topp de siste dagene… da spankulerer pusekatten bortover benken, henter en av matmamsens koteletter, bærer den fint tilbake langs hele benken og legger den opp i kattematskåla der kattemat vitterligen SKAL ligge.

Sånn er livet – når dagene er rare.

Matmamsen burde jo egentlig helst spise bare salat om dagen, likevel. Hun gruer seg til bivirkningene av prednisolon, som hun nå går på. Det var den beslutningen som ble tatt på sykehuset her om dagen. Kanskje det hjelper? Men hvor fort går det å bli like stor som da jeg var liten, mon tro? Det er ett av disse spørsmålene som har blitt litt viktig i matmamsen liv.

Kom igjen! Jeg er stor nok fra før av!

Sånn er livet – når dagene er rare.

Jeg er så glad for hver glede (humre – og overraskelse) jeg får av disse små øyeblikkene i livet. Så blir dagene verdifulle selv når de er rare.

Jeg undres ofte over

hvor vanskelig det er med ord

Men egentlig er det jo lett det hele

Det er bare ord

Det er sjelden nok av dem

og ofte for mange av dem

Ord er bare ord

De sier ikke alt

og heller ikke ingenting

Midtvinterspolitikk

Denne lille jenta er en utfordring om dagen. Selv om hun er dårlig til å fly vil hun så mye, blant annet se på nøtteskrikene som sloss om maten der ute. De jobber hardt for føden, det er lett for alle å se.

Da vi bodde på Brandhaug var Louise frittflygende fugl. Innendørs vel å merke. Det var bare en gang hun stakk ut en tur. Heldigvis ble det med den ene gangen, siden det nesten satte grå hår på matmamsen.

Men frittflygende innefugl sammen med fem katter var heller ikke enkelt. I tillegg var kattene delt i to leire med mine fire på den ene siden og Mio på andre siden. Vi hadde ekte timeshare-gård. Når alle var aktive kunne man være fristet til å klage over all administreringen. Men selvfølgelig gjorde vi ikke det….(humre).

Etter at vi flyttet hit til Berglund har imidlertid Louise likt seg i buret sitt. Når hun har sluppet ut har hun ganske raskt trukket inn i buret igjen. Hun virket sliten, kræsjet med ting når hun fløy og hun rotet litt. Men i buret trivdes hun ordentlig godt. Hun er nok også en slik som gjør det beste ut av situasjonen. For trivselen var nesten merkelig siden hun egentlig har klaustrofobi. Helt enkelt for meg ble det likevel ikke det heller. Jeg bekymret meg for helsen hennes og det ble mer stell når hun bare satt der i det lille miljøet sitt. Jeg måtte passe på mat og vann og rengjøring. Og så aktivitetstilpasse der inne da. Med kvister og sand og speil og slikt.

Nå har hun visst kommet på at hun har klaustrofobi igjen… Og kroppen hennes fungerer mye bedre. Så nå vil hun ut og fly. Få luft under vingene. Gjøre sin del av det som skal gjøres i huset av lek og sang og morro.

Det passer ikke så bra. Huset er så fullt for tiden. Det er midvinter,  kattene vil absolutt være inne og helst ligge i fanget. Vanligvis jobber de litt i løpet av dagen med å holde musa fra bordet. Men nå har de ferie. Det er for kaldt, skal du vite.

Mio og Sylvester har satt igang en fullstendig tullete markeringskonkurranse. INNE!! Den arbeidende delen av vårt minisamfunn kan være ganske så brysomme iblant. Vi har tatt Mio på fersken med ristende hale på et hjørne et par ganger nå, men Sylvester er også «aktiv». Med dårlig samvittighet prøver vi å være veldig tydelig sinte på dem når de gjør noe galt, og så setter vi dem ut for å demonstrere at de skal UT for å tisse! I går ble Mio så redd da jeg kjeftet at han sprang gjennom hele huset. Han sprang som om han trodde jeg skulle spise ham. Ut av stua, gjennom hallen, spisestua og kjøkkenet – ut på gangen bak. Da han helt hysterisk rundet svingen ut på vaskerommet ropte jeg: «Nå må du gi deg – matmamsen har sint stemme, men hun har ALLTID milde hender! Det vet du!!!» Da stoppet han og skottet på meg. Jeg fikk løftet ham opp og satt ham ut. En ordentlig liten dramaqueen, er han!

Om noen har gode råd for hvordan vi får stoppet midtvintersmarkeringskriging mellom to gamle kastrerte hannkatter, så er jeg takknemlig for det. Akkurat nå ser det ut som om de har laget seg et miljø hvor de trives med konflikten for konfliktens skyld. For å ikke snakke om drama for dramaets skyld. Vi prøver jo å gjøre dem trygge og fornøyde. Har kattetoalett på egnede steder og  kattedør så de kan gå ut når de vil. Klorebrett og sosiale samlinger. Skikkelig arbeidsmiljøtilpasninger. Og vi prøver å være tydelige og overholde regler som gode ledere skal.

Men jeg har opplevd at dette er et ganske vanlig fenomen nå midtvinters. De orker ikke gå ut i kulden og kjeder seg litt. Da blir det et underlig spetakkel. Når våren kommer, går problemet over av seg selv. Men jøss, så frustrerende det er mens det står på. Voksne katter som burde visst bedre!!

Vel – midt oppi kattekrigen har altså Louise bestemt seg for at hun skal ut av sitt gyldne bur. Og som mange kanskje ville gjort i samme situasjon har jeg mest lyst til å si: «Jada vennen. Det har du jo rett til. Men det passer så forbasket dårlig akkurat nå!!»

Det er ikke lett dette her. Vi har mange grupper å prioritere. De aktive og (litt diskutabelt) nyttige små skal ha sitt. Og de som ikke klarer å yte så mye skal ha sitt. Og så vanskelig det blir når de vil ha mer! Vil ut. Ut og inn, faktisk. Og så ut litt igjen. Og ikke er det hver gang det lykkes. Det hender Louise blir sliten midt på turen og faller på gulvet. Og da må mamsen passe på og hjelpe til. For de aktive kattene er jo overalt. Og så Kira hund selvfølgelig! Phu – så mange grupper…

Og det er Louise som er mest utfordrende akkurat nå.

Men det er jo ikke politisk korrekt å be noen holde seg i buret sitt bare fordi det passer bedre. Omtrent like politisk ukorrekt som (bare for å ta et fullstendig tilfeldig eksempel….)  å si at syke mennesker er en belastning for samfunnet, enten de er burbundne eller vil delvis ut i samfunnet.

Nei vent…. Det er jo politisk KORREKT, det. Å si at syke mennesker er snyltere, en belastning for samfunnet.

Eller ops – ny politisk melding – vi skal visst ikke ha dårlig samvittighet for å være hjemme når vi er syke.

Slik kan det gå. Når man tusler rundt her i sin lille boble, henger man ikke helt med i svingene. Men problemstillingene er likevel merkelig aktuelle (hvem kunne trodd det, så vanskelig som det høres ut…).

Det er bra at vi er GLAD I VÅRE.

I dag har jeg hatt en litt smågrinet stund. Det er lov det også, ikke sant? Jeg kan være litt smågrinete. Det er jeg flink til, så lenge det er bare en liten stund. Jeg holder ikke ut å være grinete så lenge….

Men det er perfekt vær til å leke ute! Mildt og herlig, bare to grader minus. Det er 17 grader forskjell fra i går! Og bare litt snø så det er lett å tumle rundt overalt. Kira og jeg dro frem kjelken og seilte ned låvebrua. Og så ned bakken langs hønsegården.

Men etter to slike tumlinger var jeg helt utslitt. Jeg ble så sint! Hadde jeg orket å trampe og stampe, fnyse og frese, så hadde jeg gjort det. Men jeg var allerede så sliten at det bare såvidt orket å boble litt sinne inni meg mens jeg sto helt stille og pustet på. Blopp, blopp sa det rasende. Ikke så imponerende akkurat. Og så gikk det over, heldigvis. Et slit er det, med slikt sinne.

Jeg har så lyst til å komme meg ut til hestene og leke litt i snøen! Men bare å gå bort til gjerdet er for tungt. Det er ikke dørstokkmila. Jeg sliter ikke med dørstokkmila. Den hopper jeg over uten tanke for at starten er tung. Det er etterpå, etter de første lette trinnene, at alt strekker seg milevis utover plutselig. Det er nesten magisk. Poff – så er veien lenger enn lang, og energilageret er tomt.

Jeg føler meg litt bedre når jeg rekker tunge til kroppen. Ah – så kan jeg fange snøfnugg, like godt. Jeg kan leke litt helt inntil her jeg står, jeg! Ingen motvillig kropp skal få ta fra meg leken.

Jeg får så lyst til å prate med nissen. Han er sikkert mange hundre år gammel, og vet vel godt hva en motvillig kropp kan lage av brysomheter. Og likevel er han godmodig som dagen er lang, med glimt i øyet og et hav av varme.

Jeg har så lyst til å spørre: «Hvordan gjør du det?» Og jeg tror han ville skottet på hodet, og sett på meg med blått blikk akkurat som dette. Og så ville han sagt: «Hvordan? Jeg gjør det jo bare.»

Så da får jeg bare fortsette å gjøre det, jeg også. Leve godt og leve vennlig tross litt motstand.

Jeg vil jo ikke være dummere enn nissen!

I dag har han forresten dratt skinnfellen litt opp over knærne. Snøføyka når helt inn til ham der han sitter.

Og rotta på hodet hans har bøyd nakken mot vinden så skjerfet har tatt av for det meste kalde. Mens dompapen har latt seg snø ned. Det ser lunt og godt ut. Som om han samler varmen inni seg, og så sitter han og lyser ut mellom snøfnuggene..

-

.

Julestjerna bare ler. Hun pleier å henge så høyt og ha det så travelt i juletider at hun ikke får smake snøen. Nå som hun har krøpet ned i lomma til nissen, er livet plutselig fullt av nye opplevelser. Jeg synes jeg hører det klinger i lav, lykkelig stjernelatter: «Det kiler på nesen! Tenk – jeg visste ikke at snø var så deilig! Jeg visste den var vakker. Jeg har sett den leke over landskap og i vindkast. Jeg har sett den smyge seg inn overalt, legge seg tungt på det meste. Høyt oppe har jeg hengt, og sett. Men jeg visste ikke hvordan den kunne kile så deilig på nesen! Tenk så heldig jeg er, at jeg får sitte litt her nede. Ikke bare funkle der oppe!»

Nissen har spist av julegrøten. Nåså har vi heldigvis ikke hatt. Jegermeisteren står urørt (puster lettet ut). Det er snart på tide å rydde det bort. Men hele jula ut skal det stå. Til 13. dag jul. Men jeg er veldig glad vi ikke har nåså. Mon tro hva vi skulle gjort da? Hvordan blir man kvitt en slik en? Nissen bare ler. Han har blitt sterk på gården her nå. Det skal nok mange nåså’r til for å vippe ham av pinnen.

Jeg har masse å lære av nissen. Hvis jeg ler like godt, lar blikket være like blått og putter inn litt snill humørfylt trollskap, skal det nok mye til for å vippe meg av pinnen også. Mer enn en skarve kropp som ikke vil samarbeide.

Jeg tror jeg fanger et snøfnugg til på tungen, og smiler stort. Det er nemlig slik man gjør det når man bare gjør det. Lever godt og lever vennlig, altså.

Målbevissthet

Noen ganger våkner man og dagen er ikke så god. Og man har lyst til å si det høyt. Noen ganger har man lyst til å si det veldig høyt.

Og noen ganger blir man så opprørt over politikere, samfunnsdebatter eller ting som skjer. Kriminalitet, budsjettkutt, fordommer…. Man har så lyst til å protestere høyt. Veldig høyt.

Å si ifra når noe ikke er godt og når man ikke er enig er det mest velkjente, bekveme og populære som finnes.

Men når man sitter der med vondten i ene handa og det gode i andre handa, er det noen ganger slik at man kan velge å fokusere på en av delene. En av fortellingene. En av hverdagene.

Jeg har det slik at når jeg sitter her og tenker. Når jeg veier mine to fulle hender og ser på dem fra alle kanter – er det slik at jeg forstår. Du vet, sånn ordentlig forstår. At alt som handler om det stille lysende, magevarmende og ofte undervurderte gode er minst like viktig som alt det andre jeg kunne ha sagt høyt.

Det betyr ikke at vi ikke klarer å se for oss hvordan det er å være i hverandres sko. Det skal ikke bety at vi blir glemt i ett eller annet budsjett. Eller at det vanskelige er mindre ekte enn det gode.

For å snakke om gleden i ene handa betyr ikke at man glemmer det som ligger i andre handa. Neida, det får bare litt mindre av… vel, veldig høy stemme hele tiden. Istedet får det en akkurat passe stor plass. Som en del av livet, – og ikke det som skal ha all fokus.

Og å være målbevisst oppmerksom på det som faktisk er littegrann godt. Ja egentlig ganske godt, og noen ganger helt fantastisk….. det er viktig på ramme alvor.

Older Posts »