Feed on
Posts
Comments

Minner meg om…

Dette ekornbildet minner meg om trivelige gamle filmer med Cary Grant og James Stewart av en eller annen grunn :-) . Det hadde vært interessant å visst hvordan hjernen lager den assosiasjonen. For alt jeg vet kan det være en scene med et ekorn i en av de gamle filmene deres.

Eller minner ekornet meg faktisk om selve skuespillerne fra dengang da?

Eller er det enda enklere. Er det lyset i bildet? 

Jeg var bare jentungen da disse filmene fenget. Det er ikke godt å vite hvilke båser jeg puttet disse menn i. Jeg var nok ikke gammel nok til å fanges i det romantiske. Jeg er ganske sikker på at jeg likte filmer som var trygge og familievennlige. Og de som lekte med tullete tanker. Som denne fra filmen «Mr Hobbs Takes a Vacation«: «Now I haven’t seen a bulb like that since I was seven years old.» … «A bulb this weak. You can’t even call it a light. It’s a dark! You turn that thing on in the middle of the day, and the whole room goes black.»

Man skulle trodd ekornbildet dro tankene mer mot det komiske og skuespillere som iblant kunne ha et ekorns viltre natur, som Danny Kay, Jack Lemmon eller Jerry Lewis.

Men altså - bildet minner meg om de to andre lune humorister. Jeg aner ikke hvorfor et slikt bilde av et ekorn får meg til å tenke på dem. Eller hvorfor nettopp dette og ikke andre ekornbilder gjør det. Men det gjør det.

Så da så :-)

Er det ikke rart hvordan noen bilder får en til å tenke på noe helt uventet?

Husker dere høna Garp som plutselig tok et skikkelig stunt og mistet alle fjæra på en dag eller to? Nå er hun tilbake i sin vanlige form.

Når jeg åpner hønsehusdøra, står hun så først i køen at hun bokstavelig talt faller ut når døren går opp. Og i fallet prøver hun å hoppe opp i tilfelle jeg har noe godt i hendene. Det blir alltid et sjarmerende kaos og hun blir alltid like irritert om hun ikke får først, mest og best av det jeg kommer med. Jeg sørger alltid for at hun klarer å stjele noe. Hun fortjener liksom det, så frempå og ivrig som hun er.

Stooooor og flott i fjørdrakta er hun blitt. Og det er ikke spor av den fryktsomme, frosne, fjørfellende jenta som måtte berges ut av hønsehuset for noen uker siden. Klikk på bildene under for å se større bilder av før og nå :-) .

Det er bra det gikk bra :-) .

Hele episoden har imidlertid fått meg til å tenke på noe litt sånn på siden…

I sånn psykisk, fysisk, kropp og sinn og alt-det-der sammenheng var det ganske interessant å observere hvordan ren fysisk belastning (myting) kunne påvirke en så robust psyke som Garp sin. Fra å være frekk, frempå, glad, aktiv og alltid på farten ble hun på null komma niks helt forandret.  

Så hva skjedde?

Jeg fant altså plutselig Garp skjelvende og tilsynelatende vettskremt inne i en rugekasse. Hun virket stiv av skrekk når jeg rørte henne, oppriktig redd de andre hønene og ellers uten vilje til å bevege seg, være sosial, legge egg… Dette skjedde brått og dramatisk. Hun ville bare hvile, holde varmen, spise, drikke, sove og holde seg helt unna stress - ja til og med sanseinntrykk kunne det virke som. 

En ting jeg la merke til var at hun ikke spiste samtidig som jeg var i nærheten. Min tilstedeværelse stimulerer vanligvis til spising siden jeg kommer med godisen. Var hun blitt så redd for meg at hun ikke turte spise?

Eller … var det bare at en ting om gangen var nok? Trengte hun kanskje all energi til å observere meg når jeg var der? Hun vet jo at jeg kan finne på å løfte henne, og det liker hun ikke. En slik «fare» ville hun som frisk vurdert løpende. Bare prøv å fange en frisk høne, selv om hun står med ryggen til. Ååååå, hun vet hvor hun har deg. Men som syk «visste» hun kanskje at hun trengte all energi til en og en ting? Og om hun spiste ville hun bli et lett bytte. Derfor ventet hun til jeg gikk. 

Jeg tror det var slik. Jeg tror at det underbevisste konsentrerte seg om å fylle basalbehovene til den fysiske utfordringen var bedret. Og kroppen hennes var (som kropper er) så klokt innrettet at den sørget for at hun gikk inn i et slikt modus av seg selv. 

Jeg tror at hun skjermet seg via en rekke sunne og riktige mekanismer. Som å være usosial, holde seg i ro for å holde varmen, føle frykt for farlige situasjoner litt før de ellers ville vært farlige.

Resultatet er en slags energiøkonomisering. «Frykt matmamma littegrann så du deler opp gjøremålene dine i a) observere matmamma til hun går og b) spise i fred». «Ikke vær sosial, det krever for mye energi», «Pass deg for hønevennene dine. De kan være skumle hvis du har blitt pjusk nok». Høns er nemlig tøffe. Og om en frisk høne havner i en liten slosskamp med ei anna frisk ei, gjør det ikke noe. Om ei syk ei havner i slosskamp med ei frisk ei, kan resultatet bli riktig stygt for den syke.

Den psykiske endringen reflekterte den fysiske endringen at hun hadde mistet fjæra – og dermed ble fysisk redusert og mistet midlertidig evnen til å takle utfordringer fra omgivelsene så godt som før.

Hennes psykiske reaksjon var derfor slik jeg tolker det en sunn reaksjon på en fysisk utfordring. «Nå bør du være litt mer redd enn før, for nå er du svakere enn før».

Noe jeg kjenner meg igjen i.


Hva ville skjedd hvis jeg istedenfor å behandle Garp sin fysiske tilstand hadde behandlet kun hennes psyke? Ved f.eks. å ha fjernet frykten, men ikke gitt henne ekstra mat, ekstra varme, skjerming, ro, mulighet for å sove mer enn vanlig og slikt som er medisin for ei lita høne?

Høns er liksom litt lettere å «vippe av pinnen» enn oss mennesker. Så sånn sett hadde det nok vært lettere å se konsekvens av handling. Hun hadde etter min erfaring med høns sannsynligvis ikke klart å gjenvinne sin fysiske form og etter kort tid mistet livet.

Hun trengte ikke å ikke være redd. Det var ok å være redd.

Men hun trengte virkelig de fysiske tiltakene!

Hva tror dere hadde skjedd hvis jeg hadde forholdt meg til hennes fysiske behov, men ikke tatt hensyn til hennes psykiske behov? Ved for eksempel å ikke bry meg om at hun viste at hun var redd for de andre hønene, meg og helst ville inn i en krok? Mens jeg ga tilgang til mat, vann og varme «der i hønsehuset et sted» hvor hun fikk tak i som vanlig, hvis hun bare ville?

Frykten for å bli overbelastet var nok reell. Bevegelse gir feks. energitap. Kroken hun lå i ga nok litt ly og varme. Og høns mobber. Hun kunne trosset frykten. Men for å sette det på spissen – å gå ut for å bli mobbet halvt ihjel eller frosset halvt ihjel hadde bare vært en annen måte å dø på en å ligge stille og sulte halvt ihjel.

Min kunnskap som hjelper er et viktig stikkord. Jeg har her kunnskap til å se at hennes frykt er «smart». Høner er som sagt relativt enkle vesen.

Og jeg vet at hvis jeg ignorerte hennes frykt ville jeg vært en dårlig hjelper. Hun ville slitt veldig med å få i seg nok mat og vann, og varme ville vært tilfeldig. Avhengig av om varmen var der det også var ly.

Uten psykisk støtte ville hun fortsatt i formnedgang mye lenger enn nødvendig, hun ville kanskje aldri gjenopptatt sin fysiske form og hun ville fått sterkt redusert funksjonsevne (sikkert aldri mer blitt egglegger). Hun hadde sannsynligvis fått psykiske langtidsfølger, f.eks. blitt varig mer sky fordi hun ble utsatt for mye sosialt stress samtidig som fysisk stress.

Hun hadde altså muligens blitt både fysisk og psykisk varig syk. Eller  – som sagt det er jo ganske så mye lettere med høner enn med folk - hun kunne blitt vippet helt av pinnen og kort sagt lagt seg død en dag.


Både kropp og psyke måtte adresseres for at Garp skulle komme seg hel gjennom alt sammen.

Det er jo da heller ikke noen tvil om at de to delene henger sammen. De jobber godt sammen også, etter min mening.

Men det var fysisk hun trengte behandling. Psykisk prøvde hun/kroppen hennes egentlig bare å hjelpe seg selv og da trengte hun min støtte til å fylle sine egne behov. Til å få ro, tilgang på mat, ikke bli mobbet…. Til å komme til et sted hvor varsellysene hennes ble «fornøyd» så hun fikk konsentrere seg om det som faktisk var viktig.

For så snart hun var fysisk i orden igjen, falt alt det psykiske på plass av seg selv. Og Garp er igjen en robust og tøff høne, uten noe varige men. 

Vel… det var vel ikke så mye mer å si om den saken :-) . Eller masse, om man heller vil.

 

Apropo gjerder..

Satt i lys av innlegget om begrensninger og gjerder, var jo denne lille scenen utenfor mitt vindu nærmest som å få poenget i fanget – humre.

For dere husker vel «bildet» man brukte på det gode liv for noen år tilbake, nemlig «Den lykkelige høna»?

Så enkelt som dette kan det kanskje være å finne det gode liv – å være den lykkelige høna? Å ikke tenke så mye på grensene og gjerdene at man nesten ikke merker at de er der en gang? Vel – det krever jo bittelitt tenking, lell. Det kunne jo vært rev på andre siden av gjerdet… eller strøm PÅ gjerdet… eller man kunne satt seg fast… eller overanstrengt…

obs… glemte det der med å ikke ha så mange kompliserte tanker om det hele. For man trenger da vitterligen ikke å gå til verdens ende heller. Bare la gjerdene og grensene være litt mindre.. vel, til hinder.

I fjor på denne dagen hadde jeg et innlegg jeg kalte midtvinterspolitikk. Du kan lese hele innlegget her.

Det er jo da like aktuelt fremdeles. Her finner du den sårbare, syke som i perioder med tilfriskning gjerne vil ha luft under vingene. Du finner de nyttige kattene med sin utidige revirhevding som regjerer i huset. Du har den nyttige og rett og slett ikke brysomme hund som nesten ikke nevnes i det hele tatt. Og du har minisamfunnsadministrator- matmamsen som skal ta seg av alle både når de er friske og så aktive at øynene går i kryss – og også når noen krever stell og spesialtilpasning.

En litt kaotisk samfunnsbeskrivelse, kanskje. Men pytt. Samfunn har jo en tendens til å være litt kaotiske.

Hun begynner å bli litt skrøpelig, Louise. Hun er jo mange år gammel nå. Men hun følger likevel med på hva som skrives på bloggen.

«Brrrr» – sier hun og smugleser over skuldra mi. Hun og den blå høsthimmelen speiler seg i skjermen. – «Høst, ja. Jeg har sett det gjennom vinduet og hører plogene fare forbi. Takke seg til peisvarmen her inne.»

Jeg tør ikke fortelle henne at jeg oppdaget en peiskatt i dag. En glohet liten sak som danset inne i flammene og freste med ildrøde øyne mot meg. Eller så jeg syner? Ser dere den? Den stikker frem fjeset sånn litt lavere enn midt i et sted.

Best å passe seg for sikkerhets skyld.

Prøve å fange dem, vel!

Når jeg ser dyrene slik, tenker jeg at jeg har noe å lære.
Hovedsaken er at man prøver å fange sommerfugler. Ikke hvorvidt man treffer eller bommer :-)

Naturopplevelser

En dag for noen år siden våknet jeg av at Robert kom listende inn på soverommet og hvisket; «Kari, se!» Da jeg med halvtrøtte øyne gløttet ut soveromsvinduet var det en elgokse like utenfor som slet med å passere strømtråden til naboens kuer. Robert fortalte at han allerede hadde sett snurten av en elg som hadde passert og nå befant seg såvidt inne i skogen.

Den forvirrede elgoksen spaserte frem og tilbake, frem og tilbake langs gjerdet. Han skjønte at han måtte hoppe, men kviet seg nok siden han visste det var vonde ting (strøm) i den tynne, hvite mystiske tråden som var trukket tvert gjennom hans rike. En gang var han riktignok også borti tråden og hoppet himmelhøyt. Men han var ikke snarrådig nok til å hoppe fremover. Dermed var han jo like fullt på feil side av gjerdet da han landet.

En gang gikk han bestemt mot gjerdet og vi trodde at nå… Nå! Men da han kom frem tok han et mini hopp hvor bena bare var noen centimeter over bakken, og så gikk han igjen. Det var visst knapt mulig å forsere denne hvite tråden.

Men etter flere minutter med traving hoppet han plutselig udramatisk over. Han hadde full klaring, og det så like lett ut som å puste. Likevel var det siste vi så av ham at han travet febrilsk inn over skogen for å finne ut hvordan han skulle angripe tråd nr 2 i denne mystiske gaten der kuene går fra det ene beitet til det andre.

Naturopplevelse
Man kan vanskelig definere hva en opplevelse er. Det har med sanser og sinn å gjøre. Både det fysiske og det psykiske. Og det har med dyr, vegetasjon, situasjoner, vær, utsikt og mye mer å gjøre. En naturopplevelse kan man ha i egenskap av observatør eller deltager. Det er kanskje stor variasjon på hvor «vilt» vi mener det skal være for at det skal være en naturopplevelse også?

Noen ganger lurer jeg på hvorfor det dukker opp så mange kriterier for kvaliteten av en naturopplevelse. I motsetning til de som trekker ut i den store verden og til de ekstreme opplevelser – trekker jeg «inn». Til det nære, det tilgjengelige og det fantastiske som er helt inntil.

Hjemme bra – borte best? Stort eller smått – er alt like godt?
Har du tenkt over det noen gang? Føler du at du må gjøre noe stort – noe Monsensk’ – for at det skal bli en skikkelig naturopplevelse? Se en bjørn og ikke en rev, gå over Svalbard og ikke i 100 meterskogen, gå i elvevasket undertøy i en uke i stedenfor å komme hjem til sofaen, tv’n og senga etter en spasertur i parken.

Da utfordrer jeg deg til å tenke: hvorfor det? Er det noe du virkelig føler? Eller er det noe vi blir påvirket til å føle av reklamer og populære naturprogrammer?

Jeg har gjort litt av hvert. Sovet ute på de merkeligste steder alene om natten flere ganger enn jeg kan telle. Gått dagesvis på fjellet: meg og bikkjene. Sovet ute i 16 kuldegrader med bare bikkja som varmeovn. Lusket etter grevling i midtbyen. Vært i utlandet og sett eksotiske dyr. Ridd på en elefant gjennom natur i Thailand. Men jeg tør påstå at de største opplevelsene kommer av seg selv når som helst, uavhengig av hvor jeg er eller hvor eksotisk det hele er.

De største naturopplevelsene er mer avhengig av hvordan jeg er. Av hvordan jeg har det inni meg og hvor mye tilstede jeg er der jeg er. Er man ikke «tilstede»  risikerer man like gjerne å stå på Serengeti og se likegyldig på en løve som at man ikke legger merke til dyrelivet i hagen. Å reise langt gir ikke nødvendigvis større opplevelser. Og omvendt – hvis man er åpen kan man ha det like spennende hjemme som borte. Man skal ikke kjimse av spenningen ved å følge etter et ekorn for å se hvor den skal og hva den driver med! Spesielt ikke hvis det blir like nysgjerrig på deg og setter seg ned for å observere hva du driver med.

Naturopplevelser handler i det hele tatt mye om tilstedeværelse og innlevelse. Jeg husker jeg en gang så et program om ei som forsket på flyt. Flyt – det er å være så oppslukt at tiden går i fra deg. Du glemmer hvor du er, hvem du er og hvorfor du holder på – kun for dette ene å konsentrere deg om det du gjør som er enten morsomt eller veldig interessant. Nettopp slik opplever jeg det å være i naturen. Og da spesielt den nære naturen. Livet jeg har helt inntil.

Å dele med andre
Det ble sagt at barn har lettere for å komme i «flyt» enn voksne. Det samme sies noen ganger om å oppleve naturen. Ute i hagen eller blant hybelkaninene under sengen, der utspiller det seg fantastiske naturopplevelser som barna ser.

Nå er ikke jeg helt sikker på at det er så stor forskjell på barn og voksne. Enten det eller så er det noen av oss som aldri mister barnet i oss. Men jeg har oppdaget at å oppleve naturen sammen med barn og likesinnede (sånn som meg) gir noe udefinerbart ekstra. Om det er nysgjerrighet, fordomsfrihet, repetisjon av kunnskap (barnet i meg trenger det også) eller at man ser ting med nye øyne, vet jeg ikke.

Å dele med de som er nøyaktige, vitebegjærlige og kunnskapsrike er også veldig spennende. Det er også å se ting med andre øyne. Man blir ekstra nysgjerrig av å tenke «hva», «hvorfor» og «hvordan» fordi man får lyst til å finne det ut selv og fortelle det videre.

Å dele er forresten så mangt. Man kan dele ved å være til stede samtidig eller man kan dele ved å fortelle i etterkant.

Naturopplevelser man har alene har også en helt egen kvalitet i seg. Et overraskende møte med et vilt dyr kan gjøre at man føler man får del i noe spesielt. Og en rolig solnedgang, en utsikt eller litt distre betraktning av et flittig lite insekt gjør at man får en indre ro som gjør noe med en. Akkurat som om man får litt ekstra bakkekontakt. Som om noe faller litt på plass i en. Eller en storm som gjør at du hyler! Så godt og levende det er!

Å befinne seg et sted midt i mellom det mystiske og fantastiske, det som bare er som det er og det som gjerne har en grunn til å være nettopp slik… Midt imellom undring og kunnskap. Å – det er et godt sted å være. I tillegg er det en utfordring å formidle alt dette sånn nogenlunde balansert og ikke minst også interessant nok til at det er verdt å lytte til.

Noen ganger ser man mat der andre ser mat og man innser at den enes død er den andres brød og det er ikke så mye mer med det enn som så. Naturen er etter min mening hverken rå eller sentimental. Det er ikke noe mystisk – men heller ikke aldeles klart og forståelig. Noen ganger ser man humor der humor finnes, se sorg der sorg finnes, kjærlighet og omsorg der det finnes. Og noen ganger legger man følelser i det man opplever som kanskje slettes ikke er «korrekt» sett i lys av hva som egentlig skjer. Men hvem kan egentlig gi fasit på det?

-

Naturopplevelser er noe av det viktigste som finnes. Et begrep som rommer så mye mer enn man ser ved første blikk.

En like stor glede for meg er om jeg bidrar til at noen andre også opplever og får glede av naturen!

Og noe av det jeg fokuserer mest på er å formidle hvor tilgjengelig naturopplevelser er.

Helt inntil.

Hvis du vil lese andre innspill på N  i ABC i ord og bilder, så klikk her eller på bildet.

På vei hjem fra sykehuset her om dagen, traff jeg en kant som i løpet av vinteren hadde spist seg ut i veibanen i en sving. Der jeg satt i en bråstanset bil bak den røde trekanten og ventet på hjelp etterpå (har ikke to reservedekk, da vettu), glodde jeg på alle bilene som kom gjennom svingen bak meg . Jeg telte at hver 5. – 6. bil traff samme kanten. Men bare jeg klarte å punge BEGGE dekka og ødelegge TO felger!

Sånn er livet – når dagene er rare.

--

Når man er for liten til å nå opp i sofaen og matmamsen er for tung i kroppen til å reise seg hver gang ei lita ei vil opp i sofaen. Da sover man der man er.

Sånn er livet – når dagene er rare.


Og når matmamsen snur seg vekk fra kjøkkenbenken i to sekunder, og en pusekatt ikke synes serveringen har vært topp de siste dagene… da spankulerer pusekatten bortover benken, henter en av matmamsens koteletter, bærer den fint tilbake langs hele benken og legger den opp i kattematskåla der kattemat vitterligen SKAL ligge.

Sånn er livet – når dagene er rare.

Matmamsen burde jo egentlig helst spise bare salat om dagen, likevel. Hun gruer seg til bivirkningene av prednisolon, som hun nå går på. Det var den beslutningen som ble tatt på sykehuset her om dagen. Kanskje det hjelper? Men hvor fort går det å bli like stor som da jeg var liten, mon tro? Det er ett av disse spørsmålene som har blitt litt viktig i matmamsen liv.

Kom igjen! Jeg er stor nok fra før av!

Sånn er livet – når dagene er rare.

Jeg er så glad for hver glede (humre – og overraskelse) jeg får av disse små øyeblikkene i livet. Så blir dagene verdifulle selv når de er rare.

Jeg undres ofte over

hvor vanskelig det er med ord

Men egentlig er det jo lett det hele

Det er bare ord

Det er sjelden nok av dem

og ofte for mange av dem

Ord er bare ord

De sier ikke alt

og heller ikke ingenting

Midtvinterspolitikk

Denne lille jenta er en utfordring om dagen. Selv om hun er dårlig til å fly vil hun så mye, blant annet se på nøtteskrikene som sloss om maten der ute. De jobber hardt for føden, det er lett for alle å se.

Da vi bodde på Brandhaug var Louise frittflygende fugl. Innendørs vel å merke. Det var bare en gang hun stakk ut en tur. Heldigvis ble det med den ene gangen, siden det nesten satte grå hår på matmamsen.

Men frittflygende innefugl sammen med fem katter var heller ikke enkelt. I tillegg var kattene delt i to leire med mine fire på den ene siden og Mio på andre siden. Vi hadde ekte timeshare-gård. Når alle var aktive kunne man være fristet til å klage over all administreringen. Men selvfølgelig gjorde vi ikke det….(humre).

Etter at vi flyttet hit til Berglund har imidlertid Louise likt seg i buret sitt. Når hun har sluppet ut har hun ganske raskt trukket inn i buret igjen. Hun virket sliten, kræsjet med ting når hun fløy og hun rotet litt. Men i buret trivdes hun ordentlig godt. Hun er nok også en slik som gjør det beste ut av situasjonen. For trivselen var nesten merkelig siden hun egentlig har klaustrofobi. Helt enkelt for meg ble det likevel ikke det heller. Jeg bekymret meg for helsen hennes og det ble mer stell når hun bare satt der i det lille miljøet sitt. Jeg måtte passe på mat og vann og rengjøring. Og så aktivitetstilpasse der inne da. Med kvister og sand og speil og slikt.

Nå har hun visst kommet på at hun har klaustrofobi igjen… Og kroppen hennes fungerer mye bedre. Så nå vil hun ut og fly. Få luft under vingene. Gjøre sin del av det som skal gjøres i huset av lek og sang og morro.

Det passer ikke så bra. Huset er så fullt for tiden. Det er midvinter,  kattene vil absolutt være inne og helst ligge i fanget. Vanligvis jobber de litt i løpet av dagen med å holde musa fra bordet. Men nå har de ferie. Det er for kaldt, skal du vite.

Mio og Sylvester har satt igang en fullstendig tullete markeringskonkurranse. INNE!! Den arbeidende delen av vårt minisamfunn kan være ganske så brysomme iblant. Vi har tatt Mio på fersken med ristende hale på et hjørne et par ganger nå, men Sylvester er også «aktiv». Med dårlig samvittighet prøver vi å være veldig tydelig sinte på dem når de gjør noe galt, og så setter vi dem ut for å demonstrere at de skal UT for å tisse! I går ble Mio så redd da jeg kjeftet at han sprang gjennom hele huset. Han sprang som om han trodde jeg skulle spise ham. Ut av stua, gjennom hallen, spisestua og kjøkkenet – ut på gangen bak. Da han helt hysterisk rundet svingen ut på vaskerommet ropte jeg: «Nå må du gi deg – matmamsen har sint stemme, men hun har ALLTID milde hender! Det vet du!!!» Da stoppet han og skottet på meg. Jeg fikk løftet ham opp og satt ham ut. En ordentlig liten dramaqueen, er han!

Om noen har gode råd for hvordan vi får stoppet midtvintersmarkeringskriging mellom to gamle kastrerte hannkatter, så er jeg takknemlig for det. Akkurat nå ser det ut som om de har laget seg et miljø hvor de trives med konflikten for konfliktens skyld. For å ikke snakke om drama for dramaets skyld. Vi prøver jo å gjøre dem trygge og fornøyde. Har kattetoalett på egnede steder og  kattedør så de kan gå ut når de vil. Klorebrett og sosiale samlinger. Skikkelig arbeidsmiljøtilpasninger. Og vi prøver å være tydelige og overholde regler som gode ledere skal.

Men jeg har opplevd at dette er et ganske vanlig fenomen nå midtvinters. De orker ikke gå ut i kulden og kjeder seg litt. Da blir det et underlig spetakkel. Når våren kommer, går problemet over av seg selv. Men jøss, så frustrerende det er mens det står på. Voksne katter som burde visst bedre!!

Vel – midt oppi kattekrigen har altså Louise bestemt seg for at hun skal ut av sitt gyldne bur. Og som mange kanskje ville gjort i samme situasjon har jeg mest lyst til å si: «Jada vennen. Det har du jo rett til. Men det passer så forbasket dårlig akkurat nå!!»

Det er ikke lett dette her. Vi har mange grupper å prioritere. De aktive og (litt diskutabelt) nyttige små skal ha sitt. Og de som ikke klarer å yte så mye skal ha sitt. Og så vanskelig det blir når de vil ha mer! Vil ut. Ut og inn, faktisk. Og så ut litt igjen. Og ikke er det hver gang det lykkes. Det hender Louise blir sliten midt på turen og faller på gulvet. Og da må mamsen passe på og hjelpe til. For de aktive kattene er jo overalt. Og så Kira hund selvfølgelig! Phu – så mange grupper…

Og det er Louise som er mest utfordrende akkurat nå.

Men det er jo ikke politisk korrekt å be noen holde seg i buret sitt bare fordi det passer bedre. Omtrent like politisk ukorrekt som (bare for å ta et fullstendig tilfeldig eksempel….)  å si at syke mennesker er en belastning for samfunnet, enten de er burbundne eller vil delvis ut i samfunnet.

Nei vent…. Det er jo politisk KORREKT, det. Å si at syke mennesker er snyltere, en belastning for samfunnet.

Eller ops – ny politisk melding – vi skal visst ikke ha dårlig samvittighet for å være hjemme når vi er syke.

Slik kan det gå. Når man tusler rundt her i sin lille boble, henger man ikke helt med i svingene. Men problemstillingene er likevel merkelig aktuelle (hvem kunne trodd det, så vanskelig som det høres ut…).

Det er bra at vi er GLAD I VÅRE.

Older Posts »