Feed on
Posts
Comments

I løpet av de siste ukene har jeg flere ganger hørt skritt på loftet på låven når jeg har holdt på ute hos hønene. Skritt som ikke skulle være der, fordi dørene der oppe var stengt og ingen var der inne. De har vært så tydelige at jeg har stått med hodet vendt mot taket og fulgt dem med blikket. En gang gikk jeg til og med opp, åpnet døren og ropte inn: «Hvem er det! Hva foregår det her!!»

Ingen på gården trekker på et øyebryn, for de vet jo at jeg har litt livlig fantasi. Og høyst sannsynlig er det en mus eller to, mener de. Hallo, sier jeg. Det må være store mus!

Og nånei!! HA!! Det var det ikke nei! For det var en elefant!

Jeg har bevis!!

Her en dag smatt nemlig katta opp dit. Og siden vi skulle ut og handle, lukket vi døren når hun ikke lot seg lokke ut igjen. Hun kunne jo alltids komme ut senere. Da vi kom hjem, satt hun fornærmet i vinduet og påsto hun hadde sittet der i tiiiimesvis, ja kanskje daaagesvis uten mat og drikke. For sånn er det nemlig når dører lokkes. Slettes ikke så morsomt som når de er åpne og man bare ikke gidder å gå ut.

Så jeg måtte nesten ta et bilde av henne. Hun var så søt der hun satt og var liksomfornærmet.

Men da jeg fikk se bildet etterpå, så jeg jo straks at det sto noen bak henne. Humre – det er mulig du må skakke litt på skjermen. For det er bare en skygge. Eller nesten som en tåke, egentlig. Og jeg måtte krangle lenge med samboeren for å (liksom) overbevise ham. Men det STÅR en elefant bak henne altså!! En kjempediger elefant, så stor at bare deler av hodet og halve snabelen synes.

Ser du den?

Med ett øye i øverste rute til høyre og en kort støttann i ruten under.

Ser du ham her da?

Eller når jeg viser konturene bedre?

Ikke rart jeg hørte skritt!! Det må jo høres når han rusler rundt der oppe og gjør sine… elefantgjøremål.

Hihi – jeg tror det må være en slags sjørøverelefant. Litt deformert over venstre øye (vår venstre) som om han har sloss med en annen sjørøverelefant. Det var sikkert den kvelden det dundret og smalt og vi ikke fant ut hvor det kom fra.

Håper ikke de har spist nissen… *forskrekkende tanke og store øyne*.

Nei, for noe tull. JEG har i hvertfall aldri hørt at sjørøverelefanter spiser låvenisser.

Har du?

Minner meg om…

Dette ekornbildet minner meg om trivelige gamle filmer med Cary Grant og James Stewart av en eller annen grunn :-) . Det hadde vært interessant å visst hvordan hjernen lager den assosiasjonen. For alt jeg vet kan det være en scene med et ekorn i en av de gamle filmene deres.

Eller minner ekornet meg faktisk om selve skuespillerne fra dengang da?

Eller er det enda enklere. Er det lyset i bildet? 

Jeg var bare jentungen da disse filmene fenget. Det er ikke godt å vite hvilke båser jeg puttet disse menn i. Jeg var nok ikke gammel nok til å fanges i det romantiske. Jeg er ganske sikker på at jeg likte filmer som var trygge og familievennlige. Og de som lekte med tullete tanker. Som denne fra filmen «Mr Hobbs Takes a Vacation«: «Now I haven’t seen a bulb like that since I was seven years old.» … «A bulb this weak. You can’t even call it a light. It’s a dark! You turn that thing on in the middle of the day, and the whole room goes black.»

Man skulle trodd ekornbildet dro tankene mer mot det komiske og skuespillere som iblant kunne ha et ekorns viltre natur, som Danny Kay, Jack Lemmon eller Jerry Lewis.

Men altså - bildet minner meg om de to andre lune humorister. Jeg aner ikke hvorfor et slikt bilde av et ekorn får meg til å tenke på dem. Eller hvorfor nettopp dette og ikke andre ekornbilder gjør det. Men det gjør det.

Så da så :-)

Er det ikke rart hvordan noen bilder får en til å tenke på noe helt uventet?

Husker dere høna Garp som plutselig tok et skikkelig stunt og mistet alle fjæra på en dag eller to? Nå er hun tilbake i sin vanlige form.

Når jeg åpner hønsehusdøra, står hun så først i køen at hun bokstavelig talt faller ut når døren går opp. Og i fallet prøver hun å hoppe opp i tilfelle jeg har noe godt i hendene. Det blir alltid et sjarmerende kaos og hun blir alltid like irritert om hun ikke får først, mest og best av det jeg kommer med. Jeg sørger alltid for at hun klarer å stjele noe. Hun fortjener liksom det, så frempå og ivrig som hun er.

Stooooor og flott i fjørdrakta er hun blitt. Og det er ikke spor av den fryktsomme, frosne, fjørfellende jenta som måtte berges ut av hønsehuset for noen uker siden. Klikk på bildene under for å se større bilder av før og nå :-) .

Det er bra det gikk bra :-) .

Hele episoden har imidlertid fått meg til å tenke på noe litt sånn på siden…

I sånn psykisk, fysisk, kropp og sinn og alt-det-der sammenheng var det ganske interessant å observere hvordan ren fysisk belastning (myting) kunne påvirke en så robust psyke som Garp sin. Fra å være frekk, frempå, glad, aktiv og alltid på farten ble hun på null komma niks helt forandret.  

Så hva skjedde?

Jeg fant altså plutselig Garp skjelvende og tilsynelatende vettskremt inne i en rugekasse. Hun virket stiv av skrekk når jeg rørte henne, oppriktig redd de andre hønene og ellers uten vilje til å bevege seg, være sosial, legge egg… Dette skjedde brått og dramatisk. Hun ville bare hvile, holde varmen, spise, drikke, sove og holde seg helt unna stress - ja til og med sanseinntrykk kunne det virke som. 

En ting jeg la merke til var at hun ikke spiste samtidig som jeg var i nærheten. Min tilstedeværelse stimulerer vanligvis til spising siden jeg kommer med godisen. Var hun blitt så redd for meg at hun ikke turte spise?

Eller … var det bare at en ting om gangen var nok? Trengte hun kanskje all energi til å observere meg når jeg var der? Hun vet jo at jeg kan finne på å løfte henne, og det liker hun ikke. En slik «fare» ville hun som frisk vurdert løpende. Bare prøv å fange en frisk høne, selv om hun står med ryggen til. Ååååå, hun vet hvor hun har deg. Men som syk «visste» hun kanskje at hun trengte all energi til en og en ting? Og om hun spiste ville hun bli et lett bytte. Derfor ventet hun til jeg gikk. 

Jeg tror det var slik. Jeg tror at det underbevisste konsentrerte seg om å fylle basalbehovene til den fysiske utfordringen var bedret. Og kroppen hennes var (som kropper er) så klokt innrettet at den sørget for at hun gikk inn i et slikt modus av seg selv. 

Jeg tror at hun skjermet seg via en rekke sunne og riktige mekanismer. Som å være usosial, holde seg i ro for å holde varmen, føle frykt for farlige situasjoner litt før de ellers ville vært farlige.

Resultatet er en slags energiøkonomisering. «Frykt matmamma littegrann så du deler opp gjøremålene dine i a) observere matmamma til hun går og b) spise i fred». «Ikke vær sosial, det krever for mye energi», «Pass deg for hønevennene dine. De kan være skumle hvis du har blitt pjusk nok». Høns er nemlig tøffe. Og om en frisk høne havner i en liten slosskamp med ei anna frisk ei, gjør det ikke noe. Om ei syk ei havner i slosskamp med ei frisk ei, kan resultatet bli riktig stygt for den syke.

Den psykiske endringen reflekterte den fysiske endringen at hun hadde mistet fjæra – og dermed ble fysisk redusert og mistet midlertidig evnen til å takle utfordringer fra omgivelsene så godt som før.

Hennes psykiske reaksjon var derfor slik jeg tolker det en sunn reaksjon på en fysisk utfordring. «Nå bør du være litt mer redd enn før, for nå er du svakere enn før».

Noe jeg kjenner meg igjen i.


Hva ville skjedd hvis jeg istedenfor å behandle Garp sin fysiske tilstand hadde behandlet kun hennes psyke? Ved f.eks. å ha fjernet frykten, men ikke gitt henne ekstra mat, ekstra varme, skjerming, ro, mulighet for å sove mer enn vanlig og slikt som er medisin for ei lita høne?

Høns er liksom litt lettere å «vippe av pinnen» enn oss mennesker. Så sånn sett hadde det nok vært lettere å se konsekvens av handling. Hun hadde etter min erfaring med høns sannsynligvis ikke klart å gjenvinne sin fysiske form og etter kort tid mistet livet.

Hun trengte ikke å ikke være redd. Det var ok å være redd.

Men hun trengte virkelig de fysiske tiltakene!

Hva tror dere hadde skjedd hvis jeg hadde forholdt meg til hennes fysiske behov, men ikke tatt hensyn til hennes psykiske behov? Ved for eksempel å ikke bry meg om at hun viste at hun var redd for de andre hønene, meg og helst ville inn i en krok? Mens jeg ga tilgang til mat, vann og varme «der i hønsehuset et sted» hvor hun fikk tak i som vanlig, hvis hun bare ville?

Frykten for å bli overbelastet var nok reell. Bevegelse gir feks. energitap. Kroken hun lå i ga nok litt ly og varme. Og høns mobber. Hun kunne trosset frykten. Men for å sette det på spissen – å gå ut for å bli mobbet halvt ihjel eller frosset halvt ihjel hadde bare vært en annen måte å dø på en å ligge stille og sulte halvt ihjel.

Min kunnskap som hjelper er et viktig stikkord. Jeg har her kunnskap til å se at hennes frykt er «smart». Høner er som sagt relativt enkle vesen.

Og jeg vet at hvis jeg ignorerte hennes frykt ville jeg vært en dårlig hjelper. Hun ville slitt veldig med å få i seg nok mat og vann, og varme ville vært tilfeldig. Avhengig av om varmen var der det også var ly.

Uten psykisk støtte ville hun fortsatt i formnedgang mye lenger enn nødvendig, hun ville kanskje aldri gjenopptatt sin fysiske form og hun ville fått sterkt redusert funksjonsevne (sikkert aldri mer blitt egglegger). Hun hadde sannsynligvis fått psykiske langtidsfølger, f.eks. blitt varig mer sky fordi hun ble utsatt for mye sosialt stress samtidig som fysisk stress.

Hun hadde altså muligens blitt både fysisk og psykisk varig syk. Eller  – som sagt det er jo ganske så mye lettere med høner enn med folk - hun kunne blitt vippet helt av pinnen og kort sagt lagt seg død en dag.


Både kropp og psyke måtte adresseres for at Garp skulle komme seg hel gjennom alt sammen.

Det er jo da heller ikke noen tvil om at de to delene henger sammen. De jobber godt sammen også, etter min mening.

Men det var fysisk hun trengte behandling. Psykisk prøvde hun/kroppen hennes egentlig bare å hjelpe seg selv og da trengte hun min støtte til å fylle sine egne behov. Til å få ro, tilgang på mat, ikke bli mobbet…. Til å komme til et sted hvor varsellysene hennes ble «fornøyd» så hun fikk konsentrere seg om det som faktisk var viktig.

For så snart hun var fysisk i orden igjen, falt alt det psykiske på plass av seg selv. Og Garp er igjen en robust og tøff høne, uten noe varige men. 

Vel… det var vel ikke så mye mer å si om den saken :-) . Eller masse, om man heller vil.

 

I helgen har han fått leke med to små jenter og det var kjempegøy! 

Men da matmamsen ryddet etterpå, la hun ham sammen med alle de andre bamsene i en stooor kurv i andre etasje. Og da Umah kjedet seg i dag, fant hun ham der…

Og det var IKKE like kjempegøy å leke med en finsk lapphund som med to små jenter.

Eller – kanskje det var kjempegøy. Det vet jo egentlig ikke matmamsen, for hun var ikke der. Resultatet var imidlertid definitivt ikke det samme. GulrotGutten mistet nemlig halen, litt av en fot og litt av en hånd. Og han mistet høyre øre, venstre øre og hele den flotte gule smekken sin.

Auauau!-
Da er det fint å ha en matmams med filtenål :-) . Med et stikk her og et stikk der – vips var Gulrot-Gutten like fin igjen.

Han sjekket her og han sjekket der at alt var på plass. Og slik virket det da sannelig. 

Siden han fremdeles var like tykk, klarte han ikke å se om halen var på plass med mindre han speilet seg.

Så det gjorde han.-
Og der så han den, så sannelig! Så glad som han ble!!

Nå kan han vrikke på halen igjen. Og på høyre øre og venstre øre, to føtter og hver hånd. Og han kan strutte med sin fine gule smekke. Han ble så begeistret at han fniste og skjelte med øynene.

Slike fantasifulle raringer som meg ser at han gjør slikt, nemlig. Så vi fniser litt og skjeler tilbake.

Verre er det at slike med riktig god hørsel kan høre gulrotguttfnising på langane lei. Det kan nok lønne seg at han husker på det så han ikke fniser og skjeler rønneraktig nede i en kurv full av andre bamser neste gang det går en finsk lapphund forbi…

 

På kjøkkenbenken min ligger det nesten alltid fremme et spesielt minne. En krokodillegrytevott. Den er så slitt at det er rart den fremdeles er hel. Og den kan vel ikke sies å være verken moderne eller gammeldags. Den er bare… krokodille.

Og jeg er veldig, veldig glad i den.

Akkurat den krokodillen har jeg nemlig fått av mitt søskenbarn. Da vi var bare unger enda, på vei inn i tenårene kanskje.

Da vi var unge streifet hun og jeg rundt omkring overalt i feriene vi var sammen. På vannet i hver vår robåt, i skogen med hver vår hund og langs veiene med hver våre drømmer.

Noe av det som gjorde turene i skog og mark så minneverdige var at hun var så ille redd for hoggorm den gangen. Og jeg, som liker å tenke at jeg egentlig er ganske snill, opplevde at akkurat dette faktum vekket en bitteliten slem-pike i meg. Jeg ELSKET å skremme henne. 

Den gangen var veiene fulle av mer eller mindre dype og mørke sprekker i asfalten. Hvorav flere av dem egnet seg kjempegodt til å peke, gispe og få søskenbarnet mitt til å springe hodeløst avgårde. Etterhvert skjønte hun jo tegningen. Den aller første gangen hun var litt før meg i tankene, slo hun ut i rent instinkt og jeg fikk meg en rett høyre så jeg så stjerner. Jeg tror hun var minst like overrasket som meg over reaksjonen sin. Men jeg lo ikke mindre overgivent av den grunn. Jeg lærte meg fort å dukke. Og etterhvert lærte hun å ignorere den småslemme ertingen fra søskenbarnet sitt. Sprekker i asfalten fikk stort sett bare være sprekker og hoggorm havnet litt mindre i fokus en stund.

Helt til vi en dag var ute og gikk en lang tur en skikkelig varm og deilig sommerdag. Som jenter flest hadde vi masse å snakke om hele veien og med visse mellomrom stoppet vi for å tegne og forklare i luftrommet mellom oss.

Og det var en av disse gangene da vi sto der langbente og solvarme at jeg tilfeldigvis slapp blikket ned – og skrek opp sånn helt på ordentlig!!! For der lå det vitterligen en hoggorm i en kveil – midt mellom søskenbarnet mitt sine føtter.

Hun - som hadde lært at jeg aldri snakket sant om slikt no – tittet likevel instinktivt ned. Og jeg sverger på at hun overhodet ikke tok sats. Det var ikke den aller minste knekk i knærne hennes. Hun gikk bare rett til værs, beveget seg på mystisk vis sidelengs og tok bakken to meter lenger nede. Selv til å bevege seg langs vestlandsveier var hun deretter beundringsverdig raskt borte rundt nærmeste sving. Selv ble jeg stående stiv av skrekk.

Og ingenting mer skjedde. Hoggormen rørte ikke på seg. Humla summet. Sola stakk og bikkjene sprang litt att og frem, usikker på om turen var på vei videre eller ei. Søskenbarnet mitt tittet frem igjen nedi veien. Og jeg satte meg ned på huk foran hoggormen. Som lå der aldeles musestille, overkjørt og hodeløs. Det var bare kroppen som var hel, smidig og så ut som om den var i full fart videre i livet. Uten kjennskap til at den strengt tatt hadde mistet styringsmekanismen underveis. Eller rettere sagt over-veis. Uten å ha sett seg først til høyre så til venstre og til høyre igjen.

Jeg begynte å le litt småhysterisk. Mye fordi jeg selv også hadde blitt skremt skikkelig denne gangen. Søskenbarnet mitt som nok fremdeles hadde hjertet i halsen og drøveln i hånda syntes det var noget mindre morsomt, men kom og tittet hun også.

Fra trygg avstand – manglende hode til tross.

Såvidt jeg husker var det en av de siste gangene jeg skremte henne slik. Det var vel noe som sa meg at det kunne lønne seg å ha tiltro til hverandres «pass deg», egentlig. Jeg håper jeg ba om unnskyld også.

Hvis ikke, gjør jeg det nå. Unnskyld!!

Og tusen takk for alle de gode barndomsminnene – de aller aller fleste uten hjertet i halsen. De fleste minnene ligger høyt oppe i hukommelsen min fordi jeg har en krokodille på kjøkkenbenken :-) .

 

Her en dag leste jeg i Norsk Motorveteran 2/2012 om en kar som lager lekre miniatyrlandskap av gamler rustne biler, falleferdige skur og annet som er preget av forfall. Han liker vissnok slikt, Jan A. Rønningen. Slikt som ser gammelt ut og lukter litt støv, rust og gammel olje. Edderkopper som spant ekte spinn over dioramaene hans (det er det de heter – slike miniatyrlandskap) var veldig, veldig velkomne. Så da klapper jo jeg i hendene - han liker både forfall, historie og edderkopper! Gode mannen.

Jeg kunne ønske jeg kunne legge ut bilde, men jeg har i hvertfall tuslet ut på nett (for det er jo der jeg er og tusler rundt..) og lette opp noe jeg kunne vise dere. Her er det en filmsnutt (det starter omtrent ettter 14:45 minutter. Det tar litt tid å laste ned noen ganger, men er verdt det):

Norge Rundt kavalkaden for 2005 .

Og så koste jeg meg videre med å søke på diorama på google. Det er mye moro å se i et slikt søk!  Bare pass på å ha «bilder» på i visningen så du lettere kan se hva du vil gå inn på. Jeg fortsatte å søke ved å koble diorama og f.eks. farm eller garage – og om man søker f.eks. diorama kitchen kommer man mer inn i en verden vi jentene kjenner oss mye igjen i. Fra tiden med våre eller venninners dukkehus. Gutta kjenner seg kanskje igjen i andre søk – hvor man treffer på scener med massevis av små soldater :-)

Jeg klør ganske straks i fingrene av noen av scenene. De som forteller historier. Gjerne så ekte som mulig. Dette hadde da vært morsomt å prøvd! Jeg tror jeg kunne tenkt meg å lagd småbrukdiorama – så absolutt med gammel rust i. Og så eventyrdiorama. Tenk å illustrert sine egne barnebøker med slikt!

En av mine yndlingsbøker fra da jeg var liten, var en som hadde slike diorama i seg. Barnlige, myke scener hvor scenene er bygget opp i et tredimensjonalt landskap og med dukker – og så ble de fotografert og ble 2D igjen. Men på forsiden er det et tredimensjonalt bilde. Boken heter Snehvit og er utgitt av A/S Forlagshuset, 1968. Jeg tar sjansen på å vise et utsnitt av et bilde og forsiden, etter regler om fair use og for å reklamere for disse sjarmerende barnebøkene. Det finnes flere i samme serien. Let etter dem på QXL, hos samlere og i antikvariat.

Og jeg har da snust litt på å lage illustrasjoner til en historie selv – i eventyret om nisseunge som rant ut med badevannet (del 1, del 2 og del 3). Men det er bare dukker foreløpig, ikke scener. De er imidlertid veldig populære hos små unger som får fingre med dem samtidig som jeg forteller eventyret. Under ser du trollet som prøver å grave seg gjennom fjellet til den vettskremte nisseungen.


Men jeg må innrømme at jeg blir mye mer «voksent» i fyr og flamme over de gamle og «ekte» scenene til Rønningen.

Hva slags diorama ville du laget, om du skulle laget ett?

Her en dag fant jeg to herlige bærplukkere i en bruktbutikk. Og de fikk så absolutt bli med hjem. 75 kroner stykket og to riktige fargeklatter. Jeg har vasket dem skikkelig og har allerede varslet at de skal brukes under sommerens bærplukking. Om det så bare er en eneste gang…


Det var sikkert en kjempemodernisering fra de trivelige bærplukkerne i tre (som jeg er veldig glad i).


Den har nok blitt brukt sammen med bærkassen som vi nå bruker til hansker og votter. Den skal ha blitt tøff på ryggen når den var full av bær, firkantet som den er. Men den har noen trivelig enkle detaljer. At den ser ut til å ha ben, er kun fordi den står på to hylleknekter så den ikke blir hengende så tungt på treriva.


Jeg må jo også ta med den lettvaskede og mer moderne bærplukkeren i plast. Det er jo den som pleier å være med på tur.

Og vanligvis ender det med at jeg plukker for hånd :-D . Opp i ei lita plastbøtte med lokk. Så lita at det føles som om man plukker myyyyye!

Jeg jobber med bildene på bloggen, har begynt bakerst og dukker ned i det ene morsomme minnet etter det andre. Siden det ikke blir mye krefter til overs til å blogge for, tar jeg opp gamle innlegg.

I dag kan jeg kanskje lokke frem en god latter med denne? Kjerringa og strømmen.

Gåtens svar

Kjersti – du har så rett så rett :-) .

Dette var et ekorn. Og det vi ser her er nok en reell strategi med det mål å gjemme seg, selv om den akkurat her er noget klønete. Det skal nok en større stamme til for å gjemme et helt ekorn… Hvis man bare hadde gått forbi, er det imidlertid sannsynlig at man ikke hadde lagt merke til den hvis den bare er helt rolig.


Dette var forresten et heldig ekorn. Noen minutter senere, da den var på foringsautomaten, sveipet hauken forbi på jakt. Jeg har sett ekorna følge strategien «stivne» under sånne angrep. Men denne gangen sto ekornet så utsatt til at den heller lot seg falle og sprang og gjemte seg. Det tok en god stund før den kom forsiktig ut igjen.

 

 

 

 

 

Gåte…

 

Older Posts »