Vi har ikke sett noe til hønsehauk hittil i år. Og siden det så ut til at fjorårets skurk var en ungfugl, håper vi inderlig den ikke har returnert til dette territoriet i år. Og spørsmålet er uansett om man skal sperre hønene inne «i tilfelle» eller slippe dem løs i hønsegården og satse på at det går bra uten tak.

Med nett som tak, blir hønsegården myyye mindre og tristere. Jeg har hatt høns i 11-12 år og i fjor var første gang med hønsehauk-tap. Så all fornuft tilsier at vi kan satse på at dette skal gå bra. Problemet kan være at de foregående årene har vært gnagerår, mens i år har det vært lite gnagere. Da kan hønene være mer interessante enn før….

Vi får ta dagene som de kommer. Og i mens får hønene leve i nuet :- ). Det gjør litt vondt i matmamma-magen. Men det gjør mye mer vondt at de ikke får utnyttet det livet de har så mye som mulig mens de har det.

Har ikke Løkki blitt lekker!!

Blåmann elsker selskapet. For å ikke snakke om alle vårlydene. Han MÅ svare, må skjønne! Gobblingen hans høres nok langt. Han er så morsom for tiden. Han har hatt fjørfelling og ser ut til å ha five-o-clock-shadow på brystkassa. Halen er rett og slett… borte . Men den er sterkt på vei tilbake. Så sterkt faktisk, at forrige besøkende spurte ham alvorlig om han var blanding av fugl og piggsvin. Vakre gutten vår.

Hestebeitene begynner å bli bare for snø. Men det tar nok en god stund før det blir grønt. Nå venter jeg på linerla. Jeg leste med stor interesse på rapportsystemet for fugler at det alt er observert linerle i Vikvarvet!!

–

Det blåser godt i dag. Vilje, som blir gråere og gråer, har nydt vinden. Det gjør nesten vondt å tenke på at insektene snart kommer tilbake. Ååå jeg kunne ønske det bare har skjedd et under, så hun ikke reagerer på dem lenger!! Men jeg er i hvertfall delvis foreberedt. Jeg har kjøpt 4-5 insektsdekken som ligger klare for sommeren. Og hun elsket heldigvis disse dekkene i fjor. Ellers så får hun olje og hvitløk i maten, og huden virker mye bedre og mer robust i år enn i fjor.

Det begynner å bli bart rundt husene. Helene har vært med og tuslet.

Bibbi er ikke helt blid på at Helene hele tiden skal tråkke i hælene på oss. Det er ikke stort annet å gjøre med det enn å blunke blidt til henne og hviske at det blir hennes tur neste gang. Deres innbyrdes småkamp er ikke så alvorlig, og ikke noe vi skal blande oss i tror jeg. Det må være lov å krangle litt.

Det er mer hestehov rundt omkring enn jeg noensinne har sett mens vi har bodd her. Men det tar nok litt tid før hvitveisen sprer seg langs jordekantene. Eller? Snøen krymper ganske raskt. Snart ser vi nok haren hver kveld igjen. Vi ser på sporene at den er innom.

–
Men det er lett å ta feil av hva som er bare-myke-skinnfeller og skinnfeller med tenner og egne formeninger om hvem som eier sofakrokene her i gården. Slike blikk kan stoppe den beste av oss i lufta, egentlig. Det er ikke bare å komme her og komme her…

Mens jeg tusler rundt er mye av trivselen å se på dyrene. Kattene og hundene er forferdelig glad i hverandre. Se hvordan halen til Helene følger Umah tett inntil helt opp til øreflippen.

Husker dere jeg spurte om Helene masekopp? Det viste seg at det var noe galt med Helene. Hun har nok problemer med nyrestein. Hun har fått ut noe, sammen med en god del levret blod stakkar. Typisk nok en panisk helgekveld. Slikt skjer gjerne når veterinærene er laaangt unna. Men alt ordnet seg. Og nå går hun på nyresten-mat og har hatt en penicillinkur siden hun blødde ganske mye når hun sannsynligvis «passerte stein». Hun er i strålende form igjen, som dere ser . Vi får satse på at det fortsetter slik .–

Og jeg må innrømme at jeg aldri har sett kattene så overlykkelige. Etter ti minutters tid måtte jeg «gi dem pause» og henge posene opp til tørk. Jentene siklet av ren glede.

Så nå får vi ha kattemynte-kosepose tid hver dag. Jeg må nemlig passe på posene litt, for hundene er også interessert. Om enn ikke så euforisk. Resten av dagen kommer vel kattene til å tusle rundt med stjerner i øynene uansett. Det er nok ingen vei utenom å få kattemynte i hagen. 

Kattemynte (Nepeta cataria) er en urt som virker berusende og nærmest som et afrodisiakum på mange katter. Omtrent en tredjedel av kattene reagerer ikke på urten, og det synes som om reaksjonen er genetisk bestemt. Planten i hagen kan også tiltrekke katter, og en flyttet plante må gjerne beskyttes for å ikke bli ødelagt, skriver rolv.no. Katter reagerer mer på planter som flyttes enn planter som sås.

Tørkede urter kan sys inn i katteleker og dette er veldig populært hos katten. Det er det Borti Svingen har gjort her. Nydelig sydd er det! 

Kattemynte har mange urtemedisinske bruksområder og er også nyttig for mennesker. I tillegg leste jeg med stor interesse på rolv sin nettside at kattemynte også sies å ha magiske egenskaper. Blant annet at det er en urt som «inviterer til mer kjærlighet i livet, som får deg til å smile mer og som øker sjansene for godt hell. Når du strør litt tørket kattemynte rundt om i rommene i huset, vil gjestene bli gladere, noe du selv også blir. Og noen venner som du ikke har sett på lenge, vil kanskje dukke opp.» Les mer om både fakta, bruk og tradisjon her.

Det truer en del triste og vanskelige ting rundt oss for tiden, så mer hell er absolutt ikke uvelkomment!

Jeg prøvde så smått å filme de to frøknene mine. Men jeg var så sliten at jeg ikke husket å stille inn kameraet så det kom inn mer lys. Det er imidlertid lett å se den frydefulle mottagelsen av gavene. Dette er filmet et par minutter etter deres første møte med posene.

Jeg kunne ønske jeg var der. Både til morsdager, farsdager og bursdager *stooor klem*.

Om ikke lenge skal vi bli spreke nok alle sammen til å dele mange flere dager enn hva vi får til nå .

Garantert!

–
Men i dag – når det ikke var sånn, men slik – feiret vi likegodt matmors dag . Vi hadde til og med matmorsdagskake! Det er bilde av den på englerisneens facebookside. Kaken ble delt med gode naboer som også hadde kake – sånn ordentlig morsdagskake. Det ble masse deilig kake!

Men før det hadde jeg (som seg hør og bør) selskap og kos til frokost. Det er bare at jeg måtte stå for kosingen… Og noen spiste frokosten min… Og andre hadde lyst til å spise den som spiste… ja. Og alt det der som hører til dagen til en matmor.

–

–

Og så får dere også et lite glimt av hva jeg leste på morgenen. Nemlig herlige Hannes hage :-).
–

Langt ifra.

Neeeeida.

Helenepus er nå snart 11 år gammel. Hun vokste opp hos meg sammen med alle sine tre brødre. Senere kom også Mio-gutt. Helene måtte liksom være litt streng og tøff dame. Selv om hun pratet mye med oss, var hun ikke den som var mest i fanget. Det var liksom litt for mye klining, det. Men hun elsket å leke «sine leker» og nåde den av guttene som kom i nærheten da… Da vanket det refs og irettesettelse så det sved.

Nå er alle guttene borte og Bibbi-frøkna har kommet istedet. Hun og Helene har et litt ertent forhold. De deler huset litt i to og jakter på hverandre, men det er ikke helt på alvor selv om de småsloss iblant.

Siden i sommer – da Bibbi kom - har Helene forandret seg mye. Hun blir stadig mer og mer kjælen – og mer og mer matmammajente. Blir helt vill hvis jeg kommer inn etter å ha holdt på med noe annet enn det vanlige. Skal gjerne ligge i fanget. Snakker og popler og følger etter meg halve dagen og skal ha meg til å gjøre både det ene og det andre. «Kom så går vi hit», «kom så leker vi det», «kom så gjør vi sånn…». Og om jeg ikke hører på henne, pirker hun faktisk borti meg med en klo og mjauer høylydt.

Det hender jeg river meg litt i håret av all denne oppmerksomheten. Og jeg undres over hvorfor hun forandrer seg slik.

Noen ganger synes jeg det er topp at hun har blitt så glad. Andre ganger lurer jeg på om hun overkompenserer fordi hun kanskje ikke har det bra… Der er jo ikke måte på kjærlighet og oppmerksomhet jeg får. Men det skal man vel egentlig ikke klage på

Og vakker er hun! Forrige dagen poserte hun for meg. Og var så blid at hun veltet tulipanene (jeg fanget dem i luften og fikk dem på plass igjen), rotet til hele stuebordet og la seg ende ned på duken for rett og slett å bli liggende å smile.

–

Er det noen som har erfaring med at slike gamle frøkner kan forandre seg så mye bare sånn lell? Jeg vet at syke dyr kan bli veldig kjælne og masete. Men jeg har sjekket henne opp og ned og i mente og det har pågått lenge. Jeg kan ikke sette fingeren helt på noenting annet en noe småtterier som er normalt for alderen. Hun virker helt frisk og rask. Spiser og drikker godt. Har fått sine markkurer og ser fin ut.

Phu – det er nok på tide med vår, tror jeg. Så det er deilig å være ute også, ikke bare i mitt fang… Særlig siden en viss nymfeparakitt også påstår hun trenger myyyye tid der for tiden.
– 

En herlig oppfordring! Planter er jeg veldig glad i. Men det er også ting man bør passe på i den anledning. Våre kjære innedyr spiser nemlig gjerne på noen av dem. Og de er ikke egentlig flinke til å skille mellom spiselige og giftige inneplanter.

Jeg har sett at Bibbi er veldig opptatt av Aloe Vera’en min. Og i dag tok jeg henne på fersk gjerning i å smake. Jeg mistenker at det er «igjen» siden jeg har sett tannmerker i den tidligere.

Den smakte tydeligvis ikke kjempegodt.

–

I utgangspunktet bruker jeg jo Aloe Vera på dyrene. Da er det imidlertid som oftest kjøpt aloe vera. Jeg bruker bladene på meg selv iblant, men da bare safta inni. Og det er noe med at det er deler av Aloe Vera som er gunstig og andre som er giftige. Jeg tror det er skinnet/safta i skinnet som ikke er så bra. Å spise det «as is» er nok ikke så smart.

Så jeg gikk inn på nett for å kikke. Og der fant jeg en liste over farlige planter for katter, hunder og hester. Der sto da også Aloe Vera med denne advarselen (fritt oversatt): Hvis din katt har spist noe av denne planten – kontakt din lokale veterinær eller giftsentralen. Symptomer på forgiftning: Oppkast, depresjon, diare, anoreksia, skjelvinger og endret farge på urinen.

Oooookay…

Siden jeg mener hun har vært borti den før, og hun ikke spiste noe særlig nå, ringte jeg ikke veterinær eller giftsentralen. Det var jo tydelig at dette ikke egentlig var noe godt og ble geipet ut igjen. Og hun har ikke vist noe symptomer. Men noe særlig smart å ha den innenfor spiserekkevidde, er det tydeligvis ikke. (Panneklask! Det burde jeg jo tenkt på før…)

Så nå har jeg satt Aloe Vera’en på et litt mindre tilgjengelig sted, og har satt noe annet ikke-giftig der hvor Bibbi liker å sitte og gumle planter. Jeg burde nok ha gjort alvor av å så kattegress til vintrene.

Lurer du på om du har noen giftige planter inne eller ute? HER finner du en liste fra Animal Poison Control Center over giftige og ikke-giftige planter for katt, hund og hest. Noen av dem er skikkelig skumle, med raske fatale symptomer.

(ps – nytt kamera!! ))) = Smiler så alle dobbelthakene stråler. Bildene skal nok bli gode etterhvert som jeg lærer meg mer om kameraet. Kjøpte det i går.)