Det var heldigvis ikke noe borrelia hos Kira. Hun har virket kjekk og grei i de siste dagene, med unntak av en liten halting iblant. Noe rart er det, men nå skal vi vel ha utelukket det verste håper jeg. Det som kan gå fort.
Vi funderer på om det “bare” var en midlertidig forstoppelse som ga så dårlig form forrige helg. Stakkar – det må ha vært vondt! Men så er da heller ikke tarmproblemer noe å kimse av – det vet jo alle som har hatt en periode eller to med enten full stopp eller fullt firsprang… Det er så noen og enhver er fristet til å både halte, helst bare ligge still, nekte å hoppe og svikte litt i bakkroppen.
Litt urolig for ledd og rygg er jeg fremdeles, men som sagt – vi finner ikke noen smerter. Vi får holde et øye med henne.
En liten oppdatering om Mio også. Han har vel blitt omtrent dobbel så stor. Pelsen vokser seg også mye bedre enn før han ble syk. Og han er kjælen og leken. Så HAN har det virkelig mye bedre!
I dag lekte han jungelkatt, men var ikke helt overbevisende bak blonde-gardinene. Omtrent som om han var et menneske tok han gardinen i labben, dro den inn under haken og gløttet ut vinduet: “Mmmm- er det noe som foregår der ute i bøgden mot tro?”
Vi får satse på at han holder seg kvikk og rask en stund nå. Det er så herlig!
Men tror du ikke at en av hestene er litt pjusk nå *panneklask*. Vel, det går alltids bra til slutt. Og fordelen er at de får seg en generell helsesjekk på kjøpet, alle de som må ha litt ekstrasørvis . Sånt får man nok finne seg i når man har slik en flokk som vi har.
Jeg tror forresten jeg får gå opp på låven og vekke nissen, jeg. Kanskje han sover litt for godt igjen?
–
I dag har Kira vært hos veterinær. I helgen begynte hun å føle seg pjusk. Var slapp og ikke i formen. Så oppdaget vi at hun flere ganger haltet og at bakbena så ut til å svikte, for så å være helt i orden i lengre perioder igjen. Hun ville heller ikke hoppe opp i sofaen, og viste tegn til å ha smerter uten at det var mulig å lokalisere dem. Litt dårlig matlyst hadde hun også, og hun var grinete.
Vi ble urolige for flere ting, og noen av dem hastet litt mer enn andre å få sjekket ut. Det var livmorbetennelse, rygg/hofteproblemer (men hun reagerte ikke med smerteuttrykk når jeg undersøkte dette) og borreliose.
Veterinæren utelukket betennelse (hun har imidlertid innbildt svangerskap) og rygg/hofteproblemer. Så nå er det tatt en blodprøve. Behandling blir bestemt når resultatene kommer tilbake i slutten av uken. Og vi har fått beskjed om å ta kontakt hvis hun får mer svikt i bakparten. Da vil de muligens gå igang på føre var prinsippet. Behandling er antibiotika.
Kira på tur i helgen – ikke noen symptomer da.
Kira har såvidt vi har sett bare blitt bitt av en flått i sommer. Så om hun har fått borreliose, har hun uflaks. Men slikt tar vi ikke noe sjanser med. Når hunder blir ordentlig syke av borreliose kan det visst være vanskelig å behandle. Så vi vil være raskt ute i forhold til en slik diagnose, uansett hvor fin hun er i formen generelt. Å ha tidvis svikt i bakbena er ikke noe morsomt symptom.
Symptomer på Borreliose hos hund er at den ikke vil spise, virker nedstemt og “ute av humør”, at den har smerter i ett eller flere ledd, halter (gjerne på vekslende ben, noe Kira gjør) og har feber (Kira har ikke feber). Symptomene kan komme lenge etter flåttbittet.
Forhåpentligvis er det ikke noe alvorlig galt med Kira. Når det gjelder borreliose er det beste er å forebygge mot flåttbitt. Og ellers er det slik at hvis du mistenker borreliose hos din hund, bør du oppsøke veterinær og ta en prøve så snart som mulig.
–
Vår Umah “oppdaget” bringebær da vi plukket bær her en dag, Etter å ha observert oss en stund, gikk hun selv og lette opp bringebærbusker etterpå. Hun plukket og spiste masse. Hun var helt i sin egen verden, faktisk .
Multer “skjønte” hun også. Plukket og spiste selv, uansett hvor morske bæra prøvde å gjøre seg….
Mine forrige hunder elsket krekling. De kunne ligge i lyngen og spise alt av krekling rundt seg.
Umah prøver også alt hun ser av sopp hvis vi er på sopptur. Så der må vi passe på henne! DET er ikke uproblematisk! Men denne gangen var det egentlig bare tur vi var på. Og så lærte ei deilig lita bærfrøken om deilige bær på veien.
I noen perioder i livet ligger liksom uroen litt lenger ute mot huden enn andre ganger. Jeg bråvåknet i sekstiden i morges av at jeg ikke hadde merket at Helenepus hadde vært innom i løpet av natten. Hva? Hvorfor? Hun kommer jo alltid inn vinduet en gang eller to…. Tankene spant kjempefort i halvørska, så jeg tuslet likegodt ut for å se etter henne. Selvfølgelig meldte hun seg straks jeg var ute på gårdsplassen. Heldigvis er sjelden slik uro noe å bry seg om.
I mens jeg ga henne litt kos og prøvde å gjespe tulletanker ut av drømmehodet mitt, hang blikket på en liten gjeng skjærer som holdt på med hønsegård-restemat-raning. De er underholdende på denne tiden av året, disse skjærene. De henger sammen som en gjeng småpøbler og hisser hverandre opp til både det ene og det andre.
Da ble jeg oppmerksom på en bevegelse ute på jordet. En hare! Jeg tuslet inn etter kameraet og kom ut akkurat tidsnok til å få med meg at pøbelen også hadde oppdaget “inntrengeren”. De hadde allerede zoomet seg inn og var like fokuserte som meg og kameraet.
Først kom det en skjære. - –
Og så kom det to… De ertet haren og denne prøvde å jage dem. -
–
Men da kom det enda en skjære…. Haren tenkte seg om litt og så ga den opp og rømte til skogs. –
–
Et par modige skjærer fulgte den litt innover. Humre – mon tro om det kilte i magen? Skumle haren, da gitt! Den siste skjæren sjekket jordet for å forsikre seg om at ikke haren hadde stukket av med noe som kunne egnet seg som skjæremat. Slikt er viktig, vet du
(klikk på første bildet for å bla gjennom dem i stort format) -
–
Det er ikke rart Helenepus ikke kommer inn og legger seg for natten. Vi burde ikke sovet vi heller. Det er jo så mye spennende som skjer der ute!
–
Det er godt å være katt og ute om natten. Mio er atskillig bedre i form. Gammel katt, bustat i pelsen og litt sjanglen. Men han har det godt i kroppen sin.
I kveld var han ute og lyttet etter reven. Matmamsen var også ute med stolen sin og lyttet etter reven da hun fanget den litt mer småbygde, gule kameraten i lysene sine. Og han haiket likegodt hjem, han . Ikke noe mer å høre eller se likevel, når menneskedyrene kommer og forstyrrer.
I dag fant vi et spennende spor langs skogsveien. Sjekk størrelsen på sporet (mobilen er 9,5 cm lang). Dyret har sklidd litt og har gått i nedoverbakke. Klørne er godt synlige. Det har nok vært et ganske tungt dyr. Våre satte nesten ikke spor her i det hele tatt.
Nå hadde vi det litt travelt, og jeg fant i farten bare ett spor. Og jeg var litt sliten, så jeg satt litt godt i rullestolen i dag. Det ble litt dårlig med leting.
Jeg skal se om jeg får tittet litt mer i området en av de nærmeste dagene.
Dette er et område hvor det er mange hunder på tur. Dette et stoort spor så det er jo litt spennende . Men – når det er sagt – jeg vet om minst en nabo med veldig store hunder i nærheten. Det har riktignok vært observert ulv ca en mil herfra tidligere i sommer. Men hund og ulv kan ikke skilles på spor alene. Og med mange hunder i området…
Tror dere naboene synes det er gøy hvis jeg møter opp på hundepoteinspeksjon med målebånd?
–
Til sammenligning er dette bildet av mobilen ved siden av et spor etter vår Kira. Hun er en stor hund med poter som passer akkurat til henne…. Humre. Det er vel like lett å si noe om hva som er typisk hundepotestørrelse som det er å si hva som er typisk menneskefotstørrelse. Hun er blanding av alaska malamut, schæfer, elghund, lundehund og australsk fårehund. Uansett hvilke av disse rasene som har gitt henne hennes spor, er det atskillig mindre enn det andre som dere ser.
Spor er rett og slett morsomt. Men for å si noe sikkert om et slikt spor må man ha mange flere enn ett. Og helst må man ha noen andre sportegn i tillegg. Avføring er supert, om man kan finne det.
Tre ganger om dagen sitter Mio helt stille og venter på medisiner.
Jeg humrer litt hver gang. Han HATER å få alt dette greiene trykket ned i svelget. Men hver gang sitter han likevel slik og venter med mildt, blidt blikk.
Jeg knipser ut pille eller mage- regulerende, legger det i tablettinngiver eller sprøyte, bøyer meg frem og ser inn i dette tillitsfulle blikket som sier:
- “Hun kan jo ikke finne på å gjøre det en gang til.. “.
–
Og med like stor dårlig samvittighet gjør jeg det en gang til, hver gang.
Hver gang blir han like sjokkert og hyler like rasende.
Og hver gang tilgir han meg like fort.
For etterpå får han alltid noe veldig godt. Jeg bretter ham ut av håndkleet og løfter ham opp. Og han begynner å male i svevet mellom håndkle og kjøkkenbenk der godisen står klar.
Mio, min Mio. Vi har i hvertfall kommet halvveis i kuren i dag
..når det ser ut som om de har sluknet midt i et skritt og så bare bikket rett sidelengs.
Har du sett for en sovestilling!
Og hun sov så godt Det var ittno galt med denne frøkna. Bare fryktelig varmt, så det var godt å spre seg mest mulig i den nygravde hagejorden. Mmmmm kjølig jord.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag.
Her finner du både fakta og fantasi. Velkommen til Kari's verden, hvor kattene lager engler i snøen :-)
En dag jeg kom hjem fra arbeid var jeg forferdelig syk. Jeg hadde overanstrengt igjen, hadde sterke smerter og visste knapt hva jeg selv het. Jeg gråt da jeg gikk rundt hushjørnet mot trappen, for jeg skjønte at jeg måtte gi opp snart. Men der ble jeg stående aldeles fortryllet. Det var bittesmå sneengler over hele gården....
Bak meg klikket det plutselig mykt i kattedøren, og kattungene kom springende. De tumlet sammen i leken slossing ute i nysneen. Lå tett i tett og sparket hverandre i bakbena, pisket med halen, svaiet ryggen og småtannet etter hverandres værhår. Så spratt de opp igjen og forsvant videre på lette poter.
Da jeg sto der i den dype vinterstillheten, hilste jeg ærbødig på lykken som kom rislende tilbake. For kattene mine lager engler i sneen.
Janet Evanovich serien om Stephanie Plum. På engelsk.
Varm, lattervekkende og småsexy krim fra et helsprøtt Trenton, New Jersey.
Jeg har kjøpt serien rimelig over nett på Capris.no
- Synes du sopp er spennende? Les mer om våre gode matsopper, om plukk og stell av sopp, giftsopper, soppfarging og mye mer. Besøk Norges sopp- og nyttevekstforbund som også har et diskusjonsforum du kan være med i.
Klikk på bildene for å komme direkte til noen av bloggens spesialsider:
Jeg har vært så heldig å få flere awarder til bloggen. Tusen takk!! Klikk på lenkene for å besøke givernes flotte blogger! (Av praktiske grunner har jeg fjernet award-bildene. De dukket opp andre steder når jeg lenket til bloggen).
En liten oppdatering om Mio også. Han har vel blitt omtrent dobbel så stor. Pelsen vokser seg også mye bedre enn før han ble syk. Og han er kjælen og leken. Så HAN har det virkelig mye bedre!
. Sånt får man nok finne seg i når man har slik en flokk som vi har.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
