–

Og det er ikke lenger tvil om at Vilje ikke er svart.

–

Halmen er også til stor glede for oss, siden de har mye å trøye seg med og mye å småspise på.  Pippo kan bruke halve dagen bare på å stå med hodet inne, hun. Det lukter sommer! Og jeg mistenker at de sover mer oppi halmen der ute enn inne i stallen om natten.

Takk til Berge Gård for halm!

Tenk at det meste av novemberen har vært bar med grønt gress og lange, myke skygger. Og blide dyr.

–

Og i går fikk jeg stol med oppreisingsfunksjon! Det monner å anke. Og det er så godt! Jeg har alt hatt god nytte av den.

Jeg var også ved NAV hjelpemiddelsentral sammen med ergoterapeuten og fikk tilpasset rullestol med hjelpemotor. Jeg gleder meg veldig til den kommer om noen uker. Så blir jeg mer mobil, siden denne kan tas med i personbilen.

Det var en merkelig opplevelse å stå på NAV og småsnakke om bruksområder og så plutselig føle seg så full av gråt – av ren glede over å få en rullestol som man kan bruke «der ute»  – at man må forte seg å begynne å snakke om noe annet.

Hjelpemidler betyr så mye!

Hvordan ser du forskjell på strå og på hår, Pippo?

–

Tenk at du var så svart som natten da du ble født, Vilje.
Nå erobrer lyste mer og mer av deg.

–

Godt, Carmen? Med gyldent høstgress?

–

Gyldne flotte Gullet – du får vel få et mer mandig navn snart.

–

Hva skjer der ute.. ingen som pønsker på noe vel?

–

Pønsker, nei?

–

Sammen bare  – er ikke småtteri egentlig.

I løpet av sommeren har jeg blitt overbevist om at hun har en reaksjon på insekter. Men jeg vet ikke om det er sommereksem per definisjon. Heller ikke hvor mye og hvorvidt det ville resultert i sår og betennelser uten tiltak.

–

Hvordan har vi forholdt oss foreløpig?
På forsommeren, inntil for en måned siden, behandlet jeg henne litt sjeldnere enn ukentlig med switch utskrevet av veterinær. For en måned siden sluttet jeg for å se om hun nå klarte å «ordne selv». Og jeg har ikke sett noen forverring etter det. Det er alltids godt å slippe medisiner.

Hun får hvitløk hver dag – en skje hver kveld. Ellers er hun bare på variert beite (mye ugressarter som hun selv kan plukke av der) og får litt «godis» på kveld = 2-3 brødskiver, kanskje en gulrot, et eple eller en banan og en skvett rapsolje sammen med hvitløken. Dette får de året rundt.

Det viktigste tror jeg nok, er insektsdekkenet hun har båret i sommer. Jeg tar det kun av når det er vind og/eller veldig fint vær. Jeg bryr meg ikke så mye om hvorvidt det er klegg etc. Jeg vurderer kun i forhold til mygg og knott. Og jeg har i mente at selv om jeg ikke opplever mygg og knott når jeg står på beitekanten og ser på hestene, er det noe helt annet for dem. De har mye raskere og mer insekt ute hos seg enn hva jeg har.

Noen få ganger har jeg glemt å ha på dekkenet til kvelden, inntill i 23-24 tiden.

Jeg har noen dager sprøytet insektsmiddel på hestene. Det virker effektivt, men ikke så lenge. Og hestene er svæææært mistenksomme til den dumme sprutflaska at de ikke lar seg fange inn flere ganger om dagen for DET! Det skal være sikkert.

–

Mine er faringer så langt:
Vilje har klødd ganske mye i manen i sommer. Hun har klødd av seg en del hår, men det er overhodet ikke som i fjor. Og hun har ikke noe sår. I og med at hun ikke har utviklet sår har jeg ikke trappet opp tiltak.

Hvis jeg glemmer dekken så hun blir eksponert for knott og mygg i noen timer, hovner Vilje opp over manen og litt over baken før halefestet. Hun klør mye mer og virker veldig irritert. De andre hestene kan være like mye påspist, men hovner ikke opp. Å få på dekkenet (uten ytterligere behandling) demper hevelsene i løpet av noen timer. Jeg tror at mange dager uten dekken ville kunne fått dette til å balle på seg.

Under en periode med litt tvil tidligere i sommer (reagerer hun virkelig?) lot jeg henne gå uten dekken i ca tre døgn. Det utviklet seg da små kuler og antydning til rødhet i huden etter kløing som nok kunne blitt sår etter noen døgn til. Da hun fikk dekken igjen, forsvant dette etter to-tre dager.

Jeg tror derfor at dekkenet virker VELDIG BRA.

Vilje elsker dekkenet og det fungerer svært bra på andre måter også. I plaskregn blir dekkenet fort tørt hvis hun går i ly. I sterk sol virker det ikke som om det blir altfor varmt. Det eneste er at det må endel reperasjoner til i løpet av noen uker. Vilje er imidlertid veldig «snill» med dekkenet. For sikkerhets skyld (så det ikke blir lange pauser) har jeg kjøpt to dekken av typen Horsepower® Kentucky Fly Sheet. Jeg har klippet av mageplaten for den trenger hun ikke (ingen irritasjon på magen). Jeg har en løs stropp over ryggen hennes som holder dekkenet på plass sammen med spennene i brystet og ved bakbena. Ellers så syr jeg igjen hull og fester spenner ettersom de blir revet løs. Jeg vasker dekkenene med visse mellomrom på 40 grader. God lufting fungerer også godt.

Den gode dekningen over halen har nok bidratt til at halen ikke er irritert i år. Det er ingen sår der heller – og mindre kløe der enn på manen.

Nakkebeskyttelsen er svært bra, men ettersom dekkenet slites, klarer Vilje å få nakkebeskyttelsen til å krype litt nedover nakken (borrelåsene får mindre styrke og løsner pga stadig mer møkk i «borrene», tror jeg). Men det ser likevel ut til å være relativt grei beskyttelse.

Jeg har kjøpt dekken som er alt for stor for henne. Dette tror jeg har fungert positivt.

Vilje er veldig fornøyd. Det er jeg også. Og jeg har et vagt inntrykk av at for hver uke hun går uten sår, blir hun litt tøffere i immunsystemet? Dette er veldig uvitenskapelig og bare et inntrykk . Men hun reagerer «saktere» på noen timer uten dekken i kveldingen nå enn hva hun gjorde tidligere i sesongen. Jeg har til og med kommet ut et par ganger (søren, søren jeg glemte…) og hun har IKKE vært hoven. Men det ser ut til at hun da trekker inn i utgangerstallen.

Alt i alt en positiv tilbakemelding .

PS – jeg har ikke behandlet med noen kremer eller noe vasking. Bare børsting iblant for å holde manen relativt ren.

Legg forresten merke til hvor lys Vilje har blitt i løpet av sommeren . Man ser godt at hun er skimmel nå, og at hun kommer til å bli veldig lys. Hun er født kullsvart. Nå er hun litt over tre år.

Pippo vandret så stolt ut på beitet og så veldig fornøyd ut.

Et par timer senere så dekkenet slik ut:

–

Stakkar, stakkar dekken.

Og vi klør oss i hodet.. Hva er det Pippo gjør for noe med dekkene sine? Spiser dem?!

Et lite apropo er at dette var en riktig skummel ting. All «innematen» på dekkenet var borte. Dermed hadde kantbåndet falt ned bak Pippo og lå rundt bena hennes. Og det viste ingen tegn til å ryke, slik selve dekkenet gjorde! Med feste rundt halsen der bryststykket og spennene holdt, selvfølgelig, var kantbåndet en skikkelig felle. Hadde hun fått panikk kunne hun utviltsomt ha skadet seg. Og det kunne skjedd fort!

Jeg fant en gang en sau som holdt på å ta livet av seg på noe lignende vis. Den hadde surret seg inn i en tråd, som lå rundt halsen og rundt bena dens. Hver gang den sparket for å komme seg løs, strammet den tråden – både rundt halsen og rundt bena. Da jeg fant den var det såvidt den pustet. Det hvinte i den halvkvalte halsen. Og bena var tykke som stokker pga manglende sirkulasjon. Jeg kunne ikke engang gå frem og hjelpe den, for da sprellet den av redsel og kvalte seg selv enda mer. Jeg fikk ringt naboen som eide sauen og da hun kom springende og mumlet blidt ble den helt rolig så hun fikk skåret den løs. Hun måtte bære den hjem, for den kunne ikke stå på bena. Det gikk visst bra med den når den fikk stell, forsto jeg. Men jeg tenker på gru på om man skulle havnet i samme situasjon med en diger hest.

Jeg vet ikke nøyaktig når Pippo fikk ødelagt dekkenet slik (da hadde jeg jo også visst hva hun gjorde med det *klør i hodet*). Vi ser hestene jevnlig gjennom dagen, så vi oppdaget det relativt raskt. Men likevel…

Det får meg til å grøsse med tanke på å ha dekken på Pippo igjen noen gang. Hun er ikke en dekken-hest! Og skal det noengang bli aktuelt igjen, skal det i hvertfall ikke være kantbånd på (når du klikker på lenken, ser du hvordan kantbånd legger seg rundt bena. Men den gang var det et mer lettrykende kantbånd).

Phu – alt man ikke tenker på… Det er feller over alt.

Humre – noen ganger tenker man at det er rart vi berger gjennom en vanlig dag

–

Først fikk de åpnet en hel masse nytt beite hos naboen . Vi er så glade for at vi får ha beite der. Det gjør at hestene har mer mat og mer plass å bevege seg på. Og i tillegg får deres helårsbeite puste litt. Vakkert er det der også.

Det var ikke måte på hvor deilig det var med masse gress. Shettisen ble nesten borte vekk i bare grønt. Se forresten hvordan Vilje både gråner (hun er skimmel født svart og kommer til å bli lys) og har fått trivselsflekker. Man skulle tro hun har tenkt å bli omvendt Pippihest.

Og så! Vet dere hva! De fikk besøk!

Naboene våre har fått seg en nydelig nordlandshest kalt Ole. Og HAN hadde draget å damene, skal jeg fortelle dere! Carmen var så betatt at hun ikke vek fra hans side et øyeblikk. De vrinsket og hoppet og sprang - sparket og nusset.

Pippo var ikke helt sikker på dette. Hun gjetet shettisen sine vekk fra ham, men lyktes ikke akkurat så mye med det. Og med visse mellomrom gikk hun til angrep så det sang. Humre – men hun er ikke så tøff som hun vil ha det til. Hun la ørene bakover, strakte nakken og sprang mot ham i hundre kilometer i timen (minst – trodde hun selv). Men noen meter før hun nådde ordentlig frem begynte hun å hoppe og danse og sparke og hyle som om hun banket ham. Bare at han jo fremdeles var utenfor rekkevidde. Og når hun var ferdig med det gikk hun for å samle krefter til neste «omgang juling». Det mest imponerende med det hele var at hun kunne pese så mye uten å stupe i varmen… .

Ole tok det hele med ro. Kom hun alt for nær sparket og hvinte han også litt demonstrativt. Men ellers gjennomskuet han henne aldeles straks, så det ut til. Han er nok en vis gammel vallak som har sett slike primadonnaer før.

Men EN ting var sikkert, sa Pippo. Han fikk IKKE lov til å komme opp på det nyåpnede beitet. HENNES matfat! Hvordan skal man klare å holde seg så bred og flott om man deler matfat med alt for mange!! Et øyeblikk glemte hun imidlertid å følge med – og da lurte shettisene med seg Ole inn mellom trærne, rundt en sving og vips så var de gjennom grinden til nybeitet.

Jaiks!!!!

.

Men så ble det da bare fryd og gammen. Ole og shettisen flørtet utenfor syne. Si så dem bare såvidt drifte lykkelig forbi bak trærne en gang i blant. Og Pippo kom hjem til stallen etter godis. Den eneste som har ordentlig godisvett, tross mannfolkbesøk.

Det var ikke lett å fange inn han Ole igjen, men med Carmen som lokkemiddel fikk vi det da til. Og så håper vi alle sammen at Ole kommer på besøk igjen. For dette var morro!!

Damene har sikkert gått ned et par kilo hver i bare henrykkelse.

Sommereksem gir mye lidelse hos hest. Hester med ressurssterke eiere (både mht kunnskap, rutiner, tålmodighet, tid og økonomi) er atskillig heldigere enn hester til eiere som ikke riktig vet hvordan de skal takle dette. Kontakt alltid veterinær hvis du mistenker sommereksem. Det er også viktig at man får en veterinær til å se på hesten før det blir for ille. Det finnes forvekslingssykdommer og om det er sommereksem er det viktig å iverksette behandling raskt.

Jeg har lett mye på nett etter god informasjon, men synes det er vanskelig å finne. Det meste som står er enten basert på erfaring fra hesteeiere eller informasjon fra folk som vil selge remedier som skal hjelpe. Gi meg gjerne tips dersom du vet om tilgengelig vitenskapelig informasjon om temaet.

I følge hestafrettir.no får ca halvparten av islandshester som eksporteres fra island sommereksem. Dette fordi det ikke finnes slike insekter på island og de derfor ikke har bygget noe immunforsvar mot dem. På folkemunne het det seg en stund at sommereksem var en «islandshest-ting». Deretter en islandshest og ponny-sykdom. Men det stemmer ikke. Enkelte raser (i enkelte situasjoner også, kanskje) er nok mer utsatt enn andre, men det er langtfra bare islandshest og ponnier som får dette. Man finner det også hos mange andre raser. 

Det er ikke smittsomt. Jeg finner ikke noe bekreftelse på om det er arvelig, men dette er det tydeligvis mange meninger om. Miljø, miljøendringer og stress har stor betydning, men sommereksem kan også utvikle seg selv om hestene har bodd i samme område hele sitt liv og uten at det er stress inne i bildet.

–

Vår historie
Svært sent på høsten i fjor fikk vår unge (3 år gamle) shetlandsponni Vilje plutselig en masse kløende sår på kroppen. Det krevdes mye smurning, vasking (begge deler for å mykne og styrke huden) og også kortisonbehandling for å få bukt med det. Og oppblomstringen av sårene kom så fort! Den ene dagen klødde hun seg unormalt mye, en dag eller to senere var hun plutselig tykk/hoven og liksom «boblet» i huden i man og over stumpen. Og i løpet av kort tid begynte det altså å dukke opp sår. Gemyttet endret seg raskt og hun ble sint, utålmodig og veldig rastløs og sturen/trykkende på en gang. Hun sprang mye rundt for å finne egnede kløplasser. Selv om hun selv klødde seg frenetisk var det tydelig smertefullt at jeg tok på henne.

Siden det var høst og vi fikk igang behandling med en gang, ble det aldri så forferdelig ille. Straks hun var behandlet kom det gode gemyttet tilbake.

Vilje ble klippet kort for behandling høsten 2010

–

Vilje har nå ingen sår eller hevelser. Hun viser heller ikke noe frenetisk kløe eller antydning til ubehag eller smerte når jeg undersøker man og hale. Men jeg har observert at hun har begynt å klø seg mer enn de andre hestene.

Hun behandles jevnlig med reseptbelagte medisin (Switch) som skal gjøre at hun blir mindre stukket. Dette startet jeg med tidlig i sesongen. Hun får også jevnlig olje og hvitløk i maten, så huden skal holde seg fin og også ikke være så stikkeattraktiv.

I går kjøpte jeg insektdekken til henne. Hun er jo bare en liten shettis og jeg fant ikke noe dekken i riktig størrelse og MED både mage- og nakkebeskyttelse i farten. De finnes, men til høyere pris enn hva jeg kunne bidra med i går eller det er bestillingsvare og jeg ville ikke vente så lenge. Så vi må kanskje frem med symaskina for å hjelpe henne litt med passformen… Humre.

Mamma’n Carmen og tante Pippo syntes det var noe mystiske greier med dette nye heldekkende dekkenet.

Vilje virket egentlig litt stolt av det hele. Da hun rullet seg, skled ting litt ut av kontroll.

Etter en ny justering fikk hun imidlertid motet tilbake og hadde tid både til å springe og leke - og jage katt .

I år er vi veldig spente på hvorvidt hun er en sommereksemhest eller om vi er så heldige at det var «noe annet» i fjor. Det kan nemlig potensielt ha vært noe annet mer tilfeldig noe, siden andre tilstander kan forveksles med sommereksem. 

Jeg fant faktisk noe rart i manen hennes, uten at vi fikk bekreftet hva det var. Det så ut som om noen insekter var klekt i manhårene jeg fjernet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at de må ha vært der alt da jeg klippet det… Det var for ordens skyld ikke luselignende. Men i fjor var det et rart insektsår. Jeg mistet jo blant annet en hane på grunn av insektsangrep på samme tiden.

Høst er også en litt uvanlig tid å få sommereksemdeby. Men igjen – dette kommer av at det var et uvanlig insektsår i fjor og veterinæren kunne fortelle at de hadde flere tilfeller av oppblomstring av sommereksem nettopp på høsten i fjor. Vi får derfor bare holde tomlene – for det kan være og det kan være at det ikke er…

–

Forebygging og behandling
Vi velger å være føre var i forhold til sommereksem. Den beste bekjempelsen er å sørge for at hesten ikke blir stukket av sviknott. Enten ved å stå på beite som har lite insekter (tørt, kjølig og f.eks. vindutsatt), stå i stall i insektstimene eller ha insektsdekken. Vi skal se litt på om vi kan gjøre noen tiltak på beitet i forhold til fuktige områder og evt å få litt mer vind inn.

Dekkenet skal hun ha på fra ettermiddag til morgenkvisten – i verste knott-timene – og så får vi gi henne dagfri en periode hvis det går bra. Vi tar heller gradvis AV henne dekken hvis det viser seg at vi er heldige enn å vente til å ha PÅ dekken til det er for sent og hun alt har sår.

Så får vi ta ting dag for dag. Kommer det sår, kommer jeg til å kontakte veterinær straks og evt sette igang mer behandling. Kortison er da et av alternativene. Samme medisin som jeg går på, egentlig. Og jeg har ikke lyst til at hun skal begynne på det etter å ha kjent på alle bivirkningene selv det siste året.

Det finnes mange behandlings- og forebyggingstriks på markedet. Alt fra insektspray til forskjellige hjemmelagde kremer/oljer som kan smøres utvortes. Og også mange forslag til urter mm som kan tas i maten. Det er svært varierende meninger og erfaringer om hva som virker og eventuelt hvor mye det virker.

Et tiltak man kan iverksette for å forhindre at de klør på seg sår, er å sørge for at de ikke har noe å klø seg opp på. Det er et tiltak jeg vil sette inn senest mulig, siden vi har utgangerhester med blant annet skog inne i. Og jeg vil heller at hun ikke skal klø enn at hun ikke skal få lov å klø seg… Hvis hun imidlertid får sår, får vi lage en kløfri sone for henne på beitet.

Jeg hører at det forskes på en vaksine mot sommereksem og at det er noe på trappene snart. I følge Hestfrettir.no er vaksinen alt utviklet. Jeg mener også at jeg har hørt noe om vaksineutvikling i Tyskland? Men jeg er ikke sikker.

Vilje har det foreløpig bra – med litt hjelp som vi foreløpig ikke vet om er unødvendig eller kanskje bare er så effektiv at hun ikke plages så mye enda…

Men for i tilfelle hun faktisk har sommerekesem og ikke minst for alle andre hester som sliter med dette problemet – håper jeg det er sant at det er utviklet en effektiv vaksine/allergimedisin og at den snart kommer på markedet.

–

Litt mer informasjon:

- Utdrag av artikler på et forum. Her kan du blant annet lese at diagnose er viktig, siden det er mange forvekslingsmuligheter (og derfor håp om at det som skjedde med Vilje ikke skjer igjen). Det er også en oversikt over noen behandlingsmetoder her. Men det er en GAMMEL artikkel! Mye kan ha skjedd siden den gang.

–

Epletrærne blomstrer i hønsehagen.
Hønene koser seg – med både plenklipping (eller lettere trimming) og soling.

–

Kyllingene vokser som bare det. Snart blir eggtanna borte. Ser dere den der ute på tuppen? Den hjelper til når kyllingene krafser opp egget fra innsiden.

–

Innendørs har to høns lagt seg til å ruge ut nye egg. Så om litt over to uker kommer det kanskje flere kyllinger. Inntil da forsvarer de redet sitt. Noen litt ivrigere enn andre.

–

Nå har vi endelig sluttet å mate fuglene. De siste bitene gikk ned i sulte rugende foreldre i går. Men vi vil ikke ha fugleunger på foringsplassen, vi som har katter. Likevel er det mange små venner på besøk. I går var både rødstjerten og rødstrupen innom. Rødstjerten klarte jeg akkurat å knipse.

–

Tenk – i går satte det seg en liten meis på hodet til Umah et lite øyeblikk!! Sukk. Lekkert er det. Men så tamme bør de vel helst ikke bli.

Helenepus er ganske flink til å holde seg unna fuglene. Men Bibbi ligger i sofaen – så nære kyllingene som mulig – og drømmer om at fuglene skal bli så tamme at de lander på henne. Hun prøvde forresten å fly selv her om dagen. Hun klatret helt opp på garasjetaket, begynte å skli baklengs med klørne i takplatene så det sa skratsjiiik helt til det ikke var noe tak igjen. Ops… Men det gikk heldigvis bra. Hun spaserte så eplekjekk avgårde med halen i været så snart hun hadde landet. «Var meningen det der…».

I Shettisverdenen skifter moter raskt.

Denne typen er Vilje særdeles stolt over, noe veterinæren bemerket da han fikk se den blåblomstrete versjonen i dag.

Selv synes hun at hun ser litt sjørøveraktig ut. Uansett farger og mønster.

Og matmams synger bare «Kaptein Sortebill» når hun ser henne. Noe som kanskje bidrar liiiitt til følelsen?

(bare sånn for ordens skyld, er moten basert på sengetøymote fra sånn omtrent 80- eller 90-tallet)
–