Så har den internasjonale ME-dagen gått bloggen forbi. Og så var det 17. mai som ble tilbragt her hjemme med noen andre venner som også må ta det med ro. En deilig dag, men uten noen hilsen her på bloggen. Og ikke noen tog eller barnelatter. Ei heller så grønt som i fjor.
Som mange av oss, klarer jeg imidleritd ikke helt å følge opp. Kroppen er for vrang og dagene går litt i tåke. Den ene dagen flott, den neste så smertefull at man ligger og gynger på gulvet. Man vakler mellom «sånn går no dagan – dette klarer vi bra» og smil - og en akutt følelse av at man burde ringe lege.
Og så tenker jeg at jeg burde skrive litt om alt dette.. Og jeg burde skrive om hva som foregår av forskning – og ikke forskning.. Om hjelpemidler og mestring og… om å leve med alle disse sidene av livet som man helst ikke ville hatt noe forhold til, egentlig.
Men så blir det ikke noe av. Jeg vil ikke – på et vis.
Jeg putter heller noe annet inn i disse dagene.
–
Og det er MASSEvis av annet å putte inn i for tiden 
. Fra hvilestol eller rullestol eller etter noe aktivitet. Mange blogginnlegg ligger på vent, men blir ikke fullført fordi kreftene ikke strekker til. Men nå skal jeg prøve å få ut litt.
Det er et yrende fugleliv. Det har slått seg ned en hel trostekoloni rett nedenfor hagen. Wow – det er lyd på gjengen. Og med visse mellomrom ranes de av skjærer, kråker eller hauk. Vi har orkesterplass og kan ikke gjøre stort. Annet enn at jeg klapper i hendene og hoier iblant, hvis jeg er ute når de slår ned i kolonien.
Foreløpig er det nok bygge og rugetid. Vi ser de bygger og det har nok kommet endel egg. Både i går og i dag fant vi »offer» for ran på veiene lenger oppe i skogen her. Dette er nok et trosteegg, men jeg vet ikke fra hvilken av trostene. Og de ser ut til hatt innbrudd fremfor utbrudd…
–
Svarthvit fluensapper damen har kommet. Hun og han jakter rundt huset. Det ser ut til at en annen hann også er her og blir jaget på iblant.
–
Jeg har sådd i en skråning bortpå jordet. Hehe…. som om det var noen vits. Det myldrer med grønnsisik, grønnfink og bjørkefink… Bare i dette utsnitter er det 15 fugler!
–
Oppe ved en dam har det flyttet både stokkand og krikkand. Jeg mistenker at de ligger på rede nå, for etter mye aktivitet er det veldig stille der nå plutselig. Jeg håper ikke noen har jagd dem. Det er nesten slitsomt å være så glad i natur noen ganger. For det er så mange som tråkker rundt med robotsinn. Uten evne til å se at de ødelegger. Men jeg tror det har vært rolig der oppe.
Ser du henne også? Nede mot det glitrende vannet med en liten grønn flekk på vingen.
–
Knottsesongen har kommet, og Vilje har begynt med dekken. Hun dukket jublende inn i den i går. Det er rart hvor hun setter pris på dekkenene! Nå begynte vi før den aller minste hevelse og håper vi skal berge fint igjennom sesongen (jeg SKAL få ringt for å be om råd! :-) Dagene er bare litt rare..)
–
Det foregår andre spennende ting på beitet. Det har kommet sandmorkler, og man ser hvor viktig det er å beholde hestenes naturlige følelse for hva som er spiselig og ikke. Sandmorkler er giftige. Vi ville aldri klart å holde beitet fritt for giftige vekster. Men hestene rører det ikke. Da Vilje var føll, passet vi imidlertid bedre på. Føll kan finne på å smake på så mangt.
–
Og forrige dagen dukket det opp en helt ny gjest på beitet. En ny fugl på listen vår. Den må nesten få sitt eget innlegg. Det samme må nesten enkelte andre ting også. Som hvordan vannliljenebladene er på vei mot overflaten. og en annen spennende fugl vi traff på i skogen dag….
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
