Så har Moseplassen kommet til fargen gul i x-faktor blomsterutgaven. Det har allerede kommet mange nydelige kandidater. Og det er bare å delta 
. Man kan være med på så mange runder man vil. I dag og mandag er det altså fargen gul.
–
Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvilken vakker blomst jeg vil ha med i denne omgang. Våre store, gule liljer som har vært med oss fra vi møttes, Robert og jeg. Det vil si – de har vært med Robert enda lenger. De sto i hagen da han kom flyttende. En gang har de blitt satt der av en tidligere hageeier. Disse liljene har spredt glede i mange menneskers liv.
–
Jeg er veldig glad i dem. Da Robert og jeg ble samme delte vi noen av de store røttene i hans hage og satte i min. Da vi slo oss sammen og kjøpte gården vi bor på nå, delte vi igjen utfra min hage og tok noen tuer med oss.
Like før vi flyttet døde vår kjære hund Thelma. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet til ro i vårt nye hjem døde vår vakre katt Lurven. Så ble den magiske gravplassen vår skapt. Mange av våre gamle dyr ble borte en etter en og det kom flere små venner dit. Sånn er livets gang. Noen mindre »kjente» fikk også plass. Som for eksempel den ukjente mus - som med sin ankomst hevet gravplassens status fra «bare magisk» til en severdighet.
Og vi satte blomster – som vi kommer til å gjøre i mange år fremover. Det er en selvfølge at de flotteste blomstene får komme dit. I fjor begynte vi dessuten å gjerde inn. Og så har jeg en liten drøm om et drivhus like ved siden av. Midt blant minner, magi, høns og kalkuner. Med en grind og så en til – ned i store hagen hvor det er igjen så mye spennende arbeid.
Mye forandrer seg – mens noe står i endringene og bare blomstrer og blomstrer. Midt oppå Lurven reiser akkurat liljene seg mektige hver sommer og gir oss en følelse av solid bakkekontakt.
–
I sommer delte jeg tuer igjen, og vi har satt tre av dem i ett nytt blomsterbed, hvor løvet gir en flott høstprakt i herlig kontrast mot andre elementer.
Det var på en stein like under disse liljebladene lille Øyvind Øyenstikker landet med sitt foruroligende budskap i høst en gang. Noe som satte meg igang med denne lille forsmaken til et eventyr.
Er det rart jeg er glad i liljene, så midt i alt sammen som de er?
–
Det føles godt med noe som er så robust, lettstelt og levedyktig. Så vil de være med oss i mange år fremover.
Og når vi blir gamle, kan vi huske dem som en tråd helt tilbake til da vi sto i Robert sin hage, fremdeles litt keitet og ukjent med hverandre midt i forelskelsen - da jeg gikk bort og strøk fingrene over liljene og sa med et smil: »Hva har vi her, da?»
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
