Moseplassens blomsterfaktor har kommet til hvit. Det er mulig å delta ut dagen i dag, før det kommer en ny farge. Og når jeg nå skriver har det kommet over 100 vakre hvite blomster allerede!! Det er kjempedeltagelse og virkelig morsomt!
Ta deg en tur inn og titt - og bli gjerne med du også.
–
Under hvitt hadde jeg mange vakre valg. Men den som hopper frem og fekter med grenene må nesten være Fiatreet mitt. Fiagrisens begravelsestre.
At det er nettopp hun som må få være med, er ikke fordi jeg er i det dystre hjørnet på noen måte. Hovedhagen her er et salig kaos og de planter, busker og trær som har vært med oss en stund ble satt på en plenflekk der gravplassen også ble liggende. Dessuten så er det slik at det er trist å miste noen, men det er jo masser av glede som er årsak til at det er trist. Så ingen plass her hos oss er full av så mye glede som akkurat «det hjørnet» :- ).
Og Fiatreet har sin egen finurlige historie.
Et lite tre med en stor historie
Fiatreet er et lite kirsebærtre som opprinnelig kom fra Øysand, nede ved Trondheimsfjorden. Jeg tok henne hjem bare pinnen stor, fra en plen der det hadde spredt seg en hel mengde slik små avleggere.
Hun ble satt i jord i hagen i Mostadmark og på flere år satte hun ikke annet enn litt løvverk. Hun var ikke noe racer av et tre, egentlig.
Til samme hagen i Mostadmark flyttet grisen Fia. Hun var heller ikke noen racer, men hun var et eventyr av et hengebuksvin og ga oss en overflod av aldeles merkelige opplevelser. Hun var ekstremt fet, ble solbrent om sommeren, lepjet bløt kuskit når det ble gjødslet om våren, skremte vettet av hester, fremmede hunder og en og annen tobent besøkende bare med sitt blotte nærvær, lot kyllingene ri på ryggen sin, fikk meg til å tro det spøkte på gården og likte å bli klødd bak ørene, på magen og i de rosa krokene der de korte forbena møtte den brede brystkassen.
Og hun elsket å sove i sola.
–
«Dagen grisen skulle dø» kom da hun tilslutt ble gammel og syk. Og Fia ble begravet like i nærheten av det lille kirsebærtreet. Man skal grave litt for å grave ned en gris… En slik kropp skal dypt ned. Traktor og mange hjelpende hender måtte til. Men så kom hun da på plass. Det ble plen og den nøyaktige steder der Fia lå ble ikke så tydelig etterhvert. Tilslutt festet man blikket mest på Fiatreet når man tenkte på henne.
Og den sesongen blomstret kirsebærtreet som jeg aldri har sett det før. At så få grener kunne bære så mye! Jeg bannet på at det lille treet som ikke ville vokse noe særlig oppover, istedet hadde strukket seg nedover og funnet Fia’n vår.
Av alt eventyr som lå i den kroppen, måtte det jo velle frem blomster!
–
Da vi flyttet, var nok Fia blitt borte langt der nede i dypet. Men Fiatreet ble kjærlig spadd opp og satt til sides alt før visning. Her på Berglund ble Fiatreet del av gravplassen til dyrene (se også fargen gul).
Etter et år måtte vi allerede flytte det lille kirsebærtreet, som hadde blitt dobbelt så stort. Så godt vokste og trivdes hun og så dårlig planla jeg da jeg satte henne ned første gangen.
Og vinteren etter ble det museår….. Fiatreet fikk seg en kjempesmell. Under snøen hadde musa spist opp nesten all barken og jeg ble ordentlig lei meg. Det var imidlertid en streng bark igjen mellom rot og topp - så vi tenkte vi fikk vente litt før vi ga opp…
Den første delen av sommeren var det ikke mye tegn til liv i henne. Knoppene sto som de hadde stått helt siden sent på høsten, egentlig. Men om man knep forsiktig i dem, var de ikke tørre.
Så vi ventet litt til.
Og så – plutselig - kom hun. Og hun blomstret og blomstret – på nesten nakne grener. Hun ga til og med noen bær. Som jeg mistenker at kalkunene spiste :- ).
–
Midt under en snøstorm på begynnelsen av året i år begravde jeg vakre, hvite Rita-kalkun ved siden av Fiatreet. Tenk – det var ikke frost i bakken engang. Da jeg gravde, fant jeg meitemark som rørte seg såvidt. Hadde de hatt øyne ville jeg nok sett dem sperre dem sjokkert opp over alt det hvite rundt omkring. De fikk komme trygt ned i jord igjen sammen med Rita.
Vi satser på at Fiatreet får en bedre sommer i år. Vinteren er ikke hard. Vi ser knapt en mus. Og meitemarken er altså nesten våken under snøen. Snart kommer hønene og Blåmann kalkun ut for å strekke seg i sola, hilse på og vente sammen med henne på at snøen forsvinner.
Vi skaper massevis av minner rundt henne – og når liv er levd får hun bre sine grener utover det i det tempoet hun finner for godt. Det ser ut til å kunne bli sånn litt i rykk og napp. Ihvertfall når vi stadig flytter på henne og når noe av livet rundt henne insisterer på å bite henne i barken og ikke bare i bæra.
At hun har livskraft er det i hvertfall ingen tvil om!
Og nå er hun altså presentert i Moseplassens faktor x. Det synes hun nok er gildt.
–
.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
