Feed on
Posts
Comments

x-faktoren er hvit

Moseplassens blomsterfaktor har kommet til hvit. Det er mulig å delta ut dagen i dag, før det kommer en ny farge. Og når jeg nå skriver har det kommet over 100 vakre hvite blomster allerede!! Det er kjempedeltagelse og virkelig morsomt!

Ta deg en tur inn og titt - og bli gjerne med du også.

Under hvitt hadde jeg mange vakre valg. Men den som hopper frem og fekter med grenene må nesten være Fiatreet mitt. Fiagrisens begravelsestre. 

At det er nettopp hun som må få være med, er ikke fordi jeg er i det dystre hjørnet på noen måte. Hovedhagen her er et salig kaos og de planter, busker og trær som har vært med oss en stund ble satt på en plenflekk der gravplassen også ble liggende. Dessuten så er det slik at det er trist å miste noen, men det er jo masser av glede som er årsak til at det er trist. Så ingen plass her hos oss er full av så mye glede som akkurat «det hjørnet» :- ).

Og Fiatreet har sin egen finurlige historie.

Et lite tre med en stor historie
Fiatreet er et lite kirsebærtre som opprinnelig kom fra Øysand, nede ved Trondheimsfjorden. Jeg tok henne hjem bare pinnen stor, fra en plen der det hadde spredt seg en hel mengde slik små avleggere.

Hun ble satt i jord i hagen i Mostadmark og på flere år satte hun ikke annet enn litt løvverk. Hun var ikke noe racer av et tre, egentlig. 

 

Til samme hagen i Mostadmark flyttet grisen Fia. Hun var heller ikke noen racer, men hun var et eventyr av et hengebuksvin og ga oss en overflod av aldeles merkelige opplevelser. Hun var ekstremt fet, ble solbrent om sommeren, lepjet bløt kuskit når det ble gjødslet om våren, skremte vettet av hester, fremmede hunder og en og annen tobent besøkende bare med sitt blotte nærvær, lot kyllingene ri på ryggen sin, fikk meg til å tro det spøkte på gården og likte å bli klødd bak ørene, på magen og i de rosa krokene der de korte forbena møtte den brede brystkassen. 

Og hun elsket å sove i sola.


«Dagen grisen skulle dø» kom da hun tilslutt ble gammel og syk. Og Fia ble begravet like i nærheten av det lille kirsebærtreet. Man skal grave litt for å grave ned en gris… En slik kropp skal dypt ned. Traktor og mange hjelpende hender måtte til. Men så kom hun da på plass. Det ble plen og den nøyaktige steder der Fia lå ble ikke så tydelig etterhvert. Tilslutt festet man blikket mest på Fiatreet når man tenkte på henne.

Og den sesongen blomstret kirsebærtreet som jeg aldri har sett det før. At så få grener kunne bære så mye! Jeg bannet på at det lille treet som ikke ville vokse noe særlig oppover, istedet hadde strukket seg nedover og funnet Fia’n vår. 

Av alt eventyr som lå i den kroppen, måtte det jo velle frem blomster!


Da vi flyttet, var nok Fia blitt borte langt der nede i dypet. Men Fiatreet ble kjærlig spadd opp og satt til sides alt før visning. Her på Berglund ble Fiatreet del av gravplassen til dyrene (se også fargen gul).

Etter et år måtte vi allerede flytte det lille kirsebærtreet, som hadde blitt dobbelt så stort. Så godt vokste og trivdes hun og så dårlig planla jeg da jeg satte henne ned første gangen.

Og vinteren etter ble det museår….. Fiatreet fikk seg en kjempesmell. Under snøen hadde musa spist opp nesten all barken og jeg ble ordentlig lei meg. Det var imidlertid en streng bark igjen mellom rot og topp - så vi tenkte vi fikk vente litt før vi ga opp… 

Den første delen av sommeren var det ikke mye tegn til liv i henne. Knoppene sto som de hadde stått helt siden sent på høsten, egentlig. Men om man knep forsiktig i dem, var de ikke tørre.

Så vi ventet litt til.

Og så – plutselig - kom hun. Og hun blomstret og blomstret – på nesten nakne grener. Hun ga til og med noen bær. Som jeg mistenker at kalkunene spiste :- ).


Midt under en snøstorm på begynnelsen av året i år begravde jeg vakre, hvite Rita-kalkun ved siden av Fiatreet. Tenk – det var ikke frost i bakken engang. Da jeg gravde, fant jeg meitemark som rørte seg såvidt. Hadde de hatt øyne ville jeg nok sett dem sperre dem sjokkert opp over alt det hvite rundt omkring. De fikk komme trygt ned i jord igjen sammen med Rita.

Vi satser på at Fiatreet får en bedre sommer i år. Vinteren er ikke hard. Vi ser knapt en mus. Og meitemarken er altså nesten våken under snøen. Snart kommer hønene og Blåmann kalkun ut for å strekke seg i sola, hilse på og vente sammen med henne på at snøen forsvinner. 

Vi skaper massevis av minner rundt henne – og når liv er levd får hun bre sine grener utover det i det tempoet hun finner for godt. Det ser ut til å kunne bli sånn litt i rykk og napp. Ihvertfall når vi stadig flytter på henne og når noe av livet rundt henne insisterer på å bite henne i barken og ikke bare i bæra.

At hun har livskraft er det i hvertfall ingen tvil om!

Og nå er hun altså presentert i Moseplassens faktor x. Det synes hun nok er gildt.

To år siden flytting

I dag dukket det opp en post i høyremargen (under This Days Last Years) som heter «Brandhaug tømmes sakte men sikkert«. Det er altså to år siden vi flyttet hit. Og det vet jeg jo, selvfølgelig… Men likevel er det liksom en overraskelse. Er det SÅ kort tid siden?

Og nå er det søstra mi som er i samme flyttesjauen :-) .

Det var moro å lese fra den gang. Jeg savner fremdeles Thelma. Tenker veldig mye på henne om dagen, faktisk. Og på flere av dem som er borte siden da. Lurven, Flippen og Lilith. Bare gode tanker.

Og Fia. Jeg tenker kanskje ikke like mye på Fiagrisen. Men hun har vært i tankene mine akkurat nå i det siste. Jeg flyttet nemlig Fiatreet for et par uker siden. «Her får du det fint, Fia» sa jeg og klappet på treet da det var kommet på plass. Skal vedde på at hun gryntet fornøyd fra sin lille sky.



Kjæledyr og bedre helse

På God Morgen Norge snakker veterinær Torill Moseng og psykolog Cecilie Lynum om hva kjæledyr gjør for oss mennesker. Se innslaget her på tv2.

En av virkningene dyrene har på oss er bedre helse. Et eksempel de tar opp er lavere blodtrykk. Etter en rask telling i dag har jeg  kommet til at vi har 32 kjæledyr… Så det er kanskje ikke noe rart at jeg har ekstremt lavt blodtrykk :-)

En annen herlig liten virkning av de firbente, bevingede eller forsåvidt svømmende eller åttebente, er at man gjerne føler seg mindre ensom og isolert når man har kjæledyr. Det skal jo litt til å kompanserer for den sosiale effekten av ME. Kanskje vi trenger enda flere?

Jeg hadde faktisk et lite håp om at det skulle komme flere elsklinger til gårds igår. Vi var ute og kjørte da sambo’s sønn fortalte at faren hadde sendt med ham penger til å kjøpe gris. Jeg lysnet forsiktig opp i passasjersetet der jeg satt og samlet krefter til en to-timers økt på sykehuset. – «Gris?! Har han bestemt seg for at vi skal begynne med gris, nå? Jeg trodde vi skulle vente, jeg?» sprudlet jeg, mens jeg så for meg små rosa nurk springe rundt til sommeren.

Hmf – men det var grease…. Det burde jeg jo skjønt. Smøregrease til bilen.

Vel, kjæledyr har i hvert fall en helsemessig og økonomisk samfunnseffekt og er med andre ord en faktor som i aller høyeste grad bør tas på alvor. Det blir spennende å se om vi får en større aksept for hvor viktig dyr er for mange mennesker etterhvert.  Myke verdier er faktisk ikke så verst.

Og jeg skriver i hvert fall under på at kjæledyr gir lykke, livskvalitet og øh lavt blodtrykk…

Og enda en liten historie…

En dag på sommeren i fjor var matmamsen (jeg) ikke i noe særlig til form. Hun fotet seg dårlig, og vet jo da av erfaring at hun kan bli så dårlig at hun faller og ikke klarer å bevege seg. Men så hadde hun en liten time midt på dagen da fornektelsen satte inn. Og i løpet av den tiden klarte hun å rote seg ut på beitet til hesten i et eller annet ærend som hun fikk for seg at var nødvendig (ingen forstår helt hva matmamsen tenker på noen ganger).

Og så falt hun jo sammen på beitet, da. Pippohesten sto og gresset litt nedpå beitet. Og det tok ikke lang tid før hun så at mamsen lå ubevegelig ute på beitet. Og grisen var ute!

 


Potensiell rovgris som kanskje kan fly, her som en svart klump sånn ca midt på inngjerdingen ved låven…

Pippohesten, som fremdeles bestemt kunne huske å ha hørt at griser er rovdyr, ble aldri så lite stresset av at mamsen lå der aldeles uten å kunne forsvare seg. Så Pippohesten fant ut at her var det bare en ting å gjøre – hun måtte ta på seg rollen som The Doktorhest! Enhver matmams trenger en superhelt (superhest) noen ganger, nemlig. Det er noe alle vet.

Doktorhesten kom springende som en stor bekksvart skygge med man og hale som den flotteste hulder.
Med store mørke omsorgsfulle øyne..
og store mørke tunge ben…

Mamsen så henne i øyekroken der hun lå, og var ikke helt sikker på om det hele var så betryggende egentlig.

Det første Doktorhesten gjorde var å diagnostisere. Hun bet tak i tåa mamsen sin sko – løftet foten hennes og slapp den igjen. Og dunket av foten som falt som en stokk, fikk Doktorhesten til å dra den fullstendig korrekte konklusjonen «akutt slapphet».

Doktorhesten hadde lært sikring av ulykkesplass – og tok en runde rundt beite for sikkerhets skyld. Spesielt tok hun noen raske runder bort til grisen, vurderte høyde på gjerde, lengde på griseføtter og avstand til evt bytte – og fant at rovdyrtrusselen ikke var umiddelbart overhengende (Doktorhester bruker alltid store ord).

Doktorhesten tok deretter en tur bort til matmamsen igjen for å sjekke ståa. Mamsen prøvde på nåværende tidspunkt, etter å ha lyttet til intens patruljering med stigende uro, å reise seg. Uten særlig effekt. Hun klarte slettes ikke å fote seg. Mamsen hadde også meget rare lyder «uaouaouao – uæ», fordi hun var litt følelsesmessig satt ut av å ligge rett ut med en stor Doktorhest springende rundt henne. Mamsen hadde visst ikke forstått at hun var i gode hender…. eller hover, ettersom man ser det. Tårer sprutet, og Doktorhesten sjekket matmamsens kinn med myk mule, før hun for sikkerhetsskyld sikret ulykkesplassen en gang til.

Så tok Doktorhesten en beslutning. Det var på tide å flytte matmamsen. Hun stilte seg trofast over mamsen, og bød frem manen. Så når mamsen flettet fingrene inn i manen – hevet Doktorhesten hele mamsen opp på bena og holdt henne der til hun fikk balansen.

Men så ble Doktorhesten i villrede. For hun er jo ingen tamhest akkurat. Og var det Doktorhesten som holdt mamsen – eller var det mamsen som holdt ikke-helt-tam-Doktorhest? Siden Doktorhesten var veeeldig god til å passe på at grisen ikke kom seg over 2 m høyt gjerde, og siden hun syntes å huske regel om at når man har ydet førstehjelp skal man forsikre seg om at ulykkesstedet fremdeles er sikret …

… så gikk Doktorhesten. Hvoretter mamsen, som strengt tatt ikke hadde noen ben enda, satte seg pladask igjen. Men Doktorhesten var nå sikker på at mamsen ikke var fullstendig hjelpeløs, så hun fortsatte å stå mellom mamsen og fryktelig gris (som fremdeles sov søtt bak 2 m gjerde) mens mamsen krøp ut av innhengning.

Den neste timen voktet Doktorhesten matmamsen og grisen, mens de begge to lå og luktet på gresset – på betryggende avstand fra hverandre. Etterhvert slappet Doktorhesten også av og rullet seg grundig rett innenfor gjerdet, mens mamsen (som lå med ryggen til og var redd hele Doktorhesten skulle komme under gjerdet i ren glede) utstøtte merkelige lyder igjen «uoauoauoa- uæ»! Etterpå sto Doktorhesten utenfor gjerdet og sov på vakt.

Etter enda en liten halvtime kom matpapsen, og etter enda en liten stund kom mamsen igang og klarte å bevege seg igjen. Doktorhesten var tydelig stolt av sin bragd.

Og matmamsen var stoltere enn stoltest over selvsamme Doktorhest. En av de beste doktorer matmamsen har møtt.

(bildene er fra en av dagene tidligere samme uke, da Pippo oppdaget den forferdelige grisen for første gang)

Når jeg nå først har laget meg en blogg, så kan jeg ikke dy meg for å hente frem noen av de gamle historiene som jeg har skrevet. Historien under handler om Fia-grisen. Hun bodde her på gården i flere år, men i fjor på sensommeren ble hun syk og måtte få slippe. Hun ligger nå begravet like ved et kirsebærtre. Det er et svært lite kirsebærtre, og i år blomstret det for første gang. Det bar flere blomster enn alle de andre trærne på tomten. Vakkert var det. Vi har mange gode minner om Fia. Og her kommer et av dem.

—–

OK

Jeg har et viktig råd å komme med!

Ikke smør inn grisen med lotion FØR du skal kutte klauvane………..

Jeg fikk Fia for noen år siden. Hun var et hengebuksvin med definitiv overvekt. Og så hadde hun feilvokste klauver. Griser skal trippe avgårde på klauvene, slik sauer gjør. Men Fia sine klauver vokste fremover, som tøfler. Dette gjorde at de ikke ble slitt ned, og at de fort ble veldig lange. Og det ble jo dermed så som så med rørligheten hennes (derav overvekten).

Hun var slik da jeg fikk henne. Jeg hadde veterinærer her som prøvde å skjære henne ned, med og uten narkose. Men de fikk ikke kuttet mer enn et par centimeter. Og siden hun var veldig redd for veterinærene og de strengt tatt ikke klarte det bedre enn meg, så begynte jeg å gjøre klauvarbeidet selv.

—–

Så en dag, på forsommeren 2007, gikk jeg ut i fjøset og slo igjen porten bak meg. Så sto vi der en stund og skulte mot hverandre fra hvert vårt hjørne grisen og jeg.

Det eneste jeg fikk til å bite på klauvene hennes var en diger hekkesaks. Og hun skjønte hva som kom når hun så den. Jeg satte hodelampa på og «ladet» hekkesaksa. Den var så stor at jeg måtte «hive» den omtrent som en pumpehagle for å få den til å åpne saksa nok til å få inni klauvene. Dette samtidig som jeg skulle holde fast grisen….

…. og så tenkte jeg: Kanskje jeg skal begynne litt på den milde siden idag.» Hun var så tørr i huden, og burde bli smurt inn med lotion. Så jeg la fra meg hekkesaksa og hentet spenol og helosan. Så smurte jeg inn hele grisen.

Hun ble så fin! Det glinset i henne. Det ble litt slossing det også, for hun var ikke sikker på om hun likte det (hun var en særdeles sær gris). Men tilslutt sto hun og smågryntet og gynget fornøyd. Og fornøyd var jeg også! Helt til jeg reiste meg, grep hekkesaksa og snudde meg mot grisen igjen… og så DET målbevisste trynet, klar til kamp. Og så … oi…

mmm… nå var hun glatt, ja…

Panneklask!!!

Og det ble som vanlig et HEIDUNDRANES leven! Hun sloss som om livet skulle stå på spill! Fråden sprutet og hun skrek som om hun ble skåldet levende (jeg hadde på meg øreklokker, for hvis ikke ble jeg både syk og psyket ut).

Og denne gangen ble det et interessant nytt innslag. For hver gang jeg kastet meg over henne, sklei hun ut av grepet mitt. Så hun sprang foran så lotionen skvatt, og jeg sprang bak. Tilslutt var vi lilla i huden begge to.

Jeg skrek forbannelser til både gud og skjebnen – og kosmos for den slags skyld. Kanskje jeg burde kjøpt øreklokker til grisen også? Men ærlig talt, hun så ikke ut til å bry seg om hva jeg sa, så lenge bevegelsene
mine var snille. Hvertfall prøvde jeg tappert å skylde ekstraslossingen på alle andre makter enn på meg selv som hadde smørt inn grisen med lotion! Et lite apropo: det er forresten ganske herlig å skrike forbannelser med øreklokker på – for da hører du dem ikke samtidig. DET er jo god AAA (aktivitetsavpasning)!.. Bruker bare en sans av gangen… sansen for å uttrykke frustrasjoner (hø hø).

For hver gang jeg fikk et godt tak rundt en fot, sklei den saaaaakte ut av handa mi før hekkesaksa fikk tak. Tårene mine sprutet og snørret til grisen rant. Vi fikk høy inn i alle svette kroppskroker som man kan tenke seg – og innimellom satt vi bare i hvert vårt hjørne og prustet.

Men vi ble ferdig! Jeg fikk kuttet den centimeter’n som gjorde at hun ikke plagdes unødvendig. Tenk så mye slit for en centimeter eller to! Men det var en avgjørende centimeter. Etterpå var jeg ute til henne med saftige pærer som trøst. Vi var så fornøyde begge to. Fine grisen.. Nå gikk hun lettere – og huden var hvertfall ikke så tørr at den klødde!

Men altså MORALEN ER – ikke smør inn grisen med lotion før du skal holde den fast for å klippe klauvene!