I dag dukket det opp en post i høyremargen (under This Days Last Years) som heter «Brandhaug tømmes sakte men sikkert«. Det er altså to år siden vi flyttet hit. Og det vet jeg jo, selvfølgelig… Men likevel er det liksom en overraskelse. Er det SÅ kort tid siden?
Og nå er det søstra mi som er i samme flyttesjauen 
.
Det var moro å lese fra den gang. Jeg savner fremdeles Thelma. Tenker veldig mye på henne om dagen, faktisk. Og på flere av dem som er borte siden da. Lurven, Flippen og Lilith. Bare gode tanker.
Og Fia. Jeg tenker kanskje ikke like mye på Fiagrisen. Men hun har vært i tankene mine akkurat nå i det siste. Jeg flyttet nemlig Fiatreet for et par uker siden. «Her får du det fint, Fia» sa jeg og klappet på treet da det var kommet på plass. Skal vedde på at hun gryntet fornøyd fra sin lille sky.
–
Doktorhesten tok deretter en tur bort til matmamsen igjen for å sjekke ståa. Mamsen prøvde på nåværende tidspunkt, etter å ha lyttet til intens patruljering med stigende uro, å reise seg. Uten særlig effekt. Hun klarte slettes ikke å fote seg. Mamsen hadde også meget rare lyder «uaouaouao – uæ», fordi hun var litt følelsesmessig satt ut av å ligge rett ut med en stor Doktorhest springende rundt henne. Mamsen hadde visst ikke forstått at hun var i gode hender…. eller hover, ettersom man ser det. Tårer sprutet, og Doktorhesten sjekket matmamsens kinn med myk mule, før hun for sikkerhetsskyld sikret ulykkesplassen en gang til.
Den neste timen voktet Doktorhesten matmamsen og grisen, mens de begge to lå og luktet på gresset – på betryggende avstand fra hverandre. Etterhvert slappet Doktorhesten også av og rullet seg grundig rett innenfor gjerdet, mens mamsen (som lå med ryggen til og var redd hele Doktorhesten skulle komme under gjerdet i ren glede) utstøtte merkelige lyder igjen «uoauoauoa- uæ»! Etterpå sto Doktorhesten utenfor gjerdet og sov på vakt.
Hun var slik da jeg fikk henne. Jeg hadde veterinærer her som prøvde å skjære henne ned, med og uten narkose. Men de fikk ikke kuttet mer enn et par centimeter. Og siden hun var veldig redd for veterinærene og de strengt tatt ikke klarte det bedre enn meg, så begynte jeg å gjøre klauvarbeidet selv.
Men vi ble ferdig! Jeg fikk kuttet den centimeter’n som gjorde at hun ikke plagdes unødvendig. Tenk så mye slit for en centimeter eller to! Men det var en avgjørende centimeter. Etterpå var jeg ute til henne med saftige pærer som trøst. Vi var så fornøyde begge to. Fine grisen.. Nå gikk hun lettere – og huden var hvertfall ikke så tørr at den klødde!
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
