I helgen har vi hatt besøk av et lite haredyr som slettes ikke er noe særlig vill av seg. Jeg er fenomenalt allergisk mot slike kaniner, så den fikk bo i et flott, nybygget bur i hagen (og inne i sitt eget lille rom i låven på natten).
Lørdag kveld oppdaget plutselig Robert at det satt en stor, hvit hare ute på jordet vårt. Sporene dens har vært å finne i skogkanten i hele vinter og vi har sett den krysse jordet i lyset av bilen. Nå så vi den så godt der den satt – fremdeles hvit mot en bakke som har blitt brun og bar.
Jeg fikk ikke tatt noe bilde av den på lørdag. Men søndag kveld kom den tilbake til samme plassen, og jeg fikk tatt noen langt-borte-det-er-egentlig-for-mørkt-enda-likevel bilder. Men om bildene ikke er perfekte, så viser de jo forsåvidt hva jeg så.
Skumringen gjorde opplevelsen litt dus og uskarp i kantene. Og haren så litt fiffig ut hele krabaten, med store og små mørkere partier der sommerpelsen tydeligvis har begynt å titte frem. En herlig liten rufsete en som gjorde meg glad, rett og slett.
. 
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
