Feed on
Posts
Comments

En kattedrøm

Vår nye katt Bibbi (Barbie) er forferdelig glad i fugler. I hvertfall slike som oppbevares inne og i bur. Der hun bodde før var hun skikkelig umulig en dag og tok livet av undulaten til barna deres… Selv om alle er veeeldig glad i deg, blir du litt upopulær en stund da. Jeg tror nok hun var tilgitt da hun skulle flytte hit, men på rullebladet står det jo likevel.

Hvis du lurer på navnet hennes, så har jeg forresten måttet vende litt på det. Jeg roper så ofte på disse dyrene og gikk helt surr i Barbie-navnet. Det gikk på både engelsk og norsk til tunga krøllet seg. Og så ble det Bibbi for de to B-ene i navnet hennes i stedet.

I hvertfall.. Bibbi er en ordentlig sofakatt. Hun synes det er SÅ deilig å være inne!! Der hun bodde var det jo meningen at hun skulle jobbe litt med musefangst og sånt. Men hun snek seg visst som oftest inn for å late seg i stedet. 

Men fange mus- DET gjør hun imidlertid her. Mer enn hun sover. Hun har tatt flere mus siden hun kom enn hva de andre kattene har gjort tilsammen de siste årene, tror jeg. Og hun har sluppet halvparten av dem fri… Hun er ei flink musefanger, men en ordentlig liten museholdekløne.

Noe som igjen har bidratt til at Helene synes hun er svært underholdene. Der Bibbi jobber med musefangst, ligger gjerne Helene et stykke unna med kattesmil i kinna og ser bedagelig på. Innimellom tusler det mus rundt på gårdsplassen uten at noen av de to kattene tar den. Den ene lurer på hvor den ble av og den andre venter spent på om rømningen noengang blir oppdaget.

De musa jeg ser svime rundt seg selv eller bli lekt ublidt med, løfter jeg forsiktig opp i hånda (og vasker meg godt etterpå.. det er mye sykdom ute og går nå) og slipper på skogen et stykke unna gården. Men noen er jo ganske så håpløse tilfeller. Her en dag bar Bibbi en liten en ut, mistet den på gårdsplassen (hun påstår de går i ett med sanden, men faktum er at de gjemmer seg i pelsen hennes) ga opp å lete mer og gikk inn i hønsehuset for å finne en ny… og etter en stund gikk musa (som satt igjen ute på gården) inn igjen etter henne. Panneklask.

Tro det eller ei, men jeg tror kanskje det var en av dem jeg litt senere reddet fra Bibbi igjen og bar ut i skogen. Jeg synes jeg kjente den igjen. Så nå håper jeg den sprer ryktet om at det er kommet en rå musefanger på gården. Vi KAN ikke ha så mye mus, uansett hvor søte de er. Bildet er forresten av en mulig tipp-tipp-tipperitipp olderfar/mor til de som bor her nå - som ble sluppet ut i skogen i mars i år.

Men nå sporet jeg fullstendig av. Det var fugler det skulle handle om. De ville fuglene ser det ikke ut til at Bibbi bryr seg så mye om foreløpig. Men de som er i bur er ille greie. Hun kan sitte evigheter utenfor buret til Louise og beundre henne. Den første tiden skremte Louise vettet av henne med å frese og slå ut vingene. Da sprang Bibbi helt opp på loftet før hun turte å tenke over hva som skjedde. Men nå ser det ut til at Louise synes det er trivelig med selskap, så vi får passe godt på burdøra.

Nå om dagen er Bibbi vilt begeistret for kyllingene, selvfølgelig. Og det kan se ut som om hun begynner å fatte interesse for… Ja, dere får se filmsnutten :-) . Det er nemlig ei som lurer på om hun har funnet løsningen på alle katters drøm:

Umah var så uheldig å gå seg rett på strøm da hun gjerne ville hilse på noen sauer i sommer. Det ble en liten misforståelse ut av det til å begynne med. Jeg – som var med i min elektriske rullestol – fikk nemlig først skylden. Hun snudde seg med et hyl – fikk øye på meg – og tenkte nok som så at det eneste her omkring som går på strøm er matmamsen. Resten av turen holdt hun seg lengst mulig unna meg.

Men rullestolen er jo ellers noe av det beste hun vet, siden den betyr TUUUUR. Så neste gang vi skulle ut var det ingen mistanker mot verken meg eller stol. Men sau vil hun ikke ha noe mer med å gjøre. Hun er ikke interessert, ikke redd og ikke nysgjerrig. Hun oppfører seg stort sett som om de til nød er en naturlig del av ethvert landskap. Ikke verdt mer oppmerksomhet en stein, stokk og gresstuster.

Sauene er derimot litt nysgjerrige og litt irriterte på den hvite dotten som går rundt omkring og bare «ikke er sau».

- «Bæ!»
- «….» (Umah glor rett forbi sauen) «Hørte dere noe?»

Sauen stampet i bakken og kom nærmere.

- » BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!»     BÆ … BÆ … BÆ!»

Men Umah bare gjespet, snudde seg og gikk. Intet interessant der borte. Bak henne stampet sauen sint fordi den ble ignorert. Om igjen og om igjen. Dumme hund!

Tenk for et slag for selvtilliten! Umah la seg ned for å slappe av i skyggen. Matmamsen konstanterte at vi atter en gang har vært så heldige å få en hund som er naturlig saueren, med litt hjelp av tilfeldigheter. Sauen sto igjen og så mildt sagt fårete ut :-) .

Men sauer har jo så mangt annet fornuftig å gjøre. Heldigvis for dem.

- «Hei Bærtil! Blås i den dotten!
Kom hit så ser vi om vi klarer å løfte dette lille huset isteden!»

Det har nok blitt lagret mye godt saltmat i dette stabburet. Drypp drypp – gulvet smaker himmelsk!

Et lite apropo til slutt. Både Kira og Umah har denne atferden. De er ikke «negativt» interessert i sau. De kan tusle inneblant dem, se på dem som noe normalt som hører til i nærmiljøet, hilse på enkeltdyr som kommer for å hilse osv osv. Når vi er sammen med hundene i kontrollerte miljø med sau tar vi det derfor aldeles med ro.

Men man skal alltid ha i bakhodet at situasjoner kan snu; hvis det f.eks. kommer inn en annen hund som jager, hvis noe annet hisser opp situasjonen, hvis hunden kjeder seg og begynner å leke med sauene osv osv. Man skal ikke være naiv og tro at «englebarna» ikke kan gjøre noe galt når man snur ryggen til. Umah tygger sjelden på ting hun ikke får lov å tygge på når vi er hjemme også. Men hvis vi er litt «bortreist» kan vi fremdeles risikere at yndlingsboka eller den siste sjampoflasken blir partert midt på stuematta ;-)

Men her var hun i hvertfall kjempeflink!!

Du gnager ikke mere

Er ikke mer til last

Du endte dine dager

I et digert norgesglass

Som tankeløse troll

I en verden full av små

Lager menn’sker mange feller

Som er vansk’lig å forstå

Jeg er så veldig trist

For at du måtte lide

Din stille grav blir ryddet nå

Jeg skal ha syltetøy opp i det

Ved hagtornfot skal du ligge

Til minne skal det stå

”Ukjent mus sin grav.

Æresgrav for alle falne små.”


Fredrik

I sommer mistet vi vår kjære, kjære onkel Einar. Fredrik var hans vesle venn i den siste tiden av hans liv. Han sto i bollen sin på nattbordet hans og hold ham med selskap.

Nå bor Fredrik hos min søster. En like viktig liten fyr som alle de andre dyra i familien – og på mange måter enda litt mer spesiell. Den lille kroppen hans bærer for oss mange flere minner enn de Fredrik har levd sammen med sin matfar. Han gir oss gavmildt minner fra da vi var små – ja til og med fra da mamma’n vår var liten. Historier om storebror og senere onkel Einar. Om hans humor, hans varme, hans fortellerglede og sans for spillhopper, hans dyr og alle hans spennende prosjekter.

Fredrik danser når Irene plystrer for ham. Og han følger stemmen hennes når hun beveger seg rundt i rommet. «..» «..», sier han lydløst. Og det er merkelig hvordan han klarer å fylle rommet med sin myke, blide tilstedeværelse.

Er han ikke vakker?



M for musikalske sauer

Jeg sto og betraktet naboens sauer her en kveld,
da jeg hørte noen si «Hummmm».

Og så en dypere «Omm omm omm om».
Ååå det vibrerte så fint i magen – starten på en melodi.

Så falt det inn noen lysere mmm mm m mm

Og så et lavt, blidt wwwwmmm hm hm

Deretter falt de inn, den ene etter den andre.

Humm ommm wwwmm oooom humomom.

Luften ble ladet av forventning. Noe bygget seg opp.

Og så! En overraskelse som ga meg frysninger på ryggen
- en klar og jublende stemme: ………………….

Hva slags musikk hører du?

Jazz? blues? hiphop? country? opera? pop?

For meg hørtes det ut som noe slikt som dette:

-

-

Hvis du vil lese flere innlegg på bokstaven M, klikk på denne lenken: ABC i ord og bilder eller på bildet.

På en tur rundt Sørungen fikk vi øye på et flott reinsdyr med et stort gevir. Like utenfor hytta til noen sto den og beitet og koste seg. Den brydde seg ikke om oss som fotograferte.

Sjekk den ene plata som går frem over hodet dens. Og det fine hudlaget som ligger over hele geviret enda. Senere vil den børste av seg dette og geviret vil bli hardere, glatt og tøft.

Reinsdyr er et spennende dyr i forhold til læren om å balansere energibruk og overlevelse. Det store geviret forbruker mye energi både når det vokser og når det bæres. Hvor stort det er bestemmer den sosiale plasseringen og hvor mye de må (eller slipper) å sloss. Det er det visuelle og ikke det praktiske som er viktigst, selv om det noen ganger er ordentlige kamper også. De må bruke nok energi på geviret til god overlevelse og formering og heller ikke kaste bort noe unødvendig energi på det.

Både rein hann og hunn (bukker og simler) har gevir. Bukken har gevir i brunsten og feller det like etterpå, i førjulstider. Da synker bukkene til nederst på rangstigen men samtidig slipper den å bære det tunge geviret når vinteren blir streng. Mens simlen har geviret helt frem til våren og får da blant annet forrang på beitegropene som er gravd frem med bena. Slik kan hun bedre beskytte seg og kalven i magen og når det er nyfødt. Geviret felles etter kalvingen.

Etter at geviret er felt, tar det 3-5 måneder før det er vokst ut igjen. Det kan vokse opp til et par cm i døgnet! Og det blir større og finere med årene. Gevirene til de eldste bukkene kan nærmest virke uhensiktsmessig store til slutt.

Les mer om rein her og her. Og hvis du er spesielt interessert kan du lese mer om geviret i denne artikkelen (pdf): REINENS GEVIR – VEKST OG BETYDNING – EN OVERSIKT

Jeg må bare innrømme at jeg slettes ikke er sikker på om det vi traff er en bukk eller en simle. Jeg vet ikke hvor lett det er å se på denne tiden av året.

Men det er ingen tvil om at den er flott :-)

I for – Ikke jage sau!!

Nå om dagen treffer Umah noe nytt i nærmiljøet. Andre hvite ullete dyr – ikke så ulike henne egentlig. Også svarte da. Og prikkete…. Veldig, veldig søte i hvert fall. Ikke så ulikt henne ;-) .

Det blir noen bjeff, men det går raskt over til  forundret titting og plutselig tar hun det aldeles med ro. Det er jo bare sauer!

Vi tok oss god tid langs gjerdene i går. Det er fint hun legger fra seg den første forundringen. Den som kan starte springing og jaging.

Jeg har  en mistanke om at Umah er en slik en som – hvis hun ser dem ofte nok – kommer til å skjønne det: Man skal ikke jage sau! En ekte gårdshund.

Kira er slik. Hun har vært på saueavvenning, men trengte det ikke. Hun tuslet rundt sammen med saueflokken og hvis de sprang, så hadde ikk det noe med henne å gjøre… Enten de sprang bort eller nesten rett over henne – hun bare smilte blidt, luktet på blomstene og sa: Jeg vet - ikke jage sau!!

Hehe – de to lammene her ser ut til at de har sett Disney’s Peter Pan og synger «I can fly, I can fly….» mens de springer og  flakser alt de kan med ørene. De andre følger nøye med på om det går….

Så vi tok det med ro. Og fikk en deilig liten pause hvor tankene vandret og humla suste. Alle turer burde ha slike pustepauser, egentlig. Slike hvor man tygger et strå og bare betrakter lekne lam.

Kira gikk for sikkerhets skyld over veien og la seg i gresset. I fjor fikk hun et kjempeproblem på en tur forbi de samme jordene. Et kopplam (morløst lam) la sin elsk på henne. Den krøp ut under gjerdet og prøvde tappert å sjekke om hun hadde patter egnet til å gi et lite lam litt godis. Iaiks!!

Ikke jage sau nå heller?!! hikstet hun.

Humre.

Jeg oppfordrer alle hundeeiere til å sikre at hundene deres ikke jager sau.

Enten man er tilhenger eller motstander av den ene eller den andre avvennings- metoden – kontroll må man ha. Hunder som jager sau kan gi katastrofale følger for både sau, hund, saueeier og hundeeier.

Ha en riktig god vår, sommer og høst i bygd, skog og fjellheim – med både sau og hund :-)

Vil du ser flere innlegg på I i ABC i ord og bilder – gå inn her.

Sjarmerende møte

Kaninen jeg kaller Kalle har vært her på besøk igjen i helgen. Og i hønsehagen møttes kaninen Kalle og høna jeg kaller Kalle. De var ikke sikker på hva den andre sa. Men det er vel ikke rart. Stort større avstand når det gjelder språk skal man lete lenge etter.

Enige og begeistret ble de likevel. Høna Kalle fant ut at kaninen Kalle er en god meitemarkgraver. Hvertfall en god graver. Og temperaturen i jorden er irrellevant for en hønsehjerne. Der i gården er det bare instinktene som taler. Er det hull så er det meitemark. Og kaninen jeg kaller Kalle var rett og slett begeistret for at noen andre var begeistret. For der i gården er det også instinkter som taler. Er det jord så blir det hull.

Ingenting er som å dele slike gleder :-)

De tuslet rundt og rundt littegrann. Den ene foran først, den andre neste gang.

Så begynte de å diskutere. Jeg tror det var det som skjedde. Kalle så ut til å kakle til Kalle: «Du skal gjøre det slik». Og så kavet hun litt nebbete i jorden ved siden av Kalles fine hull. Da sluttet Kalle å grave og smattet noe som hørtes ut noe sånn: «Tror du du kan gjøre en bedre jobb??! Så kan jeg godt gå…?» Og Kalle vek litt forsiktig tilbake. Hun kaklet ikke mer om hvordan ting skal gjøres.

Kanskje er ikke språk så vanskelig likevel – enten man er høne eller kanin, hjerne eller muskler (og for den sakens skyld; mann eller kvinne). Samarbeid er vel og bra, men et sted på veien må du la den som gjør jobben få gjøre det på sitt vis.

Ellers så får du gjøre jobben selv.
;-)

Hjemme på beite

Det er trivelig å våkne til breking og bjeller i bygda. Naboens sauer tusler fredelig på beite nedenfor gården. Snø i luften visker ut detaljene rundt dem.

Livet rundt tunet

På fredag hadde vi en lang, deilig dag med mye aktivitet rundt tunet. Plutselig hørte vi et plask i «vanndammen» til hønene. Og der fikk vi øye på en langbent en som glodde mistroisk på oss. Hm. Det er vel egentlig på tide å skifte vann til hønene når vannet oppgraderes til hjem for hybelfrosker…

Sylvester syntes det var veldig spennende. Frosken hoppet ut av vannet etter en stund, og Sylvester fulgte etter for å sjekke ordentlig med labben. Det morsomste var at hver gang han tok på frosken og den hoppet, så han seg rundt som om han trodde det var noe heeelt annet som skjedde. «Hei! Hvem får den til å hoppe!!». Min elskede påstår forresten at han tenkte «Det var vel ingen som så meg nå». Han tror nemlig at Sylvester er en luring og gjør masse galt når jeg ikke titter. Jeg, derimot, vet jo at Sylvester aldri gjør noe galt *glis*.

Vi har en annen gjest for tiden også. Vi er barnepike for en kanin uten navn. Vi kaller den foreløpig Kalle. Så nå har vi to vi kaller Kalle. Noen ganger glemmer jeg at jeg kaller Kalle Kalle så jeg kaller’n Pelle. Og så tenker jeg meg om et øyeblikk og så husker jeg å kalle’n Kalle -…. Pelle-Kalle.

Hønene synes godt han kan pelle seg vekk :-) . Men jeg har fortalt dem at de ikke har stemmerett. Så stort sett tar de det med ro. Gjett forresten på hva den svarte høna her heter…. Hun heter Navnløsa.

Navnløsa mot kaninen uten navn som vi foreløpig kaller Kalle. Eller Pelle. Kalle-Pelle-Kalle.

Mens vi satt og så på frosker og kaniner, fløy det plutselig en Herkules forbi – lavt og sakte. De er virkelig lekre! Royal Norwegian Air Force, sto det på den. Mon tro om pilotene så oss som knipset den og frosker og kaniner?

Så – til min store forskrekkelse -
dukket årets første høstløv opp på gårdsplassen *store øyne*.

Iiiik!

Vi som ikke har fått satt inn skistavene enda…
Vi har latt humla suse. Rundt og rundt og rundt…

Mens humla har sust rundt og rundt har Lille Egg lært leksene sine:
«Og så gjør vi så når vi vasker våre fjør».

Uansett hvordan det er – enten det er si eller så. Sommer eller høst. Frosk, kaniner eller høner i hønsegården. Skiføre eller stavhumle. Helgebesøket Påsan (Kiras pappa) tar det hele med ro på husets mest behagelige plass… (?!)

Alt er vel i vårt hus.

Older Posts »