04.02
Hun ser mye bedre ut allerede noen dager senere.

–
Når alle fjær «folder seg ut» av sitt hylster kommer Garp til å ha flott ny fjærdrakt med full isolasjon på et blunk. Man ser imidlertid at det er mye fjærvekst igjen «under» det som begynner å bli ferdig (til høyre i bildet).

-
Fremdeles står hun under varmelampen. Hun er veldig tørr i huden, og hun er tynn. «Filetene» er nesten borte, så man kjenner brystbeinet godt.

Men det stressede ville blikket er dempet og hun er forsiktig på vei tilbake til sitt gamle tøffe jeg i gemytt.

–

05.02.

En dag senere. Kanskje ikke lett å se, men endringene skjer fort. Hun begynner å se mer «fluffy» ut.

–

06.02.
Enda en dag senere. Fjæra er på vei ut av hylsene for full fart. Garp har begynt å pusse seg mer og hun oppholder seg også mer et stykke fra varmelampen. Om noen dager vurderer jeg nok om hun skal få selskap av ei høne eller to som overgang til å bli flyttet tilbake i hønseflokken.

–
Fjæra kommer ut av hylstrene og det er lett å se at isolasjonsevnen bedres fort ved at det raskt skapes et luftrom mellom hud og fjær.

Men fjær bedrar. Man skal huske at under en tilsynelatende flott fjærdrakt vil Garp være like tynn, tørr i huden og lav i energi en god stund. Og som vi så for et par dager siden, så vokser det fremdeles mye fjær der inne.

Om hun har brukt for mye krefter på fjærveksten denne gangen, vil vi gjerne ikke se før en stund etter at hun er ferdig. Det er da de virker som om de er lavest i form.

Så når de myter så kraftig som dette er det viktig å fortsette å følge med dem (passe på mat, vann, stress og varme) en god stund etter at de ser ut til å kommet over det verste. Nå får hun hønsefor, havre, kjøttrester, mais, tunfisk, pasta og forskjellig andre matrester.

–

–
Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvilken vakker blomst jeg vil ha med i denne omgang. Våre store, gule liljer som har vært med oss fra vi møttes, Robert og jeg. Det vil si – de har vært med Robert enda lenger. De sto i hagen da han kom flyttende. En gang har de blitt satt der av en tidligere hageeier. Disse liljene har spredt glede i mange menneskers liv.

–
Jeg er veldig glad i dem. Da Robert og jeg ble samme delte vi noen av de store røttene i hans hage og satte i min. Da vi slo oss sammen og kjøpte gården vi bor på nå, delte vi igjen utfra min hage og tok noen tuer med oss.

Like før vi flyttet døde vår kjære hund Thelma. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet til ro i vårt nye hjem døde vår vakre katt Lurven. Så ble den magiske gravplassen vår skapt. Mange av våre gamle dyr ble borte en etter en og det kom flere små venner dit. Sånn er livets gang. Noen mindre »kjente» fikk også plass. Som for eksempel den ukjente mus - som med sin ankomst hevet gravplassens status fra «bare magisk» til en severdighet. 

Og vi satte blomster – som vi kommer til å gjøre i mange år fremover. Det er en selvfølge at de flotteste blomstene får komme dit. I fjor begynte vi dessuten å gjerde inn. Og så har jeg en liten drøm om et drivhus like ved siden av. Midt blant minner, magi, høns og kalkuner. Med en grind og så en til – ned i store hagen hvor det er igjen så mye spennende arbeid.

Mye forandrer seg – mens noe står i endringene og bare blomstrer og blomstrer. Midt oppå Lurven reiser akkurat liljene seg mektige hver sommer og gir oss en følelse av solid bakkekontakt.

–
I sommer delte jeg tuer igjen, og vi har satt tre av dem i ett nytt blomsterbed, hvor løvet gir en flott høstprakt i herlig kontrast mot andre elementer. 

Det var på en stein like under disse liljebladene lille Øyvind Øyenstikker landet med sitt foruroligende budskap i høst en gang. Noe som satte meg igang med denne lille forsmaken til et eventyr.

Er det rart jeg er glad i liljene, så midt i alt sammen som de er?

–
Det føles godt med noe som er så robust, lettstelt og levedyktig. Så vil de være med oss i mange år fremover.

Og når vi blir gamle, kan vi huske dem som en tråd helt tilbake til da vi sto i Robert sin hage, fremdeles litt keitet og ukjent med hverandre midt i forelskelsen - da jeg gikk bort og strøk fingrene over liljene og sa med et smil: »Hva har vi her, da?»
–

Moseplassens andre farge i Blomsterutgaven er blå. Og i siste liten deltar jeg med min russerstjerne (for det er det den heter, er det ikke?).

Jeg har ikke verdens mest velstelte hage. Men i alt ugress og livsoverflod dukker denne lille blå stjerne opp med visse mellomrom. Enn å være så liten og gi så mye glede!

Det er fremdeles tid til å levere inn sitt bidrag til første av åtte innledende runder. Påmeldingen er åpen frem til midnatt 2. februar. Fargen i denne omgang er rosa. Det blir en ny farge for hver runde. Og det er flotte premier! Gå inn på lenken over og se.

–

Jeg vil veldig gjernde delta med en fuksia i potte som ga meg mye glede i 2009. På grunn av sykdom er jeg mye bundet til hjemmet og det har vært mye jeg ikke har fått deltatt på. Selbufestivalen inkludert. Men vi bor slik at vi hører musikken komme sivende opp berget og over skogtoppene. Det året fuksiaen danset her hos oss, var det også «Støy på landet» festival på andre siden av gården.

Så sommerkvelden dirret av liv - og disse små vakre blomstene ga meg en herlig følelse av at man kan alltids være med likevel. Det ble liksom en natt hvor man fikk det beste av det meste. Sommerro, sommerduft, leken musikk i det fjerne og frydefull dans rundt oss.

Jeg klarte dessverre ikke å vinterlagre fuksiaen, så den fikk bare denne sesongen hos oss. Men jeg kommer aldri til å glemme hvordan blomstene dens trippet i frydefull livsglede den sommeren.

Under legger jeg ved teksten fra innlegget i 2009 i sin helhet, siden det var ett av disse innleggene som var viktige selv om det virket som så lite.

14. juni 2009

Det er Sommerfestival og «Støy på landet» i Selbu i helgen. Det er toner og latter i sommerkvelden. Vi koser oss og lytter.

Det er nok musikk til at noen danser på trappa her i huset også.
Bare ett par har våget seg ut på gulvet enda.
De andre henger rundt og venter blygt.
Men natten er enda ung.

Hysj – hører du det tapptapp tapper i små, hvite dansesko?
Til toner fra Støy på landet

–
Det er lett å bli bortskjemt på maten. Kanskje man må være ny på matfatet, som denne vakre pilfinken, for å bli overveldet av begeistring fremdeles?

Denne nydelige fuglen ligner litt på gråspurven. Du skiller dem lettest ved at pilfinken (Passer montanus) har en flekk på kinnet. Den er også litt mindre enn gråspurven. Pilfinkbestanden i Norge går opp, mens gråspurvbestanden går ned.

Pilfinken har vært innom hagen vår en gang iblant, men er slettes ingen vanlig gjest. Når jeg leser i Norsk Fuglatlas, står det også at den ikke egentlig er så vanlig i Trøndelags-fylkene. Det er mest pilfink i lavlandet og på Østlandet. Men den finnes over store deler av landet. Helt i nord ser den ut til å komme tilbake etter å ha vært borte en stund.

Det er sannsynligvis maks 100.000 par pilfink i Norge.

Pilfink er hovedsaklig en standfugl, hekker i hulrom i bygninger eller hulrom i trær og helst i kolonier. Forsøk med å henge opp fuglekasser har gitt bestandsøkning og varig etablering i områder der den ikke var før.

Du kan altså lese mer i Norsk Fugleatlas.
–

For at fjær skal fylle rollen optimalt er det viktig at slitte fjær forsvinner og nye, friske fjær kommer i stedet. Dette skjer gradvis eller raskt og kalles myting. Fjærene blir felt av at de nye begynner å vokse i fjærsekken og dytter de gamle ut.

Det er vel egentlig mest vanlig at høns myter mer gradvis enn dette. Men noen er «råere» enn andre. Det kan nok også være variasjon fra år til år for ei høne/en hane, avhengig av formen.

GARP 27.01.2012 – bare et par dager etter at de gamle fjærene ble dyttet ut i store mengder og hun feller fortsatt. Piggene er nye fjær.

–
Januar må vel være bortimot årets verste tid å myte på for en fugl i Trøndelag. Selv for en innefugl. I hvertfall i et kaldt hønsehus. Med visse mellomrom får vi likevel en midtvintersmytende høne eller to.

Noe som ikke er så bra hvis de ikke får litt hjelp.

Fra jeg registrerte noen løse svarte fjær i hønsehuset til Garp hadde felt myyye fjær, gikk det bare to-tre dager totalt. Og fra «mistet mye fjær» til «nå er jeg nesten naken» gikk det under et døgn. Da jeg så til Garp på formiddagen, gikk hun rundt med de andre og plukket havre i halmsengen deres. Ved neste tur ut hadde hun mistet så mye fjær at hun hadde droppet raskt i kroppstemperatur. Hun virket også plutselig veldig sky og redd. Det var tydelig at hun var kjørt rett inn i en stress-situasjon.

Hun hadde gjemt seg inne i en rugekasse. Der sto hun og frøs og ville nok fått seg en knekk den natten om jeg ikke hadde funnet henne. Situasjonen endret seg altså fort.

Heldigvis har jeg bygget meg sykerom, så hun kom dit og fikk varme ganske raskt (jeg isolerer ikke høns før jeg må, pga det sosiale aspektet). 

Det var spennende å se til henne nesten morgen, for hun var sunket langt i form. Heldigvis gikk det bra. Det tok bare et par døgn før hun hadde tydelig ny vekst overalt. Også på hodet hvor hun har vært bar nesten siden i sommer (haneslitasje).

–
Å miste alle fjæra tar energi fra hønene når det er så kaldt, fordi de rett og slett blir nedkjølt. De mister også den fysiske beskyttelsen rundt kroppen i forhold til de andre. En yr hane er nok virkelig ikke særlig kos å få på ryggen når man er bar og nedkjølt.

Men det største problemet kommer når fjæra skal ut igen. Det krever enormt med energi. Og det er gjerne slik at hvis de først bruker for mye energi, er det når fjæra har kommet ut igjen at høna blir syk og i verste fall dør.

GARP 30.01.2012: Det har vært en kraftig vekst de siste fire dagene.

–
Men myting er en naturlig prosess og med mindre det er slik som dette, på ugunstig tidspunkt og litt vel rask felling i forhold til hvor mye energi de har på denne tiden av året, skal dette kunne gå bra. Men det er om å gjøre at jeg klarer å kompensere for de ugunstige forholdene ved å gi henne varme, unngå trekk, unngå stress og så gi godt med mat, rent vann (hun får også hvitløk i vannet) og kalk.

Garp 30.01.2012: Fjær i forskjellige stadier.

–
Det blir spennende å se hvor fort hun får ny, ferdig drakt. Jeg håper jeg får henne inn til de andre igjen om ikke så lenge. Hun koser seg under lampen nå. Men snart vil hun vel begynne å savne selskap.

Bildene i dag er tatt med både det gamle og det nye kameraet. Jeg elsker mitt nye kamera og leker mye med det om dagen. Bildene får en helt annen dypde, skarphet, fargesannhet og lysutnyttelse enn olympusen. Men olympusen er på sin side virkelig et herlig lite kamera med sin kraftige zoom.

Så olympusen kommer nok aldri til å være langt unna meg tross at nikonen er kvalitetsmessig bedre. Dobbelt glede :- ).

Fire bilder tatt med olympus:

–

Resten av bildene tatt med nikon:

–

Det var nydelig tellevær i helgen, spesielt i dag. Og det var rikelig med meis.

–

Liten sabotør telte også.. Men hun telte visst jordnøtter.

–

Etter tellingen ble det en liten tur. Kveldslyset spilte på furustammene langs jordene våre.

 –

Jeg visste jo at det kom til å bli en fin dag da jeg fikk Thumbs Up og et stort glis av ekornet i morges.

Fuglevennen beskriver tellingen slik:

Hagefugltellingen foregår ved at du noterer alle fuglearter du ser, og hvor mange av hver art i løpet av helgen 28.-29. januar. Fortrinnsvis på din fòringsplass, i din hage eller ved ditt hus eller hytte. Du kan telle en eller begge dager. Du skal notere det høyeste antall du ser på en gang av hver fugleart, og registrere dette etterpå. Er du forhindret fra å delta akkurat på tellehelgen, så kan du telle i uka før eller etter.

Les mer ved å følge lenkene over.

–

Jeg hører til min store glede at vinden har løyet. Så da er det håp om mye fugl i helgen. I dag hadde vi til og med sjeldne gjester, pilfinker. Det er vel 2.- 3. gangen vi ser dem her på foringsplassen. Men de er nok ikke så sjeldne i området generelt.

De så ut til å synes de mer husvarme meisene var litt merkelige. Men ellers så de fornøyde ut sålenge de hold seg sammen med gulspurven, så vi håper de kommer innom og «blir telt» i helgen.

–

Det har vært utrolig mye fugl her i dag. Jeg prøvde å fange mylderet, men det er ikke lett. Her er imidlertid et lite utsnitt med i hvertfall 16 meis…

–

Gården glødet i alle lampelysene bak meg. Kira var også ute og tuslet. Hun speidet etter reven som tusler nært for tiden. Lenger borte fikk Vilje mat i stallen sammen med mamma Carmen og store, glade Pippo. Umah var nok også der og ventet på å få slikket bollene.

–
Så gikk de fleste inn for å varme seg. Orions belte hang så fint over huset. Og jeg ble ute bare littebitte grann til…

–
Fra de lune skyggene under låvebrua hørtes kun hestenes fornøyde høygumling. Det var plutseli’ lett å forestille seg at nisseungene snart ville komme ut for å leike i bakken ned låvebrua. Rumpeskliing og nordlyskikking. De ville nok satt leken lyd til natten! Og så ville de hengt over kanten så snøen drysset ned på gårdsplassen, skottet og undret seg på hvilken stjerne som glødet der oppe til høyre….

–

Selv om det hender det er vondt å lette stumpen fra den varme stolen på seinkvelden, tror jeg det er en av de triveligste rutinene våre.

Hver kveld dette lune lampelyset, de gode lydene fra fornøyde dyr og spenningen i eventyrkroker.

–