Feed on
Posts
Comments

På kjøkkenbenken min ligger det nesten alltid fremme et spesielt minne. En krokodillegrytevott. Den er så slitt at det er rart den fremdeles er hel. Og den kan vel ikke sies å være verken moderne eller gammeldags. Den er bare… krokodille.

Og jeg er veldig, veldig glad i den.

Akkurat den krokodillen har jeg nemlig fått av mitt søskenbarn. Da vi var bare unger enda, på vei inn i tenårene kanskje.

Da vi var unge streifet hun og jeg rundt omkring overalt i feriene vi var sammen. På vannet i hver vår robåt, i skogen med hver vår hund og langs veiene med hver våre drømmer.

Noe av det som gjorde turene i skog og mark så minneverdige var at hun var så ille redd for hoggorm den gangen. Og jeg, som liker å tenke at jeg egentlig er ganske snill, opplevde at akkurat dette faktum vekket en bitteliten slem-pike i meg. Jeg ELSKET å skremme henne. 

Den gangen var veiene fulle av mer eller mindre dype og mørke sprekker i asfalten. Hvorav flere av dem egnet seg kjempegodt til å peke, gispe og få søskenbarnet mitt til å springe hodeløst avgårde. Etterhvert skjønte hun jo tegningen. Den aller første gangen hun var litt før meg i tankene, slo hun ut i rent instinkt og jeg fikk meg en rett høyre så jeg så stjerner. Jeg tror hun var minst like overrasket som meg over reaksjonen sin. Men jeg lo ikke mindre overgivent av den grunn. Jeg lærte meg fort å dukke. Og etterhvert lærte hun å ignorere den småslemme ertingen fra søskenbarnet sitt. Sprekker i asfalten fikk stort sett bare være sprekker og hoggorm havnet litt mindre i fokus en stund.

Helt til vi en dag var ute og gikk en lang tur en skikkelig varm og deilig sommerdag. Som jenter flest hadde vi masse å snakke om hele veien og med visse mellomrom stoppet vi for å tegne og forklare i luftrommet mellom oss.

Og det var en av disse gangene da vi sto der langbente og solvarme at jeg tilfeldigvis slapp blikket ned – og skrek opp sånn helt på ordentlig!!! For der lå det vitterligen en hoggorm i en kveil – midt mellom søskenbarnet mitt sine føtter.

Hun – som hadde lært at jeg aldri snakket sant om slikt no – tittet likevel instinktivt ned. Og jeg sverger på at hun overhodet ikke tok sats. Det var ikke den aller minste knekk i knærne hennes. Hun gikk bare rett til værs, beveget seg på mystisk vis sidelengs og tok bakken to meter lenger nede. Selv til å bevege seg langs vestlandsveier var hun deretter beundringsverdig raskt borte rundt nærmeste sving. Selv ble jeg stående stiv av skrekk.

Og ingenting mer skjedde. Hoggormen rørte ikke på seg. Humla summet. Sola stakk og bikkjene sprang litt att og frem, usikker på om turen var på vei videre eller ei. Søskenbarnet mitt tittet frem igjen nedi veien. Og jeg satte meg ned på huk foran hoggormen. Som lå der aldeles musestille, overkjørt og hodeløs. Det var bare kroppen som var hel, smidig og så ut som om den var i full fart videre i livet. Uten kjennskap til at den strengt tatt hadde mistet styringsmekanismen underveis. Eller rettere sagt over-veis. Uten å ha sett seg først til høyre så til venstre og til høyre igjen.

Jeg begynte å le litt småhysterisk. Mye fordi jeg selv også hadde blitt skremt skikkelig denne gangen. Søskenbarnet mitt som nok fremdeles hadde hjertet i halsen og drøveln i hånda syntes det var noget mindre morsomt, men kom og tittet hun også.

Fra trygg avstand – manglende hode til tross.

Såvidt jeg husker var det en av de siste gangene jeg skremte henne slik. Det var vel noe som sa meg at det kunne lønne seg å ha tiltro til hverandres «pass deg», egentlig. Jeg håper jeg ba om unnskyld også.

Hvis ikke, gjør jeg det nå. Unnskyld!!

Og tusen takk for alle de gode barndomsminnene – de aller aller fleste uten hjertet i halsen. De fleste minnene ligger høyt oppe i hukommelsen min fordi jeg har en krokodille på kjøkkenbenken :-).

 

2 Responses to “Krokodille og hoggormminner”

  1. Kjersti sier:

    Noen minner tar man bare vare på, uansett hvor slitte de er. Og skulle de bli for slitt til å brukes, får de gjerne en hedersplass ett eller annet sted allikevel. En riktig så skjønn krokodille har du, og den er like ufarlig som en hodeløs huggorm :)
    God helg!
    Kjersti recently posted..Stigende form

  2. Vicky sier:

    Kjære Kari!
    Så fantastisk historie! Nå skjønner jeg at du alltid har vært en oppdager naturen, og jeg lo godt når jeg leste om det stakkarts søskenbarnet ditt! Så fine turer og opplevelser dere hadde sammen!
    Den stakkars krokodillen din er jo vakker selv om den kanskje var litt vakrere før. Tenk å se slik ut og så være så høyt elsket…
    Jeg pleier å si at noen mennesker er som ei gammel kaffekanne som jeg har. Den var opprinnelig egghvit med gulldekor på lokk og tut. Nå er gullet forlengst blitt slitt bort og viser seg å være noe helt annet. Slik er jeg, jeg er slitt og matt og meget kanskje en ganske blek skygge av meg som ung, men akkurat som den gamle kanna, holder jeg utrolig godt på varmen…

    Nå har jeg lest om krokodiller og spettesmiene, det er veldig flott å følge deg på ferden! Og jeg har lært å sy puter av Umulie og sett alle de fantastiske stoffene du har funnet fram. Jeg likte veldig godt det siste bildet med pels og verdens søteste kattefjes på…
    Takk for en koselig stund på morran! Klem!

Leave a Reply

CommentLuv badge

Follow

Get every new post delivered to your Inbox

Join other followers: