Det er et eventyr å være i skogen for tiden. Man får ikke høstet en brøkdel av alt det gode der ute. Det er både sen og tidligsopp på en gang. Og det er markjordbær, blåbær, bringbær og tyttebær på samme tid.
Jepp, folkens. Bor dere i Trøndelag og er glad i tyttebær så kan dere godt gå og se etter dem alt. Jeg fant mengder som var modne i går. I mitt relativt rotete kalenderhode er det veldig tidlig, men der sto de da likevel.
–
Vi hadde da tatt en runde til fots etter sopp allerede, så jeg var for sliten og pjusk til å plukke noe. Men det er jo masse tid igjen på akkurat disse bæra.
I går dro vi altså på tur. Jeg med rullestolen. Lurer du på hvor godt jeg kommer meg frem med stolen? Du kan jo ta en titt på disse veiene her. Jeg kommer meg frem både bratt og vått, bare det ikke er dyp gjørme. I verste fall kan jeg gå av og lede rullestolen over ved å manøvrere den på gresskanter ved siden av verste gjørma. Jeg kommer også over ganske store stein ved at jeg passer på hvor jeg har hjulene. Så lenge jeg plasserer hjulene på toppen av steinene så de ikke støter oppi stolen, er det utrolig hvor stolen klatrer.
–
Og stolen er både helt nødvendig for at jeg skal komme meg frem til en slik plass i skogen OG en helt nødvendig base for meg. Uten rullestolen hadde disse turene vært umulig. Jeg ble likevel syk i går kveld, så det å gå litt i terrenget rundt stolen er mer enn nok for kroppen for tiden. Særlig når det kombineres med panikken jeg fikk da vi kom hjem til en rovdyr-angrepet hønsegård.
Men dere skjønner sikkert hvor fenomenalt glad jeg er i denne stolen. Jeg bruker den også daglig i mine gjøremål på gården. Og hadde jeg fått den med meg bak bilen hadde verden åpnet seg på en helt ny måte for meg. Men NAV har visst kastet mine henvendelser.
–
Vel fremme i soppskogen fant vi steinsopp, kantarell og traktkantarell. Det er MYE mer spiselig der ute, men vi holder oss til noen sorter. For de som er interesserte er det mengder med fåresopp i år. Og FINE! Det er også veldig mye matriske, men der er det en del mark. Likevel vil man nok kunne ta inn mye bra riske. Piggsopp har vi funnet bemerkelsesverdig lite av. Det er også en sopp vi pleier å ta inn, så det er jo dumt. Det er også masser av flotte kremler, men dem kan jeg ikke så vi hopper over dem.
Noen sopp er jo ikke spiselig. Noen er også svært giftige. Denne gjengen er såvidt jeg vet noe man kaller klubbesopp (usikker informasjon!). De skal være spiselige, men plukk og spis aldri sopp etter bilder på nett uten å sjekke ut med en soppekspert først!! Kan du ikke dine sopper, så vær forsiktig!! Disse er ikke jeg heller ordentlig kjent med.
Men tøffe er de. Jeg fikk straks assosiasjoner til et gammeldags torvmøte da jeg så denne gjengen i går.
Etter at hovedklubbesoppen hadde klubbet på sin talerstol og talt om det han ville omtale….
.. ble det heftige diskusjoner blant klubbesoppebefolkningen etterpå.
–
Og så hadde jeg bestemt meg for å få masse flotte steinsoppbilder i går. Men straks Robert ser en – det er han som har øye for steinsoppen – blir jeg så ivrig etter å se om den er fin at vips så er den plukket, kuttet og delt *panneklask*. Men på slutten av turen hadde vi endelig fått så mye at jeg hadde roen til å knipse denne lille karen.
–
På veien hjem tok jeg et bilde av gården fra ny vinkel. Det er trist i ettertid å tenke på at omtrent da ble lille Hei drept og spist i hønsegården. Men slik er dessverre livet. På formiddagen i dag, «dagen derpå», har vi hatt hønene inne. Men det er klart det ikke går an å gjøre det slik. Så nå har de akkurat fått komme ut. De er visst ikke så ivrige på å gå ut enda, i motsetning til andre dager da man får inntrykk av at de står oppå hverandre innenfor den stengte døren.
–
I utgangspunktet har de en trygg hønsegård med masse trær og busker så de kan gjemme seg. For sikkerhets skyld skal jeg gå ut og strekke noen bærnett her og der så de har enda mer ly fra farer fra oven. Helt tett kan jeg ikke få det. Da må de få mye mindre hønsegård. Og DET er jo også noe som vil komme til å gå ut over livskvaliteten deres. Vi får håpe de lærte seg til å holde øye med luftrommet i går. Jeg hørte nemlig rovfugl skrike i skogen i dag. Og rovfugl rundt oss har vi jo hatt hele tiden, så at DE forsvinner er nok ikke realistisk. Det vil vi jo da heller ikke, egentlig.
–
Ahhh men nå holdt jeg på å glemme å fortelle om all lemmen’en. Man skulle da egentlig tro at rovfuglene hadde nok å holde på med om dagen, for det KRYR av lemen. Da vi gikk i skogen i går så vi dem løpe omkring. Spesielt i mellom lyng og bregner var det morsomt å se, for da så vi ikke selve dyret bare vegetasjonen som beveget seg da de styrtet av sted. Bikkjene prøvde å få tak i noen, men vi holder jo igjen. Så de måtte nøye seg med å se og lytte de også. Det var ikke måte på spisse ører i går.
Inne imellom granleggene så vi selve dyrene også. Puttputtputtputt – jeg klarer ikke å la vær å få en slik lyd oppe i hodet når jeg ser dem springe. De har så fiffig sprang. Som om de egentlig flyter bortover, men har alt for mye sprett til å holde seg helt på bakken… Man får en nesten frydefull forventning til at de plutselig skal bli som sprettballer og sprette opp i mellom trærne og rundt overalt til de spretter avgårde i sjumilssprang…. jeg mener sprett.
På gårdsplassen og i hagen plukker vi fremdeles døde lemen hele tiden. Jeg gjetter meg på at det som var i hønsegården vår i går var en ung rovfugl som bare prøvde seg på noe nytt. Siden det har vært gnagertopp i over ett år her nå (arrester meg dere som forsker på gnagere – men kom hit og se på mengdene gnagere før dere protesterer) så regner jeg med at det også har vært god klekkesuksess hos rovfuglene. Det er vel kanskje når det blir en skikkelig nedgang i bestanden vi virkelig må begynne å passe på hønene.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
