Hver kveld ser vi en liten familie dukke frem fra skogen et stykke lenger borti bygden og såvidt synlig fra vinduene våre. En elgfamilie på tre, noen ganger fire. Den ene av de små er mye viltrere enn den andre, og stikker stadig inn i skogen på egne turer. Men mor tusler bare til den kommer fykende etter igjen.
Det er godt å se på dem, selv om de er langt borte. Enda bedre hadde det vært om man kunne snike seg innpå. Men de har det så godt når de får gå i fred, og det betyr jo mer enn at vi får være «midt oppi». Humre – det høres vel fint ut? Men selvfølgelig har jeg prøvd å snike meg litt nærmere uten å forstyrre. De ser meg i det øyeblikket jeg fokuserer i deres retning – på en kilometers avstand. Og når jeg beveger meg fra min gård i retning «deres plass», trekker de seg rolig tilbake. Når jeg går igjen – er de vips på plass. De står der og tygger og ser etter meg.
–
Det er mange dyr å se langs veiene rundt omkring. I sommer har jeg hatt noen riktig morsomme observasjoner, men uten kamera. I går traff jeg denne kameraten som sto helt helt muse stille så lenge jeg så på den. Den blunket ikke en gang. Og etter noen minutter begynte jeg neste å lure på om noen hadde vært så flinke at de hadde klart å lage en SÅ naturtro skulptur. Men så flyttet jeg blikket – og da gikk den 
.
Å – de vet godt at de blir observert og vurderer nok løpende hvor farlige vi er. Og når de ikke blir skremt, føles det godt. Selv om det noen ganger betyr at man må observere på avstand.
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
