Jeg var vel en rimelig miljøbevisst tenåring. Og så ble det universitetsutdannelse med en hel masse miljø-preging. Vi tenkte globalt så godt vi kunne når vi handlet lokalt. Deretter ble det jobb innen naturforvaltning i mange år. Klimapolitikk, føre-var politikk, global tenking – og «du kjører vel ikke med pigger!!».
På fritiden var det natur, jakt og et liv på landet…. Vedfyring og snømåking. Parkering nede i bygda hvis det var mye snø. Det var ikke nødvendig å kjøre helt hjem. Når det var kaldt på vinteren, måket jeg snøen opp på husveggene. Det isolerte overraskende godt. Når det ble mildvær måtte det fjernes igjen, så man ikke fikk vannskader. Manuelt arbeid fantes ikke skremmende.
Noen syntes jeg var litt ekstrem. Andre syntes ikke jeg gjorde nok. Egentlig følte jeg selv at jeg var veldig normal når det kom til miljøvalg og omsorg for generasjonene etter oss. Flere av valgene kom jo dessuten på bakgrunn av privatøkonomi. Det var ikke alltid jeg hadde råd til noe overforbruk uansett.
Men da jeg ble syk oppdaget jeg til min store forskrekkelse at her var det gigantiske kameler som måtte svelges! Og når jeg sto midt i denne omveltningsprosessen, så ble det ofte strødd salt i sårene fra reklamer og kampanjer på tv. De fortalte meg at mine behov kunne være med på å ødelegge for fremtidens generasjoner.
Ja ikke direkte, selvfølgelig. Men dog. Jeg har f.eks. egentlig behov for større bil, en firhjulstrekker. Helst skulle jeg hatt plass til rullestol og hvile i bilen. Og først og fremst en bil som jeg vet kommer seg frem, både ut i verden og hjem igjen. Men det er altså IKKE miljøvennlig.
Og jeg fikk vondt i hjerterota hver gang det sto en liten unge og skrek «slå av den motor’n» på tv. Miljø, naturvern, grønn hverdag, miljøagentene (se reklamene her)… alt det er rett og slett kjempepositivt!! Det er ting jeg har vært opptatt av i hele mitt liv. Og kampanjer kan vel ikke egentlig være nyansert. Kanskje.. Joda, jeg SKJØNNER jo det at man ikke kan ha en reklamekampanje på tv hvor det til slutt kommer opp et stempel tvert over tv-bildet hvor det står «Hvis du har en dokumentert medisinsk årsak til overforbruk, kan du ignorere denne kampanjen«.
Det kreves en innsats av oss...
Jeg gjør så godt jeg kan. Søker gode miljøvalg og bruker mye krefter og energi, egentlig. Så mye at det går ut over annen livskvalitet, siden akkurat krefter og energi er det jeg har minst av.
Er egentlig det alright, da?
Når man blir syk eller gammel hender det at arbeidsinnsats ikke lenger er en aktuell ressurs.
Søppelsortering for eksempel. Når man har svært begrenset energi så ser man hvor utrolig mye arbeid det er! Det skal vaskes og sorteres, og så skal det ene bringes til ett sted, det andre til et annet. Man må reise ut av huset for å kaste en lyspære!! Og ja – jeg VIL – men det er ikke alltid jeg får det til. Dermed hoper det seg opp med enkelte søppelprodukter. Hvis jeg hadde vært enslig, ser jeg faktisk ikke for meg hvordan jeg skulle klart dette. Annenhver uke skal to digre søppelspann transporteres ned til veien, og settes så søppelkjørerene ikke bruker energi. Og jeg har allverdens sympati med deres arbeidsforhold og helse. Men hva med min? Da jeg var enslig og på det sykeste, ville dette i verste fall ha brukt opp minst 50% av mitt energireservoar i uken. Og om jeg lagde en plass for søpla mi nede ved veien, skulle det fremdeles måkes og brøytes, og spannene skulle vært dratt frem på tømmedagen. Og FREMDELES hadde det hopet seg opp hjemme med de artiklene som man ikke får kaste i søpla: glass, metall, elektrisk.
Sukk.
Etter at jeg fikk ME har jeg vært tvunget til å være rolig atskillig mer enn jeg er vant til eller ønsker. Dette har blant annet påvirket strømforbruket mitt. Temperaturen i huset er mye viktigere. Jeg er i utgangspunktet mer frossen når jeg er syk. Og mer følsom for temperaturendringer. Det er ikke aktuelt å holde lav temperatur i huset og så holde varmen under ullteppe. Aktiviteten min er ofte ikke høy nok til å holde varmen når jeg skal gjøre nødvendige ærend. Og temperatur på bad og toalett må være god nok. Det er nok å bruke energi til å komme til toalettet, om man ikke må bruke energi på å holde varmen på stumpen. Og jeg spøker ikke. Å holde kroppsvarmen stabil er energibruk.
Samvittighet
For å se hvor dårlig det står til med meg, gikk jeg inn på diverse nettsider hvor de har miljøtester en dag. Og da jeg tok tester på hvordan det står til nå (når jeg bruker mye energi på å gjøre så godt jeg kan), viste det seg at jeg bruker halvparten så mye CO2 som gjennomsnittet. Da smilte jeg svært så fornøyd (og egentlig litt full av skepsis).
Men om jeg tar testen om igjen og kutter ut tiltak som jeg vet at egentlig er for energikrevende for meg – og jeg legger inn ønsket sosial omgang… så ser jeg at forbruket øker raskt. Spesielt hvis jeg skal ut i samfunnet igjen. Og jeg ønsker meg virkelig mer ut i samfunnet. Skal jeg ut dit igjen, så MÅ jeg bruke mer energi enn før. Jeg MÅ være en større belastning på miljøet enn hva jeg var før.
Gosj så vondt det gjør i miljøsjela når enkelte valg nødvendigvis MÅ bli mer energikrevende enn om jeg er frisk. Særlig kjentes det slik i tiden da små gutter og jenter sto på tv og sa «Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet».
–
Vel det er jeg også. Jeg er veldig, veldig skuffet. Jeg trodde jeg skulle holde meg frisk til jeg ble gammel, jeg. Og da skulle jeg bo på et trivelig småbruk med stearinlys i vinduskarmen, vedfyring og selvdyrket mat på bordet… Med lokal sosial omgangskrets, en gammel spark på vinteren og sykkel på sommeren…
Det er vel mange av oss som ønsker oss dit, tror jeg faktisk.
Men da må vi være realistiske med hensyn til hvordan vi bygger opp samfunnet vårt. Da må det finnes lokalsamfunn. Og gode energivalg må ikke kreve så mye kroppsarbeid. Alderdom og sykdom må også inn i regnskapet.
Vi kan ikke sentralisere boligene og så kutte ned på brøyting, overdimensjonere salting for deretter å forlange at folk skal sykle eller ta sparken mange mil fordi butikken, helsevesen eller arbeidsplass er desentralisert….
–
Vel det var søndagens filosoferinger. Tanker tenkt mange ganger. Om jeg har skrevet dem ned før, så tilgi meg at jeg gjentar meg selv. Det hører også med til hverdagen… 
Ha en riktig god søndag!
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Atter et knallgodt innlegg fra deg.
Takk for at du setter ord på det mange tenker og føler!
Tusen takk, Magda. Jeg blir så glad når du sier slikt *klem*.
heia Kari
Jeg synes du er kjempeflink ,jeg
Sender deg en kjempeklem, drevet av solenergi fra vakre,solfylte Nordmøre !
L.
Mmmmm Solenergi har vi alt for lite av
. Takk, Liljekonvall. Og stor klem tilbake!