Det gikk i utgangspunktet utrolig fint å gi Mio sin andre penicillinsprøyte. Han lå så pent i ro, jeg fikk et godt tak, sprøyta gikk fint inn i huden… Men da jeg trykte ned stempelet sto penicillinspruten utover kjøkkengulvet fra andre siden av hudfolden….
Jeg har sett veterinærer gjøre det, og nå har altså jeg også gjort det.
Så ble det da enda en tur til veterinæren – på søndagskveld – for å få ny dose *panneklask*.
Men Mio er i hvertfall sakte på bedringens vei!! Han har kommet ut på stua og lagt seg på nå. Ligger ikke bare helt musestille i kurven sin på gangen. Og har fått i seg mye vann og litt hjemmelaget is 
.
Fra i morgen er det piller. Stand by for nye panneklask. For om du tror det er så myyye lettere, så må du tro om igjen. Det eneste som er garantert er at jeg ikke klarer å trykke den tvert igjennom pusen .
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Fint å lese at det går bedre med den nydelige pusen!
Så kjekt det går bedre med Mio. Han er bare så skjønn.
Ønsker deg en fin sommerdag.
Klem fra Mio
Takk Mio. Ha en riktig god sommerkveld *klem*.
Det går ikke bare bra med Mio lenger. Han har ikke lenger feber og han tusler rundt omkring. Men han vil ikke spise, bare drikke vann. Så om han ikke snart begynner å spise, vil det nok bli vanskelig. Jeg har prøvd alt – også suppevann (mat rørt helt flytende) og mating. Men han vil bare sove, tusle og drikke rent vann. Mating protesterer han skikkelig på, så det vil jeg ikke plage ham med lenger.
Det er litt tungt. På meg virker det som om han stille og rolig sier at han er gammelnok. Han er klar og blid i blikket og i dag har han gått seg en tur nedi veien og vasset i en bekk. Rare katten. Han virker fornøyd, viser ikke noe tegn til smerter, men vil ikke ha noe mat. Jeg går rundt meg selv og føler at jeg bør «gjøre noe». Men han har ikke smerter, han er undersøkt av veterinær og han er 15 år gammel. Kanskje han mener det – at han er gammel nok?
I natt sov jeg litt på stua sammen med ham. Han lå på armen og mol en time. Da smattet han litt, myste på meg og gikk og la seg i sengen sin.
Kanskje det plutselig snur, kanskje ikke. Uansett så har han faktisk en oppadgående kurve, går på medisiner og blir stelt hele tiden så vi får ta det dag for dag. Hvis han sovner inn, så gjør han det veldig rolig og omgitt av allverdens omsorg.