- «Hva driver du med nå?», sa Robert i går kveld da han fikk se meg stå med nesa (og kamera) helt inni staurene til hestene.
- «Tar bilder av staurfolket», sa jeg distre. Langt inne i min egen verden.
Det ble noen sekunders stillhet bak meg, og så sa han – «Åja, selvfølgelig» og tuslet avgårde for å rydde og stelle videre på gårdsplassen. Ha – han tar da virkelig ting på strak arm denne kjæresten min. Selv om det er første gang han hører om staurfolket.
Det er forsåvidt ikke så lenge siden jeg oppdaget dem, heller. Og jeg ble jo ikke overrasket, så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle bli det…. Det er jo så mange små vesen overalt, at et folkeslag som holder til i staur burde jo ikke overraske noen.
Staurfolket har merkverdig navn og er en ganske dyster gjeng. Du har Stastaur’n, Påla’n, Treskolten, Tørrpinnen, Gråpinnen, herr Stokkdøv og frøken Stokkdum…. Vel, det var bare noen av dem jeg rakk å hilse på i går kveld.
Frøken Stokkdum er f.eks. midt i åra et sted. Nå vet ikke jeg hvor gammel staurfolket blir, men hun er i hvertfall midt i de åra. Ei litt herda dame som har sett litt av hvert. Med en lei tendens til å blotte de lange hoggtennene i et skeivt glis ser hun ut til å være i stand til litt av hvert, også. Men hun er snill som dagen og forsåvidt staur’n er lang. Hoggtennene er bare til pynt, de. Og hun har ei fin lita nese som ikke stikker seg borti alt som er. Til forskjell fra staur flest, kan hun til og med holde på en hemmelighet, denne damen.
Navnet sitt, Frøken Stokkdum, har hun fått av de andre dumme staurene. De som forveksler godhet, beskjedenhet og lojalitet med dumhet. Ja, de tror at du bare er virkelig klok hvis du har noe å si om alt mellom himmel og jord.
Gråpinnen er en av lederne i staurfolket. Han ser ofte ut som om han sover. Men bøyer du deg frem og ser nøye på det lille forstenede ansiktet, stirrer du plutselig rett inn i det årvåkne blikket hans. Ingenting går ham forbi ubemerket. Han synes selv han er en veldig viktig staurmann som bør få et ord med i laget i enhver samtale, om enhver hendelse og til enhver tid.
Han syns han er så viktig av hvis han ikke passer seg, kommer nesa hans til å falle av en vakker dag. Slikt skjer, nemlig, når staurfolket stikker nesa si frem for å synse om ting og tang hele tiden.
Staurfolket er jo et reisende folk. Opp i traktorskuffer og hengere blir de lempet for å bli fraktet til nye beitemarker, sikkert minst to ganger i året. Og med en smell og en klang treffer en staur en annen staur og synser de da – ja så, vips brekker nesene av fordi de stikker for langt frem.
Stastaur’n er som navnet hans tilsier, den staeste av de stae. Han påstår fremdeles at det bare er et sagn at nesene til staurfolket kan falle av hvis de syns for mye om ting og tang. Han syns noe om alt, han. Og enten han synes det ene eller det andre, har han alltid rett og de andre tar feil.
En vakker dag sto han rett opp og ned og synset og var så sta som bare han kan være, da han plutselig ble rykket opp med roten og traff en annen staur. Og… jada – du gjettet rett. Nesa hans brakk av. Men han påstår at det heller ikke er rett og sverger at han ser en nese der nede, han. Det er derfor han alltid plirer slik: – «Det jeg sier er så sant som at nesa mi er lang og rett!!» sier han pompøst og blåser opp kinna og pruster i skjegget sitt.
Jeg fortalte ham at den nesebiten som sitter igjen er aldeles bedårende, jeg. Som en liten løvenese. – «Lang og rett! Lang og rett!» hylte han og vrikket på seg for å få staur’n til å snurre rundt og vekk fra meg. Men ikke en gang Stastaur’n klarer å flytte staur’n når vi menneskene først har fått satt den godt ned i jorda.
Jeg trakk meg forsiktig unna. Det var visst ikke pent av meg å si noe slikt, selv om jeg bare ville trøste. Jeg håper jeg ikke skremte dem vekk for jeg har veldig lyst til å snakke litt mer med dem en vakker dag. Men hvordan kunne jeg vite at staur var så hårsår….
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Fniiis
Synes både du og staurfolket er noen artige figurer !
God helg
Hihi…. God helg Tussaluso
Wow! NÅ er jeg helt … blåst bort! Takk for at du introduserte meg for Staurfolket, en helt ny og leken verden åpnet seg for meg og jeg gleder meg til du skal fortelle mer om dem
Herlighet, for en herlig fantasi du har! 
Og som du kan fortelle. Godt gjort, Kari! Dette er akkurat slikt som vi mister litt etter litt ettersom vi vokser opp, men som barn er så gode på …. fantasi! Den magiske egenskapen.. ha en riktig god helg! Med klem og smil på leppene fra meg 
Takk Embla
. Ha en herlig helg du også!
hehe.. herlige bilder
Hehe, utrolig bra!
Staurfolket har fulgt med meg siden barnsben av. De kan man heldigvis gjemme seg for når de blir påtrengende.
Adskillig skumlere er paneltrolla. Uansett hvor jeg går i staua, så har en følelsen av å bli iaktatt. Ofte oppdager man nye troll som er innom og hilser på, for så å forsvinne igjen…
Husker jeg lagde noe lignende på Vg-bloggen for 3-4 år siden. Slettet den billedserien, sammen med resten av bloggen for ca 1 år tilbake da den siste omleggingen til WordPress, førte til utallige bugs og systemfeil som ødela gleden ved blogginga.
-Glenn.
Herlig! Jeg kaller paneltrolla for veggfolket
. Det høres i hvertfall ut som noe av det samme. Så det var bugs som stoppet bloggen din. Det var virkelig synd. Kanskje gleden kommer poppende tilbake igjen?
Hehe, veggfolket var også et bra navn!
Når det gjelder bloggingen, så er nok det et avsluttet kapittel. Har fullt opp med både Edderkoppkroken og forumet, og stortrives med den settingen!
-Glenn.
Det skjønner jeg godt. Det virker veldig solid og er svært interessant! Edderkoppkroken og forumet er en kjemperessurs for meg som er interessert amatør, og det virker også som om det er en kjemperessurs for virkelig kunnskapsrike entusiaster. Ble aldeles fasinert av deres diskusjoner, bildene og innleggene om Trichoncus
.
Det er kjempefascinerende å drive med. Jo mer man graver i edderkoppemnet, desto mer blir man jo totalt hektet.
Nysgjerrighet på naturen er jo det som driver det hele, og det beste med det, er at man blir veldig observant på det som er rundt en der ute.
Dessuten blir det mange flotte turer i skog og mark av denne hobbyen!. (Les hver dag;)
Blir spennende å se hva vi kan finne ut av med Trichoncusen. Rene detektivarbeidet, hehe.