Kattene mine lager engler i sneen

I helga gikk jeg en deilig tur i skogen. Jeg gikk alene, lot til og med hundene være igjen hjemme. Jeg hadde kamera og stativ under armen og hadde tre mål:

1. Kjenne sånn ordentlig på gleden ved at kroppen bar meg med på tur, helt alene uten en eneste økt med rullestolen. Det er ett stort og viktig element i slike gode dager som jeg elsker: – å ha stabil kraftfølelse nok til å ha tillit til å komme meg hjem igjen.

Selvfølgelig holdt jeg på å gå akkurat over grensen. Jeg ble stående en stund noen hundre meter hjemmefra og lurte på om dette ville gå bra. Plutselig begynte nemlig bena å misplassere seg, og det ble litt tull i styringen. Erfaringsmessig kan jeg da straks komme til å bli sittende på stumpen uten ben i det hele tatt – med gråten i halsen og fullstendig avhengig av andres hjelp.

Men med kamera og stativ, dukker det oftere opp pauser enn på vanlige turer. Mens jeg sto der og vaklet, kom det plutselig en spennende fugl forbi, og jeg rigget meg til i hvilestilling for å knipse. Det var da jeg fikk bilde av munken . (Se En god dag i skogen, del 2).

HA! Aldri så galt at det ikke er godt for noe . Så fikk det heller være at jeg nesten gikk over grensen og at jeg fikk betale litt for det noen dager senere. Med noen ekstrapauser kom jeg hjem for egen maskin og hadde en flott tur – så jeg kunne ha tillit til kraften denne dagen. Og litt spøkefullt kan jeg føye kamera inn under hjelpemidler for god AAA

–

Tilbake til målene:

2. Jeg skulle lete etter fuglereder, reirhull og ekornrede.

3. Jeg skulle ta meg tid til å studere sportegn etter dyrene. –

Jeg nådde nesten alle målene mine. Jeg fant ikke noe rede på bakken eller på gren, men jeg fant reirhull. Og jeg fant ikke noe ekornrede, men sportegn av både fugl og større pattedyr. Det ble en flott dag i skogen.

–

Sporing  litt her og der, langs en sti og på trær (jepp – PÅ trær)
Noen spor kan man snuble over litt her og der, hvis skogen er sånn passende egnet til akkurat det dyret som har vært der. Det første jeg snublet over var spor etter storfugl. Tydeligvis et sted hvor den har tilbragt litt tid. Det lå både fjær og avføring der. Det kan være en beiteplass eller en liten spillplass. Det nok en plass som vi godt kan holde litt øye med. På de to årene vi har bodd her, har vi faktisk hørt lyder av storfugl nettopp fra dette området.

Jeg skal ikke si sikkert om dette er storfuglfjær, siden jeg ikke har lært så mye om fjær. Men avføringen like ved stemmer med storfugl så det er nok sannsynlig. Du kan jo titte litt på denne oversikten på nettsiden federn.org, hvor fjærentusiaster har samlet en rekke fjær for identifisering av fugl. Se under Capercaillie [Tetrao urogallus], spesielt fjæra som er å finne i halepartiet til fuglen.

Avføringen er stor, og full av rester etter barnåler – noe som er typisk for storfugl (tiur og røy). Klikk på bildene for å få dem i stort format.

Langs en sti
En morsom sporingsøvelse er å finne en dyresti, helst en litt trang og kroglete en, og så se om man finner ut hvilke dyr som har fulgt den. En slik fant jeg, og jeg tok meg litt tid etter den.

Det er da minst tre høyder man kan konsentrere seg om.

• Bunnen – hvor det kan finnes avføring, sporavtrykk og fødeletingsspor.
• I kroppshøyde til de dyrene man tror har gått der – hvor man kan finne hår, beitespor eller markeringer.
• Og så – i kroppshøyden til dyrene hvis de har gått der vinterstid. Da går de jo på snø, og når atskillig høyere opp. Se etter de samme sporene som du ser etter i sommer-kroppshøyde.

Jeg fant ganske raskt et beitespor på bakken. Jeg vil gjette meg på at en grevling har vært her, men fant ikke noen flere hull så jeg er litt usikker. Selv om dette hullet er ganske typisk for en grevling som leter etter insekter og mark, er det lett å forestille seg andre dyr også lage ett slikt et ved ren tilfeldighet. For eksempel en rev. Jeg ville gjerne hatt noen flere spor å se på først, men noterer meg foreløpig at dette er et sted jeg kan se etter flere tegn en annen dag – og få bekreftet om det er grevlingspor eller ei.

Det typiske med et slikt grevlingmatletingsspor, er at hullet er ganske jevnt rundt, evt med bare litt «rufs» slik du ser ut av hullet på ene siden. Grevlingen bruker den lange snuten sin til å nærmest bore seg ned etter meitemark eller insekter. Andre dyr bruker gjerne labbene til å grave også.

Jeg måtte gå et stykke før jeg fant flere sportegn. Det jeg konsentrerte meg om da, var de to høydene jeg har nevnt over og alle små knekte, spisse grener som stikker inn mot stien. Disse kommer gjerne dyret borti, så hårene regelrett blir skrapet av. Jeg sjekket fra bakken og til litt over hodet mitt og regner med at jeg ville fått med meg det meste fra grevling til elg og avskyelige snømenn.

Akkurat der stien løp over i myra og det egentlig ikke var noen grunn til at dyren skulle skrape seg langs trærne, dukket de første hårene opp. Dette et nok fra et hjortedyr, men jeg vet ikke om det er elg, hjort eller rådyr. Jeg gjetter rådyr på lengden av hårene, og på høyden grenene står på. Men det er slettes ikke noen ordentlig kvalifisiert gjett! Det er bare sånn for å ha et utgangspunkt. Hvis dette var skogbunn, kunne jeg fått bekreftet det med et fotavtrykk. Men det var fin torvmyr iblandet lyng, så her ville ikke en gang en elefant satt spor .

Konklusjonen foreløpig – Like ved stien var det ett sted hvor storfugl trives. På stien har det muligens vært grevling eller annet dyr som leter etter føde nedi jorda på bakken og ett hjortedyr har gått her.

Mer hår
I realitet har det nok vært mange flere dyr i dette området. Litt i CSI-ånd tittet jeg som snarest etter andre hår ute på myra. Og fant! Midt på torvmosen lå det noen fine, hvite hår som nesten så ut som soppmycel. Dette kan være så mangt, så det er lov å fantasere. Morro? Tenk hvor vi setter «avtrykk» og hvordan noen faktisk kan finne dem – selv midt i skog og myr!

Feiing og beiteskader
Her i området har elgen gjort store skader på skogen, både beiteskader på furua og slike feieskader. Resultatet er at små furutrær ikke vokser opp eller blir helt forkrøplet. Store trær kan også dø pga skadene på stammen.

Et sportegn jeg ikke fant, men som jeg er på utkikk etter er de hvor hjortedyr har skrapet bark av stammer på større trær til mat på vinteren. De skal man kunne gjenkjenne på parallelle merker etter tennene.

Det siste sportegnet visste jeg hvor jeg skulle finne, så jeg gikk direkte dit. Dette er en stamme hvor elgen har feid geviret for å bli kvitt basten, hudlaget som ligger utenpå geviret mens det vokser. I tillegg til å ha feid, har elgen avsatt masse hår på treet. Feiingen er jo i seg selv gniding og man kan forvente hår. Det er imidlertid ikke hver gang jeg finner så mye som her. Kanskje dyret rett og slett har klødd seg også? Se hvor flott treets kvae har omsluttet hårene i lekre mønster. Og de merkelige krystallene som har dannet seg ved begynnelsen av hårene. Fiffig.

Tags: Feiing, Fjær, Grevling, Hår, Hjortedyr, Røy, Spor og sportegn, Storfugl, Tiur, Tur, Tur med kamera