Da jeg var lita jente fikk jeg en blodsykdom som nesten var litt for hard for kroppen til lita jente. Trombocyttene (eller blodplatene – det som får blodet til å koagulere) ble borte og en stund så det ut til at uansett hva legene gjorde, så var kampen for stor til å vinne.
Jeg fikk prednisonkurer og etter hvert ble milten operert bort. Prednison gjorde at jeg på kort tid ble kjempestor, og jeg husker godt hvordan kroppen min sprakk på samme måte som magen til gravide. Men jeg sprakk langs siden, som om jeg egentlig var en liten dukke med sømmer.
Litt senere enn hva man forventet av behandlingen – akkurat da alle begynte å tenke at dette ikke virket – da snudde det. Noe virket – plutselig ble jeg helt frisk med et normalt og stabilt trombocyttnivå.
Men før det var dette en tid som nesten var for vond for kjærlige og omsorgsfulle mammaer og pappaer. På den tiden var ikke sykehusene tilrettelagt for foreldre. Det var visitt-tid og atskillig mindre medbestemmelse enn i dag. En innlagt lita jente var mye alene. To skremte foreldre var mye satt på sidelinjen og følte seg nok minst like alene. Og mye mer redde siden de både skjønte hva som skjedde og ikke kunne vite hva som kom til å skje rundt neste sving. Å – det er bra det ikke er slik lenger!
Hver dag ventet jeg på visittid og besøk av mamma – og når han ikke var på jobb – pappa. Noen ganger gikk jeg ut på gangen for å se dem straks de kom ut av heisen. Det er rart med slike barndomsminner. Noen av dem er vage som om man opplevde det hele som voksen. Andre er mer korrekte i forhold til lys, lukt og høyde over havet. I dette minnet er jeg akkurat i den høyden ei lita jente er. Og når jeg ser dem komme ut i gangen der borte, ser jeg litt oppover mot ansiktene deres. De smiler varmt.
Og så titter jeg litt mindre oppover, til det pappa holdt under armen. Noe stort noe. Noe mykt og varmt i armen hans, rullet inn i papir. Med stumpen ute.
Det var Charlotte 
En armfull koala venn.
Og Charlotte ble en av barndommens sanne venner. Charlotte sov sammen med meg om natten. Og Charlotte fikk gå gjennom de samme undersøkelsene som meg. 
Den dag i dag har hun merker etter uttallige blodprøver. Mine merker er forlengst borte. Charlotte tok på seg den børen. Den som ga arr. Man kan fremdeles se dem på henne. Jeg tegnet arrene hennes på med blyant. Ser du, omtrent midt i bildet – et blodprøvearr?
Charlotte er fremdeles her – med meg. Sitter på stua, faktisk.
Hun er ikke en av de vonde minnene. Hun er en av de trygge minnene. Hun var mamma- og pappatrygghet. Alltid til stede selv om et dumt helsesystem skilte foreldre og små barn fysisk den gangen.
Charlotte er et godt minne. Takket være en mamma og pappa som visste hva som var den beste medisin for lita jente den gangen.
De to øverste bildene har mamman og pappan min tatt.
–
For flere innlegg på C i ABC i ord og bilder – klikk HER.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Vilken berättelse… Vilken tur att behandlingen verkade och att du blev frisk. Förstår att den nallebjörnen betydde mycket.
Jättefint inlägg!
Trevlig helg!
Takk Maria G – og riktig god helg til deg også
!
Heisann!
Godt at når enden er god, så er allting godt.
Bra at sjukehusene er bedre stilt nå.
Ja, det er godt at det er slutt på det å skille barn og foreldre.
Ha en kjempegod helg, Bjørg Nina!
PS Go´hælj! ;:OD) DS
Det var en meget rørende og fin historie – og et tidsbillede fra en epoke, vi ikke ønsker tilbage. Jeg tror ikke, det har været stort anderledes i Danmark dengang. Men godt er det, at du også har et trygt minde fra en ellers smertefuld tid.
Tak for at du deler Charlotte med os.
Hei Lotte
. Det finnes nok mange, mange bamser som Charlotte her i verden.
Det er fint å få delt henne også. Gitt henne den æren hun fortjener
Dejligt indlæg om en helt anden tid. Man skulle tro det var meget længere tid siden end det virkeligt er. Min bror blev syg med meningitis og lå helt alene på en hvid sygestue i 3 mdr uden mor og far. De måtte end ikke besøge ham og det mærkede ham for livet.
)
Hvor var det godt dine forældre kom med Charlotte så du kunne dele dine oplevelser med e¨n særlig god ven
Så trist å høre, Annette. Jeg snakket en gang med en lege, som fortalte at det nærmest er et eget fenomen dette med sykehus-skadede barn fra den tiden da de skilte barn og foreldre slik. Og det er ikke så lenge siden, nei. Det er litt varierende fra sykehus til sykehus også. Det er veldig mange barn fra de verste stedene som har fått varige problemer langt inn i det voksne liv. Tenk at de gjorde slikt *sender din bror mange varme tanker*! Du snakker om å jobbe mot helse og ikke for den.
Jeg var nok heldig som hadde Charlotte. Det er ikke rart hun er så viktig.
Sterkt og flott innlegg. Godt du ble frisk igjen! Huff, ja, det er heldigvis mye – innforbi helsesystemet – som er mye bedre nå enn før, men fremdeles er det noe som gjenstår for at det skal være utmerket, mener jeg
Det er sandelig godt, at sygehusene ikke længere er indrettet på den måde! Netop, når børn er syge, har de da ekstra brug for deres forældre, og vise versa! Jeg kan godt forstå, at du har gemt din Charlotte!
Vilken berättelse… Jag blev rörd…
)
Jag förstår inte allt och hoppas bara att allt är bra med Er nu…
Ha en trevlig helg.
Jag passar på och tackar så mycket för ditt fina inlägg hos mig.
Mvh Halina
Rørende historie, det er godt at verden går framover så foreldre og barn slipper den opplevelsen dere hadde! God det gikk bra og hurra for Charlotte! God helg!
For en rørende historie. Kan ikke forestille meg hvordan det var for deg. Men hørtes fr yktelig tøft ut å være så mye borte fra mamma og pappa. Så godt du kunne få denne deilige, myke og varme bamsen… Skjønner at den skaper gode minner. mInner om trygghet. Takk for at du delte denne historien.
Ja Charlotte er jo på en måte en del av min barndom også….og kanskje en påminnelse om at engler kan dukke opp i alle former og skikkelser når noen trenger trøst og litt hjelp på vegen
Sier det masse til hundene når matmor er trist og lei. Spesielt Tobias merker alt og kommer og legger hode i fanget mitt for likesom å si……»jeg er her hos deg jeg, hele tiden»……. Og matmor stryker de over hodet og sier…. «dere er mine engler dere»….
For en rørende historie. Barndomsårene er i utgangspunktet så sårbare, og med sykdom blir det ekstra tungt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skulle være dersom jeg som mor ikke skulle få lov til å være sammen med mine barn dersom de ble syke. Godt at kosebamsen fikk være der for å gi trøst og støtte.
For et rørende innlegg. Bra det er mye som har forandret seg.
Jeg vet selv hva kortison er, så jeg er glad du ble frisk!
God helg
hei Kari
her kommer en god-helg-hilsen fra meg ! hvis du har lyst, hadde jeg blitt veldig glad om du vil være «følger» på den ferske bloggen jeg har dristet meg til. Foreløbig full av frustrasjon, men håp om at den blir mere konstruktiv etter hvert som jeg får skrevet ut litt damp….her er jeg ;
http://fingernijordaogbladetframunnen.blogspot.com/
beste hilsen,
Lill
Hei Lill
Jeg vil gjerne følge bloggen din. Jeg har vært innom og skrevet meg opp, men fikk ikke lest så mye for vi fikk besøk. Men det jeg leste føltes helt ned i magen. Jeg kommer snart igjen!
Masse klemmer og god helg hilsen fra Kari
Et sterkt og rørende innlegg. LItt av et barndomsminne du har.
Vet du, du burde skrive bok om dette. Om Charlotte, deg og den trøsten det var i bamsen.
Det kunne ikke bli noen annen C fra deg….
Takk Petunia – du har rett. Det kunne ikke vært noen annen C fra meg. Og takk alle sammen for alle deres fine kommentarer
Sterk historie… det må ha vært en forferdelig vond tid. Er enda glad vi har kommet lengre! Stor klem til deg!!
Du verden for en dramatisk historie.
Jeg synes det er flott og til ettertanke at du forteller dette, slik at vi alle kan lære av det.
Vi tar jo, de flesste av oss nærmest for gitt at vi alle er sunne og friske og er født lytefrie. Men livet har lært oss at slik er det ikke.
Tusen takk for at du deler denne personlige historien, og gjett om jeg også vet hvordan et kosedyr kan gjøre underverker…
Kosedyr er gull verdt!
Klem
Dette rørte meg veldig og jeg trur mange barn burde ha hatt en sånn venn som Charlotte når de må tilbringe tid på sykehuset. Jeg vet selv hvor ensom man kan bli på et sykehus når man er barn og jeg er glad for at sykehusene i dag tar bedre vare på de syke og familien deres
Ha en herlig søndag!
Takk Moonbeams – ha en herlig søndag du også
Så vakker og vemodig , sykehus var sånn for barn lenge men nå er det jo ikke slik lennger , og det er bra ,Men likevel har du laget noe positivt ut av noe som kunne fort blitt et traume .
Flott C
[...] I år kjøpte jeg noen barnejuleluer for en tier på Jysk. Og nå har gyngesauen fått sin lue. Og Charlotte, selvfølgelig. Min barndomsvenn og trøstevenn når jeg er syk. Hun som har sett meg stor av [...]