Etter litt kontrollarbeide (er alt slik det var sist, mon tro?) slapper hundene gjerne av i høyet mens de venter på at vi skal bli ferdig med hestene. Noen ganger blir vi stående en stund og se på dem. Det gir go-følelse i magen.
Når vi nesten er ferdig, har de som oftest begynt å småleke mens de holder et våkent øye med oss (skal vi i hønsehuset snart nå?). Umah er så lys i alt det dunkle at verken vi eller kamera helt klarer å se henne skarpt.
Kira’s rovdyrblikk er fokusert, men heller ikke skarpt i det hele tatt. Riktignok sukker hun iblant. Og hun sniker seg unna iblant. Men om det er den aller minste protest mot omverdenen fra lille Umah, er hun der på et blunk med en stor, trygg kropp. Og sier vi «fy» når Umah gjør noe galt, går Kira imellom. Blikkes hennes sier mykt «Hei, du! Husk at hun bare er en baby.»
Sekunder etterpå sier hun: «Ok – nå kan du ta henne litt. Din tur. Hallo!?»
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Nydelig… =)
Jeg er litt lei meg over at ulven vår ikke får oppleve slik deilig tosomhet…, men kanskje vi får det til etterhvert… =)
Hei Mono!
Så kos å se deg
Så koselig å se hvor Kira har tatt imot Umah. Ser ut som hun tar oppgaven som «tante» svært alvorlig. Minner meg om Emma-mor.
Her i Humlehagen har jeg fått ny «vekkerklokke». Noa begynner å gale kl 7 på morgenen. Da sitter han på kommoden i gangen og prater til mannen i speilet.
De er en velsignelse disse dyra våre
Søstra
Jeg har glemt å fortelle hvor mye Kira ligner Emma nå! Det er helt rart, som å gjenoppleve tiden da Emma var tante til Thelma. Samme måten å leke og dressere på, samme brummingen…
Og så noe som er kjempemorsomt: Når Umah ikke kommer på innkalling, gjør Kira akkurat det samme som Emma gjorde. Hun står ved oss og betrakter den umulige valpen der ute, og når Umah begynner å nærme seg stormer Kira mot henne og refser henne med brumming og dytting og småknøvling. Husker du hvordan Emma gjorde slik? Vi sto ofte på gårdsplassen på Sørli og fikk aldri tak i Thelma for å dressere henne selv, fordi Emma alltid var først. Jeg prøvde å «fortelle» Emma at valpen skulle ha kjeft når den ikke kom og ros når den kom. Men hun sa at vi mennesker tar helt feil. Valpen skulle ignoreres når den ikke hørte og refses når den kom tilbake til flokken etter å ha gjort noe galt.
Mon tro hvem av oss som har rett? Det er jo litt til å tenke over at Kira gjør akkurat det samme. Kanskje de sier «Når du oppfører deg slik er det ikke sikkert jeg slipper deg inn i flokken igjen» istedenfor slik som vi sier «å så glad vi er du kommer å så glad vi er for at du kommer». Når man ser det slik, føles det jo som om man selv er litt ute på viddene når man «bedriver positiv trening».
Herlige Noa!! Jeg håper du kommer igang med blogging snart. Det er så mange morsomme episoder hos deg i Humlehagen!
Herregud å nydelige hunder da <3
Hei Milena Marie
. Så kos å få hilse på dere.
Jeg stakk innom bloggen din og ser du har en aldeles fortryllende liten en også