Tjenestemannen var en av de høye herrer, han. Så la oss kalle ham en herremann. Han hadde mye å si om hvordan alt skulle gjøres og ikke gjøres i riket hans. En eller annen gang på veien hadde folket sagt at de stolte på ham. Og nå kunne han (nesten) gjøre som han ville i mange, mange år.
Han mente selv han var en rettferdig mann, som gjorde så godt han kunne med styre og stell. Han reiste rundt og snakket med alle de andre høye herrer og var det noe han mente var urettferdig og galt så visste han å si ifra. Særlig var han god til å sammenligne seg med broren sin – som hadde andre meninger enn ham, like stor rett til riket som ham og som noen ganger neeesten ble herremann han også. Hvis herremannen gjorde noe de andre ikke likte, så han alvorlig på alle og enhver og sa at de andre – de ville ha gjort ting mye, mye verre hvis DE fikk bestemme.
Slik slapp han unna med mye rart, denne herremann. Ting han sa han skulle gjøre som ikke ble gjort, og ting han lovte å aldri gjøre som han gjorde. For så mange var redd for de andre herrer og en og annen frue.
En ting var han opptatt av denne herremann. Han mente at alle skulle behandles likt, enten det var Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo. Dette snakket han mye med Kong Salomo om. Jørgen Hattemaker skrev iblant til herremannen og sa at han syntes også dette var viktig – og pekte på noen områder her og der hvor det ikke egentlig var helt slikt. Og herremannen nikket klokt.
Det hjalp vel egentlig ikke stort.
Heksejakt på syke mennesker – det var herremannen aldeles imot. Hver gang han snakket med Kong Salomo og hans likeverdige… nei unnskyld, alle er jo egentlig like… Hver bidige gang han snakket med Kong Salomo og andre .. eh konger og herremenn passet han på å føye til helt på slutten: Det skal ikke være slik i mitt rike at det er en skam å være syk (hvis de virkelig, virkelig er syke da). Jørgen Hattemaker er like viktig som deg og meg, og vi skal passe på at han ikke mister noen rettigheter.
En dag han skulle ut på noe viktig oppdrag kom en av tjenerne springende: «-Herre, herre – de har fanget Jørgen Hattemaker borti samfunnet. De mener han har for stor restarbeidsevne og alt for mye penger og nå vil de teste ham for svindel og annet heksesvineri. De vil kaste ham på vannet – og flyter han blir han brent på bålet. Synker han – ja så drukner han. Du må stoppe dem!»
Men Jens hadde det så inderlig travelt akkurat da. Han sa: «Dette er jeg helt i mot, men jeg har så mye annet….» Han vugget litt dystert med hodet… – «Du må si til dem at det er ingen skam å være syk, og at vi ikke skal ha et land der folk mister rettighetene sine hvis de blir syke! Men samtidig er det viktig at alle bidrar med det de kan.»
Tjeneren sa – «Jammen, det stopper ikke heksejakten. Jørgen Hattemaker drukner NÅ, han!»
- «Ååå, det er vel ikke så ille», sa den gode herremann. «-Vi får se hva vi får til i neste budsjettperiode.» Og så sprang herremannen for å rekke møtet sitt. Og det gjorde han. Det var jo fint. De hadde masse viktig å snakke om, Kong Salomo og alle de andre konger og herremenn.
Og Jørgen Hattemaker borti samfunnet, han druknet han. For du skjønner, han var ingen trygdemisbruker (de flyter jo som kjent). Ikke hadde han snytt samfunnet, ikke hadde han snyltet og ikke hadde han krefter til å svømme.
Skulle du sett slikt… Han var visst syk, som han sa. Som hans pårørende sa og som legen hans sa. Samfunnet sto fasinert og så på at han druknet. – «Næmmen jøss», sa de. – «Så feil kan man ta.
- «Ja de er vel ikke trygdemisbrukere alle de som ser ut som en. Han druknet nå hvertfall stille og fredelig, var ikke mye til bry. Det var jo fint. Det blir så mye søl med de som prøver å holde seg flytende.» Så trakk de på skuldrene, snudde seg og gikk. Uti mengden et sted var det en som ropte – «Jeg veit om ei anna ei – og hu hadde ikke fått til det hun kan om hun virkelig var så syk som hun sa». Og så sprang de av sted. For trygdemisbrukere finnes, og trygdemisbrukere må man ta – det sa jo en viss herremann.
Ja hva sa egentlig herremannen for noe mer? Da han kom hjem på kvelden ble han opprørt over det han hørte. «-Jammen, jeg har jo sagt det ikke er en skam å være syk», sa han. – «Ja, neste gang jeg skal snakke med de andre herrer, skal jeg virkelig fortelle dem at jeg ikke liker heksejakt.»
- «Kjente du ham, denne Jørgen Hattemaker?» spurte tjeneren, han holdt blikket i gulvet mens han ventet på svar.
- «Nei – men jeg skjønner han ikke hadde det lett», sa herremannen.
- «Nei, det kan du nok si.» sa tjeneren, fremdeles med blikket nedslått. Det var ikke godt å vite hva han følte, denne tjeneren. «Han druknet jo. Det kan ikke ha vært lett…»
Og herremannen sukket. Det var mye som lå på hans skuldre. I morgen måtte han tidlig opp for å gå i nye møter. «Vi får se hva vi får gjort i neste budsjettperiode», sa han. «- Dette er ikke min skyld. Det startet da noen andre tjente folket før meg en gang. Og så er det så mange som putter kjepper i hjulene for meg. Nå må vi ha tålmodighet og vente på at alle tiltak vi har satt igang kommer i gang og på skinner. Denne gangen tror jeg det virker, selv om de som skal gjøre det som skal bli gjort ikke har gjort det de skulle ha gjort før.»
- «Herre», sa hans tjener. – «Tror du de høye herrer vil respektere en Jørgen Hattemaker som du ikke bryr deg om selv?». Så løftet han blikket og så rett på Jensemann: «Men du har det vel for travelt til å bry deg om dette du. Alle må vel forstå det.»
Og herremannen sukket. Ja de skulle bare visst alle sammen, hvor travelt han hadde det. Og så mye som lå på hans skuldre. Neste dag skulle han snakke om dette med Kong Salomo og de andre. Han lurte på hvordan han skulle formulere seg… For han var glad i å snakke.
Han tuslet avsted for å finne penn og papir. På veien glemte han Jørgen Hattemaker. Det var jo fint. Det er jo viktig at herremenn ikke blir for distrahert av hvordan det går med andre, mindre menn – og en og annen liten frøken og liten fru.
Noen dager senere ble Jørgen Hattemaker lagt i jorden uten så mye støy egentlig. Og det er jo fint. Det er så mye søl med de som ikke blir glemt, stille og rolig.
–
I dag er det bursdagen min. Jeg blir 44 år. Aldri i hele mitt liv har jeg følt meg så bastet og bundet og sårbar som nå. Jeg og mange med meg er kastet på vannet.
Jeg flyter såvidt – og fanden er ute. Men jeg brenner allerede, lell – så jeg tar sjansen på å rope.
Min fremtid og din fremtid er truet. Min pensjon og din pensjon (ja, de fleste pensjoner utenom herremennenes pensjon) er truet. Landets helse og omsorgstilbud er truet. De løfter som gis i dag, holder ikke vann i morgen. De avtaler vi gjorde i går, er fjernet med et pennestrøk i dag. Intet er evig og all fandenskap har tilbakevirkende kraft. Vi får truende brev i posten fra de som skal ta vare på oss. Hvis Jørgen Hattemaker trår feil i dag, kan han/hun faktisk ødelegges for resten av livet. Vi skal testes og vendes og vris. Fremtiden er fullstendig uforutsigbart . Vi kan miste de rettigheter vi har og alt vi har skapt for oss i livet.
De høye herrer og Jensemenn synes det er et fremskritt. De er fornøyd med sin politikk. Og når Jørgen Hattemakere sier at noe er riv ruskende galt, så har de det for travelt til å lytte og til å svare.
Tenk om Norge var slik at alle faktisk var likeverdige, at alle var trygge når de ble syke og når de ble gamle og alle hadde like muligheter til å skape seg et liv. Den tanken har blitt så mye fjernere de siste månedene at det nå er vanskelig å forestille seg det.
Jens Stoltenberg styrer ikke landet vårt på en god måte.
Jens Stoltenberg handler ikke som om alle er like mye verdt.
Det Jens Stoltenberg gjør med virkeligheten er virkelig ikke bra.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
For en mektig og utrolig riktig fortelling, for det er jo nettopp slik det er. Jeg kan jo nevne at en av ryggforeningen sine store fortvilelser, og noe som det jobbes utrolig hardt med akkurat nå, er endringen av definisjoner. Før i tiden het det nemlig uførePENSJON, men det har mange glemt nå. Var man syk nok, fikk man altså uførepensjon og kunne slippe NAVmøter og stress, og fokusere på å få mest mulig ut av sin egen hverdag. Man var altså pensjonert, og ferdig med det. Så endret de i all stillhet det til uføreTRYGD, og etter en stund kom denne heksejakten for å ta trygdemisbrukerene. Nå blir det sansynligvis hetende uføreSTØNAD, som et ledd i heksejakten. Man skal ikke lenger motta trygd, men stønad. Dette med påfølgende meldeplikt til NAV, og jevnlige møter. Det er nå fare for at selv hundre prosent syke, permanent uføre, med null utsikt til bedring for resten av livet, også må inn til møter en gang i året får å «forsvare sin sak», på lik linje med de på arbeidsavklaringspenger. Dette for at NAV vil forsikre seg om at man ikke er trygdemisbrukere. Ved å ta vekk definisjonen trygd, får de det til å fremstå som om man har gjort noe for å forbedre dagens situasjon. På samme måte som at de andre gruppene er slått sammen til en, arbeidsavklaringspenger. Ja faktisk på samme måte som de tre kontorene en gang ble slått sammen til NAV. Det handler om å gjøre noe som får det til å fremstå som at man har gjort noe stort og viktig, selv om man egentlig bare har flyttet papirer og endret betegnelser. Det er skremmende, og noe som virkelig ikke bør skje! Samtidig som dette, jobbes det med å stramme inn reglene for utflytting/opphold i utlandet dersom man vil beholde trygden sin. Det blir skumlere og vanskeligere å være ufør! Man skal virkelig ikke føle seg trygg. De som sender meldekort blir fra nå av kontrolert via datamaskinens ip adresse, for at NAV skal være sikker på at de oppholder seg hjemme hos seg selv, og ikke er på noe NAV kan oppfatte som en ferie. Det er nemlig pålagt å søke NAV om du foreksempel vil tilbringe påsken på familiens hytte, som la oss si ligger rett over grensen, og du vil da miste utbetalingen for den perioden. Og har du ikke søkt på forhånd, og blir tatt i å feriere på grunn av ip sjekk, så vanker det straff! Dette på tross av at foreksempel de som gikk på tidsbegrenset uføretrygd, før kunne forlate landet i opp til et år. Her skal det passes på, voktes over, og begrenses! Jeg blir så fortvilet på vegne av alle syke og skadde i dette landet!
Tusen takk for en flott kommentar Hildegirl!
GRATULERE MED DAGEN
!!!!
år !)
- håper den har bringt deg fin vårsol , medvind,og gleder i hjertet !!
( ja, så må jeg jo få føye til at du skriver fremdeles så vi får midtskill og bakoversveis heeeele gjengen, selv i ditt 29
bursdagsklem og gode ønsker med sukker og fløte på fra
Lill
Takk skal du ha Lill
Takk og takk 
Flott historie…:-)
Jeg er oppriktig bekymret for fremtiden for alle som er og vil bli syke i Norge. Det verste er at Norge ikke har et høyere sykefravær enn andre land vi kan sammenligne oss med, og spesielt med tanke på at Norge har en mye høyere deltagelse i arbeidslivet er det klart at også fraværet vil bli tilsvarende høy. Mener jeg har lest at i overkant av 40 % av alle i lavlønte yrker ikke klarer å stå i arbeidslivet til 67 år. Dette rammer derfor kvinner mest.
Endringene de nå innfører virker på meg som paniske, fattet på et feil grunnlag. De fleste på ytelse lever allerede på sparemodus, og har ikke så mye mer å gå på.
At verdens rikeste land behandler sine syke og uføre på dette viset, er for meg helt uforstålig.
Hei Merte
Dette er helt uforståelig for meg også. Det verste er at «de»/politikerne har klart å overbevise folk om at dette er nødvendig. Det kan jeg ikke se at det er. Spesielt fordi de setter igang administrative tunge tiltak som kommer til å spise opp all evt «gevinst». I den grad man kan kalle det en samfunnsgevinst at de ødelegger livskvaliteten og tryggheten til en mengde alvorlig rammede og syke mennesker.
Kan du skjønne at det er AP som gjør dette?
Vanligvis er det slik at det settes iverk små tiltak som det er mulig å debattere og påvirke. Det som skjer nå er en rasering av velferdsnorge som splitter oss i et uttall temaer (helsevesen, pensjon, strømpolitikk mm) så vi ikke blir hørt og til dels også paralyserer oss såpass at vi ikke rekker å protestere.
Mange endringer har rot i utredninger mange år tilbake. Flere av oss var da allerede så syke at vi ikke hadde en sjanse til å følge med. Nå føles det liksom som om det er sent å protestere. Men det er først NÅ mange har fått hodet over vann – mye på grunn av at vi (og dette tror jeg gjelder mange andre også) har sloss med NAV og helsevesenet i mange, mange år! Store snuoperasjoner tar alle kreftene til de gruppene de senere har tenkt å ta rotta på. Smart!
Dette er for meg også fullstendig uforståelig. Og jeg bruker for tiden mye energi på å prøve å finne ut på hvordan jeg kan påvirke resultatet av det som skjer. Dette er galskap, og vi må prøve å ikke gi opp. Det er aldri for sent å kjempe. Det vil ikke engang være for sent å kjempe den dagen de fatter feil vedtak. Men FY så mye vanskeligere det vil bli. Vi er syke, ofte husbunde og samfunnet har forlatt oss. Det er ikke lett å stå på barikadene da. Og klarer vi det, blir vi vel tatt for trygdesvindel fordi vi har for mye restarbeidsevne.
Unskyld, jeg glemte å gratulere deg med dagen! Så gratulerer med gårdagen! Håper du hadde gode stunder, og fikk god mat!
God påske!
Tusen takk Hildegirl
Det ble en veldig fin dag!