Å innføre nye sykefraværstiltak og reformer i et allerede skadeskutt system er som å begynne med storrengjøring i et brennende hus. Det blir kanskje rent (en stund) lengst borte fra flammene. I midten et sted blir det stort sett bare massevis av søl og de som står nærmest flammene blir like forbasket brent. Folk står med ene foten i et flammehav og roper på hjelp – mens de som kunne ha hjulpet springer rundt med filler og såpevann og mumler «må få det rent, må få det rent…».
Jeg vil påstå at man kan komme til å gjøre alvorlige feilvurderinger når man er mer opptatt av storrengjøring enn forebyggende tiltak, diagnosering og behandling. Dette kan åpne for nye overgrep mot enkelte sykdomsgrupper fordi man blant annet:
- kan komme i en situasjon hvor man ved hjelp av makt tvinger syke mennesker til å presse seg utover det som er helsemessig forsvarlig som følge av manglende eller feilaktig kunnskap om hva som feiler dem og hvilken behandling de har behov for.
- utnytter syke menneskers økonomiske sårbarhet til å presse dem ytterligere
- sår mistro mot syke mennesker, kanskje spesielt enkelte grupper, som vil ha stor negativ effekt på deres rettigheter, frihet og velvære, og
- ikke gir god nok helsehjelp (i følge rett til helsehjelp) / forsømmer en rekke syke mennesker.
–
Man sier at dette ikke handler om de alvorlig syke, men de halvsyke…
Problemet er at mange alvorlig syke vil havne i gruppen de så vakkert kaller de halvsyke fordi de ikke er diagnostisert, fordi de er feildiagnostisert eller fordi diagnosen ikke egentlig sier stort om hva som feiler dem.
Mange alvorlig syke sitter fremdeles og venter på at noe skal skje i forhold til deres helse. De har ventet lenge i et brennende hus. Er det rart de hissige debattene og stadig nye reformene som ikke egentlig er rettet mot bedre helse (bare mer arbeid) føles feil?
Hvem er halvsyke? Enkelte nevner blant annet folk med muskel og skjelettplager, så la oss bruke det som eksempel. Det er mange, mange år siden jeg første gang hørte av systemet (leger og NAV) at blant annet folk med muskel og skjelettplager fikk stempelet halvsyke fordi det var så «mange av dem». Ikke på grunn av at de ikke var alvorlig syke. Er det bare jeg som mener dette er en svært farlig, pasient-fiendtlig og alvorlig negativt syn på helseutfordringene vi står ovenfor?
I mangel på sikre diagnoser våger jeg dessuten å påstå at mange havner urettmessig i gruppen «muskel og skjelettplager». Kanskje spesielt i en utredningsfase. En fase som for mange kan gå over flere år. Dette fordi svært mange sykdommer gir nettopp slike symptomer. Men det er symptomer! Selve årsaken kan være ukjent i lang tid.
Mange sykdomsgrupper har en svært lang periode med utredning og noen ganger også en periode de må «vente» i en arbeidshypotese eller foreløpig diagnose. Det vil si at legene forsåvidt skjønner at personen er alvorlig syk, men de har ikke nok verktøy til å finne ut av hva det er og istedenfor å lete seg frem til bedre verkøy (gjerne i utlandet) eller prøve behandling (f.eks. antibiotika) – venter de for å se om det kanskje går over… For mange er dette en katastrofal politikk.
Til slutt vil jeg si noen ord om gruppen som har såkalte diffuse symptomer/plager, utelukkelsesdiagnoser eller «sekkediagnoser». Disse begrepene sier ikke stort om hvor alvorlig syk pasienten er. Det sier mest om hvor vanskelig det er å diagnostisere, spesielt der kunnskapsnivået er sviktende.
Poenget mitt er ikke at man overhodet ikke kan utprøve og utfordre folks reelle restarbeidsevne. Jeg tror de fleste ønsker å arbeide og leter selv etter sin restarbeidsevne. Men mange blir presset langt over hva som er forsvarlig. En debatt om og påfølgende tiltak og reformer designet til å presse disse menneskene mer, kan virke svært belastende for dem det gjelder.
Pasienter i disse situasjonene vil sannsynligvis bli presset inn i skadelig aktivitet hvis man ikke FØRST setter inn tiltak for å gi rett diagnose og rett behandling til rett pasient!
Pasienter som skal ha ro kommer til å få rapporteringsplikt, aktivitetsplikt og møteplikt.
Pasienter med belastningsskader som man ikke har oppdaget, vil bli satt i ny skadelig belastning.
Fastleger som er på pasientens side vil bli satt enda mer på sidelinjen og ut av stand til å hjelpe pasienten fordi han/hun i enda større grad vil få skjema, standarder og retningslinjer å følge. Legen blir ikke et hjelpemiddel for helse og en ressurs innen medisinsk kunnskap, men en forvalter av papirer til politisk fornøyelse.
Mange pasienter vil oppleve at de atter en gang blir satt på sidelinjen fordi samfunnet satser og investerer på noe annet enn deres helse. Vi har opplevd det før – så vi vet at det kan skje.
Vi vil få et mer ekskluderende arbeidsliv, ny tapping av midler til administrering istedenfor til forskning og behandling, og flere kronisk syke og i verste fall dødsfall som kunne vært forhindret hvis man var mer opptatt av å helbrede enn å presse folk i arbeid.
Det er en reell fare for at nye overgrep mot pasientgrupper vil komme i kjølevannet av disse debattene, tiltakene og reformene.
Hva burde vært gjort først?
Man må jobbe for rask og riktig diagnose, rask og riktig behandling. Og ikke minst må man sette inn enda flere tiltak for å forhindre at folk blir syk – og for å forhindre at folk blir enda sykere når de møter systemet.
Dessuten må man legge mer ressurser i pasientene; forsikre seg om at de blir fulgt opp, registrere diagnoser de får og hvilke som utelukkes, hvilken behandling de får og hva som virker eller ikke. I tillegg til kunnskapsmangel og for få ressurser til behandling, mangler det en rød tråd i helsevesenet vårt. Det mangler en helhetstanke og et tilbakemeldingssystem. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør, og fastlegene som liksom skal styre det hele er på god vei til å bli umyndiggjort.
Man må konsentrere seg om å slukke brannen, redde ut de som står midt oppi det og forhindre nye branner.
Først når det er gjort kan man bygge opp igjen/rehabilitere huset og gjøre det skinnende rent.
–
Les gjerne også innlegget: Sykdom… og skam?
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
GODT innlegg!
Jeg er redd for hva som kommer til å skje med meg når/hvis jeg blir sykere! Redd!
Hei Stubbetufsa
Det er helt forferdelig at det er sånn! Og jeg tror det er sånn for mange. Det er noe vi er nødt til å få formidlet til politikerne. Jeg får inntrykk av at de tror vi føler oss beroliget av deres påhengssetninger om at vi ikke skal være redd. Men det hjelper ikke stort når vi vet at det allerede er forferdelig vanskelig å bli syk – og så vil de at det skal bli verre….
Slik jeg forstår det med AAP, er at de syke skal tvinges tilbake i arbeid.
Ta fra de muligheten til å reise på ferie, honnørkortet, og fribeløpet (slik at man kan jobbe litt og kanskje med tiden får redusert uføregrad). Avkorting i trygd hvis de klarer å jobbe litt, kreve at alle syke skal følge et rigid meldesystem (og true med at man mister trygden, hvis ikke). Og på toppen innføre utbetaling av trygden 2 ganger i mnd.
Ydmykelsen er komplett og man sitter igjen totalt umyndiggjort.
Dette er et system som passer hvis man brekker et ben eller noe annet midlertidig som man raskt kan bli frisk av, men for kroniske syke gjør myndighetene dem en bjørnetjeneste.
De gjør det så vanskelig å være syk, at man er villig til å ofre helsa for å bli frisk og slik komme ut av NAV-systemet.
Men er du så dum at du blir kronisk syk, kan du bare ha det så godt!
Jeg fatter ikke at politikerne ikke ser at dette blir helt feil.
Jeg tror du setter fingeren på det når du skiller mellom de som brekker et ben og de som er alvorlig syke/kronisk syke. De endringene som settes inn nå (og diskuteres – og dermed kommer senere) er designet etter en brøkdel av dem som rammes av endringene. Jeg fatter heller ikke at politikerne ikke ser at dette blir feil! Jeg tror politikerne «tror» de retter på det ved å si «dette gjelder selvfølgelig ikke ….», men de følger jo ikke opp sine egne halvtenkte tanker. Dette treffer en mengde kronisk, alvorlig syke mennesker rett i bakhodet så de ser stjerner!!
Jeg har lagt inn følgende kommentar på Jens Stoltenbergs blogg under innlegget Samarbeid for arbeid:
Jeg har skrevet to innlegg på min personlige blogg om hva sykefraværsdebattene og endringer/reformer i systemet gjør mot de som er så uheldige å bli syke.
Det ene innlegget finner du her: Sykdom… og skam? og det andre finner du her: Sykefraværstiltak og reformer. Åpner for nye overgrep mot enkelte sykdomsgrupper?
Jeg håper du går inn og leser og at du forteller hva du mener om dette. Det er ikke nok å si “til slutt vil jeg si at ingen må ha dårlig samvittighet…” Det som skjer i kjølevannet av disse debatter og tiltak/reformer er svært alvorlig for mange syke. Etter min mening må noe gjøres for å motvirke dette snarest!
Vennlig hilsen Kari