Jeg har så mange tanker om dette for tiden at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne.
På svært kort tid har en rekke politikere, rådgivere, såkalte eksperter og media klart å fundamentere en tanke – eller i hvertfall en mistanke – i folket om at de som er syke ikke gjør sitt beste. Ikke på noen måte. De trenger å tvinges ut i arbeidslivet. Man får følelsen av at det mistenkes at de syke har en tilbøyelighet til å overdrive sine mange vondter, manipulere sine leger, ha manglende selvdisiplin og ikke-eksisterende arbeidsmoral og fremfor alt ikke ha behørig respekt for sin hardt arbeidende nabo som bidrar mer(?!) til å holde landet på bena enn de syke og deres familie…..
De syke fremstår om dagen nesten som den største trusselen mot økonomien i landet.
Det er åpnet en dør hvor din neste tror han/hun har fått en slags rett til å bebreide deg at du er syk, forhøre seg om hvor syk du (egentlig) er, stille seg mistroisk til din leges kompetanse og vurdering, bebreide deg for du ikke får rett behandling fra helsevesen og NAV, føle de har rett til å uttale seg om hva du bruker dine penger til , hva du bruker dagen din til og hvordan du lever – og ikke minst føle seg sint og forurettet for at du «sitter der, ikke ser syk nok ut og bare mottar penger«. Penger som han eller hun jobber hardt for.
Jeg er aldeles himmelfallen over hvor fort det gikk å stigmatisere en så utsatt og sårbar gruppe. For å ikke snakke om å gi en, etter min mening, vrangforestilling om at syke bruker andres penger og «ikke er verdt det de koster» – enten det er kortidssyke, langtidssyke eller kronisk syke. Flere bærebjelker i vårt samfunn knaker enda mer nå enn de gjorde før. Omsorg, støtte og tillit til hverandre. Tolkning av ordningen med skatt, avgifter og investering av «fellespenger» samt ryggfølelsen av hva som er dine, mine og våre penger. For å ikke snakke om respekten for hverandres personlige rom og rett til å ha et privatliv, være lykkelig og kort og godt leve et liv som er vårt.
Og bare for å sette dette i perspektiv. «De sykemeldte» er ikke en slags mystisk gruppe. Det er våre besteforeldre, foreldre, søsken, ektefeller, barn og barnebarn.
En naiv barnetro
Da jeg var liten lærte jeg av de voksne at her i Norge betaler vi skatt fordi vi tar vare på hverandre. Og så forklarte de meg om hvordan samfunnet vårt er satt sammen. Jeg forsto det omtrent slik som dette: Når jeg ble stor skulle jeg betale en viss andel av min lønn til staten. Det gjorde alle. Til sammen ble det ganske mange penger til staten. Samtidig fikk staten litt av pengene fra alt vi handlet om det så var melk eller hus (merverdiavgift) og det var en rekke særavgifter (f.eks. på bensin, alkohol og tobakk). Pengene vokste fordi samfunnet fikk rentene fra banken som de oppbevarte alle pengene våre i. Og enda var det mer… vi betalte kommunale avgifter for en hel masse rart, slik som å få rent vann i springen (husk at jeg var liten. Vann kom fra himmelen og endte opp i springen. Det måtte forklares for meg hvorfor jeg måtte betale for det.) På toppen av alt dette kom oljeinntektene. Men dem måtte vi ikke stole på, for de varer ikkje evig veit du.
De som tok vare på disse pengene for oss var noen kloke mennesker som ville fordele dem på alt som måtte gjøres i samfunnet. Pengene ble brukt til vei, kultur, skoler, sykehjem, aldershjem og sykehus og mye mer. De ble brukt til slikt som jeg kom til å trenge gjennom et langt liv og en hel masse ting som jeg ikke hadde tenkt på og sannsynligvis aldri noen gang kom til å finne nytten i.
Kort sagt var det slik at de som ikke eide bil likevel betalte litt for veier og brøyting. For så betalte vi som hadde bil litt for noe de hadde behov for, men som vi kanskje aldri kom til å bruke.
Jeg syntes det var fint at noen av pengene mine gikk hit og noen gikk dit. For så hadde jeg bidratt til velferdssamfunnet. Jeg syntes det var fint å vite at alle sammen bidro til å betale inn litt så vi visste at folk kom til å få hjelp om nødvendig, og så vi slapp å betale for asfalten inn til by’n bare fordi det var hos akkurat oss det måtte asfalteres det året (ops… Ja, det var den gang, det. Men det er en annen historie.)
Hvordan regnestykket skulle gå opp, se det stolte jeg på at de kloke menn og kvinner sørget for. Jeg skjønte at det måtte bli diskusjon. Men jeg trodde diskusjonen skulle være real.
Flatline
I det siste har jeg registrert en rekke skremmende konsekvenser av sykefraværsdiskusjonene. Vanlige mennesker som er syke, har det vondt, står i fare for eller allerede har mistet sin økonomiske trygghet og sosiale nettverk og i tillegg sloss med et system som ikke fungerer så bra (å, kom igjen – det er ikke mulig å tro at alle problemene innenfor helsevesen og NAV ikke bidrar sterkt til sykefraværet!) føler seg usikre og rett og slett angrepet av politikerne våre.
Jeg har hørt om folk som:
- Ikke tør å gå tur eller være ute i sin egen hage fordi de er redd for å bli sett.
- Ikke tør å fortelle at de er syke og prøver å skjule det for omgivelsene
- Er redd for å få sparken på grunn av helseproblemer
- Er redd de aldri kommer inn i arbeidsmarkedet igjen etter et langtidssykefravær fordi de regner med at ingen arbeidsgiver vil ha dem. Det vil jo bli dyrere for arbeidgivere å ha syke arbeidstagere.
- Ikke tør å fortelle noe om sin økonomi
- Får ukvemsord fordi de har et godt liv tross sykdom
- Blir mistenkeliggjort fordi de er glade selv om de er syke
- Rives mellom å fortelle om hvordan de har det som syk og hvilke (gode og dårlige) erfaringer de har med sykdommen og behandlingstilbud eller tie om sykdom fordi de blir beskyldt for å sykeliggjøre seg selv
- Ikke tør å be om hjelp og støtte til familien (kanskje spesielt barnefamilier) fordi de regner med at de som syke blir bebreidet for en vanskelig situasjon
Jeg har hørt folk føle skam fordi de er syke.
Og jeg frykter dette – at mange vil bli redde for å vekke oppmerksomhet og redde for å finne livskvalitet. Er usikker på om de har rett til et godt liv hvis de har mistet armer eller ben, har psykiske problemer, har muskel og ryggskader, reumatiske smerter, sitter i rullestol, er sengebundet, har kroniske smerter, organsvikt eller sitter i en stol på sykehuset og får gift mot kreft sprøytet rett inn i blodet.
Jeg frykter dette at mange nå er usikre på om andre mener de har rett til et liv.
Jeg ser enkelte legge alt på is. En flatline så god som noen.
Hva er dette? Er man en tyv i samfunnet når man er syk? Burde vi skamme oss og være ulykkelige? Og har vi en forklaringsplikt til venner, naboer eller kollegaer?
Bruker jeg dine penger?
Det er ikke dine penger. Like lite som det er mine penger.
Når man blir syk trenger man helsehjelp og noen ganger hjelp til livets opphold. Det er derfor vi betaler inn til fellespotten (og mange betaler også til andre pensjonsordninger og til forsikringsselskap). Og man skal huske på at folk fremdeles betaler inn til fellespotten, selv om de er syke. De skatter og betaler avgifter. Og jøss – de betaler dyrt for helsetjenester, selv om mye er dekket. De betaler egenandeler, medisiner som ikke er dekket av det offentlige, behandling som ikke er dekket av det offentlig. Og svært mange betaler for hjelp til familie, barn og hjem istedenfor å gå til det offentlige eller fordi det offentlige mangler tilbud.
Jeg har ikke et forklaringsbehov, og slettes ikke behov for å unnskylde meg. Mitt liv er mitt liv. Husk at ditt er også ditt!! Hvis noen går rundt og tror at «de syke» bruker deres penger så får de stikke fingeren i jorda og kjenne på hvor de er. Hva har de nydt av fellespotten i det siste? Sannsynligvis mye som mange syke ikke klarer å bruke.
Det er ikke slik at man blir forbannet på naboen når han får utbetalt forsikring for innbruddet han hadde. Alle vet at man betaler for at de som får en skade skal få hjelp. Sannsynligvis trenger du det ikke, men kanskje trenger du det. Problemet kommer når så mange får innbrudd, men man blir likevel ikke forbannet på han som får utbetalt forsikring. Man finner andre løsninger på problemet.
Fellespenger er felles penger. De går litt hit og litt dit. I blant kan vi som samfunn ta en diskusjon om hvor pengene i potten skal gå og om man må justere i forhold til behov. Kanskje viser det seg at vi trenger mer i fellespotten. Og når det er valg, stemmer vi på de som er mest enige med oss i hvordan det skal gjøres. Det er slik det fungerer.
Man skal da vel ikke angripe de svakeste?
Hva skjedde?
Ja hvordan skjedde dette – at politikerne og synserne skapte et slikt klima som nå? Hvor syke mennesker i hele landet føler seg angrepet, mistrodd og overkjørt.
Det er ingen tvil om at det er på tide med en stor debatt om hvordan vi skal gjøre ting. Og det er mange utfordringer. Men det får da være måte på klønete og uvettig angrepsvinkel! Og det får være måte på hvordan hvermansen har latt seg forlede til å skule på sin neste.
Jeg skjønner ikke hva som skjedde, annet enn at noe skar aldeles galt avsted. Det føles som om utgangspunktet for debatten har vært at folk er unødig sykemeldte og bare lar seg flyte inn i langtidsfravær og uførhet. Det er i så fall en svært førende og dømmende premiss å legge inn i debatten! All min erfaring er at folk vil være friske, vil delta og vil jobbe.
Man bør fokusere på å tilrettelegge for god helse og sette inn tiltak i helsevesen og NAV som gjør at systemet faktisk hjelper de syke og ikke gjør dem sykere. Ikke straffe og dømme syke mennesker og straffe de som ansetter dem!!
Og ja – jeg mener det er å dømme syke mennesker når politikere og NAV blant annet overprøver legene, og nekter å høre på de syke og deres pårørende. Vi har sagt om og om igjen at det er problemer med for få midler i helsevesenet, lange helsekøer, sen diagnostisering og forsinket behandling med påfølgende tilleggssykdommer og problemer i forhold til NAV. Det er så mye å ta tak i. Og det er ikke slik at om «for mange» brekker ryggen er den beste løsningen på problemet at man må sende dem på joggetur likevel. Man har rett og slett mange med brukken rygg, og må innse at løsningen er å reparere ryggen deres og gjøre alt man kan for å forhindre at flere brekker ryggen!
Det var så mange andre måter man kunne startet og holdt denne debatten! Når man må si: «Til slutt vil jeg si at ingen må ha dårlig samvittighet for å være syk…» så bør man kanskje lukte at man i utgangspunktet ordlegger seg og vinkler forferdelig galt?
Etter min mening trenger man allerede tiltak for å redusere skaden deres håndtering av denne debatten har påført folket. Det er noe som har gått riv ruskende galt når folk blir redd for å vise at de er syke og – når de først er sykemeldt – er redd for å vise at de faktisk har litt liv i seg likevel.
Da jeg var så syk at jeg stort sett var sengeliggende og til tider trengte hjelp til å få i meg mat, hadde jeg de siste møtene med «systemet». Det var da syv år siden jeg ble syk. Legen min sa at nå må dette stoppe. Han sa jeg var så syk at presset fra NAV og min pågangsvilje satte meg i fare. Og jeg på min side tagg om å få lov til å bruke den bittelille resten av liv jeg hadde til noe annet enn jobb. Jeg ville så gjerne ha krefter til å stelle meg, spise når jeg ville, gå ut i hagen og kanskje klare å treffe venner og familie. Min saksbehandler i NAV så meg da rett inn i øynene og sa at jeg ikke hadde rett på livskvalitet hvis jeg ikke jobbet.
Nå føler jeg at enkelte politikere sier det samme.
De tar feil.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
¤ skam….ja
¤ titter meg forsiktig rundt når jeg tusler til postkassafor å se om naboen ser meg- ja
¤ om jeg føler meg svak og skyldig for å ha blitt syk…og etterhvert enda sykere- ja….og slik treffer det du skriver så hardt at pusten stopper og jeg etterhvert leser høyt for meg selv det du skriver fordi jeg VET (innerst inne) at du har så rett, så rett i dine betraktninger omkring debatten og tabloidenes grelle lys.
- MEN jeg vet det er FEIL å kjenne det slik ,at jeg legger en tung skambelagt bør til mine ikke lenger så sterke kropp . Jeg har heldigvis verdens beste psykomotoriske fysioterapeut som tør å si de riktige,sterke tingene som jeg trenger å høre. Igjen og igjen og igjen. For jeg har ikke så rak rygg så lenge av gangen i denne Litenheten….men jeg er på vei;)
!
jeg heier på deg der oppe på barrikaden!! Takk, kari
L.
Wow, Lill
Takk for det du skriver! Det er alltid sårt og litt ubehagelig å legge ut slike innlegg som dette. Jeg har egentlig lyst til å bare ha det godt, og formidle livets lyse side med et glimt i øyet. Men det som skjer nå er så urovekkende og avgjørende for så mange, at jeg ikke kan la vær å skrive. Og det kjennes riktig. Vår stemme er viktig. Vår styrke og livsglede er viktig.
Tusen takk for et klokt innlegg!!!
Jeg er glad du synes det
Jeg er så hjertens enig!
Vi burde hatt et sykeopprør i dette landet, men fins det noen som er friske nok til det av de syke?
Enig, Stubbetufsa
Men jeg vedder på at hvis vi som syke engasjerer oss ordentlig i politikken rundt vår egen hverdag får vi problemer med NAV og Stoltenberg som da vil påstå at vi har restarbeidsevne – om den så er fra sengen. Så blir det å beregne hvor stor den restarbeidsevnen er – og vips så ligger vi der syke og uten inntekt. Du snakker om at vi er bakbundet og kneblet både av helsesvikt og systemsvikt. Det er til å begynne å ule av!
Takk – for et gjennomtenkt og utrolig godt skrevet innlegg i et ekstremt viktig tema. Det er nok mange av oss som får den stemmen i bakhodet hver gang vi klarer en liten tur i butikken – «Håper ikke jeg møter noen kjente, nå…»
*klem*
Ja, vi må visst ta tilbake vår rett til et godt, selvstendig og privat liv. Det er til å bli både rasende og gråte av.
Stor klem tilbake, Mono
Lenge siden jeg har vært hos deg…har vært litt utafor! Men jammen var det på tide jeg rotet meg inn igjen, for dette er noe av det klokeste jeg har lest på lenge! Et storartet innlegg i debatten!
Jeg er jo en av disse jeg også. Som snylter og lurer seg unna. At jeg har vært i full jobb- og eller utdanning i 30 sammenhengende år, blir ikke omtalt eller ansett som relevant. Det er NÅ jeg snylter! Så jeg kjenner igjen veldig godt de følelsene du så krystallklart setter ord på.
Som midlertidig ufør må jeg nå sende inn meldekort hver 14. dag og krysse av for at jeg er arbeidssøkende – ellers mister jeg trygden! Forstå det den som kan! Jeg hadde et vedtak som skulle vare så og så lenge. Det vedtaket er aldri omgjort i henhold til noen forvaltningslov – neida. Vedtaket er slettet med et politisk pennestrøk, værsågod vær arbeidssøkende! Politikerne har fått en ny kjepphest å ri. Og disse kjepphestene ris i varierende grad ettersom polikerne trenger en sak å markere seg på: miljø, røykere, syke og uføre…..
Takk igjen for et godt innlegg! Klem til deg!
Takk til deg, Valkyrien! Og stor klem. Jeg er veldig glad for at du likte innlegget.
Disse meldekortene er fullstendig over-forvaltning av størsteparten av de gruppene de er tredd nedover hodet på. Og noe som gjør det ti ganger så uforståelig er at det skal gjennomføres en ny stor endring samtidig som de får på pukkel’n for at de har rotet opp det forrige. Det finnes ikke fornuft i det, og det gjør det omtrent uholdbart både å være ansatt i NAV og å være syk.
[...] Les gjerne også innlegget: Sykdom… og skam? [...]
Det er så bra du står på og skriver det andre gjemmer innerst inne som sjelden ser dagens lys. At samfunnet har blottlagt oss som syke, og erklært oss for dårlige og mindreverdige mennesker, er rett og slett justismord på sitt værste…
At et helt land kan gjøre slikt mot sine egne, er ufattelig.
Og at du sier det rett ut, er sårt tiltrengt, og som vanlig, godt formulert, veldig godt sagt på en forståelig måte, forhåpentligvis av alle.
Tusen, tusen takk!!
Jeg har gått inn i meg selv, har et hardt skall på, som ingen skal kunne trenge gjennom. NAV er kun en liten fisle i mitt lille puslespill av et liv for tiden,og jeg begravel alle bekymringer og tanker omkring meldekort, AAP og andre ting, hører på musikk (noe jeg IKKE har dårlig samvittighet for, siden jeg gikk musikkløs i minst 5-6 år pga ME’n!!) og prøver å kose meg og gi litt f.. i alt som bekymrer meg. Egentlig har jeg det bedre nn noen gang før. Lurer på om jeg beholder dette lille «NAV-kan-ikke-ta-fra-meg-livsgnisten-skallet»…
Stå på, Kari, skriv det mest sårbare vi mennesker er, og vis alle hva et menneske faktisk ER!!
Kun slikt kan få folk til å faktisk tenke på hvor ille flokk-syndromet er.
Jeg liker best å gå tur midt på natta, på sommern, da ser ingen meg. «Alle» vet jo at jeg er syk nå. Da går man jo ikke turer…
Jeg får gråten i halsen og sinne i blikket når folk må gå tur midt på natta for at ingen skal se at de kan leve og bevege seg tross at de er kronisk syke.
Og jeg er helt sikker på at du ikke er den eneste, Litle one. Stor, stor klem til deg!!! Vi skal ut av dette! Få lov å være til!
Jeg måtte gråte litt når jeg leste dette. Du er flink å sette ord på det. Blir Norge vurdert etter måten de tar ansvar for de svakeste i samfunnet sitt, stryker de glatt, dessverre.
*klem*
Ja, det som skjer nå setter oss kraftig bakut.
Jeg har lagt inn følgende kommentar på Jens Stoltenbergs blogg under innlegget Samarbeid for arbeid:
Jeg har skrevet to innlegg på min personlige blogg om hva sykefraværsdebattene og endringer/reformer i systemet gjør mot de som er så uheldige å bli syke.
Det ene innlegget finner du her: Sykdom… og skam? og det andre finner du her: Sykefraværstiltak og reformer. Åpner for nye overgrep mot enkelte sykdomsgrupper?
Jeg håper du går inn og leser og at du forteller hva du mener om dette. Det er ikke nok å si “til slutt vil jeg si at ingen må ha dårlig samvittighet…” Det som skjer i kjølevannet av disse debatter og tiltak/reformer er svært alvorlig for mange syke. Etter min mening må noe gjøres for å motvirke dette snarest!
Vennlig hilsen Kari
Jeg kjenner meg godt igjen i det med «barnetroa» her.
Og som moren min sa det den gangen jeg falt utenfor alle systemer og hadde krav på penger hverken herfra eller derfra: «om ikke du har jobbet, så har jo jeg jobbet og betalt skatt i alle år, ikke minst for at jeg skal vite at dere, barna mine, har et system å falle tilbake på den dagen dere måtte trenge det.»
Nydelig skrevet, hele posten. Veldig god oppsumering.
Takk Beate
Jeg skjønner godt hva moren din mener! Det er et stort sammensatt system dette, og endringer bør ses i historisk perspektiv. Jeg tror veldig mange pensjonister (snart pensjonister) begynner å føle ganske sterkt at de betaler urimelig mange ganger for sin og sine barns velferd. I tillegg ser mange med store øyne på at verken de eller deres barn får den hjelpen de har krav på.
Som et eksempel på hvordan folk tenker nå til dag kan jeg trekke frem at jeg er gravid, med bekkenløsning og på krykker for tiden. Jeg er sykemeldt i 40% og er på jobb resten.
Dette medfører at jeg får skryt av tilfeldige folk som jobber i samme bygg som meg «fordi de har jo hørt så mye om gravide som sykemelder seg for tiden». Det er jo helt håpløst! Man må da fortrinnsvis gå ut i fra at folk jobber det de orker og kan… Jeg blir helt satt ut av holdninger som medfører at jeg får skryt for å gå på jobb.
Hei Delirium
. Jeg ble veldig glad da jeg fikk skryt for det jeg fikk til, enten jeg var frisk eller syk. Det er godt med positive tilbakemeldinger. Og det er en av de gode tiltakene som er nevnt. Å oppmuntre!
Au. Skryt er jo godt
Men kommentaren «fordi de har jo hørt så mye om gravide som sykemelder seg for tiden» er jo vond! Og fullstendig unyansert og irrelevant. Sykefraværsdebatten legger opp til slike sammenligninger, og jeg kan ikke annet enn å tro at det må virke mot sin hensikt. Hvordan føles det da å være den som ikke klarer like mye (av en rekke grunner som ikke kommer frem) og får høre sammenligningen med motsatt fortegn?
Vi er individer. Forskjellige i fysikk, livvsituasjon og mye mer. Slike sammenligninger kan ikke bli realistiske, like lite som standardisering av sykdom er det.
Gleden over hva man får til selv blir mye mindre hvis det blir brukt til å kritisere andre. Jeg har hørt lignende i forbindelse med ME. Folk kan til og med strekke det så langt som å sammenligne og deretter «diagnostisere». «Han eller hun er ikke like mye/lite ditt og datt som denogden så de kan ikke egentlig ha ME…. Eller de kan hvertfall ikke være like frisk eller like syk eller…»
Mye av denne måten å tenke på har nok eksistert siden tidenes morgen. Men slike uttalelser har kommet fra en liten gruppe mennesker som kanskje ikke har tenkt seg ordentlig om, eller som liker å kverulere litt. Men nå er disse tankene plutselig blitt akseptert og nærmest trend-gjort av politikere, media og andre. Det er forferdelig skummelt! Det gjør noe med oss. Noe jeg mener vi er nødt til å motarbeide.
Hvor mange ganger kan vi høre slike kommentarer før vi sakte men sikkert selv begynner å tenke at sammenligningen er riktig? Plutselig tenker vi: «Andre kan da umulig prøve like mye som meg….» uten at vi utfordrer våre egne tanker. Det er en helt realistisk følge av at ting som ikke egentlig er virkelighetsrelatert blir gjentatt og gjentatt og gjentatt- spesielt hvis det kommer fra høyere hold.
Takk til deg og alle som gjennomskuer dette farlige (ofte tankeløse) stikket som kommer på slutten av en samtale som i utgangspunktet kunne vært god og positiv!
Stor klem til deg!
Hei.
Her var mye å tenke på, og selvfølgelig mye gjenkjennende.
Jeg opplevde noe lignende som hun som fikk «skryt» for at hun jobbet selv om hun var gravid. For ca et halvt år siden ble min søknad om uforepensjon sendt til NAV-med tungt hjerte. Det er ikke lett å gi seg når en trives i en godt betalt jobb og med verdens beste sjef! Jeg snakket med en venninne som jeg ikke hadde truffet på flere år, og fortalte at jeg hadde søkt på uførepensjon- og hvorfor. Da svarte hun. «Ja, du fortjener jo å få uføretrygd». Slik jeg forsto det utsagnet, skulle der altså være andre som fikk og ikke fortjente det!
Når det gjelder sykelønnsdebatten har jeg merkert meg at all denne uhyggen som jeg vil kalle det, kom inn i debtten da de begynte å snakke om «inkluderende arbeidsliv». Nå ble det et jag etter skjema som skulle fylles riktig ut, og frister som skulle holdes. For mitt vedkommende resulterte det i at den siste tiden jeg var i arbeid, var jeg sykemeldt med store plager. Når tiden for skjema nærmet seg, gikk jeg på jobb, holdt ut i inntil en måned, ny sykemelding osv. Alt dette styret de har lagt opp til har jo ulik virkning på den enkelte. Arbeidsgiver hadde også «hetta» når det gjaldt disse skjemaene, det stjal jo mye av hennes tid og fokus.
I en TV debatt, deltok ei som har vært programleder i Puls på NRK. Hun hadde fått ME. Debatten gikk i det vanlige sporet, folk kunne stå opp og gå på jobb selv om de var trøtt og det var dårlig vær. Det var så en fikk lyst å knuse tiitekassen! Da sa hun fra Puls at det var ikke slik at vi som er syke har et valg; skal jeg gidde og gå på jobb eller ikke, det er sykdommer som begrenser deg og bestemmer at du ikke kan gå på jobb! Det må Stoltenberg, Flaathen, og Bernander m.fl få inn i byråkrathodene sine.
Det vi trenger er at både politikere, NAV, og arbeidsgivere begynner å løfte blikket og se hvem vi er. Mange av oss er kronikere. Tenk om det ble fokusert på hva som er tjenlig for oss, f.eks fleksibilitet i både arbeidstid og -oppgaver. Tenk om det kunne innføres ekstra ferie etter diagnoser. Det hadde vært noe. Tenk om de hadde tenkt oppmuntring og belønning i stedet for det forhatte «riset bak speilet». Der er mange muligheter den veien, men da må de invitere syke mennesker til dialog. Vi trenger ikke mer tredd nedover ørene. Puh!
Bra sagt
Fantastisk bra innlegg med viktig tema!
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Bl.a. unngår jeg å gå på butikken de tidene på dagen hvor jeg er i best form.
Hei Heidi
Takk skal du ha. Det er egentlig veldig leit at så mange kjenner seg igjen i det jeg skriver. Jeg kunne ønske det ikke var slik. Det skal jo ikke være slik *trist smil*-
Både innlegget ditt og flere av kommentarene kunne ha vært noe jeg har skrevet selv. Som tidsbegrenset ufør i snart 8 år, har jeg opplevd det meste NAV har å by på. Jeg har søkt uføretrygd i lang tid nå, og håper som alltid på at DENNE GANGEN skal søknaden bli behandlet av et menneske som faktisk orker å sette seg inn i papirene mine… Det er en gigantisk stor mappe med papirer nå. Jeg har opplevd mye i min kamp mot NAV.
Jeg har hatt saksbehandlere som har overprøvd legeerklæringer, og ment at jeg umulig kan være så syk som legene og spesialistene mener, og saksbehandlere som har ment (personlig og «off the record») at jeg skulle vært uføretrygdet for mange år siden, og at det er er under at jeg holder ut. Jeg har hatt saksbehandlere som mener det kan være psykisk, og forlanger utredning hos psykolog, og saksbehandlere som mener at alle mine papirer er utdatert, selv om papirene var ferske da jeg sendte søknaden og det er de selv som har brukt 9 måneder på å behandle søknaden.
I alle år og i alle tilfeller har jeg gjort alt de har bedt om. Jeg har dratt til spesialistene, og de bekrefter at jeg har en reell fysisk skade som sansynligvis ikke vil bedre seg resten av livet mitt. Jeg har gått til utredning hos psykolog som de ba om, og har fått bekreftet etter flere timer og to psykologer at jeg ikke feiler noe som helst psykisk, og at de mener at jeg om noe har blitt sterkere psykisk av denne søknadsprosessen, som ville ha ødelagt psyken til mange andre. Jeg har byttet fastlege flere ganger fordi NAVs søknadsbehandlere har ment at legen uttaler seg noe uklart, selv om jeg og alle andre (selv min lokale saksbehandler, som i siste ende ikke har noe hun skulle sakt) mener at legen uttaler seg hundre prosent klart med uttaler som «ingen restarbeidsevne, store smerter, behøver hjelp til alt, ingen behandlingstilbud tilrådelig, ingen tegn til bedring i 8 år, kommer sansynligvis til å ha samme uføregrad hele livet.» Jeg har dratt til spesialistene, og alle sier det samme.
Da har NAV slengt i ansiktet på meg at jeg nok fremdeles er litt for UNG til å få uføretrygd. Jeg er nesten 30 nå, og de mener stadig vekk at jeg er for ung. Jeg har snart gått med denne skaden i et tiår, og klarer ikke gjøre noen ting selv, men må ha hjelp til de enkleste ting. Og nå skal jeg på arbeidsavklaringspenger. Jeg føler meg degradert. Før var jeg i det minste tidsbegrenset ufør. Nå regnes jeg ikke lenger for ufør hos NAV. Nå skal jeg arbeidsklargjøres. Det hjelper ikke mye at min nye saksbehandler har lovet at jeg ikke vil komme ut i arbeid, men sansynligvis gå på aak i mange år, inntil jeg er gammel nok til å få fast trygd. Det hjelper aldeles ikke!!!
Nå har de sendt meg til møter med ARK, (arbeids rådgivnings kontoret) som har satt min restarbeidsevne til 4-7% på gode dager, og tydelig skrevet at dette ikke er nok til at jeg noen gang kan jobbe eller omskoleres. I tillegg har jeg vært hos landsdelens mest anerkjente spesialist. Jeg satser på at de denne gangen lar meg slippe gjennom nåløyet og at jeg endelig kan slippe å kjempe mer.
Jeg kommer aldri til å forstå hvor de har det fra, de som mener det er så enkelt å komme på trygd. Det er det virkelig ikke!
Jeg tør ikke skrive mitt riktige navn på bloggen min, og jeg tør heller ikke linke dette opp til min blogg, rett og slett av den enkle grunn at jeg er redd. Redd for at noen fra NAV skal koble det opp til meg og bruke det mot meg. Redd for at de ikke skal forstå hvor mange timer jeg har brukt på å skrive dette, og hvor vanskelig det har vært for meg. Men det var nødvendig, jeg måtte få det ut. Jeg har bitt tennene sammen og ikke klaget i snart et tiår. Nå måtte det ut!
Kjære deg, Anna Nym
Du forteller en vond historie som er altfor kjent. Jeg er oppriktig lei meg for din skyld. Jeg kunne ønske politikerne og forståsegpåerne virkelig tok våre vonde erfaringer ordentlig inn over seg. Det gjør de dessverre ikke, siden de da ALDRI ville satt igang nye store endringer før de har fått i orden det gamle.
Jeg har gjort så signaturen din ikke er klikkbar i det hele tatt. Jeg vet godt hvordan det er å være redd for akkurat slike konsekvenser av å snakke ut om hva som skjer.
Jeg kunne så inderlig ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe alle som sliter slik med et system som i enkelte tilfeller rett og slett er ødeleggende for enkeltindividet. Tusen takk for din åpenhjertige kommentar! Jeg mener at noe av det viktigste vi gjør er å fortelle hvordan dette systemet ikke fungerer for så alt for mange av oss. Det må ut! Det har du helt rett i! Både følelsesmessig og som en gigantisk og forferdelig viktig samfunnskommentar.
Jeg er virkelig, oppriktig redd for at de nye tiltakene skal ramme mange, mange flere på lignende måte.
Jeg håper alt ordner seg for deg så du slipper mer av dette administrative rotet. Jeg håper også at politikerne våre sørger for at alle som i realitet er uføre, ikke presses inn i en ny og i realitet bare uthalende, nedverdigende og ødeleggende arbeidsavklaringsperiode. Igangsatt ikke på basis av hva som er den reelle helsesituasjonen for vedkommende, men kun til politikernes tilfredsstillelse.
Stor, stor varm hilsen og lykke til fra meg!